Sviktet av min mann

[T.E.H]

Jeg har blitt sviktet på det groveste av min mann som har vært utro ett år, til de ble oppdaget, og har vært forelsket i en annen kvinne for 6 år siden da jeg gikk gravid med nummer to, noe jeg fikk vite nå da det siste forholdet ble avslørt.

Det siste forholdet dreide seg kun om sex og spenning, men det andre var en seriøs forelskelse der han vurderte å gå i fra meg. Jeg fikk som sagt aldri vite om dette før nå, da den første katten datt ut av sekken, da kom den andre også.

Dette er nå faktisk 4 måneder siden. Siden den gang har det vært mye gråt og fortvilelse, men litt håp innimellom. Han legger seg helt flat, tar all skyld og er ikke i tvil om at det er meg han vil være hos.

Jeg har vel heller aldri oplevd ham som ulykkelig i forholdet heller. Vi har hatt det godt på alle måter egentlig.

Helt til nå. Og selfølgelig, han har jo hatt en del å skjule, så han har sikkert ikke hatt det så godt i ekteskapet.

Vi bor fortsatt sammen, men min sorg er stor og til tider uhåndterlig. Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så knust. Og jeg vet det vil prege meg resten av livet.

Han er tålmodig og vi snakker mye, men noen ganger så gjør det så vondt å holde det hemmelig for nesten alle. Min mor og søster vet og ei venninde som bor langt unna, ellers ingen. Burde jeg si det til flere? Vil det hjelpe på litt av den maktesløsheten jeg føler eller vil jeg bare skade oss ytterligere?

Sorgen er så tung og det er slitsomt at ikke alle vet, samtidig som det er en befrielse.

Jeg håper at vi kan lappe sammen ekteskapet så det blir mer enn bare levelig, og er derfor usikker på om det gangner oss å fortelle det til flere.

Er det noe som har noen formening om dette?

[Gjest LonelyAngel]

Skikkelig vanskelig situasjon.

Enten må du leve med han videre å tilgi han og så gå videre i forholdet uten å dra opp gamle (vonde) minner , eller så må du nesten gå i fra han.

Du vet nokk selv hva som passer best for deg.

Jeg synes du skal tenke nøye igjennom hvem du vil fortelle dette til. Om dette kommer i "feil hender" kan det spre seg skikkelig og det vil bli ubehagelig for både deg og mannen din.

Personlig ville jeg ikke fortalt det til mer enn du allerede har.

Tror det vil bli vanskeligere for deg å "gå videre" med mannen din om nesten alle vet om det.

[Gjest LanaLane]

Enig med LonelyAngel.

Om du forteller det til mange kan det hjelpe deg der og da, men om dere velger å fortsette samlivet, må du forvente at det blir tisking og hvisking. Plutselig vet "alle" at dere har hatt problemer og om du vil få det til å funke er ikke det særlig gøy.

Jeg hadde fortalt det til vennene mine, for støtte, men ingen andre. Om du føler du må få det ut, så er KG en fin plass Eller skriv brev til deg selv, begynn på boksekurs eller få ut aggresjonen på andre måter.

Jeg tror du trenger å riste deg selv skikkelig, så du kan se ting litt mer objektivt. Løp deg en tur, dra bort en helg og slå i alle trærne du kan finne, tillat deg selv å bli forbanna!

Man ser ting litt klarere dersom man ikke holder det inni seg

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg har blitt sviktet på det groveste av min mann som har vært utro ett år, til de ble oppdaget, og har vært forelsket i en annen kvinne for 6 år siden da jeg gikk gravid med nummer to, noe jeg fikk vite nå da det siste forholdet ble avslørt.

Det siste forholdet dreide seg kun om sex og spenning, men det andre var en seriøs forelskelse der han vurderte å gå i fra meg. Jeg fikk som sagt aldri vite om dette før nå, da den første katten datt ut av sekken, da kom den andre også.

Dette er nå faktisk 4 måneder siden. Siden den gang har det vært mye gråt og fortvilelse, men litt håp innimellom. Han legger seg helt flat, tar all skyld og er ikke i tvil om at det er meg han vil være hos.

Jeg har vel heller aldri oplevd ham som ulykkelig i forholdet heller. Vi har hatt det godt på alle måter egentlig.

Helt til nå. Og selfølgelig, han har jo hatt en del å skjule, så han har sikkert ikke hatt det så godt i ekteskapet.

Vi bor fortsatt sammen, men min sorg er stor og til tider uhåndterlig. Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så knust. Og jeg vet det vil prege meg resten av livet.

