vonde følelser ovenfor min far som sitter godt!

[Gjest Ts]

har aldri hatt noe særlig godt forhold til min far, han har lissom bare vært der..sånn fysisk! aldri følelsesmessig, og det er alltid mamma som har gjort det meste med meg og min lillebror i oppveksten, men når det har kommet til dissiplin har han alltid kunnet oppdra, med kjefting spesielt!

kan ikke huske mye positivt som kom ut av kjeften på han, og fikk ofte høre hva jeg ikke hadde gjort istede for hva jeg hadde gjort spesielt når det kom til husarbeid.

det første han alltid sa når han kom hjem fra jobb var som oftest "hvorfor har du ikke tatt ut av oppvaskmaskinen/støvsuget eller ryddet her og der??"

det var sjeldent han var der for oss også, så lenge det gagnet han så kunne han kjøre oss til venner, sånn hvis han skulle på butikken sånn uansett, eller skulle på møte og skulle ut og kjøre uansett.

jeg har alltid hatt behov for å bli voksen fort, for voksne respekterer voksne og tenkte at når jeg blir voksen så kan han ikke snakke som han gjør til meg og oppføre seg som han gjør mot meg.

og nå er jeg blitt 21 år og ting er kanskje litt bedre, men husker spesielt en episode da jeg var 18-19 år og måtte bo hjemme en stund siden jeg ble dårlig psyikisk og slet masse med mitt, og han kom hjem fra fest og kjeftet og smellte fordi sentralstøvsugeren lå på gulvet og "slang" og det var rotete på kjøkkene, og jeg satt på pc`n midt på natten (det var helg og jeg hadde besøk av en venninne) og jeg og venninna mi satt og surfet på nett og hadde det utrolig artig og lo masse, men stemningen ble brått snudd da han kom hjem!

og det har vært masse sånne episoder som har gjort at min selvtillitt har synket lavt. har aldri følt meg bra nok og tåler ikke kritikk så bra, men mye bedre nå enn før vell og nevne!

nå har jeg flyttet langt vekk fra min hjemplass og familie, og jeg føler jeg har en ny selvtillitt her jeg bor nå, ingen personer som kan kritisere meg for alt jeg gjør og en bekymring mindre.

men det sitter alikevell godt! jeg synes ikke det er gøy og reise hjem til familien min i ferier pga han! det minste kritikk eller bemerkning får meg langt nede og ødelegger resten av ferien...da jeg var hjemme i påsken så gikk det ganske greit, jeg ser han prøver.

men han kom med en bemerkning om noe "uskyldig", og det ødelag så mye for meg og det gjør det ikke morsomt og komme hjem spesielt når jeg ser de så sjeldent som jeg gjør. det er jo bare snakk om små ting, men når man får høre sine feil også små ting hele livet så blir de små tingene ganske store!

husker en episode for noen år siden da jeg skulle dusje, og det var en handduk på gulvet som var tydelig brukt for å stå på fra noen andre dusjet der. og han begynte og si at jeg hadde lagt HANS handduk der, jeg nektet selvsagt fordi det var jo ikke sant!

og i "hevn" så hadde han lagt dongeribuksa mi oppi vannet som hadde leket fra dusjen så den ble gjennomvåt!!!! jeg ble utrolig såret!! både og fordi han hadde oppført seg som en barnslig liten drittunge, men at han ikke ville høre på meg når jeg snakket sant var kanskje det verste!! fy flate så sint jeg ble, men mest såret!!

egentlig så vet jeg ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget men.

det begynte med at jeg skulle skrive litt om mine tanker om at man blir sammen med personer som gjenspeiler sine foreldre, og det fikk tankene i sving!

men noe som forsåvidt har stemt hos meg.

jeg var sammen med en fyr fra jeg var 16 til jeg var 18, forholdet varte i 2 år og 3-4 mnd og vi bodde sammen det siste halvåret!

han kunne sammenlignes mye med min far.

vi snakket ikke mye om følelser i det forholdet og det var ikke mye kommunikasjon, så det var ikke mye snakking sånn sett i det hele tatt om forholdet!

min eks kritiserte mye sånne "uskyldige" små ting som for meg ble store...følte meg aldri bra nok og verdig nok.

han rettet mye på det jeg gjorde og sa og det forsterket ikke selvtillitten akkurat!

jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble hos han, men har konkludert med i ettertid etter bruddet at det var pga tryggheten jeg hadde hos han! men det var ikke mye mer enn det egentlig! prøvde flere ganger i forholdet og gjøre det slutt, men jeg turde ikke, klarte det ikke!!!

men jeg gjorde det til slutt da jeg hadde nådd bunnen og ble syk med angst og depresjoner, var helt utbrent og klarte ikke noen ting lengre.

og på de to årene jeg har vært sykemeldt og gått i behandling og vært i rehabilitering så har jeg en helt ny selvtillitt og er sterkere enn før!

og er nok mere obs på ting når jeg møter menn nå!

men jeg har ihvertfall konkludert at jeg skal IKKE ha en mann som er lik min far, jeg har alltid villet ha en mann som ikke er lik han siden jeg har hatt det dårlige forholdet med han. og jeg blir ikke like blind som jeg var da jeg var sammen med min eks!

noen som har erfaring med dette utsagnet om å finne en partner som er lik sine foreldre?

[Gjest Gjest]

Hei du

Jeg kjenner mye igjen moren min i det du skriver om faren din. Kjeft for den minste lille ting, var hun ekstra sliten, utålmodig eller travel ble det smell i rumpa også. Mye kjeft for husarbeid som ikke ble gjort eller ikke ble gjort tilfredsstillende nok, aldri ros for det som ble gjort og det som ble gjort bra. Uansett hvor snill jeg mente å være med å gjøre ting, greide hun å vri det til noe negativt. Til slutt ga jeg bare opp, gadd ikke bry meg med hva jeg kunne gjøre for andre, aller minst for de hjemme, ingenting var bra nok likevel. Ikke brydde hun seg stort om at jeg og broren min hadde det bra i hverdagen, foreldremøter dret hun i, konferanser med hver enkelt forelder og av og til vi barna skulle være med på gikk hun på men ikke før hun hadde lirt ut av seg hvor mye bry og heft det var med oss.

I dag, nå er jeg snart 30, har vi to et mye bedre forhold. Jeg har skreket ut mye frustrasjon i løpet av tenårene da jeg forsåvidt skjønte selv hvorfor jeg aldri var lykkelig, i begynnelsen av 20-årene var jeg så langt nede at hun faktisk ble bekymret for meg (det er noe jeg aldri trodde hun var i stand til.... bekymre seg for andre). Etter det har hun skjerpet seg masse, hatt noen tilbakefall, men jeg vet hvor hardt hun prøvde, og nå er det sjeldent problemer mellom oss. Dessverre har broren min holdt seg unna, så han har ikke vært med på denne forsoningen om man skal kalle det det.

Men eksen min var faktisk moren min i mannsfigur. Ikke i måten å behandle meg på så mye, men i behandlingen av barna han hadde fra et tidligere forhold. Mye kjefting og harde ord, aldri ros som jeg hørte i alle fall, unger som ble trassigere og trassigere og mer og mer innesluttet (akkurat som jeg ble). Vi snakket en del om min barndom og hvordan jeg slet med det, og det hjalp vel litt. Men det er vel som du sier, voksne respekterer voksne, han hadde altfor lett for å eksplodere overfor ungene, og det bedrer seg neppe før de er voksne selv.