Førstegangsfødende blir stadig eldre

[Gjest Julius_C]

De siste årene har gjennomsnittsalder for førstegangsføende vippet over 30 i Norge. Antall dødfødte og kvinner som dør i barsel har ikke gått ned de siste årene selv om det har vært utvikling på den medisinske siden, fordi kvinnene er eldre når de føder. Samtidig øker antallet som trenger medisinsk hjelp for å bli gravide, enten fordi hun har sunket i fertilitet, eller fordi han har fått dårligere fertilitet (ja det skjer også med en del menn når årene går).

Dette er rene fakta som jeg ikke ser noen grunn til å bestride. Det som er interessant er hvorfor det er slik i dagens Norge. I løpet av de siste 20-30 årene har likestillingen kommet svært langt, og det er ikke mange kvinner som trenger å gifte seg av økonomiske grunner. Dermed står kjærligheten igjen som den eneste grunnen til å gifte seg eller bli samboer.

Jeg vil nå slenge fram en teori som dere gjerne må kommentere: Jeg tror at dagens kvinner har store, kanskje uberettiget store, forventninger om hva de skal oppnå her i livet. Det har i noen år nå vært flere kvinner som tar høyere utdanning enn menn. Det tar sin tid. Etterpå vil man gjerne jobbe noen år, bygge seg opp med bolig og kanskje klatre i karrieren. Da er man fort over 30, kanskje også over 35.

Jeg tror også kvinner i økende grad har større, muligens urealistisk store, forventninger om hvordan en partner skal være. I fjor var det noe debatt i avisene om kunstig befruktning. Det var et intervju med ei norsk dame som ikke syntes hun hadde truffet noen menn som var bra nok, men hun ønsket seg barn før hun ble for gammel, og hadde derfor benyttet kunstig inseminasjon, noe som har vært lov også for enslige kvinner i en del år. Er det riktig at man skal kunne bestille seg en skvett sæd til å bli gravid med fordi man ikke synes noen av mennene man treffer er bra nok? Selv synes jeg ikke dette er riktig. Selvsagt har det vært mange barn som har vokst opp uten noen far av forskjellige årsaker, men de har i hvertfall muligheten til å finne ut hvem som er deres far. Grunnen til at far er fraværende i oppveksten skyldes diverse uheldige omstendigheter. Her velger mor bort, før unnfangelsen, barnets mulighet til noensinne å ha en farsfigur. I slike spørsmål fins det selvsagt ikke noe entydig fasitsvar, dette er kun min ærlige mening.

Jeg sier ikke at det er noe galt i dette, det er enhvers rett til å velge hva man vil gjøre her i livet, nå sikter jeg både til å ikke finne seg en mann, ikke få barn, eller å bruke kunstig inseminasjon så lenge det er lov, men noen bør kanskje senke forventningene sine litt? Jeg leste et portrettintervju med en kvinnelig leder i Dagens Næringsliv, husker ikke hva hun het, men hun hadde i hvertfall fått fire barn ved siden av å ta hovedfag (mulig det var doktorgrad) og gjøre en solid karriere. Hun sa at det passer egentlig aldri å få barn, man må bare få dem likevel, så går det på et vis.

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget av et annet innlegg her, hun som spør om det fins menn som er interessert i å få barn med kvinner over 35. Jeg håper på konstruktiv debatt, vær så snill å ikke komme med bastante og usakelige svar om at jeg er kvinnehater osv.

[Gjest Gjest]

Jeg vil nå slenge fram en teori som dere gjerne må kommentere: Jeg tror at dagens kvinner har store, kanskje uberettiget store, forventninger om hva de skal oppnå her i livet. Det har i noen år nå vært flere kvinner som tar høyere utdanning enn menn. Det tar sin tid. Etterpå vil man gjerne jobbe noen år, bygge seg opp med bolig og kanskje klatre i karrieren. Da er man fort over 30, kanskje også over 35. Jeg tror også kvinner i økende grad har større, muligens urealistisk store, forventninger om hvordan en partner skal være.