Han er tålmodig og vi snakker mye, men noen ganger så gjør det så vondt å holde det hemmelig for nesten alle. Min mor og søster vet og ei venninde som bor langt unna, ellers ingen. Burde jeg si det til flere? Vil det hjelpe på litt av den maktesløsheten jeg føler eller vil jeg bare skade oss ytterligere?

Sorgen er så tung og det er slitsomt at ikke alle vet, samtidig som det er en befrielse.

Jeg håper at vi kan lappe sammen ekteskapet så det blir mer enn bare levelig, og er derfor usikker på om det gangner oss å fortelle det til flere.

Er det noe som har noen formening om dette?

Uff så trist å høre håper du kommer deg ut av dette forholdet!! For en drittsekk.. Jeg hadde ikke klart å tilgi et slikt svik. Husk at du er sterkere enn du tror, du trenger ikke en slik bedrager i ditt liv! Fortell det til så mange som mulig, for støtte og gode råd. Du vil nok etterhvert innse at det finnes bedre menn der ut.

[Gjest Gjest_lina_*]

Skikkelig vanskelig situasjon.

Enten må du leve med han videre å tilgi han og så gå videre i forholdet uten å dra opp gamle (vonde) minner , eller så må du nesten gå i fra han.

Du vet nokk selv hva som passer best for deg.

Jeg synes du skal tenke nøye igjennom hvem du vil fortelle dette til. Om dette kommer i "feil hender" kan det spre seg skikkelig og det vil bli ubehagelig for både deg og mannen din.

Personlig ville jeg ikke fortalt det til mer enn du allerede har. Tror det vil bli vanskeligere for deg å "gå videre" med mannen din om nesten alle vet om det

Enig med LonelyAngel.

Om du forteller det til mange kan det hjelpe deg der og da, men om dere velger å fortsette samlivet, må du forvente at det blir tisking og hvisking. Plutselig vet "alle" at dere har hatt problemer og om du vil få det til å funke er ikke det særlig gøy.

Jeg hadde fortalt det til vennene mine, for støtte, men ingen andre. Om du føler du må få det ut, så er KG en fin plass Eller skriv brev til deg selv, begynn på boksekurs eller få ut aggresjonen på andre måter.

Jeg tror du trenger å riste deg selv skikkelig, så du kan se ting litt mer objektivt. Løp deg en tur, dra bort en helg og slå i alle trærne du kan finne, tillat deg selv å bli forbanna!

Man ser ting litt klarere dersom man ikke holder det inni seg

Herregud - tie det ihjel i tilfelle hun ikke tør å forlate drittsekken??? Hva er det for råd!! Kom deg vekk TS!! En slik mann er ikke noe bra far og partner. Han vurderte å forlate deg på ditt svakeste !! Tenk deg om!

[Gjest Lei]

Dette er et kjempevanskelig spørsmål. På den ene siden ønsker du å skåne mannen og ikke minst deres forhold. På den annen side er det godt å fortelle, få det ut og kanskje særlig at de som bryr deg om deg vet hvorfor du har det vondt. Det sliter å holde masken hele tiden, og du må regne med laaang tid hvor du ikke vil greie å være ditt vanlige, blide og glade vesen. Jeg har ikke noe fasitsvar men kan si litt om hva jeg har tenkt i samme situasjon.

Da jeg oppdaget mannens utroskap, kom alt frem litt etter litt, men lenge var historien mye "snillere" enn den egentlige historien: Kyssing og nettsex som hadde vart i noen måneder "bare". Etter at det verste sjokket hadde lagt seg, ble det ganske fort klart for meg at jeg trodde vi skulle greie å jobbe oss igjennom dette. Mannen angret og gråt og la seg helt flat og gjorde alt for meg og barnet vårt. Jeg var da gravid, nå har vi to. Han bedyret at han elsket meg og at dette andre bare var litt spenning. Han sa også at han hadde det fantastisk med meg på alle måter og skjønte nesten ikke selv at han hadde gjort noe annet tull som kunne ødelegge for oss.

Som sagt, jeg trodde på han og forholdet vårt. Valgte derfor kun å fortelle dette til en venn som er veldig perifer i forhold til vårt daglige liv, venner og familie. Dette var en god venn som kunne støtte meg, men ikke en jeg vanligvis omgås. Jeg fikk derfor støtten når jeg søkte den vha tlf, msn etc, men når jeg var sammen med venner og familie ellers var det ingen som visste og jeg forsøkte mitt beste for å holde maska. Jeg var livredd for spørsmål fra en gode venninner om hvordan jeg egentlig hadde det. Følte egentlig at de kunne se rett igjennom meg og hvor ulykkelig jeg var. Jeg endte opp med å droppe endel sammenkomster, rett og slett fordi jeg ikke orket å spille skuespill. De gangene vi var sammen, brukte jeg graviditeten som unnskyldning og sa jeg sov dårlig og var sliten for å slippe flere spørsmål om hvorfor jeg ikke var som ellers. Det samme gjorde jeg f.eks da vi feiret jul med både min og hans familie.

