Noen andre som forstår?

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om det er noen annen der ute som forstår følelsene mine.

Jeg har nylig oppdaget at jeg har blitt bedratt og løyet for av mannen min i lengre tid. Det har vært en annen kvinne inn i bildet, men ikke fysisk utroskap så vidt jeg vet. (Kan jo aldri bli helt sikker)

Men mannen min har hatt mye kontakt med henne uten at jeg visste noe om det. Massevis av meldinger og og han har også vært hjemme hos henne på besøk i all hemmelighet. Det verste for meg er alle løgnene, og følelsen av å ikke kjenne den personen man har levd sammen med i mange år.

Vi har voksne barn, rundt tyveårsalderen. Og en ting er at jeg er blitt bedratt, men det som han ikke forstår, er at jeg også føler at han har bedratt ikke bare meg men også på en måte barna våre. Han har ikke bare løyet for meg, men også for de. De ville ha blitt så utrolig såret hvis de fikk vite det jeg nå vet.

Blant annet når det var barneselskap her hjemme ( for barnebarnet), så løy han for vår datter og sa han dro på jobb, mens han i virkeligheten dro hjem til denne kvinnen. I all uskyldighet i følge han selv, da det var på dagtid og hun hadde også barn hjemme. Men han løy om hvor han var både for meg og datteren vår.

Han har også vært ute på fest flere ganger sammen med bla jenter på samme alder som våre barn, og vært hjemme på fest hos en jente vår datter kjenner, mens han løy på telefonen til meg og sa han var hos en kompis.

Han forstår ikke hva jeg mener når jeg sier at han har sviktet også barna ved å oppføre seg slik. Han mener dette er kun mellom oss og jeg vil selvfølgelig ikke fortelle det til barna. Men jeg føler slik skam når jeg tenker på de, og at han har skjemt ut de med sin tåpelige oppførsel. Jeg synes han er en dårlig far og en kjempestor egoist, og jeg synes det er helt utrolig at han kan oppføre seg slik, og skjemme ut hele familien sin.

Han er tydeligvis i en skikkelig førtiårskrise og det går mot brudd mellom oss nå pga det er viktigere for han å kunne dra på fest alene og pleie vennskap med sine venner ( som jeg ikke kjenner). Han har bestandig vært veldig sosial mens jeg har vært den som har vært mest hjemme og tatt meg av barna i oppveksten. Og i mange år ikke hatt overskudd til å ha så mye kontakt med andre venner eller tatt hensyn til meg selv. Det kan jeg selvfølgelig angre på nå, men vi har mange barn og selv om jeg i mange år har satt meg selv til side så var hele tiden de det viktigste for meg.

Men hvordan leve videre med den vissheten om at han er en så ussel løgner, som ikke bare lyver for meg men også for barna sine?

[Gjest Kavring]

Jeg tror jeg vet hvordan du har det.

Jeg har en pappa som på en måte levde et dobbeltliv, noe mamma fant ut av. Men mamma har vært veldig åpen og fortalt meg og søsteren min alt, noe jeg er veldig glad for. For jeg var voksen nok til å danne meg min egen mening om pappa og det han hadde gjort. Men jeg vil også påpeke at mamma aldri har slengt dritt om han.

Det vonde var at pappa aldri innså hva han hadde gjort, og hvor mye han såra oss. Han ville heller ikke prate stort om det.

Dette er blitt noen år siden, og først nå har jeg og pappa begynt å få et noen lunde "godt" forhold igjen. Jeg husker jeg var veldig sint, og klarte så og si ikke å prate med han. Jeg bodde hjemme på denne tiden, så jeg husker mamma gråt ofte, og jeg gråt...

Så jeg tror det beste for deg er bare og finne noen å prate med, og rett og slett bare skrike og gråte når du føler for det.

Husker mamma sykemeldte seg en periode... men akkurat det er sånt man bare må kjenne på selv. Noen vil heller gå på jobben hver dag, slik at de skal få noe annet å tenke på.

Endret 5. mai 2009 av Kavring

[Gjest Gjest]

Personlig tror jeg du overfører litt av skuffelsen din til å gjelde barna dine, for å få en mer berettiget harme... Det er enklere å være sint på barnas vegne enn å være sint på egne, liksom. Men mannen din har vel per def bedratt deg, og deres forhold. Ikke forholdet til barna, om du ser strengt på det.

For øvrig har han oppført seg som en drittsekk, helt enig i det. Men å ville være sinna på vegne av utflyttede, voksne barn synes jeg er i drøyeste laget. Dette er først og fremst en sak mellom dere.

[T.E.H]

Jeg fatter ikke hva mennesker tenker med når de gjør sånn mot sin familie.

Jeg skjønner godt at du har det vondt nå.

Jeg vil vel tro at at lyver da han sier det ikke har vært sex mellom dem....

Føler med deg, har selv akkurat funnet ut at jeg er blitt bedratt over tid. Det er ubeskrivelig vondt.

