Trusler, hvor går grensen?

[Gjest Lei]

Kona har over lengre tid kommet med trusler om at hun går i fra meg under krangler. Så langt har jeg latt det forbigå i stillhet, for hun har jo ikke gjort noe med det (det er selvsagt mulig hun gjør alvor av det en dag). Dette problemet er jo stor nok i seg selv, men etter nyttår har hun også flere ganger brukt dette mot våre to barn når hun er sint: skal jeg kanskje reise fra dere? DER går virkelig grensen for min del. Dette synes jeg er feigt og direkte slemt ovenfor barn. De er ikke uoppdragne eller slemme, tvert i mot er de stort sett veldig snille og flinke.

Jeg tenker på hva slike trusler gjør med barn. Det må jo skape masse usikkerhet. Hva om vi virkelig skilles (jeg er ikke så langt unna en avgjørelse om det), da vil jo barnet/barna (9 og 5 år) virkelig kjenne at de er årsaken. Jeg får grå hår bare av tanken på at de kanskje må slite med skyldfølelse i etterkant. I tillegg til trusler om å gå blir barna kalt for drittunger og andre hårreisende ting. Særlig jenta vår på 9 år som mister mer og mer selvtillit.

Sist gang satt jeg et ultimatum om at jeg ikke aksepterer trusler om å reise fra oss. Det er en uke siden, men jeg er rimelig sikker på at det kommer igjen. Er det virkeig "normalt" å oppføre seg slik? Jeg har helt bensin på bålet noen ganger selv ved å ta barnas parti . Eksempel: når datter ble skelt ut blant andre for bagateller (ikke ryddet sammen sakene sine og ikke var rask nok når vi skulle gå).

For en del år siden gikk vi i terapi, men ingen av oss synes vi fikk noe ut av det. Kritikk blir møtt med voldsom motkritikk og trusler. Jeg kan legge til at årsaken til terapi den gangen var utroskap fra hennes side.

Nå blir selvsagt dette belyst bare fra min side, men jeg mener det ikke finnes unnskyldninger for å behandle barn slik uansett hvor mye skyld jeg måtte ha selv.

[Gjest Gjest]

Vet ikke hva du kan gjøre, men ville bare si at den typen oppførsel mot barna er ikke ok.

Hvordan du går frem for å få henne til å innse problemet og jobbe med seg selv aner jeg ikke. Minner meg om moren til en vennine av meg som foklarte datteren sin jevnlig hvor mye bedre livet hennes hadde vært uten henne. Skjønnte ikke selv hva dette gjorde med jenta.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg kjenner at jeg får vondt i magen av å lese det du skriver her. Jeg har selv vokst om med foreldre som krangler, hvor far også har gjentatte ganger truet med å forlate oss. Jeg er nå 20 år, men lever fremdeles med en usikkerhet, hvor jeg aldri føler at jeg strekker til noe sted. Selvtilliten min er på bunn. Jeg ble gjentatte ganger kalt for drittunge, og hva verre er. Jeg fikk kjeft for alt og ingenting, og fikk sjelden høre at de var glad i meg.

Du må få din kone til å slutte med det hun holder på med. Jeg forstår at det nok ligger mye bak hennes utbrudd, men det er ikke grunn nok til å angripe barna på denne måten. Dette må få en slutt. Det ødelegger så uendelig mye. Dersom hun vil vite hvordan det føles så sender jeg gjerne en beskjed med min historie..

[Gjest utlogget nå]

Jeg vokste opp med en far som truet med å forlate oss og kidnappe meg og min bror (ting far kunne si under sine mange raserianfall som ble trigget av bagateller). For å gjøre en lang historie kort, så er å vokse opp under slike forhold ødeleggende. Selv som godt voksen, har jeg lav selvtillitt (det er det nesten ingen som tror), jeg blir engstelig og nervøs når jeg treffer på verbalt aggresive mennesker/kollega og har stor mistillitt til mine medmennesker.