Dette var en kjempeslitsom tid, men sakte men sikkert gjorde alt litt mindre vondt, og etterhvert nærmet fødsel og barselstid seg, så jeg fikk også andre ting å tenke på. I barselstiden er det jo heller ingen som synes det er rart om mor er litt sliten...

Så kom bomben. Det jeg visste om min manns utenomekteskapelige eventyr viste seg bare å være toppen av isfjellet. Forholdet hadde vart i 1,5 år, og de hadde møttes flere ganger enn de hadde tall på i løpet av denne perioden for sex og kos. Det hadde også vært mye klining og "tafsing" på tidspunkter hvor de ikke hadde mulighet til å kjøre løpet ut. Verden raste ned i hodet mitt (igjen) og jeg var denne gangen helt sikker på at dette går det ikke å reparere.

Nå vet de fleste av mine venner det, dvs, det er ikke mange som vet detaljer, og det er heller ikke alle jeg har fortalt at det dreier seg om utroskap. Men jeg tror de fleste likevel skjønner det, for jeg vet at de som kjenner meg godt, er klar over at det er omtrent det eneste som hadde skullet til for at jeg skulle forlatt mannen min. Våre begges familier vet, og også noen få jobbkontakter av meg (dvs, det er kontakter jeg egentlig betrakter som venner fordi vi har hatt så mye med hverandre å gjøre opp igjennom..).

Etter at jeg har fått slikket sårene mine litt mer og jobber med å bearbeide dette, øyner jeg kanskje et lite håp om at jeg og mannen skal få til å reparere samlivet. Det er riktignok et veldig lite håp, men det er der. Og jeg har begynt å tenke. Vil jeg være "den dama"? Hun som alle vet at mannen var grusomt utro mot, men som tilga og tok han tilbake. Eller om det skulle bli slutt for godt, vil jeg være hun som alle vet at ikke var bra nok for mannen sin? En ting er at hele verden vet at han er en drittsekk. Det gjør meg egentlig ikke så mye, særlig om vi fortsetter hver vår vei. Men hva vil jeg at folk skal tenke og tro om meg?

Jeg vet jo med meg selv at vårt forhold og jeg som kone var alt han kunne ønsket seg. Det sier han også selv, og har til dags dato ikke greid å komme med noen slags forklaring eller unnskyldning til at han valgte å søke bekreftelse og sex utenfor vårt forhold. Det var ikke noe han savnet, og han visste hele tiden at det var meg han elsket. Til elskerinna sa han til og med flere ganger at han ikke kom til å forlate meg, for at hun ikke skulle få forhåpninger. Men det vet jo ikke alle andre. Og jeg vet hvordan folk tenker, det var nok noe som ikke stemte i det forholdet, ... var sikkert vanskelig å leve med, de hadde kanskje lite eller dårlig sex, etc. Og det ønsker jeg ikke at alle skal gå rundt å tenke og tro om meg!!!

En annen ting er barna som jeg ikke ønsker skal vite dette om sin far. Jo flere som vet, jo større sjanse er det at det kommer dem for øre en eller annen gang. Så har nå besluttet at jeg ikke vil flere skal vite det. Men det er vanskelig, spesielt fordi jeg og mannen ikke bor sammen lenger. Det er akkurat som at folk synes de har en "rett" til å vite hvorfor. Og det er vanskelig å lyve til de jeg kjenner og bryr meg om. Men jeg har lært meg å svare at jeg ikke ønsker å snakke om det.

For deg er det kanskje lettere fordi du ikke får så mange spørsmål. Men det må også være usigelig tungt å holde maska for alle. Jeg har hatt god støtte og hjelp i at alle vennene mine vet at jeg har det vanskelig, og selv om ikke alle vet grunnen eller alle skitne detaljer, betyr det så mye når jeg hver dag får smser, tlf eller mailer om at de tenker på meg og at de gjerne vil hjelpe meg med hva det måtte være. For meg tror jeg denne støtten veier tyngre enn ubehaget ved at de vet dette om min mann om vi skulle velge å fortsette sammen. Men jeg kan kanskje angre senere, det vet jeg ikke. På den annen side, dette er et vanlig problem som sikkert fler i min krets vil komme utfor før eller senere. Kanskje jeg kan være til hjelp for dem, nettop fordi jeg har våget å være åpen og tørre å få litt sprekker i fasaden?

