Dere som er i seriøse forhold

[Gjest TS]

Altså - dere som har vært i forhold i noen år, som ser på det som det mest naturlige i verden. Hva tenker dere om oss single, som har vært single i mange år?

Tenker dere at vi er rare, at det er noe galt med oss?

Tar meg selv som eksempel: Er 29 år, kvinne, og har for det aller meste vært singel. Hadde et stormfullt forhold som varte i 5 mnd. for ett år siden, men det ble aldri noe kjempeseriøst dessverre. Har ofte en fyr "på gang", men det avsluttes alltid før det blir sånn at det blir offentlig. Jobber på en plass hvor det er stor variasjon i alder, men de aller fleste er i forhold med barn. Og resten er i forhold hvor barn er med i planen. For alt de vet så har jeg aldri vært borti en mann. Jeg sitter jo ikke og skryter av han jeg ble med hjem på lørdag, liksom.

Føler meg enkelte ganger litt utenfor, og føler at mitt liv ikke blir tatt like seriøst fordi jeg ikke har verken partner eller barn. Folk regner liksom bare med at jeg har det rotete, er blakk og fester mye. Og dette på tross av at jeg har en bra stilling på jobb, tjener bra, er pen i tøyet og er en flott og attraktiv jente (jada, jeg sier det selv.) Hvertfall synes mange av de gifte og samboende mennene på jobb det...

Jeg vil selvfølgelig gjerne finne drømmemannen, men synes slett ikke det er enkelt. Synes nesten det er rart at så mange finner hverandre!

Man er jo seg selv nærmest, som kjent. Og det er kanskje vanskelig å sette seg inn i andres situasjon. Men hva tenker dere?

Det virker som at folk fort glemmer hvordan det var å være singel...

[Gjest Gjest]

Altså - dere som har vært i forhold i noen år, som ser på det som det mest naturlige i verden. Hva tenker dere om oss single, som har vært single i mange år?

Tenker dere at vi er rare, at det er noe galt med oss?

Tar meg selv som eksempel: Er 29 år, kvinne, og har for det aller meste vært singel. Hadde et stormfullt forhold som varte i 5 mnd. for ett år siden, men det ble aldri noe kjempeseriøst dessverre. Har ofte en fyr "på gang", men det avsluttes alltid før det blir sånn at det blir offentlig. Jobber på en plass hvor det er stor variasjon i alder, men de aller fleste er i forhold med barn. Og resten er i forhold hvor barn er med i planen. For alt de vet så har jeg aldri vært borti en mann. Jeg sitter jo ikke og skryter av han jeg ble med hjem på lørdag, liksom.

Føler meg enkelte ganger litt utenfor, og føler at mitt liv ikke blir tatt like seriøst fordi jeg ikke har verken partner eller barn. Folk regner liksom bare med at jeg har det rotete, er blakk og fester mye. Og dette på tross av at jeg har en bra stilling på jobb, tjener bra, er pen i tøyet og er en flott og attraktiv jente (jada, jeg sier det selv.) Hvertfall synes mange av de gifte og samboende mennene på jobb det...

Jeg vil selvfølgelig gjerne finne drømmemannen, men synes slett ikke det er enkelt. Synes nesten det er rart at så mange finner hverandre!

Man er jo seg selv nærmest, som kjent. Og det er kanskje vanskelig å sette seg inn i andres situasjon. Men hva tenker dere?

Det virker som at folk fort glemmer hvordan det var å være singel...

høres ut som en befrielse:)

Alle velger sitt lv. Om du iker det så er det din avgjørelse. Jeg ser på single som like normale som alle andre. Det er ingen forskjell på menn og kvinner. Ikke alle øsnker seg famile og barn. Sånt mp man repsektere.

[Gjest Gjest]

Jeg er 40, og har vært i forhold med samme mann siden jeg var 23 år, og jeg tenker ingenting spesielt om de som ikke er i forhold. Hvis jeg i det hele tatt tenker noe rundt det, er det vel mer i retningen: "h*n har vel ikke funnet noen de ønsker å dele livet sitt med, hvis de ønsker å dele livet med noen".

