"Svigermor"

[Periwinkle]

Hei,

Jeg er i et seriøst forhold som har pågått i nå litt over 2 år. Vi har det kjempeflott sammen, selvsagt er det noen få krangler av og til, men alt i alt så klarer vi å snakke sammen om det og har det veldig bra.

Kjæresten min mistet faren sin i kreft for litt over 1 år siden. Han fikk kreft et halvt år etter at jeg og kjæresten min ble sammen. Jeg var for øyeblikket utvekslingsstudent i USA og tok dette rimelig hardt, men jeg og kjæresten hadde god kommunikasjon sammen og snakket om det med faren og kreften. Lenge hadde både han og hans mor troen på at kreften ville forsvinne og at alt ville bli bra, selv om begge søsknene hans så litt mer realistisk på det og dessverre var klar over at det nok ikke kom til å gå så bra. Fra jeg kom hjem fra USA til jul og det halve året faren til kjæresten min levde etter det var en veldig stressende tid for hele familien til kjæresten min. Det jeg la mest merke til var at hans mor ikke var spesielt imøtekomende mot meg og rimelig kald, men jeg tenkte ikke spesielt over det da på grunn av situasjonen.

Etter begravelsen og tiden etter forandret ikke oppførseen hennesl mot meg seg men jeg tenkte at det bare var fordi det fremdeles var ganske tungt, eller at det rett og slett var sånn hun var siden jeg ikke hadde blitt spesielt godt kjent med henne før jeg reiste til USA. Jeg antok at hun var sånn mot alle og at det bare var noe jeg måtte finne meg i.

I dag, over et år senere er ting fremdeles lik, men jeg har med tiden lagt merke til at det er bare meg hun er sånn ovenfor. Generelt sett overser hun meg, men når jeg er på besøk er det en kald tone mot meg når hun snakker til meg. Jeg har prøvd å tenke over min oppførsel der og prøvd å tenke på om hun kanskje forventer noe mer av meg, men jeg hjelper til når jeg blir bedt om det, og tar av bordet på eget initiativ, spør om hun trenger hjelp på kjøkkenet og er generelt høflig ovenfor henne. Om jeg gjør noe er det heller aldri noe takk og få, og jeg føler ofte at det er en opgitthet tilstede når jeg er der.

Resten av familien til kjæresten min er veldig hyggelig og jeg kommer veldig godt overens med dem. Jeg anser ungene til kjæresten min sine søsken som mine tantebarn og de anser meg som tante for deres barn. Jeg har også et godt forhold til besteforeldrene og kjenner også en del av søskenbarna, så det er virkelig ikke det det skal stå på.

Jeg har ikke turt å ta opp dette med kjæresten min i frykt for at han enten skal bli sur fordi jeg snakker "stygt" om hans mor eller rett og slett bare le det vekk og si at det bare er noe jeg innbiler meg. Har snakket lit med mamma og pappa om det men mamma mener jeg bare tror alle ikke liker meg og overdramatiserer det hele. Jeg mener dette ikke er tilfellet men kanskje må jeg høre fra noen andre om også dere mener jeg overdramatiserer...

Kjæresten min har tidligere vært i et 2 år langt forhold som skar seg og jeg lurer på om moren hans likte henne så godt at hun ikke ønsker at jeg og sønnen skal være sammen. En annen ting jeg ofte har tenkt på er om at jeg rett og slett ikke er pen nok i hennes øyne.. Eksen til kjæresten min var modellpen og hadde en utrolig kropp, mens jeg er vel mer gjennomsnitlig, og jeg vet også at hans mor har fortalt søsteren hans at hun burde starte på slankepiller. Hun er forøvrig 175 høy og veier 48 kg....

Mulig det er min utrolige fantasi som spiller meg et puss her, men jeg er grusomt nervøs for at det faktisk er "svigermor" som skal ødelegge forholdet vårt. Jeg elsker virkelig kjæresten min men jeg vet at han verdsetter sin mors meninger veldig høyt, og selv om han nok ikke vil gjøre det slutt med meg fordi hun vil det så kan et dårlig forhold mellom meg og henne ødelegge forholdet vårt i lengden.

Vi har både diskutert forlovelse og å flytte sammen og dette er ting som ikke er så langt fram i tid, men må jeg da bare finne meg i å ha et dårlig forhold til hans mor? eller bør jeg konfrontere henne eller han med dette?

Jeg håper virkelig det er noen som har en eller annen erfaring eller tips i forhold til dette:)

[Gjest Gjest_Klara_*]

Jeg fikk selv et sjokk i forhold til svigers for noen år siden. De er jo verdens kosligste mennesker, men plutselig etter mange år så ble jeg visstnok sett på som noen som ville mannen min noe vondt, og det snakket ikke lenger til meg, men til mannen min når jeg var tilstede enkelte ganger. Mannen min mener jeg overdramatiserer, selv om det var til han de fortalte at de var usikre på om jeg var bra for han for noen år tilbake etter vi var gift, men nå sitter jeg da her med svigerforeldre som er koslige, men som jeg vet tenker dårlig om meg.

Etterhvert bestemte jeg meg for å bare drite i dem og bare holde meg unna dem, de kan gjerne se barna våre og komme på besøk og slikt, men de trenger ikke forvente at jeg er der eller gidder å omgås di lenger. Tror det beste er bare å unngå hele problemet med å styre unna. Når folk bare har gjort seg opp noen merklige tanker for seg selv så kan ikke gjøre noe for å endre galskapen deres heller, så da er det best å bare la de være gale i fred.

