Avhengig av én person for å være lykkelig..

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Jeg gikk ut av et forhold for ikke lenge siden..det er utrolig hardt og jeg trodde aldri jeg kunne klare å leve uten han. Jeg var klar over det da vi var sammen, men jeg var 100% avhengig av han for å ha det bra, det er han som gjorde meg glad, og jeg var nødt til å få bekreftelse fra han for å føle meg bra, noe jeg også sjeldent fikk egentlig. Jeg vet jeg ikke var lykkelig i forholdet, men jeg føler fortsatt at han har det taket på meg at jeg trenger han for å være 100% lykkelig. Jeg føler jeg må sende han en melding for om jeg får svar blir jeg så glad, men egentlig så gjør det meg ikke så glad i lengden, svarer han ikke det jeg "vil" så blir jeg bare nedfor igjen..så jeg prøver selvfølgelig å holde meg unna.

Etter at det ble slutt har jeg lært meg å sette mer pris på de små tingene, venninnene mine, ting jeg kanskje tok litt for gitt da jeg hadde kjæreste. Poenget er da, jeg sa alltid til meg selv da vi fortsatt var sammen at jeg ville bli lykkelig på egenhånd, ikke være avhengig av han liksom, for det skal vel ikke være sånn at en person er ansvarlig for din lykke? Jeg er ansvarlig for min egen lykke og det er det jeg skal ta tak i nå..bare lurer på om det er noen andre som har følt eller føler det sånn..?

[felgen]

Fikk et kaldt pust i nakken av historien din - jeg kunne nemlig godt ha skrevet den selv. De siste tre årene har jeg vært, og er forsåvidt avhengig av én person for å føle meg lykkelig. Det er nå over et år siden forholdet tok slutt, men jeg kjenner på det fremdeles.

Jeg var ikke lykkelig i forholdet, han var ikke helt til å stole på, så de få øyeblikkene med fullkommen lykke var få, og de hadde en bakside. Jeg var hele tiden redd for å at lykken skulle forsvinne, noe den også gjorde.

Denne følelsen er utrolig vanskelig å ha med å gjøre. Ingenting, hverken fester, skole, jobb eller sosiale ting fremstår som morsomt - hvis ikke det ene mennesket er med og deltar, eller man har kontakt på telefon.

Hverdagen virker grå, og det meste kan være et ork. Det er i hvertfall sånn jeg opplevde det..

Jeg må bare si at jeg føler med deg, for jeg vet det kan være utrolig vondt.

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Fikk et kaldt pust i nakken av historien din - jeg kunne nemlig godt ha skrevet den selv. De siste tre årene har jeg vært, og er forsåvidt avhengig av én person for å føle meg lykkelig. Det er nå over et år siden forholdet tok slutt, men jeg kjenner på det fremdeles.

Jeg var ikke lykkelig i forholdet, han var ikke helt til å stole på, så de få øyeblikkene med fullkommen lykke var få, og de hadde en bakside. Jeg var hele tiden redd for å at lykken skulle forsvinne, noe den også gjorde.

Denne følelsen er utrolig vanskelig å ha med å gjøre. Ingenting, hverken fester, skole, jobb eller sosiale ting fremstår som morsomt - hvis ikke det ene mennesket er med og deltar, eller man har kontakt på telefon.

Hverdagen virker grå, og det meste kan være et ork. Det er i hvertfall sånn jeg opplevde det..

Jeg må bare si at jeg føler med deg, for jeg vet det kan være utrolig vondt.

Jeg tror virkelig du kan relatere til det jeg skrev ja for jeg kunne kjenne meg sykt igjen i det du skrev!! Men det er jo ikke sunt? Forholdet mitt var også sånn..i et halvt år gikk jeg og var redd for å miste han, og det skjedde jo til slutt hos meg og. Tror du den følelsen noen gang kommer til å forsvinne..?

[Gjest Papirkurven]

Jeg trenger også kjæresten min for å være 100% lykkelig, fordi han gjør meg lykkelig. Veldig vanskelig å forklare dette, men...

