Noe er alvorlig GALT oppe i hodet mitt

[Gjest ts]

Ja, som emnet beskriver er jeg så forvirret som jeg kan få blitt. Tenker på dette 24/7, å det blir bare verre og verre.

Har siden jeg var veldig liten forelsket meg i gutter, spesielt eldre. Har alltid vært veldig seksuell av meg, til tross for at jeg ventet til jeg ble 18 før jeg hadde samleie, syns ikke sex er så veldig å skryte av heller. Alltid elsket oppmerksomhet fra motsatt kjønn og flørting. Men inntil noen år siden begynte jeg å reagere motsatt av hva som er normalt. (for de fleste ihvertfall)

Begynte for. Eks å føle en slags panikk til å komme meg vekk eller kvalme om en gutt fortalte at han er blitt glad i meg eller tenker mye på meg, i fleste av tilfellene etter sex. Er det ikke sånn man skal bli glad for å høre etter en så intim situasjon der man gjerne er sårbar? ikke føle direkte avsky til gutten for så å komme opp med en unnskyldning, forlate åstedet og bryte kontakten? Det er så rart, for de eneste jeg har holdt ut med i lengre perioder er de som kun har lagt en arm rundt meg og kanskje kommet med en kommentar at jeg er pen eller noe sånt overfladisk. Ligger vel noe i den tryggheten i at jeg ikke kan få gutten.

Kan være så forelsket jeg bare vil i en fyr jeg har det utrolig bra med fram til han kommer med betroelser om at han har fått følelser for meg, kan ikke slutte å tenke på meg, at han ikke kan leve uten meg osv, da forsvinner følelsene som dugg for solen. Kan liksom ikke bli kvitt han fort nok. Merkelig nok kan jeg bli veldig lei meg og nedfor i ukesvis om gutten jeg har dumpet etter en slik hendelse har funnet seg en ny. Da tenker jeg på han konstant, tenker på hvor ufattelig dum jeg var som ødela noe så fint. i noen tilfeller har jeg møtt vedkommende og funnet tonen igjen, men igjen forsvinner følelsene på sekundet om han kommer med samme regla samt er villig til å starte på nytt.

For å komme meg vekk fra alt dette hadde jeg et års pause fra sex og mannfolk generelt. Jobbet mye så hadde ikke tid til å involvere meg med noen. Trodde det skulle gå over, men havnet i samme smørja da jeg møtte en eldre fyr jeg alltid har hatt et godt øye til som jeg også visste var bygdas hjerteknuser. Med en god dose promille, masse spenning i rommet over hva vi begge visste kom til å skje koste jeg meg noe helt vanvittig. Nøt han og oppmerksomheten til det fulle. Dagen etter var han ikke noe kosete, bare helt nøytral og hyggelig. Så fikk noe jeg trodde var følelser for han. Fikk høre han hadde kysset og hygget seg med en annen jente, noe som fikk meg helt i grus. Var sjeleglad da jeg fikk invitasjon på melding noen uker senere. Dro direkte til han med en gang og hadde en utrolig fin kveld. Så betrodde han meg dagen etter at han tror han var i ferd med å forelske seg i meg. Kjente jeg nesten ble litt sint, for da visste jeg alt var ødelagt. Selv om jeg forsøkte å tviholde på tanken om at jeg hadde følelser for han og at det kunne fungere så orket jeg ikke møte han, mest på hans vegne og frykt for å såre han. Pratet så ikke med han om vi møttes edru. Hørte han har fått seg kjæreste nå, å ikke overraskende ble jeg trist.

Folk sier det er lov å være kresen, men dette syns jeg virker psykotisk etter å ha lest igjennom. Blir nesten litt redd for at jeg er lesbisk eller noe, tiltross for at jeg ikke tenner på jenter i den forstand.

Om noen har noe, bare noen få ord om at dette ikke er helt umennskelig så vil det være mye til hjelp. Var uansett godt å få ut litt..

[Gjest tenk litt på det..]

Ja, som emnet beskriver er jeg så forvirret som jeg kan få blitt. Tenker på dette 24/7, å det blir bare verre og verre.

Har siden jeg var veldig liten forelsket meg i gutter, spesielt eldre. Har alltid vært veldig seksuell av meg, til tross for at jeg ventet til jeg ble 18 før jeg hadde samleie, syns ikke sex er så veldig å skryte av heller. Alltid elsket oppmerksomhet fra motsatt kjønn og flørting. Men inntil noen år siden begynte jeg å reagere motsatt av hva som er normalt. (for de fleste ihvertfall)

Begynte for. Eks å føle en slags panikk til å komme meg vekk eller kvalme om en gutt fortalte at han er blitt glad i meg eller tenker mye på meg, i fleste av tilfellene etter sex. Er det ikke sånn man skal bli glad for å høre etter en så intim situasjon der man gjerne er sårbar? ikke føle direkte avsky til gutten for så å komme opp med en unnskyldning, forlate åstedet og bryte kontakten? Det er så rart, for de eneste jeg har holdt ut med i lengre perioder er de som kun har lagt en arm rundt meg og kanskje kommet med en kommentar at jeg er pen eller noe sånt overfladisk. Ligger vel noe i den tryggheten i at jeg ikke kan få gutten.