Mer enn det tenker jeg ikke, fordi jeg vet at alt er på godt og vond...

Det å være i forhold har sine fordeler og ulemper, og det samme gjelder det å være single, og hvorfor noen velger det ene framfor det andre, han jeg ingenting med.

Det eneste jeg misliker, er de som ikke er fornøyde med sin sivilstatus, og som utbasunerer det i tide og utide, men ikke har vilje til å gjøre noe med det... utover å klage høylydt selvsagt.

[Vera Vinge]

Jeg tenker ikke noe spesielt over det. Altså, jeg vurderer ikke en person og dennes personlighet ut fra sivilstatus. Det kan være mange grunner til at man er singel.

Endret 6. mai 2009 av Vera Vinge

[Gjest Gjest]

Altså - dere som har vært i forhold i noen år, som ser på det som det mest naturlige i verden. Hva tenker dere om oss single, som har vært single i mange år?

Tenker dere at vi er rare, at det er noe galt med oss?

Tar meg selv som eksempel: Er 29 år, kvinne, og har for det aller meste vært singel. Hadde et stormfullt forhold som varte i 5 mnd. for ett år siden, men det ble aldri noe kjempeseriøst dessverre. Har ofte en fyr "på gang", men det avsluttes alltid før det blir sånn at det blir offentlig. Jobber på en plass hvor det er stor variasjon i alder, men de aller fleste er i forhold med barn. Og resten er i forhold hvor barn er med i planen. For alt de vet så har jeg aldri vært borti en mann. Jeg sitter jo ikke og skryter av han jeg ble med hjem på lørdag, liksom.

Føler meg enkelte ganger litt utenfor, og føler at mitt liv ikke blir tatt like seriøst fordi jeg ikke har verken partner eller barn. Folk regner liksom bare med at jeg har det rotete, er blakk og fester mye. Og dette på tross av at jeg har en bra stilling på jobb, tjener bra, er pen i tøyet og er en flott og attraktiv jente (jada, jeg sier det selv.) Hvertfall synes mange av de gifte og samboende mennene på jobb det...

Jeg vil selvfølgelig gjerne finne drømmemannen, men synes slett ikke det er enkelt. Synes nesten det er rart at så mange finner hverandre!

Man er jo seg selv nærmest, som kjent. Og det er kanskje vanskelig å sette seg inn i andres situasjon. Men hva tenker dere?

Det virker som at folk fort glemmer hvordan det var å være singel...

Hm... jeg trodde jeg kom til å bli en sånn. Var ca. ukysset frem til jeg var 22, ikke noe som var i nærheten av en kjæreste engang. Plutselig står jeg her med samboer og snakker om å gifte oss og få barn sammen. Men jeg har enda ikke glemt hvordan det var å tenke at jeg kanskje alltid kom til å være singel - kanskje kom jeg aldri til å gifte meg?

Når det er sagt vil jeg heller være singel enn sammen med en som flørter med single damer på jobben

Hva tenker jeg om single i denne aldersgruppen? Jeg kjenner mange, flest menn, rundt 29-31 og for å være ærlig så lurer jeg litt på hva som er i veien med dem, for slik jeg kjenner dem virker de som supre kjærestematerialer alle sammen! Og slik du beskriver deg selv ville jeg nok tenkt det samme om deg. Jeg vet i hvertfall at de tre jeg snakker om egentlig er dritt lei singellivet og har kjempelyst på kjæreste og en å dele livet med.

Så da ender det opp med at jeg tror dere bare er "uheldige" eller rett og slett ikke leter godt nok. Jeg hadde vært der selv om ikke han her hadde "kømmi rækanes på ei fjøl", som det heter. Det hadde nok samboeren min også, og han er et realt catch. Han har også alltid vært singel (var 26 da jeg traff han) og også ca. ukysset (dog ikke like lite som meg) og han er jo en pikes drøm! Kunne aldri funnet en bedre mann om jeg hadde solgt både lever og nyrer og investert aldri så mye på å finne rette mannen.