Jeg har ingen andre, så det er han jeg deler livet mitt med, men hvis han noen gang skulle gå fra meg, hadde jeg nok etterhvert funnet noe annet som gjorde meg lykkelig (har skjedd før), men i perioder i livet er lykken basert på de tingene i livet som faktisk betyr noe, sånn som kjærester.

Jeg har aldri vært og er ikke i stand til å skape min egen lykke. Akkurat nå sitter jeg på hybelen min og kjeder meg og sløser bort kveldene alene og jeg kan ikke påstå at det gir meg så mye lykke akkurat. Men jeg kan ta ansvar for å finne lykke på andre plasser...det er bare lang vei dit.

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Jeg trenger også kjæresten min for å være 100% lykkelig, fordi han gjør meg lykkelig. Veldig vanskelig å forklare dette, men...

Jeg har ingen andre, så det er han jeg deler livet mitt med, men hvis han noen gang skulle gå fra meg, hadde jeg nok etterhvert funnet noe annet som gjorde meg lykkelig (har skjedd før), men i perioder i livet er lykken basert på de tingene i livet som faktisk betyr noe, sånn som kjærester.

Jeg har aldri vært og er ikke i stand til å skape min egen lykke. Akkurat nå sitter jeg på hybelen min og kjeder meg og sløser bort kveldene alene og jeg kan ikke påstå at det gir meg så mye lykke akkurat. Men jeg kan ta ansvar for å finne lykke på andre plasser...det er bare lang vei dit.

Selvfølgelig skal kjæresten gjøre deg lykkelig. Men jeg tror ikke eksen gjorde meg lykkelig på riktig måte. Man skal kunne være såpass selvstendig at man kan finne på ting eller virkelig ha det gøy uten partneren sin, men jeg føler ikke jeg kunne det 100% Joda, jeg kunne ha det gøy med venninner osv..men jeg savnet på en måte alltid han, og om jeg ikke fikk en melding av han i løpet av kvelden så ble jeg skikkelig nedfor..ALT og da mener jeg alt var avhengig av han..det kunne avgjøre hvordan dagen min ble og det er faktisk utrolig slitsomt og ha det sånn. For jeg var så usikker på hvor jeg hadde han..jeg tror det ligger der, så jeg måtte hele tiden ha bekreftelse.

[felgen]

Jeg tror virkelig du kan relatere til det jeg skrev ja for jeg kunne kjenne meg sykt igjen i det du skrev!! Men det er jo ikke sunt? Forholdet mitt var også sånn..i et halvt år gikk jeg og var redd for å miste han, og det skjedde jo til slutt hos meg og. Tror du den følelsen noen gang kommer til å forsvinne..?

Nei, det er ikke sunt, så nå må du ta vare på deg selv! Pass på å spise og det å opprettholde sosial kontakt med vennene dine, selv om det kan virke totalt meningsløst.. Jeg trakk meg helt inn i meg selv, og gikk ned elleve kilo på bare en måned da det var som værst, og det har vist seg å være utrolig dumt i ettertid!

Det beste du kan gjøre tror jeg er å tenke over hvorfor du var redd for å miste han?

Jeg begynte å tenke på det etterhvert, og da forstod jeg at det var fordi jeg ikke hadde noen grunn til å stole på han..

I utgangspunktet er jeg veldig forsiktig med si " det kommer til å gå over, det finnes flere fisk i havet, en gang møter du den rette ol ". Det er fordi jeg hater når noen gjør det til meg, fordi det kun er èn fisk i havet som jeg vil ha.

Likevel tror jeg du skal slå deg til ro med at det går over. Har du feks noen hobbyer du liker å drive med? Det kan hjelpe deg veldig:)

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Nei, det er ikke sunt, så nå må du ta vare på deg selv! Pass på å spise og det å opprettholde sosial kontakt med vennene dine, selv om det kan virke totalt meningsløst.. Jeg trakk meg helt inn i meg selv, og gikk ned elleve kilo på bare en måned da det var som værst, og det har vist seg å være utrolig dumt i ettertid!

Det beste du kan gjøre tror jeg er å tenke over hvorfor du var redd for å miste han?

Jeg begynte å tenke på det etterhvert, og da forstod jeg at det var fordi jeg ikke hadde noen grunn til å stole på han..