[Gjest Gjest]

Han har bedratt hele familien, ikke bare deg personlig, men også barna og deres trygghet.

Når man har en familie er man ikke lengre bare kjærester, man har ansvar ovenfor flere enn bare seg selv og dere to.

I disse dager brytes hele familie mentaliteten ned til individet alene virker det som, og mange tror at de er bare kjærester hele livet.

Forstår deg godt..sviket ovenfor familien og barna hadde gjort meg mer vondt enn et svik kun mot meg.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Nåja, et svik mot barna?

Barn, uansett alder, har vel ikke noe med sine foreldres forhold å gjøre. kan vel ikke vente at mor/far setter seg ned og snakker om sitt forhold, vanskeligheter de har, seksualliv, forhold de eventuelt har til andre en sine ektefeller osv. På samme måte tror jeg ikke barna setter seg ned med far/mor å snakker om sine liv på den måten. Da er det noe som skurrer.

[Gjest Illiya]

Nåja, et svik mot barna?

Barn, uansett alder, har vel ikke noe med sine foreldres forhold å gjøre. kan vel ikke vente at mor/far setter seg ned og snakker om sitt forhold, vanskeligheter de har, seksualliv, forhold de eventuelt har til andre en sine ektefeller osv. På samme måte tror jeg ikke barna setter seg ned med far/mor å snakker om sine liv på den måten. Da er det noe som skurrer.

Det er først og fremst et svik overfor henne. Men det er også et svik overfor barna fordi han gjør moren deres ulykkelig, og han bryter ned familien.

I tillegg dro han jo av gårde til venninnen da de hadde bursdagsselskap for barnebarnet.

[Gjest TS]

Fint å få litt forskjellige tilbakemeldinger her, men vet ikke om alle helt forstår hva jeg mener.

Det som er verst i det hele er løgn. Og vissheten om at han kan lyve glatt til både meg og barna om hvor han er og hva han gjør. Og selv om barna er i slutten av tenårene eller tidlig i tyveårene så skylder man sine barn å oppføre seg slik ute blant andre at man kan se barna sine i øynene uten skam.

Og hvis jeg selv hadde vært rundt tyve år og fått vite at min far løy for min mor, at han dro på fest til jevngamle jenter med meg selv for så å gå på do for å ringe til min mor og å lyve om hvor han var. At han dro rett fra meg som var hans datter for å besøke en annen kvinne enn min mor. Hvis jeg hadde hatt en slik far, hadde jeg skammet meg.

Og det er det som er poenget mitt, at jeg føler at han har sviktet de også ved å lyve og å oppføre seg slik. At han som er far og burde vært et forbilde istedet kun tenker på seg selv, og at jeg som er mor føler skam ovenfor mine barn fordi at deres far er en slik dust. Og at jeg blir lei meg fordi jeg vet, og at de hadde fortjent så mye bedre.

[Gjest Gjest]

Skjønner deg så altfor godt dessverre. Har vært der du er nå, bare at barna var yngre. Men jeg følte også at han svek dem ved å svikte familielivet og fortelle dem løgner.

Min mor var også utro mot min far og jeg kjente virkelig et raseri da jeg fikk vite det. Men lojal som min far var, fortalte han meg aldri om det. Jeg fikk først vite det flere år senere. Og jeg følte det som et svik - ikke bare mot min far - men mot min bror og meg også.

Føler virkelig med deg og håper du har noen å snakke med om dette. Det trenger du. Det er veldig trist at han kan behandle deg slik. Lykke til!

Klem

[Gjest Gjest_Lars_*]

Det som forundrer meg mest med det du skriver er at du nå VET at han er en løgner. Allikevel sier du at du tror ham når han sier at forholdet til denne kvinnen aldri har vært fysisk.

Er ikke det litt for naivt, TS??

[Gjest Kavring]

Nåja, et svik mot barna?

Barn, uansett alder, har vel ikke noe med sine foreldres forhold å gjøre. kan vel ikke vente at mor/far setter seg ned og snakker om sitt forhold, vanskeligheter de har, seksualliv, forhold de eventuelt har til andre en sine ektefeller osv. På samme måte tror jeg ikke barna setter seg ned med far/mor å snakker om sine liv på den måten. Da er det noe som skurrer.

Det føles som et svik for barna, ja! At en pappa som du ser opp til og respekterer kan gjøre noe sånt. Lyve både til barna og moren.

Og nei, barna har selvølgelig ikke noe å si ang. forholdet foreldrene i mellom. Men mener du at foreldrene ikke skal fortelle hvorfor de f.eks. går fra hverandre?

[LitaPia]

Jeg synes også at han har bedratt barna sine grovt, selvom de er voksne. Om min pappa hadde oppført seg slikt hadde jeg skjemtes noe helt inderlig! Og hadde han dratt til en annen dame mens vi hadde barneselskap for barnebarnet hans hadde jeg gått i taket!

