Kristne metalfolk

[Gjest Gjest]

Jeg føler det er så få metalfolk blant kristne.. Føler meg annerledes. Føler meg til tider "helt feil" i forhold til andre kristne...

Jeg tror på Gud, at jesus frelset menneskene og jeg tror på et liv etter døden - i himmelen. Jeg er et snilt og varmt menneske. Vil alle rundt meg godt.

Men jeg hører på ganske ekstrem musikk (da er det spilling, vokal o.l som fenger meg, ikke tekstene..) Jeg vet Gud ville følt seg svært støtt, dersom han hørte tekstene, for å si det sånn.. Jeg hører med andre ord ikke bare på kristen heavy metal.

Hvor hardt kan man være innenfor metal miljøet uten å gå over "grensen"? Føler meg for lite "ordentlig"/for "hard".

Dette bringer kanskje ikke mening for så mange, men hvis noen alikvel forstår så legg gjerne igjen noen ord. Og de det overhodet ikke bringer mening for - jeg har en ulempe ved at jeg ordlegger meg litt klønete...

[Gjest Gjest]

Det spiller ingen rolle hva du gjør, bare du aksepterer Jesus Kristus! Er ikke det fundamentet i protestantismen?

Hør gjerne fyfy-musikk, så får jeg som ikke gjør det, men som heller ikke aksepterer Jesus, brenne i helvete...

[Gjest Gjest]

SITAT : "Jeg vet Gud ville følt seg svært støtt, dersom han hørte tekstene, for å si det sånn. "

Og hvordan VET du det ?

Har du bestemt hva Gud skal føle seg støtt over ?

Dersom du mener Han skal føle seg støtt over det så er det vel fordi du selv mener at du ikke bør høre på de tekstene ?

Endret 17. mai 2009 av Bolledeig

[Gjest Gjest_meg_*]

Til trådstarter:

Jeg tror ikke at kvinneguiden er det beste stedet å spørre om ting som omhander kristenlivet, fordi det er nesten ingen kristne her. Et tips er å legge inn spørsmålet ditt på et kristent forum, for eksempel Smootown :-)

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet

Bolledeig (mod)

[Gjest Skravlebassjente]

Hvor langt kan du gå før du går over grensen er det du vil lufte her på forumet.

Jeg vil lufte et svar. Eller bare mine tanker, relatert til egne vanskelige valg.

Jeg har blitt kristen i 20 årene og synes noen ting er vanskelige selv. Jeg hører ikke på hevy metal, men har alltid elsket å danse. Hip Hop, shake your bootie.. :/

Jeg danser fortsatt, men det er viktigere for meg å bruke dagen min på å hjelpe mennesker, støtte de svakeste, bruke livet mitt til å forvalte jorden, enn denne rumpeshakingen.. Å fylle livet mitt med omsorg er det som ligger nærmest i hjertet nå. Nærmere enn danseutdannelse. Hjertet har blitt forvandlet. Av å lære av det Jesus gjorde og sa, av ydmykhet, takknemmelighet og bønn/meditasjon.

Men det betyr ikke at jeg ikke elsker å danse lenger. Jeg kjenner dragninger til denne verdens egoisme daglig. Dans, sexy kropp, feit lønning, fancy leilighet, vintur til Italia.. Det er en slik tilværelse vi lever i. I rike land ihvertfall. Men jeg trenger bare å løfte øynene bort på andre siden av gata. Der er ulykkeligheten, urettferdigheten, volden og ondskapen iferd med å ta knekken på mennesker by the minute. I nabolaget, såvel som i andre land. Det er DET som er virkeligheten. Ikke nye Massimo Dutti pumps og den nye parfymen til Dior i taxfreen på vei til denne Italia-ferien.

Og da spør jeg meg selv. Vil jeg bruke livet mitt på å fremme rikdom og tilsynelatende vellykkethet, eller vil jeg bruke det livet jeg har fått, tusen takk, til å leve for rettferdighet, kjærlighet, fred? Dette spørsmålet spurte jeg aldri meg selv før jeg ble kristen. Tenk på det! Bare kjørte på i kjent stil fra videregående russejente med bleket hår og beilerspeiding. Men jeg har klarna i toppen og kan spørre meg det spørsmålet nå, takk Gud for det. Jeg er evig takknemlig for at jeg har fått et innsikt above den bedøvende grøten.

Så, jo jeg kjenner fortsatt at det hadde vært litt kult å bare kjørt på, danseutdannet meg og levd i den tilværelsen. Jeg kjenner jo potensialet sprudle i meg. Deilig for selvfølelsen å realisere seg selv, yte maks ut av livet. Men hallo.. Det blir for dumt. Jeg vil ikke være så dum. Folk dør, og jeg skal bare trekke på skuldrene å si "ikke mitt ansvar" og fortsette å danse inn i solnedgang.

Man gjør ikke det mot sine egne barn. Om jeg hadde et barn som gråt og hadde det vondt. "Sorry, du får klare deg selv, mamma skal ut å være sexy og leve livet." Man gjør ikke sånn mot andre mennesker, selv om de ikke er ens barn så er de like betydningsfulle som om de skulle vært ens egne.

Livet, for troende og ikke troende består av valg. Hver dag, hele tiden. Om og om igjen så velger jeg Jesus, sitatet "What would Jesus do" holder jeg nær mine hanlinger hele dagen.