Vet ikke om dette var til hjelp, men dette var i hvertfall litt usammenhengende tanker fra meg.

Klem til deg

[Gjest LanaLane]

Herregud - tie det ihjel i tilfelle hun ikke tør å forlate drittsekken??? Hva er det for råd!! Kom deg vekk TS!! En slik mann er ikke noe bra far og partner. Han vurderte å forlate deg på ditt svakeste !! Tenk deg om!

Hjelpes, jeg sier ikke hun skal tie det ihjel, les resten da! Men man skal vel ikke gå og fortelle alle sammen hva han har gjort?

OM hun likevel fortsetter å være sammen med ham(ja, for enkelte velger å prøve det), så vil hun angre senere på at hun sa det til "alle", fordi "alle" vil da se på ham som en drittsekk. Og om hun selv har valgt å tilgi, så betyr ikke det at alle andre rundt henne vil det, og det vil skape problemer.

Selvfølgelig er det lettest for oss utenfor å si "dump ham, stikk av!" men vi må faktisk forstå at de faktisk har en historie og det er opp til TS å bestemme dette selv.

Selvfølgelig skal hun si det til de hun stoler på om hun føler for det, men passe på at det blir holdt fortrolig i tilfelle hun velger å gå videre med ham.

Endret 6. mai 2009 av LanaLane

[Gjest Gjest]

TS spurte ikke om hun skulle forlate han eller ikke, så de som kun har det rådet å gi, trenger sikkert ikke anstrenge seg med å svare.

Enig med de fleste her, ikke si det til så veldig mange fler. Det kan lett komme til å gjøre ting enda verre for dere på måter som "Lei" forklarer ganske godt i innlegget sitt.

Har du veldig behov for å snakke med noen av dine venner om dette, så kan du jo dele det med en god venn som du stoler 100% på. Men slike "bomber" er ofte vanskelige å holde helt på, og om dere er et par som ingen hadde trodd dette om, så sprer "nyheten" seg som ild i tørt gress...

Har opplevd det samme selv, og alt ble mye vanskeligere da ryktene kom ut til våre venner. Den som er utro blir sett ned på og mister respekt av vennene. Og den som blir sviktet blir overøst med sympati. Ingen av delene er noe særlig... I tillegg får vennene et annet syn på dere, dere mister på en måte litt av styrken deres. Vanskelig å forklare...Men jeg ville holdt det mest mulig for meg selv.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg føler med deg, og forstår at dette er vanskelig. Du sier at du ikke vil/tør snakke med så mange om situasjonen din, men samtidig er det klart for de fleste her på KG at du trenger å snakke med NOEN om det som har skjedd.

Hva med å snakke med en utenforstående? en psykolog? av og til trenger man profesjonell hjelp for å sortere tankene sine:) Familie kontor kan vel også hjelpe?

Lykke til! Håper du finner den rette løsningen for deg:)

[T.E.H]

Eskild: :-)

Lonely Angel: Ja, jeg tror vel også det blir vanskeligere å gå videre med ham og jeg sprer det til alle. Det er bare så vondt. Det er en sorg som ikke slipper taket og ingen vet nesten, det føles så rart.

Lana Lane: Det med å få ut aggresjonen er nok sikkert veldig lurt. Barna våre er halvstore og jeg bråker, kjefter og hyler, som jeg kunne tenkt meg noen ganger, så gjør jeg det ikke i redsel for å vekke opp noen barn. Men jeg kjenner at jeg hadde hatt gått av å fått rase skikkelig.

Eb helg bort alene hadde kanskej ikke vært dumt....men først tsår en 10 dagrs familieferie på døra.

Anonym:

Uff så trist å høre icon_sad.gif håper du kommer deg ut av dette forholdet!! For en drittsekk.. Jeg hadde ikke klart å tilgi et slikt svik. Husk at du er sterkere enn du tror, du trenger ikke en slik bedrager i ditt liv! Fortell det til så mange som mulig, for støtte og gode råd. Du vil nok etterhvert innse at det finnes bedre menn der ut.

Jeg skjønner at det kanskje fra utsiden virker som om det bare finnes en vei, og det er å pakke sakene hans og få ham ut.

Men det er ikke bare så lett. En slik drittsekk som vi prater om her kan både være en god far og ektemann, han kan være snill og samvittighetsfull og tålmodig. Utrolig nok. Så vi mister så ufattelig mye. Barna vil bli sterkt preget i mange år fremover og de vil få det vanskeligere.

Vet mange ikke er enig i det, men jeg har selv vokst opp i ett såkalt "lykkelig skillsmisse" og sa til alle da jeg var liten, ungdom, voksen at det hadde gått så fint. Men jeg vet bedre i dag. Det var ikke bare bare. Det ga meg faktisk utrolig mange flere bekymringer enn det jeg øsmker for mine barn.