Er det riktig at man skal kunne bestille seg en skvett sæd til å bli gravid med fordi man ikke synes noen av mennene man treffer er bra nok?

Vel, jeg synes ikke man skal ta til takke med med menn man ikke helt liker bare fordi man er 35+ Mange kvinner har vært selektive og "kresne" i 20-årene, og har prioritert utland/studier/moro. Plutselig går tiden og de er 35+, og da våkner mange opp med litt sånn Jennifer Aniston-følelse: hvem i all verden skal bli far til mine barn - jeg har jo ingen kjæreste - bare flyktige affærer og forhold til menn det ikke blir noe seriøst med?!

Det blir nok stadig flere ressurssterke alenemødre fremover: kvinner på 35+ som vil ha barn før det blir for sent - og da slår de til og blir gravide med den nyskilte mannen som ikke er klar for forhold, den gifte mannen som ikke tør å gå fra konen, osv.

[Wunderbarbara]

Kvinner har like stor rett til utdanning, og like mye å bidra med på jobbfronten som menn. Skal kvinner ta mindre utdanning, og gjøre seg avhengig av menn for å ha penger til livets opphold? Da er vi tilbake på 50-tallet, og den dagen en skilsmisse kanskje blir aktuelt har kvinnen ingen ben å stå på. Mange kvinner ville kanskje ha holdt ut i dårlige ekteskap fordi de ikke har råd til å gå fra mannen. Eller mannen finner seg en annen, og kvinnen sitter på bar bakke. Jeg håper ikke det er dette du mener? Men det høres sånn ut.

"Jeg tror at dagens kvinner har store, kanskje uberettiget store, forventninger om hva de skal oppnå her i livet."

Det vanligste er å få kanskje 2 barn. Dvs. at kvinner som jobber i 40 år, går glipp av i underkant av 2 år på jobb. Det ser jeg ikke på som noe stort tap for kvinnen, hun klarer fint å suse tilbake i jobb etter endt svangerskapspermisjon. Så hvorfor kan ikke kvinner ha like store ambisjoner som menn? De har da begge evnen til å ha omsorg for sine barn, jobbe overtid osv. Eneste forskjellen er at kvinner har litt lengre fødselspermisjon. Så her ser jeg ikke poenget ditt.

"Jeg tror også kvinner i økende grad har større, muligens urealistisk store, forventninger om hvordan en partner skal være."

Det er da ikke særlig smart å få barn men noen du egentlig ikke elsker, fordi han er "grei nok" eller du føler du må få barn tidlig. Jeg vil tro sjansen for samlivsbrudd er større hvis du tar til takke med en av de første og beste som kommer forbi. Og det er vel ikke det beste?

Det er som du sier, kvinner er ikke lenger avhengig av menn for å klare seg, så hvorfor skal vi ta til takke med noen vi egentlig ikke vil ha?

Det er en biologisk "urettferdighet" at kvinners fertilitet går ut på dato, mens menn kan lage barn til de er 80. Men men, sånn er det, ikke noe å gjøre med det

Men kvinners fertilitet er jo ikke dårlig når de er 30!

Det er mer når man begynner å nærme seg 40 at det blir dårligere stelt. Jeg vet ikke nøyaktig tall, men jeg vil tro at ca. 50-55 år er gjennomsnittsalderen for overgangsalderen. Så kvinner skal kunne bære frem barn til da. Men med noen komplikasjoner kanskje.

Ideelt sett burde man få barn i 20-årene ja, rent fysisk sett. Men er det så galt å vente litt, og så evt. få litt hjelp? Man er mer voksen, erfaren og har ting mer på stell. Og det slett ikke bare "gamle" kvinner som får hjelp, hva med kvinner på 24 som har problemer med å bli gravide? Skal vi ikke hjelpe henne? Og hvor går da aldersgrensen? "Nei, sorry, du er 32 så deg kan vi ikke hjelpe?"