Jeg tenker at den tid kommer da dere også finner en god partner (de som vil ha det, da) - men det er jo litt mer "bråttom" for kvinner enn menn. Vi har jo disse eggene som går ut på dato.

For et forhold er så utrolig mye mer enn bare det å ikke være alene!

Vet ikke om du fikk noe vettugt ut av det jeg skrev, men har jo tenkt på disse single kompisene til kjæresten min og hadde litt tanker rundt emnet.. så siden du spurte...

[Gjest TS]

høres ut som en befrielse:)

Alle velger sitt lv. Om du iker det så er det din avgjørelse. Jeg ser på single som like normale som alle andre. Det er ingen forskjell på menn og kvinner. Ikke alle øsnker seg famile og barn. Sånt mp man repsektere.

I mitt tilfelle så vil jeg gjerne finne drømmemannen min og få barn. Folk spør meg stadig "skal du ikke få deg kjæreste snart da?" "Vil du ikke ha barn?" "Er det ikke kjedelig å bo alene?"

Føler at det hadde vært mye enklere å svare hvis jeg faktisk ikke ville ha mann og barn.

Men når jeg sier at jeg vil ha det samme som de har, så skjønner de liksom ikke problemet. Det er liksom så enkelt å finne den man skal dele livet med! Vel, selv om man er pen, smart, sosial og har ting "på stell" så er det ikke så utrolig enkelt.

"Du er bare kresen!" Ja, skal jeg ikke være det? Jeg vil jo ha noen som jeg blir forelsket i

Dette innlegget høres nok verre ut enn det er, jeg føler meg ikke mindreverdig eller noe. Men frekvensen på barn og mann-spørsmålene øker ettersom jeg nærmer meg 30. Føler at mange begynner å tenke at det må være noe galt med meg

[Gjest gjest-jente]

Har selv vært singel i ca. 3 år og de aller fleste av mine venninner er godt etablerte med mann og barn. Kjempekoselig for de, og vil selv gjerne ha det på et eller annet tidspunkt, men må først finne en å få det med

Men det jeg synes er litt synd er at disse venninnene faktisk begynner å bli litt "oppgitt" over at jeg gjerne vil ut på byen i helgene, feste og treffe andre nye mennesker. Og kan ikke skjønne hvorfor jeg må ut på byen hele tiden... Det har i den siste tiden kommet en del små kommentarer som rett og slett er fryktelig irriterende! Begynner å lure på om de har glemt hvordan det er å være singel, og ikke klarer å sette seg inn i min situsajon selvom de samtlige har vært akkurat der hvor jeg er nå... De sier jo til stadighet at nå er det på tide at du finner en kar osv osv, og de vet da fryktelig godt at man ikke finner noen av å sitte hjemme hele tiden... Uff, måtte bare få ut litt frustrasjon når jeg leste dette innlegget, for det har i det siste blitt litt for mye av dette.

[Gjest TS]

Hm... jeg trodde jeg kom til å bli en sånn.

UUUÆÆÆ! Er jeg "en sånn en"? Hulk!

Jeg har alltid hatt det fint som singel, jeg. Selv om det aldri eskalerer til å bli kjæreste av det, så har det ikke manglet på oppmerksomhet. Så jeg har aldri stresset, men bare vært sikker på at HAN ska dukke opp en vakker dag.

Men så er det alle de etablerte rundt meg som sakte men sikkert gir meg angst! Med sine spørsmål, sine hint om egg og biologiske klokker... Jeg føler at jeg helt plutselig er blitt et tilfelle! Og at livet mitt som alltid har vært fint... Vel jeg har begynt å se på det på en annen måte; har jeg det egentlig bra? Er det mer jeg burde gjort? Er det noe galt med meg? Tenk om jeg aldri finner mannen min, og aldri får barn?

Huff

[Gjest gjest-jente]

I mitt tilfelle så vil jeg gjerne finne drømmemannen min og få barn. Folk spør meg stadig "skal du ikke få deg kjæreste snart da?" "Vil du ikke ha barn?" "Er det ikke kjedelig å bo alene?"