I utgangspunktet er jeg veldig forsiktig med si " det kommer til å gå over, det finnes flere fisk i havet, en gang møter du den rette ol ". Det er fordi jeg hater når noen gjør det til meg, fordi det kun er èn fisk i havet som jeg vil ha.

Likevel tror jeg du skal slå deg til ro med at det går over. Har du feks noen hobbyer du liker å drive med? Det kan hjelpe deg veldig:)

Jeg var redd for å miste han fordi han var utro mot meg, derfor stolte jeg ikke på han..jeg var helt blind av forelskelse, også var han min første kjærlighet så jeg hadde aldri følt noe slikt for noen før, derfor tror jeg de sterke følelsene skremte meg litt..

Jeg er også lei av "det går over, det fins flere fisk i havet", lett og si men ikke så lett å tenke når man er i situasjonen selv. Det må jo gå over en eller annen gang, men jeg stresser ikke med det..tar tiden jeg trenger. Håper jeg en dag kan si jeg er 100% lykkelig på egenhånd, ikke pga en gutt. Jeg syns jeg har blitt veldig flink til å være med vennene mine og de som betyr noe for meg, jeg trener også jevnlig og klarer studiene så det er vel bare de tankene som surrer i hodet mitt og jager meg en gang i blant jeg må bli kvitt.

[MissStiles]

I utgangspunktet er jeg veldig forsiktig med si " det kommer til å gå over, det finnes flere fisk i havet, en gang møter du den rette ol ". Det er fordi jeg hater når noen gjør det til meg, fordi det kun er èn fisk i havet som jeg vil ha.

Likevel tror jeg du skal slå deg til ro med at det går over.

Den der må man alltid være forsiktig med å si til seg selv. Jeg hater når folk sier det til meg.

Jeg får litt sånn gåsehud av å lese innleggene deres her. Det får meg til å tenke på den første ordentlige kjæresten jeg hadde når jeg var 19-20år. Jeg var så avhengig av han. Eller vi var begge veldig avhengige av hverandre. Men jeg merket det veldig når det ble slutt. Jeg var helt knust og prøvde mye for at vi skulle bli sammen igjen. Dette er noen år siden nå og jeg blir litt irritert på meg selv når jeg tenker tilbake på dette. Jeg føler meg litt teit. Jeg husker jeg dreit i hva vennene mine sa fordi jeg mente at det var BARE han som kunne gjøre meg lykkelig. Men han er og var ikke den rette for meg. Hm.. rart å tenke på det. Jeg måtte bare si det.

[felgen]

Jeg var redd for å miste han fordi han var utro mot meg, derfor stolte jeg ikke på han..jeg var helt blind av forelskelse, også var han min første kjærlighet så jeg hadde aldri følt noe slikt for noen før, derfor tror jeg de sterke følelsene skremte meg litt..

Jeg er også lei av "det går over, det fins flere fisk i havet", lett og si men ikke så lett å tenke når man er i situasjonen selv. Det må jo gå over en eller annen gang, men jeg stresser ikke med det..tar tiden jeg trenger. Håper jeg en dag kan si jeg er 100% lykkelig på egenhånd, ikke pga en gutt. Jeg syns jeg har blitt veldig flink til å være med vennene mine og de som betyr noe for meg, jeg trener også jevnlig og klarer studiene så det er vel bare de tankene som surrer i hodet mitt og jager meg en gang i blant jeg må bli kvitt.

Ikke stress med det heller, og ikke spill med hvis venner begynner å mase om at nå må du vel ha kommet over han etc. Du må ta den tiden det tar, hvis ikke kan det kanskje være lett å bare feie hele greia under teppe, spille med, og ikke bli ferdig med greia i det hele tatt..

Husk at det godt kan være de dårlige periodene i livet du vokser på!

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Ikke stress med det heller, og ikke spill med hvis venner begynner å mase om at nå må du vel ha kommet over han etc. Du må ta den tiden det tar, hvis ikke kan det kanskje være lett å bare feie hele greia under teppe, spille med, og ikke bli ferdig med greia i det hele tatt..

Husk at det godt kan være de dårlige periodene i livet du vokser på!