Selvfølgelig, hvis du har funnet mannen i ditt liv, så er det kanskje like greit å få barn tidlig. Men det er ikke alltid så enkelt...

Dessuten, i "gode gamle dager" da kvinners jobb var å lage middag og føde barn, så fikk de da jammen barn til de var godt oppi åra. Forskjellen var bare at det var barn nr. 4, og ikke nr. 1. Men så er det kanskje ikke så mange som har ambisjoner om 5-6 barn nå til dags.

Jeg skjønner bare ikke hva dette har med utdanning og karriere å gjøre. Det fleste blir nå ikke leger og advokater og studerer i 6 år. Og de som gjør det har fortsatt plenty av tid igjen på å bli gravide.

Det er da hvertfall ikke logisk å jobbe deltid eller vær husmor fordi man skal få barn tidlig. Hva da med resten av livet?

OG - hva er forskjellen på et par som får hjelp til befruktning via sædbank, og en singel kvinne? Man vet ikke hvem faren er uansett.

Endret 6. mai 2009 av Wunderbarbara

[Wunderbarbara]

Og en ting til... Det er ikke som om at menn står i kø for å bli fedre! Menn etablerer seg senere, de også. Og de har også større krav til kvinnene de vil dele livet sitt med. De vil også gifte seg av kjærlighet. Så da venter man til man har funnet den personen, og så gjør man sitt beste for å få barn når man føler at det er riktig.

Endret 6. mai 2009 av Wunderbarbara

[Snill]

Og en ting til... Det er ikke som om at menn står i kø for å bli fedre! Menn etablerer seg senere, de også. Og de har også større krav til kvinnene de vil dele livet sitt med. De vil også gifte seg av kjærlighet. Så da venter man til man har funnet den personen, og så gjør man sitt beste for å få barn når man føler at det er riktig.

Støtter godt oppunder både sitat her, og det over. Er selv av den oppfatning av at å få en unge som ikke var planlagt, dvs med ei jeg ikke var stødig etablert med, ville vært på grensen til tragedie. Greit at damene er uavhengige, men jeg har ikke av den grunn lyst til å bidra med flere kasteballunger...

...uansett hvor bra noen her måtte mene at man klarer seg alene. Jeg er ute etter familieliv og stødige former og felles oppdragelse - samtidig og sammen - ikke stykkevis og delt.

[Gjest Julius_C]

Kvinner har like stor rett til utdanning, og like mye å bidra med på jobbfronten som menn. Skal kvinner ta mindre utdanning, og gjøre seg avhengig av menn for å ha penger til livets opphold?

Nei, det har jeg ikke sagt, og det mener jeg heller ikke. Det jeg mener er at kvinner som tar lang utdanning bør overveie å ta et avbrekk etter ikke så veldig mange arbeidsår hvis de vil ha barn og være rimelig sikre på at alt går bra.

Det vanligste er å få kanskje 2 barn. Dvs. at kvinner som jobber i 40 år, går glipp av i underkant av 2 år på jobb. Det ser jeg ikke på som noe stort tap for kvinnen, hun klarer fint å suse tilbake i jobb etter endt svangerskapspermisjon. Så hvorfor kan ikke kvinner ha like store ambisjoner som menn? De har da begge evnen til å ha omsorg for sine barn, jobbe overtid osv. Eneste forskjellen er at kvinner har litt lengre fødselspermisjon. Så her ser jeg ikke poenget ditt.

Nei, de trenger ikke gå glipp av to år med jobb og karriere. Hvis de lar mannen ta 1/3 av fødselspermisjonen blir det bare halvannet år, hvis de lar mannen ta seks måneder blir det likt for begge to, uansett hvor mange barn de får. Det har skjedd et paradigmeskifte de siste 10-15 årene mht hvor villilge menn er til å ta deler av fødselspermisjonen. Fortsatt er det en del konservative holdninger hos noen menn og en del arbeidsgivere, så forslaget om å forbeholde 1/3 av permisjonen for menn synes jeg var et bra forslag, men det gikk visst ikke i gjennom.