[Gjest Gjest]

Vil anbefale å ta med kona på et møte hos familievernkontoret hvor du der tar opp dette med trusler mot ungene.

Familivernkontoret tar alltid ungenes parti og det vil kanskje hjelpe å høre det fra andre at det ikke er greit å holde på slik. I tillegg vil det styrke din sak i at ungene skal bo hos deg om/når dere blir skilt.

[Gjest TS]

Det er godt å se at det ikke er meg som er helt på jordet. Jeg trodde vel ikke det var vanlig med slike trusler, men trenger å få det bekreftet.

Det dårlige forholdet mellom meg og kona er sikkert like mye min feil, men det er ikke noe som burde gå ut over barna på den måten. De merker det nok uansett, men bør ikke få skjøvet ting over på sine skuldre.

Særlig viktig er å høre erfaringene til de som opplevde slike tilstander selv som barn.

E-post adresse fjernet, se Kvinneguidens regler.

vimse-mod.

Endret 7. mai 2009 av vimse

[Gjest m47]

Kona har over lengre tid kommet med trusler om at hun går i fra meg under krangler. Så langt har jeg latt det forbigå i stillhet, for hun har jo ikke gjort noe med det (det er selvsagt mulig hun gjør alvor av det en dag). Dette problemet er jo stor nok i seg selv, men etter nyttår har hun også flere ganger brukt dette mot våre to barn når hun er sint: skal jeg kanskje reise fra dere? DER går virkelig grensen for min del. Dette synes jeg er feigt og direkte slemt ovenfor barn. De er ikke uoppdragne eller slemme, tvert i mot er de stort sett veldig snille og flinke.

Jeg tenker på hva slike trusler gjør med barn. Det må jo skape masse usikkerhet. Hva om vi virkelig skilles (jeg er ikke så langt unna en avgjørelse om det), da vil jo barnet/barna (9 og 5 år) virkelig kjenne at de er årsaken. Jeg får grå hår bare av tanken på at de kanskje må slite med skyldfølelse i etterkant. I tillegg til trusler om å gå blir barna kalt for drittunger og andre hårreisende ting. Særlig jenta vår på 9 år som mister mer og mer selvtillit.

Sist gang satt jeg et ultimatum om at jeg ikke aksepterer trusler om å reise fra oss. Det er en uke siden, men jeg er rimelig sikker på at det kommer igjen. Er det virkeig "normalt" å oppføre seg slik? Jeg har helt bensin på bålet noen ganger selv ved å ta barnas parti . Eksempel: når datter ble skelt ut blant andre for bagateller (ikke ryddet sammen sakene sine og ikke var rask nok når vi skulle gå).

For en del år siden gikk vi i terapi, men ingen av oss synes vi fikk noe ut av det. Kritikk blir møtt med voldsom motkritikk og trusler. Jeg kan legge til at årsaken til terapi den gangen var utroskap fra hennes side.

Nå blir selvsagt dette belyst bare fra min side, men jeg mener det ikke finnes unnskyldninger for å behandle barn slik uansett hvor mye skyld jeg måtte ha selv.

Vær beinhard og ryddig. Si fra til kona di at du ikke tolerer i det hele tatt "gå- fra- trusler". Og si at hvis hun er ekkel mot barna, så kommer du til å stille opp knallhardt på barna sin side. De sier gjerne at foreldre som motarbeider hverandre er døden for barneoppdragelse, men hvis ikke du står imot de greiene hennes, så blir du spilt over sidelinja, og blir stående igjen som en dott barna ikke respekterer. Det viktigste her er at du er sjef, og at du ikke tillater noen (f.eks. kona) å kødde med deg eller barna dine.

Hun gir barna et liv i utrygghet med stadige flyttetrusler, det hadde nesten vært mer stabilt om hun reiste. Det er forresten to måter å bli borte på. Helt borte, eller tilgjengelig som stiller opp for barna. Den siste er ikke så ille.