Kan være så forelsket jeg bare vil i en fyr jeg har det utrolig bra med fram til han kommer med betroelser om at han har fått følelser for meg, kan ikke slutte å tenke på meg, at han ikke kan leve uten meg osv, da forsvinner følelsene som dugg for solen. Kan liksom ikke bli kvitt han fort nok. Merkelig nok kan jeg bli veldig lei meg og nedfor i ukesvis om gutten jeg har dumpet etter en slik hendelse har funnet seg en ny. Da tenker jeg på han konstant, tenker på hvor ufattelig dum jeg var som ødela noe så fint. i noen tilfeller har jeg møtt vedkommende og funnet tonen igjen, men igjen forsvinner følelsene på sekundet om han kommer med samme regla samt er villig til å starte på nytt.

For å komme meg vekk fra alt dette hadde jeg et års pause fra sex og mannfolk generelt. Jobbet mye så hadde ikke tid til å involvere meg med noen. Trodde det skulle gå over, men havnet i samme smørja da jeg møtte en eldre fyr jeg alltid har hatt et godt øye til som jeg også visste var bygdas hjerteknuser. Med en god dose promille, masse spenning i rommet over hva vi begge visste kom til å skje koste jeg meg noe helt vanvittig. Nøt han og oppmerksomheten til det fulle. Dagen etter var han ikke noe kosete, bare helt nøytral og hyggelig. Så fikk noe jeg trodde var følelser for han. Fikk høre han hadde kysset og hygget seg med en annen jente, noe som fikk meg helt i grus. Var sjeleglad da jeg fikk invitasjon på melding noen uker senere. Dro direkte til han med en gang og hadde en utrolig fin kveld. Så betrodde han meg dagen etter at han tror han var i ferd med å forelske seg i meg. Kjente jeg nesten ble litt sint, for da visste jeg alt var ødelagt. Selv om jeg forsøkte å tviholde på tanken om at jeg hadde følelser for han og at det kunne fungere så orket jeg ikke møte han, mest på hans vegne og frykt for å såre han. Pratet så ikke med han om vi møttes edru. Hørte han har fått seg kjæreste nå, å ikke overraskende ble jeg trist.

Folk sier det er lov å være kresen, men dette syns jeg virker psykotisk etter å ha lest igjennom. Blir nesten litt redd for at jeg er lesbisk eller noe, tiltross for at jeg ikke tenner på jenter i den forstand.

Om noen har noe, bare noen få ord om at dette ikke er helt umennskelig så vil det være mye til hjelp. Var uansett godt å få ut litt..

http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1083851

[Gjest Cipheria]

http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1083851

Eg ser korleis den trua oppstår når man trur at dette er grunnen til at dama gjekk, uansett.

TS, det kan virke som om du ikkje likar å ha folk nært innpå deg fordi du ikkje vil bli såra. Ved å forlate guten når han kjem for nær, sikra du deg at du ikkje blir såra. Slike kjensler kan oppstå dersom du er blitt svika eller forrådt i fortida. Skjønar ikkje heilt korleis det kan vere umenneskeleg.

[Gjest Gjest]

Synes du bør prøve å gå i terapi. Dette problemet stikker såpass dypt at ikke folk på KG kan hjelpe deg.

Men når du synes det er turn-off at en gutt forteller at han har følelser for deg, så vil jeg tippe at du ser på det som svakhet å vise sine følelser. Og at du synes svakhet er lite tiltrekkende?

[sebra]

Hehe jeg kjenner meg igjen . Vi får vel bare håpe at når vi møter The One , så blir ting annerledes.

[Gjest ts]

Synes du bør prøve å gå i terapi. Dette problemet stikker såpass dypt at ikke folk på KG kan hjelpe deg.

Men når du synes det er turn-off at en gutt forteller at han har følelser for deg, så vil jeg tippe at du ser på det som svakhet å vise sine følelser. Og at du synes svakhet er lite tiltrekkende?

Terapi er ikke noe nødvendig, de hadde ikke funnet ut noe mer enn jeg kan gjøre selv, men med litt hjelp og erfaringer fra andre.

Har gransket hodet mitt i hele dag over dette i ro og mak, fant ut ganske mye om meg selv. Leste om at både jenter og gutter ofte ender opp i forhold med noen som minner om noen nære i familien. Min far er utrolig sterk i personligheten, aldri latt seg bukke under for noen og har masse respekt, samtidig som han har beskyttet og vært veldig god mot meg og mamma. Er også (ihvertfall da han var ung) utseendemessig på lik linje med de få jeg er blitt veldig forelsket i. Dette hørets kanskje ekkelt ut Men har jo alltid hatt et veldig godt forhold til pappa.

Syns ikke det å vise følelser er turn-off, men kommer veldig mye ann på hvordan de blir vist og sagt. Altså at mannen som viser følelsene har de egenskapene jeg tenner på så tror jeg det skal bli bra! Ser frøken Sebra har samme problemet så jeg kan ikke være helt alene om det.

Til sist: Cipheria, mulig du er inne på noe. Ble deprimert og psykisk nedbrutt etter en kjærlighetssorg for noen år siden, men kom meg ganske bra med tiden, bortsett fra tanker som at jeg ikke er bra, pen, smart nok osv som enda henger litt igjen. Blir ganske ironisk ved tanke på at jeg faktisk stikker av om jeg får bekreftet det jeg frykter jeg ikke er. Rare meg.

[Gjest M41]

Bindingsangst: Godt kjent fenomen blant menn, spesielt i yngre alder. Avtar gjerne med årene. Har en positiv bieffekt ved at man ikke kaster seg inn i dødfødte forhold.