Jeg føler folk tenker at jeg har eller burde ha kommet over han by now..det har gått litt over 2 mnd og jeg føler at hvis jeg snakker med folk om det så er de så dritt lei, selv om jeg ikke har snakket mye om eksen. Nå de siste dagene føler jeg at jeg har fått et lite tilbakefall..det har gått ganske greit i det siste, jeg har følt meg mer som meg selv igjen, vært glad og positiv..men så har det blitt "verre" igjen..jeg har hatt utrolig med humørsvingninger vært hissig og det har gått utover familien, og jeg har vært på gråten på skolen..er dette normalt? Jeg vil jo føle at jeg kommer meg videre og at jeg gjør framskritt, men i det siste har jeg ikke følt det..

[felgen]

Atter en gang - som å lese noe jeg kunne ha skrevet selv. Jeg følte veldog på det samme, og spilte periodevis skuespill for at ingen av vennene mine skulle skjønne at jeg ikke var over han ennå. Det hadde jo tross alt gått tre måneder, og da skal man jo liksom være ferdig med det verste. Det var ikke jeg. Var spesielt ille fordi en kamerat av meg stadig vekk snakket om den nye dama til eksen - hvor kul hun var også videre. Ikke særlig kult å høre på, og jeg følte ikke at han hadde særlig stor forståelse for at jeg syns det var vondt.

Jeg vil tro at det du føler på er normalt. Du er i en sorgprosess, og det fysiske i kroppen din følger psyken. Mange ganger har jeg følt at de i familien " maser ", selv om de kanskje bare tar opp vanlige ting. De forstyrrer tankeprosessen rett og slett.

Jeg syns du skal fokusere på å få i deg nok mat, og prioritere tid for deg selv. De vonde tankene må kanskje tenkes ferdig før de kan forsvinne?

Får jeg lov å spørre om hvor gammel du er?

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Atter en gang - som å lese noe jeg kunne ha skrevet selv. Jeg følte veldog på det samme, og spilte periodevis skuespill for at ingen av vennene mine skulle skjønne at jeg ikke var over han ennå. Det hadde jo tross alt gått tre måneder, og da skal man jo liksom være ferdig med det verste. Det var ikke jeg. Var spesielt ille fordi en kamerat av meg stadig vekk snakket om den nye dama til eksen - hvor kul hun var også videre. Ikke særlig kult å høre på, og jeg følte ikke at han hadde særlig stor forståelse for at jeg syns det var vondt.

Jeg vil tro at det du føler på er normalt. Du er i en sorgprosess, og det fysiske i kroppen din følger psyken. Mange ganger har jeg følt at de i familien " maser ", selv om de kanskje bare tar opp vanlige ting. De forstyrrer tankeprosessen rett og slett.

Jeg syns du skal fokusere på å få i deg nok mat, og prioritere tid for deg selv. De vonde tankene må kanskje tenkes ferdig før de kan forsvinne?

Får jeg lov å spørre om hvor gammel du er?

Takk for svar forresten, det hjelper veldig=) Jeg tenker også at det har gått 2 måneder, herregud burde jeg ikke ha kommet lenger, men det er en prosess som du sier og det tar tid. Mange tanker som surrer rundt oppi hodet mitt, jeg føler en blanding av sinne og sorg, tenker ting jeg burde ha gjort annerledes, sagt, ikke sagt osv..Jeg skjønner godt at det forverret ting om kameraten din snakket om den nye dama til eksen, jeg tror jeg hadde dødd på meg! Jeg spiser normalt, går på jobb, skole, er med venner, går på byen..jeg er egentlig ganske stolt av meg selv, jeg jobbet 7 timer og gikk på skolen dagen etter det ble slutt selv om jeg gråt både på bussen og jobben, så sånn sett har jeg prøvd å holde meg opptatt med ting. Men selvfølgelig når du bor i en by der alt minner deg om eksen blir ting litt ekstra vanskelig.