Føler at det hadde vært mye enklere å svare hvis jeg faktisk ikke ville ha mann og barn.

Men når jeg sier at jeg vil ha det samme som de har, så skjønner de liksom ikke problemet. Det er liksom så enkelt å finne den man skal dele livet med! Vel, selv om man er pen, smart, sosial og har ting "på stell" så er det ikke så utrolig enkelt.

"Du er bare kresen!" Ja, skal jeg ikke være det? Jeg vil jo ha noen som jeg blir forelsket i

Dette innlegget høres nok verre ut enn det er, jeg føler meg ikke mindreverdig eller noe. Men frekvensen på barn og mann-spørsmålene øker ettersom jeg nærmer meg 30. Føler at mange begynner å tenke at det må være noe galt med meg

Meg igjen - akkurat samme her, helt helt enig!! Ingen kan fatte at jeg singel bla bla bla, og nå som jeg (også) nærmer meg 30 får jeg ganske nøyaktig de samme kommentarene som deg... Litt kjedelig i lengden selvom de fleste sikkert mener vel.

Og etter å ha hatt både kjærester og samboere så vet jeg i alle fall hva jeg definitvt ikke vil ha! Og det er faktisk litt viktig å velge med omhu :gjeiper: synes det er mer riktig å kalle det å; velge med omhu enn å bruke ordet kresen

[Gjest TS]

Har selv vært singel i ca. 3 år og de aller fleste av mine venninner er godt etablerte med mann og barn. Kjempekoselig for de, og vil selv gjerne ha det på et eller annet tidspunkt, men må først finne en å få det med

Men det jeg synes er litt synd er at disse venninnene faktisk begynner å bli litt "oppgitt" over at jeg gjerne vil ut på byen i helgene, feste og treffe andre nye mennesker. Og kan ikke skjønne hvorfor jeg må ut på byen hele tiden... Det har i den siste tiden kommet en del små kommentarer som rett og slett er fryktelig irriterende! Begynner å lure på om de har glemt hvordan det er å være singel, og ikke klarer å sette seg inn i min situsajon selvom de samtlige har vært akkurat der hvor jeg er nå... De sier jo til stadighet at nå er det på tide at du finner en kar osv osv, og de vet da fryktelig godt at man ikke finner noen av å sitte hjemme hele tiden... Uff, måtte bare få ut litt frustrasjon når jeg leste dette innlegget, for det har i det siste blitt litt for mye av dette.

Føler med deg! Sånn som dette er mange av kollegene mine. Heldigvis er de fleste venninnene mine også glade i å gå ut på byen innimellom, også de med mann og barn. Og mange av parene jeg kjenner uten barn fester oftere enn meg.

Og det er jo ikke "bare å finne seg en mann" i full fart, hvis man ikke er ekstremt heldig eller ekstremt lite nøye på hvem man vil videreføre sine gener sammen med...

[Gjest Gjest]

Tja, det kommer an på hvordan personen er. Ville tenkt at personen har "næringsvett" eller at personen burde innse at h*n ikke er guds gave til det annet kjønn (altså overfladisk)

[Gjest gjest-jente]

Og det er jo ikke "bare å finne seg en mann" i full fart, hvis man ikke er ekstremt heldig eller ekstremt lite nøye på hvem man vil videreføre sine gener sammen med...

Nettopp ! Og det skal faktisk litt til for at det skal klaffe 110% mellom 2 mennesker, i alle fall hvis man skal sette barn til verden og da helst holde sammen resten av livet. Som sagt - viktig at man velger partner med omhu he he. Og vil faktisk heller være barnløs enn å få barn med en mann jeg helst ikke vil ha noe med å gjøre, men alikevel blir bundet til resten av livet.