[Periwinkle]

Huff... høres ikke ut som en særlig situasjon det heller da, men er vel kanskje bare slik man må finne seg i når det kommer til stykke... Det å la svigermor ødelegge forholdet vårt blir vel egentlig bare teit det også

[Gjest brutal_mann]

Snakk med typen din. At du i det heletatt lurer på om du er pen nok sier mer om deg enn om svigermor. Forøvrig så kan du bare drite i svigermor. Det er ikke hun du skal ha barn med.

[Gjest Gjest_Natalie_*]

jeg er helt enig. drit lang marsj i svigermor. du trenger ikke å ha så mye med henne å gjøre. annet enn det "obligatoriske" som bursdager og noen middager i ny og ne.

vi mennesker må hele tiden omgåes mennesker vi ikke kommer overens med.

det er vel derfor vi har egne sjangere for venner, kollegaer, bekjente, familie og sekundær familie..

tenk at enkelte "udregelige" kollegaer må en jobbe med hver dag, mens svigermor er bare et irrtasjons moment som du kan styre mest mulig unna

så kast ho bak deg!

jeg har en slik en selv. jeg prøvde å snakke med min samboer om det fordi jeg brøt ut i tårer. det endte med at han tok det opp med moren sin, slik at hun skulle se hvordan hun var mot meg og at jeg ble såra av det.

det hele ble bare flaut å møte henne fremmover, hun ble overfladisk hyggelig, men så bar det tilbake til gamle vaner etter en stund. så nå er det som før, mens vi vet i bunn og grunn at vi ikke liker hverandre.

jeg snakker minst mulig når jeg er på besøk, og jeg er egentlig ganske utadvendt.

det hele handler ikke om min personlighet, men det dreier seg om hennes sjalusi. hun er av den typen som blir veldig fort sjalu. hun skal dulle med sønnen sin, det er hun som skal ha han boende hjemme og lage mat til han. hun skal være "kvinnen i hans liv". men hun blir også sjalu på andre familiemedlemmer som har gode forhold til andre, og som kan "stjele" litt av hennes plass..

djiz! helt latterlig vett! man skulle tru at man ville sitt barn bare godt, og være glad for det.

det tæret veldig mye på meg og vårt forhold i starten. men jeg lar ikke dette ødelegge oss.. for det er jo nettopp det hun vil! men den æren skal hun ikke få. og det er ikke hun jeg skal gifte meg med og få barn med så..

jeg styrer bare mest mulig unna henne.

så ikke tro du er allene om dette. hemmeligheten er bare å ignorere svigermor

[Gjest Gjest]

p.s du har garantert ikke gjort noe galt. jeg har heller ikke gjort annet enn å være blid og smile. og aldri kritisert, sett styggt eller rart på noen.

alle andre i familien liker meg veldig godt, og smiler og snakker mye med meg.

men det er moren!

jeg fattet ikke hva jeg hadde gjort mot svigermor, og grublet meg i hjel på hvorfor hun ikke likte meg. men etter at jeg har lagt sammen 2+2, og skjønt litt mer etter som tiden gikk, så var det sjalusi.

det tok meg 3 år å forstå... fordi jeg kunne ikke skjønne at det kunne være greia. det var for meg helt merkelig å være sjalu på kjæresten.

når det gikk opp for meg, og jeg spurte samboer om hun kunne være det. så sa han "ja det kan vel stemme ganske godt. hun er en veldig sjalu person av seg! jeg er gullgutten hennes."

og der hadde jeg fasiten. det var ikke meg, men det var henne.

[Gjest Complex]

Trøstende ord fra min mor ang svigermødre

Slem svigermor = Bra mann/kjæreste

Snill svigermor (type bestevenninne med svigermoren din) = Dårlig mann/kjæreste

Selvfølgelig ikke heeelt sant, men det stemmer faktisk overens med en god del eksempler jeg kjenner til

[Periwinkle]

Snakk med typen din. At du i det heletatt lurer på om du er pen nok sier mer om deg enn om svigermor. Forøvrig så kan du bare drite i svigermor. Det er ikke hun du skal ha barn med.

Jeg vet nok at det at jeg lurer på om jeg ikke er pen nok har mye med meg å gjøre enn med svigermor å gjøre, men man kan jo begynne å lure da...

Dessuten ligger det en del bak akkurat det med utseendet og selvbilde som også er med på å forsterke mine bekymringer i forhold til at svigermor ikke liker meg, uten at jeg vil gå nærmere innpå det.

Men uansett takk for mange svar, hjelper virkelig å se at det ikke bare er min fantasi som spiller meg et puss her, selv om det er trist å høre at det er mange "slemme" svigermødre rundt om kring:)

[Gjest Gjest]

Jeg vet nok at det at jeg lurer på om jeg ikke er pen nok har mye med meg å gjøre enn med svigermor å gjøre, men man kan jo begynne å lure da...

Synes ikke det er så rart at du tenker på det med utseendet, tatt i betraktning at svigermoren har bedt sin syltynne datter om å gå på slankepiller. Hun høres ikke ut som et godt menneske, som behandler sin datter slik.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du bør lufte dette med din samboer. Så får du greie på hvilke tanker han har rundt det. Det er viktig for deg å vite hvor han står når du eventuelt skal vurdere om du vil flytte sammen med han og kanskje stifte familie. Hvis han er en som bare danser etter morens pipe, og ikke viser noen forståelse for deg, så ville jeg ikke synes han er en mann å satse på.

[Gjest Gjest]

Beklager, han er ikke samboer nå, men din kjæreste, mente jeg.

[Gjest Gjest]

Støtter teorien om at svigermoren din er sjalu. Hun blir ikke gitt like mye oppmerksomhet som deg fra sin søn, og det takler hun sikkert ikkje. Dessuten så er det hun som har et problem, ikkje du. Da får hun ta konsekvensene av det i form av at du viser liten interesse ovenfor henne. Så får hun heller ta kontakt om hun vil...