Jeg ser også mine foreldre som ble silt, de ble vel aldri så mye lykkeligere på sikt.

Nå skal det sies at hadde vi hatt ett ekteskap fra før som ikke var bra, så hadde jeg selfølgelig bare dratt. Men vi hadde det bra og tapet blir så enormt stort.

Jeg har ikke lyst til å starte opp igjen med mine og dine barn, ny familie, alltid ha kontakt med eksmannen uansett via sms og tlf eller via barna. Vi blir aldri "kvitt" hverandre uansett. Vi skal samarbeide til vi dør, om alt som har med barn å gjøre.

"matteboka ligger igjen her"

"Det er spådd i helga og regnklærne ligger igjen her"

"xxx leker i hagen med alle vennene sine og har ikke lyst til å reise hos deg i kveld"

" xxx er helt knust og bare gråter og gråter, hun vil være sammen med deg også i kveld"

Og slik vil vi kommunisere i åresvis nesten daglig om våre barn. Vi blir ikke kvitt hverandre ved å gå i fra hverandre og hverdagen blir ikke å mye lykkeligere, tror jeg.

Anomym 2:

Ja, han vurderte å forlate meg på det svakeste da jeg var gravid med nummer to. Det er ille. Han er svak. Han har en svak side som ikke synes så godt i hverdagen. Han har ett kynsik behov for å bli sett sier han selv. Han går nå til psykolog og har timer alene hos samtaleterapi for å finne ut av det. Han ønsker ikke lenger å være den andre seg delen av seg selv. Jeg tor det kan sammenlignes litt med spillegalskap. ...

Lei: Takk fro langt og klokt svar. Jeg tror vel det kanskje er like greit at jeg ikke forteller det til flere selv om det er fristende. Uff, for en suppe. Livet er sannelig ikke lett.

Gjest:

Nei, det er fint å høre fra flere hva dere mener. Det virker som om de fleste mener det bør begrenses så lenge en fortsatt vurderer å gå prøve å holde sammen. Jeg har ei god venninne som ikke vet det pga at vi er omgangsvenner med hele familien og jeg stoler ikke 100% på mannen hennes og jeg stoler ikke 100% på at hun klarer å holde tett med en slik bombe til mannen sin. Men det føles rart å ikke fortelle henne det.

[T.E.H]

Jeg føler med deg, og forstår at dette er vanskelig. Du sier at du ikke vil/tør snakke med så mange om situasjonen din, men samtidig er det klart for de fleste her på KG at du trenger å snakke med NOEN om det som har skjedd.

Hva med å snakke med en utenforstående? en psykolog? av og til trenger man profesjonell hjelp for å sortere tankene sine:) Familie kontor kan vel også hjelpe?

Lykke til! Håper du finner den rette løsningen for deg:)

Ja, jeg trenger noen å snakke med. Jeg bel søkt inn hos psykolog . Jeg fikk svar nå 4 mnd etterpå at det er 1,5-2 års ventetid.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Om det en kan stå på venteliste hos flere samtidig? Min lege anbefalte henne på det sterkeste, men det er jo for lenge å vente.

Har vært på familirådgivning sammen med mannen min, men føler han er gammel og utdatert han som vi har som rådgiver. Det går så sakte og han mister tråden og kommer sjeldent til noe poeng.

[Gjest Onsdagsgjest]

Ikke alle utroskap er dirty.

Ikke alle er utro igjen..

-Hos noen kan det også være en "vekker".. at man finner sammen på en ny måte..

Hos oss var det supermye kvaler.. følelser.. dårlig samvittighet..

-men samtidig klarte vi ikke å la være fordi vi hadde for store følelser for hverandre..

Din mann har jo valgt deg!

Jeg syns du skal ta det som et tegn på at han elsker deg.

Dere bør snakke med noen "fagkyndige".. kanskje både hver for dere og sammen.. Dere (kanskje mest du..) må lære dere at tilgivelse handler om

"å tilgi noe som ikke fortjener tilgivelse"..

Og det læres ikke på en tidagers familietur, eller en helgetur på SPA alene..

Den tror jeg vi må lære i hverdagen.. over oppvasken.. eller tannpussen til barna..

Du må prøve å se forbi din mann.. og se hvem han er bak et kjekt ytre.. Jovisst er han familiekjær, snill og tålmodig.. Jovisst er han kjekk(?) og flott.. hva vet jeg?? Men, han lar seg påvirke av damer.. og det er ikke bra.

Men, jeg er sikker på at det finnes hjelp å få..