Jeg er 20, eller blir 21 til lørdag;)

[felgen]

Takk for svar forresten, det hjelper veldig=) Jeg tenker også at det har gått 2 måneder, herregud burde jeg ikke ha kommet lenger, men det er en prosess som du sier og det tar tid. Mange tanker som surrer rundt oppi hodet mitt, jeg føler en blanding av sinne og sorg, tenker ting jeg burde ha gjort annerledes, sagt, ikke sagt osv..Jeg skjønner godt at det forverret ting om kameraten din snakket om den nye dama til eksen, jeg tror jeg hadde dødd på meg! Jeg spiser normalt, går på jobb, skole, er med venner, går på byen..jeg er egentlig ganske stolt av meg selv, jeg jobbet 7 timer og gikk på skolen dagen etter det ble slutt selv om jeg gråt både på bussen og jobben, så sånn sett har jeg prøvd å holde meg opptatt med ting. Men selvfølgelig når du bor i en by der alt minner deg om eksen blir ting litt ekstra vanskelig.

Jeg er 20, eller blir 21 til lørdag;)

Så bra ! Jeg syns og det er godt å høre at noen andre også sitter med samme følelse av ting som meg..

Det er jo kjempebra når du klarer å fungere som normalt! Rutine har vært redning for meg mange ganger, også det å vite " disse timene på jobben gir meg ekstra penger " eller " hvis jeg gjør det bra til eksamen gjør det noe med selvfølelsen min" osv. Og det er deilig!

Du fortjener jo nesten applaus som klarte å gå rett på jobb etter et brudd! Det viser at du er mentalt sterk:) Gråting er sunt i en sorgprosess, frigjør endorfiner! Skrik ut, dersom det hjelper!

Ja, minner er skummelt.. Bor selv i en liten by, der de fleste plasser har vært utforsket sammen med eksen. Hjelper lite at han nå har innledet et forhold til min aller beste venninne - bak min rygg, og jeg angster for å møte dem sammen i byen.

Angående bursdagen må jeg jo gratulere!

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Så bra ! Jeg syns og det er godt å høre at noen andre også sitter med samme følelse av ting som meg..

Det er jo kjempebra når du klarer å fungere som normalt! Rutine har vært redning for meg mange ganger, også det å vite " disse timene på jobben gir meg ekstra penger " eller " hvis jeg gjør det bra til eksamen gjør det noe med selvfølelsen min" osv. Og det er deilig!

Du fortjener jo nesten applaus som klarte å gå rett på jobb etter et brudd! Det viser at du er mentalt sterk:) Gråting er sunt i en sorgprosess, frigjør endorfiner! Skrik ut, dersom det hjelper!

Ja, minner er skummelt.. Bor selv i en liten by, der de fleste plasser har vært utforsket sammen med eksen. Hjelper lite at han nå har innledet et forhold til min aller beste venninne - bak min rygg, og jeg angster for å møte dem sammen i byen.

Angående bursdagen må jeg jo gratulere!

Ja det hjelper faktisk mye! I begynnelsen ville jeg egentlig bare ligge under dyna og grine til øynene mine ble hovne, men det hjelper jo ikke det heller, jeg fant for ut at det hjalp å komme seg ut, bare om det var på skolen for å fokusere på noe annet. Men det verste var å våkne om morgenen, det var akkurat som det slo meg på nytt hver gang jeg våknet at det faktisk var slutt. Det var et helvete å bare komme seg i dusjen husker jeg, og en sånn dag hadde jeg idag igjen, men da var det en god stund siden sist heldigvis. Jeg hadde også en veldig vanskelig eksamen 1 mnd etter bruddet som jeg var sikker jeg skulle stryke på og jeg stod! Det ga meg virkelig motivasjon og ja man får bedre selvfølelse;)

Jeg gråter fortsatt litt for meg selv noen dager, det er lov, det føles godt å få det ut. Vet egentlig at jeg burde få ut litt sinne noen ganger og, men det trener jeg bort, gir ekstra motivasjon til å trene og!

Huff da...hvor lang tid etter bruddet ble eksen sammen med bestevenninnen din? For en bestevenninne! Er dere fortsatt venninner? Kan ikke tenke meg hvordan det føles, det blir jo enda verre på toppen av det hele..hvordan takler du det nå?