[Gjest TS]

Det som forundrer meg mest med det du skriver er at du nå VET at han er en løgner. Allikevel sier du at du tror ham når han sier at forholdet til denne kvinnen aldri har vært fysisk.

Er ikke det litt for naivt, TS??

Joda det er mulig naivt å tro på det, ifølge han så har hun bare vært en god venn, men det er faktisk ikke hvor mye fysisk eller ikke som er poenget.

Forholdet vårt er uansett ødelagt for alltid. Og det pga at all tillit er forsvunnet pga løgner. Man lyver ikke for sin samboer og sine barn om slike ting.

Poenget er at han ikke forstår at han, ved å velge å lyve og prioritere seg selv framfor samvær med familien, er blitt til en person som jeg skammer meg over framfor barna. Og det er en vond følelse, at mine flotte barn ikke vet, at andre mennesker vet ting om deres far, som de selv ville ha skammet seg over å ha fått vite.

Og skal mine barn risikere etter at vi flytter fra hverandre (og han sikkert kaster alle hemninger over bord), risikere å treffe på sin far drita full på byen med mye yngre damer? Jeg synes som sagt at vi skylder våre barn å oppføre oss slik at de ikke skal behøve å skamme seg over sine foreldre.

[Gjest Gjest]

Nå synes jeg at du høres snipete ut unnskyld meg, men deres barn har ingen rett til å vite alt om sine foreldre....hvor har du det i fra??? Ja greit man skal ikke lyve for sine barn å være utro, den er grei. Men vi alle sammen har gjort ting som vi ikke vil at våre unger skal vite, kansje båe ette at vi fikk unger og før vi fikk ungene.

Ungene har ingen vetrett på sine foreldre etter at de har blitt voksne, foreldrene har sitt eget liv, det har ungene også.... selv om man tilbringer tid sammen alle mann. Det virker ikke som at du tenker klart akkurat nå, vær realistisk. Dere voksne har et eget liv, slutt å bland inn ungene.... det er voksne nå!!!

[Gjest Kavring]

Nå synes jeg at du høres snipete ut unnskyld meg, men deres barn har ingen rett til å vite alt om sine foreldre....hvor har du det i fra??? Ja greit man skal ikke lyve for sine barn å være utro, den er grei. Men vi alle sammen har gjort ting som vi ikke vil at våre unger skal vite, kansje båe ette at vi fikk unger og før vi fikk ungene.

Ungene har ingen vetrett på sine foreldre etter at de har blitt voksne, foreldrene har sitt eget liv, det har ungene også.... selv om man tilbringer tid sammen alle mann. Det virker ikke som at du tenker klart akkurat nå, vær realistisk. Dere voksne har et eget liv, slutt å bland inn ungene.... det er voksne nå!!!

Nå vet ikke jeg hvem denne var ment til... Men jeg tar meg den frihet å svare

Jeg sier ikke at barna skal vite alt om sine foreldre. Poenget er at jeg mener man fint kan fortelle barna hvorfor mamma og pappa ikke skal bo sammen lengre. Jeg har vært oppi situasjonen selv, og er glad for at jeg vet hvorfor mamma ikke ville ha pappa i hus lengre. Hvorfor skal den som har vært utro skånes?

Men dette er bare min mening... skjønner at du ikke er enig. Tror dette er avhengig av hva man er vant til fra før av. Enkelte familier har ikke problemer med å prate om ting, mens andre familier gjerne vil tie om det som er leit, slik at det ikke skal "komme ut på bygda".

Endret 6. mai 2009 av Kavring

[Gjest TS]

Nå synes jeg at du høres snipete ut unnskyld meg, men deres barn har ingen rett til å vite alt om sine foreldre....hvor har du det i fra??? Ja greit man skal ikke lyve for sine barn å være utro, den er grei. Men vi alle sammen har gjort ting som vi ikke vil at våre unger skal vite, kansje båe ette at vi fikk unger og før vi fikk ungene.

Ungene har ingen vetrett på sine foreldre etter at de har blitt voksne, foreldrene har sitt eget liv, det har ungene også.... selv om man tilbringer tid sammen alle mann. Det virker ikke som at du tenker klart akkurat nå, vær realistisk. Dere voksne har et eget liv, slutt å bland inn ungene.... det er voksne nå!!!

Har ikke fortalt ungene noen ting, og blander de ikke inn i den forstand. Og mener ikke at barn har rett til å vite alt om sine foreldre. Og selvfølgelig er dette først og framst mellom oss. Det jeg prøvde å forklare var at jeg i tillegg til alt oppgjøret mellom oss, har den følelsen av at jeg skjemmes ovenfor barna ved at deres far oppfører seg slik.

Jeg er da aldeles ikke feilfri selv, det vet jeg selvfølgelig. Men jeg synes da at grensen går lenge før det å lyve sine barn rett opp i ansiktet, og heller dra på besøk til andre kvinner framfor å være sammen med familien sin. Og ja jeg synes faktisk at også når man har voksne barn skylder de å leve slik at de skal slippe å skjemmes av sine foreldre.