Hvis dere bare velger alle de små RIKTIGE stikkveiene dere nå fremover kommer til å møte.

For en dag, må du legge dette bak deg.. ikke dra det opp. Ikke bruke det mot ham.. Ikke snakke om det..

-og den dagen.. kommer du til å være glad for at ingen venner rundt dere vet om dette. Den dagen har dere en spesiell (lojalitet) for hverandre.. Man stilte opp for hverandre i "tynt"...

Den dagen dere igjen er "ovenpå" kommer han til å ha en annen respekt for deg..fordi du var lojal mot ham TIL TROSS FOR.

Den dagen kanskje du ikke vil ha ham mer, men da fikk du ihvertfall ta valget med klare briller!

Lykke til

Klem

[T.E.H]

Takk for fint svar.

Var utroskapen "deres" også stygg eller var den mer uskyldig?

Jeg tenker det er lettere å komme over en natt i fylla enn iskald planlegging av neste gang de skal klare å treffes til nok ett sexmøte.

Å tilgi noe som ikke fortjener tilgivelse er for meg nesten umulig. Hvordan tilgi noe slikt? Kan man allikevel gå videre og heller bare la tiden dempe alle sår, eller er det å lure seg selv? Jeg kan kanskje klare å la være å tenke på det 24 timer i døgnet, men tilgi at han henter seg kondomer på soverommet for, si hadet til oss som sitter i stua og reise for å ha sex, kan en tilgi slikt? Kan en tilgi at de hadde sex uka før og uka etter vi feiret vårt 10 års ektekapsjubileum på høyfjelshotell?

Kan en tilgi at da en begynte å ane ugler i mosen noen måneder før det ble oppdaget at jeg ba ham så pent jeg kunne om han kunne holde seg unna "henne" fordi jeg ikke følte meg trygg på henne, og han så meg i øynene og sa ja. Da drev de på både før og etter og de klarte ikke å stoppe noen av dem. Hun er også egentlig " lykkelog gift" . Ingen av dem hadde planer om å gå i fra ekteskapet sitt.

Hvordan tilgi slikt? Eller da han forelsker seg i ei anna ei mens jeg var gravid?

Jeg føler at livet mitt er ødelagt. Jeg blir mer og mer trist, klarer ikke å konsentrere meg, er fjern og er til tider nesten blitt stum. Helt ulikt meg. Er redd for at jeg går til grunne pga av dette. Jeg har opplevd en del før, men jeg har aldri følt meg så maktesløs som nå. Det kjennes ut som livskraften renner ut av meg. Jeg vil ikke at det skla skje og jeg blir litt redd for meg selv. Jeg føler at jeg ser meg selv utenifra. At jeg ikke er i situasjonen lenger. Og jeg er tom og matt.

Jeg har ikke tendenser til slikt sinnelag i fra før, så jeg blir skremt over meg selv. Jeg kunne ønske jeg kunne våkne opp av dette marerittet.

Jeg ønsker meg veldig de klare brillene du skisserer. Håper jeg en dag står der.

Kunne ønske det fantes en sorgruppe for de som har blitt sveket grovt av mannen sin.

[Gjest K]

Kjære deg,

jeg får vondt i hele meg ved å lese innlegget ditt. Føler virkelig med deg. Har vært der du er nå. Mannen min og far til våre to barn var utro over flere år. Jeg trodde vi levde et harmonisk og lykkelig liv og ble fullstendig tatt på senga. Forskjellen på deg og meg er at vi ikke klarte å reparere samlivet. Men skjønner godt tankene dine ift at han er en god mann også - og ikke minst at dere har barn sammen. Jeg synes fortsatt det er veldig vondt med barna som er så uskyldige oppi dette. Så all ære til deg som vil forsøke å redde forholdet deres, det kan ikke være lett. Og jeg håper han innser hvor utrolig heldig han er.

Når det gjelder noen å snakke med så håper jeg du kan bruke de du har sagt det til MYE - for du trenger å snakke, snakke og snakke om dette. Synes det å involvere flere kan være dumt siden du har valgt å gå videre med han. Utroskap dømmes ofte hardt.

Det er dessverre lang ventetid på psykologer så jeg gikk privat. Det er dyrt, men for meg var det verdt hver eneste krone. Tror nesten ikke jeg hadde kommet meg gjennom det uten henne.

Ellers fikk jeg mye hjelp på familievernkontoret, der tilbyr de timer både sammen og hver for seg. Jeg var der også alene og det føltes godt. Hvis du ikke er fornøyd med han dere har der, kan du bytte mekler. Vet om flere som har gjort det.

Vil ønske deg lykke til! Håper det går bra for deg!