Takk for gratulasjon:D

[Gjest Gjest]

Hm, nei det høres jo riktig ut det du sier at man ikke burde være avhengig av én person for å være lykkelig - men det er nå en gang sånn at når man elsker noen så tenker man at man ikke kan være lykkelig uten dem.

Det tar noen ganger slutt og det er alltid en grunn til det. Men du finner ikke ny og ekte lykke før du slutter å opphøye den lykken dere hadde sammen.

[Gjest Distur]

Hm, nei det høres jo riktig ut det du sier at man ikke burde være avhengig av én person for å være lykkelig - men det er nå en gang sånn at når man elsker noen så tenker man at man ikke kan være lykkelig uten dem.

Det tar noen ganger slutt og det er alltid en grunn til det. Men du finner ikke ny og ekte lykke før du slutter å opphøye den lykken dere hadde sammen.

Ja det er jeg fullt klar over..hm, vanskelig å forklare kanskje..men jeg er redd for at jeg ikke bir lykkelig på samme måte igjen ja, utrolig redd..det er kanskje derfor jeg vil ha han tilbake fordi jeg tror jeg aldri kan bli lykkelig på samme måte med noen andre=S

[felgen]

Ja det hjelper faktisk mye! I begynnelsen ville jeg egentlig bare ligge under dyna og grine til øynene mine ble hovne, men det hjelper jo ikke det heller, jeg fant for ut at det hjalp å komme seg ut, bare om det var på skolen for å fokusere på noe annet. Men det verste var å våkne om morgenen, det var akkurat som det slo meg på nytt hver gang jeg våknet at det faktisk var slutt. Det var et helvete å bare komme seg i dusjen husker jeg, og en sånn dag hadde jeg idag igjen, men da var det en god stund siden sist heldigvis. Jeg hadde også en veldig vanskelig eksamen 1 mnd etter bruddet som jeg var sikker jeg skulle stryke på og jeg stod! Det ga meg virkelig motivasjon og ja man får bedre selvfølelse;)

Jeg gråter fortsatt litt for meg selv noen dager, det er lov, det føles godt å få det ut. Vet egentlig at jeg burde få ut litt sinne noen ganger og, men det trener jeg bort, gir ekstra motivasjon til å trene og!

Huff da...hvor lang tid etter bruddet ble eksen sammen med bestevenninnen din? For en bestevenninne! Er dere fortsatt venninner? Kan ikke tenke meg hvordan det føles, det blir jo enda verre på toppen av det hele..hvordan takler du det nå?

Takk for gratulasjon:D

Ja, det du sier om å våkne om morgenen og vite at det er slutt, det er forferdelig! Du våkner - husker det - og dagen er ødelagt.. Man er liksom en maskin som bare gjør ting, uten å fatte meningen i det.

De dagene kommer og går, og de er like grusomme hver gang..

Å trene bort sinne er jo kjempebra terapi, skulle gjerne gjort det selv, men er ikke så sporty, så går fort lei! Jeg ender alltid med å skure i stedet jeg.. Eller skifte dekk eller noe annet fysisk! ( ja, det hender faktisk jeg skrur fra hverandre ting, f eks tar av og setter på igjen dekkene bare for å ha noe å gjøre.. haha )

Jeg er litt usikker på når de ble sammen, men tyder på at det har pågått en stund.. Jeg fikk vite om det på torsdag, så jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal takle det enda.. Er snakk om min aller nærmeste venninne, så jeg er jo glad i henne, men det nytter jo ikke å opprettholde et vennskap når all tillitt er borte? regner med at det har vært både løgn og bedrag med i bildet, hun flyttet fra kjæresten for en måned siden, gjett om jeg angrer bittert på at jeg trøstet henne fordi hun syns det var " litt vanskelig " !

[Gjest Gjest_Disturbia_*]

Ja, det du sier om å våkne om morgenen og vite at det er slutt, det er forferdelig! Du våkner - husker det - og dagen er ødelagt.. Man er liksom en maskin som bare gjør ting, uten å fatte meningen i det.

De dagene kommer og går, og de er like grusomme hver gang..