Damer som møter kritikk med trusler kan du glemme å diskutere med. Du må bare være tøffere. Du kan eventuelt kritisere skriftlig. Og be henne lese det om igjen når hun har blitt så rolig at hun klarer å forstå.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Stadig trusler om flytting og generell missnøye kan også tyde på at hun er utro (igjen). Slik var det ihvertfall hoss oss.....

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg skal sende min historie til deg i løpet av kvelden. Jeg håper virkelig at kona di vil finne en måte å stoppe med dette. Det er vondt å vite at noen går gjennom det jeg gjorde.

[Gjest TS]

Vær beinhard og ryddig. Si fra til kona di at du ikke tolerer i det hele tatt "gå- fra- trusler". Og si at hvis hun er ekkel mot barna, så kommer du til å stille opp knallhardt på barna sin side. De sier gjerne at foreldre som motarbeider hverandre er døden for barneoppdragelse, men hvis ikke du står imot de greiene hennes, så blir du spilt over sidelinja, og blir stående igjen som en dott barna ikke respekterer. Det viktigste her er at du er sjef, og at du ikke tillater noen (f.eks. kona) å kødde med deg eller barna dine.

Hun gir barna et liv i utrygghet med stadige flyttetrusler, det hadde nesten vært mer stabilt om hun reiste. Det er forresten to måter å bli borte på. Helt borte, eller tilgjengelig som stiller opp for barna. Den siste er ikke så ille.

Damer som møter kritikk med trusler kan du glemme å diskutere med. Du må bare være tøffere. Du kan eventuelt kritisere skriftlig. Og be henne lese det om igjen når hun har blitt så rolig at hun klarer å forstå.

Jeg har tenkt mye på fordeling ved evt skilsmisse. Barn har godt av to foreldre og det er mulig hun vil fungere mye bedre hvis vi for eksempel har en 50/50 fordeling. Da får hun litt avstand mellom hver gang hun ser barna og takler de bedre. Hun er utvilsomt en ressurs for barna når hun ikke tilter. Noe mindre enn 50% for min del kommer jeg i hvert fall til å motsette meg sterkt.

Det er et tankekors når barna kommenterer at mitt humør er bedre når vi er alene (de sier ikke spesifikt at mor ikke er der, men har flere ganger sagt at jeg er morsom, snill, at de er glad i meg osv når vi er alene). Dette fikk meg virkelig til å åpne øynene.

Noen nevner hun kan være utro igjen, og det er ikke utenkelig. Jeg tror ikke det, men det er mulig hun drømmer om andre. Hun skjuler ikke ting slik som sist gang (mobil, e-post osv), men jeg aner selvsagt ikke noe om job-mail osv. Det er jo fullt mulig hun har lært av forrige gang og klarer å føre meg bak lyset.

[Gjest m 47]

Jeg har tenkt mye på fordeling ved evt skilsmisse. Barn har godt av to foreldre og det er mulig hun vil fungere mye bedre hvis vi for eksempel har en 50/50 fordeling. Da får hun litt avstand mellom hver gang hun ser barna og takler de bedre. Hun er utvilsomt en ressurs for barna når hun ikke tilter. Noe mindre enn 50% for min del kommer jeg i hvert fall til å motsette meg sterkt.

Det er et tankekors når barna kommenterer at mitt humør er bedre når vi er alene (de sier ikke spesifikt at mor ikke er der, men har flere ganger sagt at jeg er morsom, snill, at de er glad i meg osv når vi er alene). Dette fikk meg virkelig til å åpne øynene.

Noen nevner hun kan være utro igjen, og det er ikke utenkelig. Jeg tror ikke det, men det er mulig hun drømmer om andre. Hun skjuler ikke ting slik som sist gang (mobil, e-post osv), men jeg aner selvsagt ikke noe om job-mail osv. Det er jo fullt mulig hun har lært av forrige gang og klarer å føre meg bak lyset.