[Jade]

Kjenner du noen som har vært igjennom noe tilsvarende? Som du vet ikke vil hisse seg opp og nærmest kreve at du forlater han. Som du vet vil holde det tett? Kanskje mannen din bør få vite om det på forhånd at du snakker med vedkommende. Vet ikke, har heldigvis ikke vært igjennom noe slikt selv. Ellers kan du vel snakke med de som allerede vet om det? Jeg ville ikke involvert så fryktelig mange i dette siden dere skal fortsette forholdet.

[Gjest Onsdagsgjest]

Hei du..

Bare hyggelig - hvis det kan få tanker videre hos deg..

Utroskapen jeg var med på var ganske uskyldig.. Jeg falt pladask og var i en situasjon der jeg nok hadde lett for å falle også..

Vi var mest utro i ord og tanker.. vi delte mye verbalt.. vi traff hverandre ikke så ofte.. Men, alt i alt ble det noen stjålne timer. Aldri netter. Aldri hele kvelder.. Vi hadde vannvittig lyst på hverandre...

All utroskap er "stygg". Min også, men likevel var den ganske så uskyldig i forhold til mange andres.. Vi gikk likevel langt over streken ved to anledninger. Nesten umulig å la være, for vi bygde til tider så sinnsykt opp at det var uungålig..

Ja, mannen min sier også det ville være letter å tilgi om jeg var dritings og hinsides fornuft "dret meg ut i fylla..".

Jeg ser hva han mener.. og kan til en viss grad forstå..

Hadde jeg selv syns det var verre? Ville jeg ikke da bli sprø i hodet hver gang han nevnte ordet "fest, festlighet.. ut med gutta.. ut med jobben.. alkohol??". Jo.. jeg ville nok ikke klart å ta den særlig pent heller jeg..

Å tilgi noe som ikke fortjener tilgivelse er stort.

Jeg tror ikke man kan gå videre og la tiden dempe alle sår. Jeg tror at de som gjør det, er de som går ifra hverandre etter noen mnd/år.. nettopp fordi den ene part nok aldri klarte å tilgi..

Jeg har ingen gode råd til hvordan du skal gjøre det..

Jeg ser jo at utroskapen hans (din) varte over tid.. og møtene med *lsk*rinnen var planlagte...osv..

Ganske stygt...

Men.. kan dere ikke begynne tilbake i tid.

Nøste opp.

Hvorfor var han utro for lenge siden..

Og hvorfor var han det nå?

Har du pratet med "henne"?

Sinnstemningen du beskriver er ikke bra...

Og noen ganger kan disse forumstrådene gjøre vondt verre..

Jeg syns du skal be mannen din om å flytte ut.

-vær sterk! Første bud! Om ikke for andre, for din barn:)

Når han så har flyttet ut (så han 1) ser at du mener alvor, 2) får et lite "støkk" i seg) setter du deg ned å skriver ned alt som er positivt om deg selv..

Hold fokus på det gode.. Det som fyller PÅ livet ditt.. Ungene.. vennene.. familien.

Hvis det gjør deg glad å kjøpe litt nye klær, ta en behandling.. ta litt sol, - så ikke nøl. Dette gir tross alt en liten grad selvfølelse..

Vis deg selv at du mestrer en alene-tilværelse.

For det gjør du jo :ø)

Hold ham litt på avstand..

Bruk tiden godt.

La ham vise deg hvor mye han vil hjem igjen.. Hvor mye dere betyr.

-for all del; ikke bekymre deg for at han treffer andre, eller noe i den duren. Gjør han det, har han vist deg at han aldri mer skal over terskelen din som en kjæreste..

Sakte men sikkert, kan dere komme sammen.. prate.. Og da kommer du nærmere følelsene på hvorvidt du kan klare å tenke på om du orker (!!!) å gi mannen din den tilgivelsen både han og dere trenger for å komme opp av denne grøfta dere så trist han havnet i.

Bare spørr

[Gjest Gjest]

Jeg har blitt sviktet på det groveste av min mann som har vært utro ett år, til de ble oppdaget, og har vært forelsket i en annen kvinne for 6 år siden da jeg gikk gravid med nummer to, noe jeg fikk vite nå da det siste forholdet ble avslørt.

Det siste forholdet dreide seg kun om sex og spenning, men det andre var en seriøs forelskelse der han vurderte å gå i fra meg. Jeg fikk som sagt aldri vite om dette før nå, da den første katten datt ut av sekken, da kom den andre også.

Dette er nå faktisk 4 måneder siden. Siden den gang har det vært mye gråt og fortvilelse, men litt håp innimellom. Han legger seg helt flat, tar all skyld og er ikke i tvil om at det er meg han vil være hos.