Poenget mitt er igjen at hvis man vil jobbe i mange år etter et lengre studium så kan det fort bli vesentlig vanskeligere å få barn.

Det er da ikke særlig smart å få barn men noen du egentlig ikke elsker, fordi han er "grei nok" eller du føler du må få barn tidlig. Jeg vil tro sjansen for samlivsbrudd er større hvis du tar til takke med en av de første og beste som kommer forbi. Og det er vel ikke det beste?

Det er som du sier, kvinner er ikke lenger avhengig av menn for å klare seg, så hvorfor skal vi ta til takke med noen vi egentlig ikke vil ha?

Nei, jeg sier ikke at dere skal ta til takke med menn dere ikke vil ha. Men hvis dere er kommet et stykke ut i 30-årene, ikke har fått barn og ikke funnet en mann dere liker, skal det da være greit å bestille en sædinseminasjon, og bare redusere mannens rolle i barnets og eget liv til å være sæddonor? Det er enhver kvinnes rett til å avgjøre om hun ønsker å få barn med en mann, men hvis hun ikke ønsker det synes ikke jeg det er greit å omgå biologien med kunstig befruktning.

Det er en biologisk "urettferdighet" at kvinners fertilitet går ut på dato, mens menn kan lage barn til de er 80. Men men, sånn er det, ikke noe å gjøre med det

Men kvinners fertilitet er jo ikke dårlig når de er 30!

Det er mer når man begynner å nærme seg 40 at det blir dårligere stelt. Jeg vet ikke nøyaktig tall, men jeg vil tro at ca. 50-55 år er gjennomsnittsalderen for overgangsalderen. Så kvinner skal kunne bære frem barn til da. Men med noen komplikasjoner kanskje.

Jo, faktisk reduseres kvinners fruktbarhet betydelig fra 25 års alder. Kvinner er mest fruktbare fra 17-18 års alder til ca. 25, deretter går det nedover. Risikoen for alle slags komplikasjoner under svangerskap og fødsel øker, sånn er naturlovene, og de kan ikke vi mennesker endre med stortingsvedtak.

Ideelt sett burde man få barn i 20-årene ja, rent fysisk sett. Men er det så galt å vente litt, og så evt. få litt hjelp? Man er mer voksen, erfaren og har ting mer på stell. Og det slett ikke bare "gamle" kvinner som får hjelp, hva med kvinner på 24 som har problemer med å bli gravide? Skal vi ikke hjelpe henne? Og hvor går da aldersgrensen? "Nei, sorry, du er 32 så deg kan vi ikke hjelpe?"

Selvfølgelig, hvis du har funnet mannen i ditt liv, så er det kanskje like greit å få barn tidlig. Men det er ikke alltid så enkelt...

Hva mener du med "hjelp" her? Hormonbehandling for å få flere egg til å løsne, eller kunstig inseminasjon? Hvis det er det siste du snakker om så er det jo ikke kvinnen det er noe problem med. Hvis det er hormonbehandling så kan det anføres at ei på 24 har en yngre kropp som bedre tåler et svangerskap og en fødsel. Jeg vil tro at det er en aldersgrense i dag, jeg vet ikke hva den er, men den er nok godt over 40. Jeg antar at det ligger medisinske vurderinger bak denne aldersgrensen, i hvertfall burde det gjøre det. Ja, jeg synes det bør være en slik aldersgrense. Hva som er den rette aldersgrensen får folk med medisinsk kompetanse fastsette. Og igjen, jeg sier ikke at det er galt å få barn når man er over 30, men alle som ikke har sovet gjennom hele skolegangen burde vite at fruktbarheten da synker og risikoen for komplikasjoner øker.

OG - hva er forskjellen på et par som får hjelp til befruktning via sædbank, og en singel kvinne? Man vet ikke hvem faren er uansett.