Det er ikke tvang å skulle velge omsorgsutdanning fremfor dansegulvet. For det er en ekte lykke, som mange ikke ser, for opptatt av status og selvrealisering. Jeg tror ikke man er ufrelst selv om man ikke klarer å løfte øynene fra egoismens kvelende grøt, men å være en kristen betyr å ha Jesus som lærer. Og han var ganske radikal. For han var det fred, rettferdighet og kjærlighet.

Kan du ikke finne en måte å nyte livet på som samtidig hjelper andre mennesker, som samtidig peker på Gud? Her jeg bor finnes en hiphopkirke, det er dans for Jesus det. På den måten får jeg brukt dansegleden min.

Du kan høre på Extol å slikt?

Uansett, så blir man aldri ferdig utlært i dette livet. Ihvertfall ikke som kristen! Gjør dine feil, spør dine spørsmål, lev i sannhet og belys det som er vanskelig. Ikke bli from å lat som om du mener en ting, men i hjertet tenker en annen. Og ikke settle down og lås deg fast. Det tror jeg ikke er godt for noe menneske. Da dør mye av livet bort. Folk blir sittende i godstolen, med øl i hånda og snikende stuckhet kaprer deg og røver deg for hundretalls vanskelige, morsomme, lærerike, spennende opplevelser. Også kalt livet.

Mange tanker fra meg, as usual.. Men oppfordringen min er LEV, spør, evaluer og ta valg ut fra hjertet. Kanskje det du kramepaktig holder tak i egentlig hindrer deg i større, friere og viktigere ting.

Og jeg snakker like mye til meg selv som til deg. Jeg holder fortsatt et litt for krampeaktig tak på min lidenskap, dansen.

Mvh

Skravlebassjente (fikk ikke logget meg inn, så er visst gjest nå..)

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet

Bolledeig (mod)

[Gjest Papirkurven]

Jeg er kristen og synes ikke det er noen grenser. Gud bryr seg ikke, men du bør kanskje tenke på hva som er bra for deg. En ting: Gud hører tekstene. Hvis du er kristen, er Han alltid der du er, så han vet godt hva du hører på Men om tekstene ikke har noen "destruktiv effekt" på deg, er det jo greit.

Det er f.eks noen kristen som bare ikke kan lese om eller se på ting som HP, Charmed, Buffy o.l. fordi de føler det bringer dem vekk fra Gud. Jeg har ikke noe problemer med dette.

Så alt er individuelt, og Gud blir nok mest fornøyd om du er deg selv og ikke tilpasser deg fordi andre mener du bør det.

[robotkalle]

Enig. Husk at Gud også leser hva du tenner på, så dersom du f.eks tenner på voldtekt, og har slik spennende sex, så kommer du til å brenne i helvete. Jeg hadde en kristen kompis som hørte på Metallica kill em all, og jeg tror at Satan har tatt tak i ham. Han jobber som indremedisiner nå, håper han klarer å bøte på syndene sine, dersom selv Jesu korsfestelse ikke holder. Metall vettu. Farlige greier. Jeg hørte på Pet Shop Boys idag, og der er en av gutta homo. Men nå jobber jeg i en kristen bedrift, så jeg regner med ekstra beskyttelse.

Stakkars, det kan ikke være bare lett å være kristen. Masse teite lover å forholde seg til. Høres morsommere ut å være satanist.

[Gjest Papirkurven]

Stakkars, det kan ikke være bare lett å være kristen. Masse teite lover å forholde seg til. Høres morsommere ut å være satanist.

Nja. Jeg er kristen og har bare to lover i hele livet: Elsk Gud og elsk mennesket. Alt annet har Jesus oppfyllt, så jeg trenger ikke bekymre meg

[Gjest harg]

Til trådstarter:

Jeg tror ikke at kvinneguiden er det beste stedet å spørre om ting som omhander kristenlivet, fordi det er nesten ingen kristne her. Et tips er å legge inn spørsmålet ditt på et kristent forum, for eksempel Smootown :-)

hvordan i alle dager kan du vite det????????

dette er et spørsmål som du ikke er alene om å tenke, og jeg har vært i samme båt som deg:=)

er vokst opp i en ganske konservativ region, og hører på blandt annet denne musikken.

gjorde det når jeg var 16, og gjør det fortsatt nå som jeg nærmer meg 30.

for å si det sånn: det er kun de ekstreme i bedehusmiljøene som bryr seg noe om dette. fikk masse pepper for å høre på sånn type musikk, men så går de selv ut tre år etterpå og får seg barn utenfor ekteskap/går på fylla.

deres poeng var vel at jeg var en stor synder, men når de selv ønsket å leve livet som normale folk så var det helt ok.......

jeg bryr meg jo ikke om noen av delene - men mitt poeng er at de som kritiserer det bare bør feie for sin egen dør

når jeg fikk mye kritikk for det måtte jeg jo ta stilling til det, men nå tenker jeg jo ikke ett sekund på det lengre - og har ikke endret troen min av den grunn.

ikke bry deg om det - og husk at 99% av alle disse bandene faktisk bare skriver slike tekster fordi de vet det selger plater, og ikke fordi de er kirkebrennere