Vi får ha det gøy mens vi kan tenker nå jeg Og så får jeg heller finne meg noen nye lekekammerater som vil ut å feste litt

[Gjest TS]

Tja, det kommer an på hvordan personen er. Ville tenkt at personen har "næringsvett" eller at personen burde innse at h*n ikke er guds gave til det annet kjønn (altså overfladisk)

Hva i alle dager er det du mener? Har man næringsvett som singel? Og hvorfor skulle single tro at de er guds gave til det annet kjønn?

Skjønner ikke...

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Vi ser stort sett på de single som gode venner, men de har jo andre behov enn oss på mange områder. Det passer seg mer for oss å bruke tid med de som er iforhold. Ta en flaske vin sammen og god mat hjemme isteden for å fly ut å flørte på byen.

Det er nok litt masete for oss at de single skal ut å gjøre "single saker" stadig hver helg. De beste gutta treffer de jo på andre måter.

Og litt utrolig hvor lang tid enkelte bruker på å roe seg ned med festing. Fikk nok av det etter 4-5 harde år.

[*Numi*]

Tenker vel ikke noe spesielt om dere, annet enn at det får meg til å innse at jeg er heldig som har funnet noen å dele livet med.

[Gjest Gjest]

Jeg er i et fast forhold - men tenker ingen negative tanker om de som er singel (uansett alder og livssituasjon).

Det er jo ikke bare-bare å finne seg en type man faktisk kan fungere godt sammen med, eller som man ønsker å satse på - jeg tenker at det er helt latterlig når noen liksom hinter frem om at det kanskje er på tide for den-og-den å slå seg til ro snart. HALLO, man må jo være heldig og finne en man VIL være sammen med først. Og det er ikke gjort over natten. Hvis man i det hele tatt ønsker å være i et forhold...

[Gjest nsgn]

jeg har vørt i forhold i 8 år, men det faller meg vel ikke inn som det mest naturlige i verden for meg:P

så kanskje jeg er inhabil hehe.....

jeg tenker ikke noe som helst.

derimot tenker jeg at det er trist med disse som er i et forhold bare for å være det - av rent konformitetspress.

noen vil være single, andre vil ikke - samme for meg.

hadde jeg blirr singel nå skulle det nok vært vanskelig å finne en ny jeg kunne tenke meg å være i et forhold med.

[Gjest Gjest]

Altså - dere som har vært i forhold i noen år, som ser på det som det mest naturlige i verden. Hva tenker dere om oss single, som har vært single i mange år?

Tenker dere at vi er rare, at det er noe galt med oss?

Ja, jeg tenker kanskje litt sånn. De fleste er vel i et forhold med barn, eller har vært og er blitt skilt, eller har flere "litt lange" forhold bak seg. Som du sier så har dere single antagelig mye kontakt med menn, men kanskje ikke en som vi andre ser dere med, sånn ute på by'n, på butikken, på kino osv., så vi har kanskje en oppfatning av at dere aldri har noe mannfolk liksom...

Har 2-3 bekjente (damer) som jeg gikk på barneskolen med som er i denne kategorien (nå er vi ca. 40), og jeg må innrømme at jeg automatisk ser litt på dem som peppermøer, som er nærmest uberørt av mannehender...Og sånn var de egentlig i ungdomsårene også, så jeg er ikke sjokkert over at akkurat de er single fortsatt. Men for all del, dette er kjekke jenter med helt normalt utseende, noen av dem er faktisk over normalen utadvent også, så jeg tror ikke det er noe galt med dem. Men er enig i at man kanskje automatisk får en tanke om at de er single fordi ingen vil ha dem liksom... Ser også at noen av dem har profiler på sjekkesteder, så det er ikke det at de ikke vil ha partnere heller...

[Gjest wish]

Jeg skjønner dere godt og kan godt tenke meg å være kronisk singel heretter.

Jeg tenker ikke så mye over de som virker som de har det bra og trives med å være singel. De som klager over det og som aldri finner seg en mann derimot, der kan jeg tenke mitt om både dem og hvorfor de ikke finner noen.

[Gjest Gjest]

Jeg er missunnelig og det tror jeg gjelder for de fleste med mann/barn