Nei, men da blir mannen barnets adoptivfar, og de er to om oppveksten og oppdragelsen. Selv om en enslig kvinne kan være ressurssterk så vil to mennesker ha mer tid til barnet enn ett menneske. All statistikk viser at blant problembarn i skolen og kriminelle så er barn av enslige overrepresentert. Og igjen, jeg sier ingenting om å nekte enslige kvinner å få barn, men de bør vurdere om de er ressurssterke nok, for eksempel om hennes egne foreldre kan stille opp. Å få barn bør ideelt sett ikke bare være resultatet av ens eget ønske om å få barn, man bør vite at man har tid og ressurser til å oppdra barnet.

[Gjest Glør]

Det er en biologisk "urettferdighet" at kvinners fertilitet går ut på dato, mens menn kan lage barn til de er 80. Men men, sånn er det, ikke noe å gjøre med det

Menns fruktbarhet blir også vesentlig redusert etter 40. De kan teoretisk sett lage barn hele livet, men sjansen blir mindre og mindre.

[Gjest Gjest]

Kan enslige ha fosterbarn? Det ville i tilfelle løst mange enslige damers ønske om et barn å ta seg av. Jeg tenker tanken selv, men har ikke undersøkt om det er en mulighet i dag.

[Gjest Julius_C]

Kan enslige ha fosterbarn? Det ville i tilfelle løst mange enslige damers ønske om et barn å ta seg av. Jeg tenker tanken selv, men har ikke undersøkt om det er en mulighet i dag.

Rent bortsett fra at de fleste nok ønsker seg et barn som de selv er mor til, så er dette en mulighet ja. Jeg er ikke sikker på om det er lov for enslige å adoptere, jeg husker at det har vært snakk om det, men hva som er gjeldende lovgivning vet jeg ikke.

[Gjest balkh]

jeg vil gjerne at du skal utdype dette med å ha urealistiske forventninger til hva livet skal inneholde - og hvorfor dette gjelder kvinner i større grad enn det gjelder menn.

da mener jeg ikke at du skal svare at "kvinner tar størstedelen av byrden pga.....xxx...", men at du faktisk utdyper hva det er med kvinner som gjør at man skal ha annerledes mål i livet enn en mann.

synes det er ganske tragisk at mange kvinner jeg kjenner fortsatt får spørsmålet: "hva? jobber du fulltid??" - eller: "ja, alle disse mennene våre med doktorgrad.." - hvorpå kvinnene svarer at "jo, men jeg har også doktorgrad...." det kommer visst som et sjokk.

det antas automatisk at man er lavere utdannet enn mannen.....

selv var jeg sekretær her forleden. det falt liksom ikke naturlig inn at jeg har sju års høyere utdannelse.

selv representerer jeg helt sikkert en slik kvinne som du i teorien mener har urealistiske mål.

vel, nå er det ikke slik at samboeren min maser på barn, og nå er det heller ikke slik at samboeren min vil være fornøyd med at jeg tar størstedelen av barneoppdragelsen.

jeg har snakket om barn og giftermål lenge, han vil vente.

jeg ser overhodet ikke problemet med å finne en bra mann - det har jeg allerede - og det har jeg fordi jeg selv er bra.

jeg krever ingenting jeg ikke kan gi selv, og jeg gidder ikke leve livet mitt sammen med hvemsomhelst bare fordi noen andre mener alle må leve i konforme livsformer.

jeg ser heller ikke problemet med å ha både barn og karriere, nettopp fordi jeg ser så mange andre kvinner i min umiddelbare nærhet som klarer det veldig fint.

noen er skilt, noen er gift, noen er single med barn. de klarer det alle sammen.

de mestrer jobb, de klarer jeg fint på hjemmebane, og de har normale sosiale relasjoner.

de er ikke opptatt at noe skal se bra utad, de gir blaffen i hva andre syns og klarer seg utmerket.

jeg synes egentlig at slike utsagn sier noe om hvordan man rangerer et menneskes kapabilitet - og at man dermed sier at kvinner ikke klarer dette?

eller eventuelt at menn ikke klarer alt på en gang - og at noen andre derfor må ta foreldrerollen slik at mannen kan ha karriere?

jeg tror menn klarer begge deler, og jeg tror kvinner klarer begge deler.

de menn jeg tiltrekkes av er ikke noe begeistret for den tradisjonelle "hjemmefruen" - de vil ha en kvinne som vil ha både karriere og familie.

jeg tiltrekkes av menn som vil det samme som meg.

utover det gir jeg blaffen i om naboen synes jeg og min utkårede har feil eller rett livsstil.