Jeg har vel heller aldri oplevd ham som ulykkelig i forholdet heller. Vi har hatt det godt på alle måter egentlig.

Helt til nå. Og selfølgelig, han har jo hatt en del å skjule, så han har sikkert ikke hatt det så godt i ekteskapet.

Vi bor fortsatt sammen, men min sorg er stor og til tider uhåndterlig. Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så knust. Og jeg vet det vil prege meg resten av livet.

Han er tålmodig og vi snakker mye, men noen ganger så gjør det så vondt å holde det hemmelig for nesten alle. Min mor og søster vet og ei venninde som bor langt unna, ellers ingen. Burde jeg si det til flere? Vil det hjelpe på litt av den maktesløsheten jeg føler eller vil jeg bare skade oss ytterligere?

Sorgen er så tung og det er slitsomt at ikke alle vet, samtidig som det er en befrielse.

Jeg håper at vi kan lappe sammen ekteskapet så det blir mer enn bare levelig, og er derfor usikker på om det gangner oss å fortelle det til flere.

Er det noe som har noen formening om dette?

dette er noe som aldri blir borte i dine tanker... orker du å leve med noen som har sviktet og løyet til deg på det groveste? Et løfte i ekteskapet er ganske alvorlig. Å holde skjult en forelskelse så intens at han hldt på å gå fra deg.... og at du aldri forsto det. Viser bare hvor lett det er for han å forstette...

han ønsker tryggheten med deg.... men spenningen og forelskelsen med andre. Typisk mann folk som er utro. Samme hvor mye han lovpriser sin familie... engag utro alltid utro.

beklager å si, men han er mann du kan aldri stole på. Samme vor mange fin ord han vil si. Psykologisk sett så har han et problem, han elsker deg ikke, men liker en trygge havnen han har med sn familie.. og den er veldig skremmende å la forsvinne. Men.... viktigste er .. kan du noen gang glemme.. greit å tilgi. .men å glemme sviket av en mann du trodde elsket deg, og som du trodde støttet deg på alt. Ga deg et løfte om å alltid elske deg....

Om man blir forlesket med andre enn din partner, gjør man det slutt før noe skjer. Man sier ifra... ikke holder det skkjult i 6 år.. samt flere år med en annen "for spennings skyld"..

teiteste jeg har hørt.

Undskyld, ikke mening å være slem.

[smilefjes]

Er det et alternativ for deg å fortelle noen flere av vennene dine at du og mannen sliter for tiden og at det gjør deg trist, sliten og kanskje motløs? Så slipper du i hvertfall å gjøre gode miner til slett spill hver eneste gang du treffer venner? Venner bør respektere at det ikke er en selvfølge å vite hvorfor, men at de likevel kan støtte deg og ha forståelse for at du ikke alltid er en solstråle.

Jeg har tenkt endel på dette fordi jeg og mannen selv sliter for tiden. Mulig det ender med skilsmisse, men så langt er vi ikke kommet. Foreløpig bor vi fra hverandre uten å ha tatt ut separasjon. Dette for å få litt avstand og tid og rom til å tenke. De fleste i vår omgangskrets og venner og familie vet dette. Enkelte personer vet akkurat hva vi sliter med, men mange vet også bare at ting er tøft. Jeg tenkte endel frem og tilbake om dette, men kom frem til at jeg kan leve med at venner vet at ikke alt er perfekt alltid hos oss. Det var en bøyg, for vi har alltid fremstått som et harmonisk og velfungerende par, så fallhøyden har vært høy. Men om vi skulle greie å jobbe oss igjennom problemene, står det ikke bare respekt av noen som er villige til å ofre masse for å finne tilbake til et godt forhold som kan gagne både de voksne og ikke minst barna i familien? Og hvis alt skulle skjære seg så gjør det jo ikke noe at noen har visst at vi har slitt en stund. Da kommer det i hvertfall ikke som noe sjokk, og de vil også vite at vi har kjempet for å fikse det.

Er vi virkelig så opptatte av hvordan vi fremstår og fasaden vår at vi mister muligheter til å gi og ta imot omtanke og omsorg? Er ikke venner til for å støtte hverandre?

[Gjest Per-Knut]

Fasaden er viktigst. Ikke la noen få vite det. Tilgi, smil og glem. Det er mitt beste råd.

[AnonymBruker]

On 5/7/2009 at 9:41 PM, Guest Per-Knut said:

Fasaden er viktigst. Ikke la noen få vite det. Tilgi, smil og glem. Det er mitt beste råd.

Du er god du, Per-Knut

Anonymkode: 685b8...f76