Hva er utroskap? Feilpuling? Feilflørting?

Jeg mener den alvorligste formen for utroskap er å reise fra. Å true med sånt mot deg og barna er en trusel om den alvorligste utroskap mot dere. Hvis hun morer seg med en annen mann , så er det bagateller i forhold.

Hun er ikke bare utro mot deg, men også mot barna, og det er det verste. At hun skal ha 50% foreldrerett er uakseptabelt. Det rette er at du og barna skal bli boende i huset, eller til nød i en mindre leilighet i nabolaget hvis huset må selges.

Barna er avhengig av trygghet og foreldre til å stole på, så det er svært alvorlig mot dem hvis hun får foreldreretten. Selv lot jeg barna bestemme selv hvor de ville være. Det angrer jeg bittert på. Min sønn valgte feil, og ble alvorlig miljøskadd. La barna bo hjemme hos deg, så kan de heller besøke henne noen helger. Du er nødt til å kjøre knallhardt med god advokat. Du må ikke gi fra deg en millimeter, fordi alt du ofrer skader din evne til å følge opp barna. Det er enkelt å være "snill" nå, men du kommer til å angre bittert om noen år, det er ikke snilt å la x-kona få fordeler på bekostning av deg (barna).

[Gjest Gjest_sr_*]

Dette er ikke noe godt miljø for barna og heller ikkje for deg. Send kjerringa på dør, det er eneste måten å få ro og fred i heimen.Tomme trusler er det berre dei som tror dei kan styre andre med truslene som bruker.

[Jade]

Jeg tenker at dette er psykisk mishandling. Det er ikke noe bedre å skremmes til lydighet ved at de er redd for at mamma skal reise fra de, enn at de er redd for at noen skal slå dem hvis de ikke lyer.

[Gjest ei frue]

Her i huset var det mannen som sto for truslene om flytting og manglende forståelse for andre menneskers følelser, og det er ikke noe moro verken for ektefelle eller barn å leve med noe sånt. Etter gjentatte forsøk med besøk hos familierådgiver etc. så ga jeg opp og tok han på alvor siste gang han truet med å flytte. Noe som kom som et sjokk på han, men ut måtte han. Og i ettertid har det vist seg å være et riktig valg. Barna og far har ordinært samvær, og både barna og jeg puster normalt igjen.

[Gjest Gjest]

din kone må få hjelp, innerst inne har hun det ikke bra med seg selv og du bør hjelpe henne før du eventuelt forlater henne. Ellers kan du hun bli verre mot barna dine i den tiden hun har de. Da vil også barna se at mor ikke forlot de fordi hun var sint på de, men fordi hun hadde et problem med seg selv og som hun jobber med og tidvis blir bedre.

Jeg har vært i samme situasjon som din kone, men jeg fikk hjelp da samboeren min fortalte hvordan han opplevde meg ovenfor familievernkontoret under en parterapitime. De henviste meg videre til rette instanser. Selvsagt veldig tungt når man ikke ser det selv hvor mye man har skadet andre rundt seg.

Familien min holder fortsatt lykkelig sammen og vi har fått et helt annet liv og hverdag. Vi krangler ikke lenger, ikke så mye som før i alle fall og den foregår i rolige sakelige former. Parterapi nytter ikke om den ene parten har et problem med seg selv. Da må disse fikses først. Jeg har også et barn som mistet selvtillitten, men denne er i ferd med å endres, steg for steg.

Fortsett med å ta parti med barna, det er veldig viktig for de at de forstår at det ikke er deres feil. Fortell dem at mor har det litt vanskelig med at det ikke er deres feil. Forsøk også å få din kone til å fortelle barna at de ikke er deres feil, om hun klarer å innse dette da. Dette er noe som kan ta tid.

lykke til og jeg håper dere finner ut av det.

jeg er ihvertfall overlykkelig for at familien min ikke ga meg opp.