[Gjest Gjest_dame_*]

Hmm nå faller jeg helt utenfor disse statestikkene. Giftet oss da vi var 20 og 22, fikk første barn 3 år etter og et til 5 år etter det igjen. ( gift i 20 år nå)

Jeg gjorde ferdig min utdannese før vi fikk barna. (fagbrev)

Vi valgte til og med at jeg skulle være hjemme til barna begynnte på skolen.

Ble noen år mer en planlagt siden nr 2 tok 3 år før vi ble gravid med. men men.

Men det jeg erfarte var at HELE tiden mens jeg var hjemme ble jeg kritisert av så og si alle damer. Både venner, familie og nye venner underveis.

Det å VELGE bevist å få unger tidlig, prioritere dem og være hjemmeværende i dagens samfunn er ikke akseptert.

Fikk høre det så mye at jeg ettervært ble rimelig lei av å konstant forsvare vårt valt.

Og da vi til og med valgte at vi ikke skulle benytte hverken dagplass eller barnehage brøt H*"#¤ løs. For slike ting skulle en IKKE gjøre.. Hørtes nærmest ut som foreldrene selv ikke var i stand til å ta seg av sine egne unger lengre.

(Tross i at de ikke hadde peiling på hva vi gjorde på dagtid)

Og når ungene begynnte på skolen var det rett ut i jobb på meg med en gang.

2 mnd etter skolen begynnte med minstejenta.

Så er det å møte kritikk fra en arbeidgiver som ikke ser positivt på at en har valgt å være hjemme. At en har gjort et bevist valg med heller prioritere ungene fremfor bedre økonomi, ansinitet, skole,jobberfaring og klatre i systemet.

Og det er noe som forfølger det videre opp i livet, i vær eneste ny jobb. Fra kollegar og venner som hele tiden skal kritisere forde en valgte å prioritere anderledes en dem.

Så kommer venner 20 år (i 40 årene) og starter med barn. Før ungene er året er de gjerne hos dagmamma hele dagen, så er det barnehage, senere skole og SFO. Så og si hele dagen hvor det virker som de knapt nok SER ungene.

Sender ungene på fritidsaktiviteter når de er eldre, men tid til å følge opp og være med,, nei det har de ikke.. (Billig barnevakt ??)

Og når ungene er i tennårene er det noen slitne 55\60 åringer som ikke har kapasitet til å følge opp lengre. Og før ungene er så store at de etablerer seg og får barn er foreldrene deres i 90 årene om de er like sene som foreldrene.. !!

Jeg angrer ikke et sekund på at vi valgte å få barn tidlig. At jeg valgte å være hjemme med ungene. For nå har jeg god kontakt med begge barna, forde jeg altid har hat tid til dem og prioritert dem høyst av alt.

Fremfor MIN kariere. En jobb er en jobb en kan bytte på.

Men en familie er gjerne noe en har en av.

[Strix]

Jeg tror gjerne at det ikke bare er drømmen om karriere som gjør at fødselsalderen på førstegangsfødende blir stadig eldre...

På ønskebarn, et forum for de som sliter med å bli gravide(som TS nevner i startinnlegget) så kan en se at de aller, aller fleste begynner å prøve flere år før de er 30, men så dukker det opp problemer.

Jeg tror dessverre at miljøet, levemåten mm. kan ha negativ innvirkning på fertiliteten, samtidig som det i dag er mulig å gjøre noe med dette, noe det ikke var for 50 år siden og en da ble ufrivillig barnløs uten noe mer. I dag kan en med hjelp bli mor, men en blir det gjerne i en alder om er noe høyere enn ønsket og først tenkt.

