Når vet man at man er lykkelig?

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Livet mitt er perfekt. På alle måter... jeg er 32 år, har en fantastisk samboer som jeg har vært sammen med i 4 år. Vi har det bra på alle måter. Jeg elsker han som en kjæreste, han er min beste venn, vi har det bra økonomisk. Alt er bra.. alt er perfekt. Våre familier går godt overens...

MEN.

Det er en annen jeg har tenkt på lenge. Jeg får han ikke ut av tankene. Vedkommende aner ikke at jeg liker han og han kommer heller aldri til å få vite det. Han har samboer. Jeg snakker aldri med han...kanskje en gang hver andre mnd møtes vi tilfeldig på butikken eller noe sånn og utveksler høfligheter..

Jeg synes jeg ser denne mannen overalt... synes jeg ser bilen hans.. Jeg er nok ganske så forelsket igrunn men dette er på avstand selvfølgelig.

Hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på han? Jeg er så glad i samboeren min, hvorfor kan ikke det være nok?

Jeg føler at jeg smiler og ler og har det tilsynelatende bra men inni meg er det noe som brister og jeg må ta meg sammen og se på hva som er realiteten for meg. Av og til har jeg romantiske (dag)drømmer om at denne mannen kommer bort til meg og forteller at han har det på samme måte som meg. Jeg vet at det er dumt.

Er det normalt å føle det slik? Å ha følelser for noen andre selv om man har det bra der man er? Hvorfor er det slik? Er jeg ikke lykkelig kanskje? Er ikke lykken å ha det bra på sikt med den man er glad i? At alt stemmer? Hva da med kjærligheten?

[Gjest Gjest]

Kan ikke noen svare på dette?

Jeg er en som strir med mye det samme problemet.

Jeg er en gutt på 21 som studerer i "storbyen" og har vært sammen med en gjevnaldrende jente i ca 3,5 år. Vi bor ikke sammen, har hver vår leilighet på hver vår side av byen, men jeg sover somregel hos henne hver dag og vi er generelt mye sammen på fritiden.

Hun er en utrolig jente! Hun er snill, omtenksom, av og til morsom, realistisk, fornuftig, har meget gode "karakterer" og egentlig kanskje over gjennomsnittet "pen". Alt er tilsynelatende på topp i vårt forhold.

Problemet er bare at jeg ikke klarer å slutte å tenke på en jente som studerer det samme som meg. Hun er egentlig ganske slapp og flyter gjennom det meste virker det som. Jeg kjenner henne ikke godt, men hun virker som en kanskje egentlig "ufornuftig" person som fester mye og surrer rundt. Det er bare det at de få gangene jeg har pratet med henne får jeg denne sykt pirrende følelsen. Den man fikk når man gikk på ungdomskolen. Du husker den vell?

Kroppen blir helt merkelig og jeg sier mange rare, merkelig og teite ting. Bare

jeg ser henne gå langs gaten eller egentlig hvorsomhelst blir jeg helt merkelig. Jeg tenker på henne med en gang jeg ikke holder på med noe, jeg våkner faktisk om nettene av at jeg tenker på henne.

Det er altså det totale kaos for tiden. Jeg føler på meg at jeg kan begynne å grine når som helst. Jeg har så sykt dårlig samvittighet ovenfor hun jeg er sammen med. Føler at jeg er skikkelig utro egentlig, selv om jeg aldri har flørtet eller egentlig ikke har snakket noe særlig med hun andre.

Hva skal man gjøre for å komme over sånt? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis det ikke tar slutt snart!

[Gjest Gjest]

Ingen fare. Det vil alltid være noen som er mer "spennende" enn andre. Spørsmålet er om du hatt nok vett i skallen til å verdsette den du har og ikke det som du kanskje kan få. Jeg er selv en gift mann og opplever stadig å treffe noen nye berter som fasinerer meg. Heldigvis så er jeg lykkelig gift men det er alltid morsomt å få slike "følelser" som egentlig bare betyr at jeg kunne tenkt meg å knulle dem. Godt ikke kona er tankeleser...

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Først jobb med dere selv og rakk ned på denne forelskelsen i hodet. Derretter unngå så mye det lar seg gjøre. Nesten alt sitter i hodet og dere må være sterke og danne et urealistisk dårlig bilde av forelskelsen skal dere videre.

Godt å være småforelska i ny og ne og titte litt, men det er ikke veldig heldig hvis dere har et godt forhold og lar en forelskelse afflektere dere over tid