[Gjest Gjest]

Menns fruktbarhet blir også vesentlig redusert etter 40. De kan teoretisk sett lage barn hele livet, men sjansen blir mindre og mindre.

Eldre fedre gir også økt risiko for autisme, Down Syndrom, schizofreni, store fysiske defekter. og spontanabort.

Forskerne fant ut at sjansen for å få et autistisk barn eller en relatert lidelse, var om lag seks ganger større dersom faren var 40 år eller mer, sammenlignet med om faren var 29 år eller yngre.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=139029

http://overgang.no/tema/84/article/item/null

[Gjest Gjest]

Støtter godt oppunder både sitat her, og det over. Er selv av den oppfatning av at å få en unge som ikke var planlagt, dvs med ei jeg ikke var stødig etablert med, ville vært på grensen til tragedie. Greit at damene er uavhengige, men jeg har ikke av den grunn lyst til å bidra med flere kasteballunger...

...uansett hvor bra noen her måtte mene at man klarer seg alene. Jeg er ute etter familieliv og stødige former og felles oppdragelse - samtidig og sammen - ikke stykkevis og delt.

Vel, når så mange menn er så nølende, lite handlekraftige og kommunikative i forhold til dette med forhold og barn, så har en del kvinner ikke så lang tid (les: mange år) på å la mannen få samlet seg og endelig fått ut et ord om denne siden av livet.

Og: når vi ikke har tid, rett og slett, så må det handles.

Er for ditt ideal om stabil familie for barn. Men har man ikke noe valg er det nok en del single kvinner på 35+ som blir "tvunget" til å bli alenemødre, fordi alternativet er ingen barn.

Om en mann får et barn som ikke er planlagt, så har han vel ikke vært så nøye på det i forhold til prevensjon han heller...?

[Gjest Gjest]

Eldre fedre gir også økt risiko for autisme, Down Syndrom, schizofreni, store fysiske defekter. og spontanabort.

Forskerne fant ut at sjansen for å få et autistisk barn eller en relatert lidelse, var om lag seks ganger større dersom faren var 40 år eller mer, sammenlignet med om faren var 29 år eller yngre.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=139029

http://overgang.no/tema/84/article/item/null

Kjenner en eldre mann på 45 som gjorde en kvinne på 25 gravid. Barnet viste seg på skjermen/prøvestester å ha autisme. De aborterte. Nå er hun gravid igjen.

[Gjest Gjest_Maj_*]

Kjenner en eldre mann på 45 som gjorde en kvinne på 25 gravid. Barnet viste seg på skjermen/prøvestester å ha autisme. De aborterte. Nå er hun gravid igjen.

Kan man se at barnet blir autist før det er født, ved ultralyd eller andre prøver? Trodde ikke det var mulig.. Det var ikke Downs, da?

[robotkalle]

De siste årene har gjennomsnittsalder for førstegangsføende vippet over 30 i Norge. Antall dødfødte og kvinner som dør i barsel har ikke gått ned de siste årene selv om det har vært utvikling på den medisinske siden, fordi kvinnene er eldre når de føder. Samtidig øker antallet som trenger medisinsk hjelp for å bli gravide, enten fordi hun har sunket i fertilitet, eller fordi han har fått dårligere fertilitet (ja det skjer også med en del menn når årene går).

Dette er rene fakta som jeg ikke ser noen grunn til å bestride. Det som er interessant er hvorfor det er slik i dagens Norge. I løpet av de siste 20-30 årene har likestillingen kommet svært langt, og det er ikke mange kvinner som trenger å gifte seg av økonomiske grunner. Dermed står kjærligheten igjen som den eneste grunnen til å gifte seg eller bli samboer.

Jeg vil nå slenge fram en teori som dere gjerne må kommentere: Jeg tror at dagens kvinner har store, kanskje uberettiget store, forventninger om hva de skal oppnå her i livet. Det har i noen år nå vært flere kvinner som tar høyere utdanning enn menn. Det tar sin tid. Etterpå vil man gjerne jobbe noen år, bygge seg opp med bolig og kanskje klatre i karrieren. Da er man fort over 30, kanskje også over 35.

Jeg tror også kvinner i økende grad har større, muligens urealistisk store, forventninger om hvordan en partner skal være. I fjor var det noe debatt i avisene om kunstig befruktning. Det var et intervju med ei norsk dame som ikke syntes hun hadde truffet noen menn som var bra nok, men hun ønsket seg barn før hun ble for gammel, og hadde derfor benyttet kunstig inseminasjon, noe som har vært lov også for enslige kvinner i en del år. Er det riktig at man skal kunne bestille seg en skvett sæd til å bli gravid med fordi man ikke synes noen av mennene man treffer er bra nok? Selv synes jeg ikke dette er riktig. Selvsagt har det vært mange barn som har vokst opp uten noen far av forskjellige årsaker, men de har i hvertfall muligheten til å finne ut hvem som er deres far. Grunnen til at far er fraværende i oppveksten skyldes diverse uheldige omstendigheter. Her velger mor bort, før unnfangelsen, barnets mulighet til noensinne å ha en farsfigur. I slike spørsmål fins det selvsagt ikke noe entydig fasitsvar, dette er kun min ærlige mening.

Jeg sier ikke at det er noe galt i dette, det er enhvers rett til å velge hva man vil gjøre her i livet, nå sikter jeg både til å ikke finne seg en mann, ikke få barn, eller å bruke kunstig inseminasjon så lenge det er lov, men noen bør kanskje senke forventningene sine litt? Jeg leste et portrettintervju med en kvinnelig leder i Dagens Næringsliv, husker ikke hva hun het, men hun hadde i hvertfall fått fire barn ved siden av å ta hovedfag (mulig det var doktorgrad) og gjøre en solid karriere. Hun sa at det passer egentlig aldri å få barn, man må bare få dem likevel, så går det på et vis.

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget av et annet innlegg her, hun som spør om det fins menn som er interessert i å få barn med kvinner over 35. Jeg håper på konstruktiv debatt, vær så snill å ikke komme med bastante og usakelige svar om at jeg er kvinnehater osv.

Ja, du har sikkert helt rett. Sånn er livet.

[aline]

Kan enslige ha fosterbarn? Det ville i tilfelle løst mange enslige damers ønske om et barn å ta seg av. Jeg tenker tanken selv, men har ikke undersøkt om det er en mulighet i dag.

Hvis hun ikke vil være venn med deg på bakgrunn av verdien på gaven du gir, så stikker ikke akkurat vennskapet deres dyrt. Det at det sutres over mangel på servering av alkohol i bryllupet (uansett årsak), syns jeg dog er veldig smålig.

jeg vet ikke når det gjelder fosterforeldre, men jeg vet at det er mulig for single å adoptere ja; men det tar ufattelig lang tid, myyyyye lenger en om man søker som par.

Dette er egentlig synd, da det er mange sterke, omsorgsfulle single som nok kunne valgt adopsjon når de ønsker seg barn. Og i et samfunn der det å vokse opp med kun en forelder, ikke akkurat er en sjeldenhet, så ser jeg ikke helt hvorfor det skal være SÅ mye mer tidkrevende å adoptere som singel.

utover det, må jeg bare støtte oppunder innlegget lenger opp her; kan TS forklare HVORFOR kvinner skal ha andre forventninger og andre valg i livet en menn? Hva er det ts mener gjør at kvinner ikke skal kunne forvente det samme ut av livet som hva menn har gjort i århundrer, og fremdeles kan forvente?

'

en forklaring på hvorfor kvinner skal ha mindre rett til like ønsker og ambisjoner i livet en menn, hadde vært interessant. Hva det er ts mener gjør at kjønnet kvinner, ikke har rett på de samme mulighetene og valgene i livet som menn har.