Å trene bort sinne er jo kjempebra terapi, skulle gjerne gjort det selv, men er ikke så sporty, så går fort lei! Jeg ender alltid med å skure i stedet jeg.. Eller skifte dekk eller noe annet fysisk! ( ja, det hender faktisk jeg skrur fra hverandre ting, f eks tar av og setter på igjen dekkene bare for å ha noe å gjøre.. haha )

Jeg er litt usikker på når de ble sammen, men tyder på at det har pågått en stund.. Jeg fikk vite om det på torsdag, så jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal takle det enda.. Er snakk om min aller nærmeste venninne, så jeg er jo glad i henne, men det nytter jo ikke å opprettholde et vennskap når all tillitt er borte? regner med at det har vært både løgn og bedrag med i bildet, hun flyttet fra kjæresten for en måned siden, gjett om jeg angrer bittert på at jeg trøstet henne fordi hun syns det var " litt vanskelig " !

Godt å få diskutert dette med noen som kjenner seg igjen og vet hva jeg mener. Så lenge du finner ting som holder deg opptatt så spiller det ingen rolle hva det er;) Jeg har også noen andre tips for å føle seg bedre..selv om man kanskje bare vil grave seg ned under dyna med 1 liter is så er det mye bedre for selvfølelsen og f.eks ta en ansiktsmaske, farge håret, gå til frisøren og gå til innkjøp av noen nye plagg! Man føler seg automatisk mye freshere og om man ser eksen igjen kan man vise at man ser bra ut ivertfalll=)

Huff da..det er ikke lenge siden=( Nei, det er jo nærmest umulig å beholde vennskapet, det går uansett ikke på samme måte. Hun er sammen eksen din og i mine øyne er dette et dypt tillitsbrudd..det er en gyllen regel rett og slett, og holde seg unna eksen til venninna si. Greit man kan ikke noe for hvem man faller for, men jeg syns faktisk at grensen går der, vennskapet burde betydd mer for henne. Har dere snakket sammen siden?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Dette er som å lese om meg. Føler meg faktisk veldig dum av å være sånn. Spesielt siden det var meg som gjorde det slutt. Har gjennom hele forholdet i fem år forsøkt å få litt mer oppmerksomhet enn det jeg fikk. Han var flink hjemme, men glemte meg litt når vi var ute med venner og lignende. Jeg mener ikke at vi skal være i nærheten hele tiden, men komme bort og gi meg en liten oppmerksomhet i ny og ne trenger jeg.Han tok meg for gitt.

Uansett så gjorde jeg det slutt og slet lenge med følelsen om det var det riktige. Ennå blir jeg litt usikker, men det er sikkert fordi vi har så mye med hverandre å gjøre pga. leilighetssalg. Vi får ikke solgt leiligheten og dermed så har ingen av oss råd til å betale på to steder.

Uansett jeg forsøker å være minst mulig hjemme og masse sammen med venner. Men tar meg i å sende melding og er det ett hyggelig svar med smil så koser jeg meg resten av kvelden. Er det derimot ett kort litt surt svar så er kvelden litt ødelagt. Lurer av og til på om jeg er gal.

Skal han være hjemme en kveld så blir jeg også hjemme. Helt latterlig, er jo nå jeg skal stå på egne ben.....vi er ikke intime i det hele tatt, men koser oss samen som venner.

Jeg traff en søt gutt for tre uker siden som vil finne på masse gøy. Han er alt jeg kunne ønske meg i en gutt, men han er ikke min eks. Har tenkt så mange ganger at hvis min eks hadde hatt hans egenskaper så hadde alt vært fint. Igjen ikke bra.

Det var min historie...så hvis du finner en god kur på hvordan slutte å være så avhengig av akkurat den mannen så kjempefint om du deler den:)

Føler eksen min er min mr. Big om du skjønner? (sex og singelliv)

[Gjest Distrubia]

Dette er som å lese om meg. Føler meg faktisk veldig dum av å være sånn. Spesielt siden det var meg som gjorde det slutt. Har gjennom hele forholdet i fem år forsøkt å få litt mer oppmerksomhet enn det jeg fikk. Han var flink hjemme, men glemte meg litt når vi var ute med venner og lignende. Jeg mener ikke at vi skal være i nærheten hele tiden, men komme bort og gi meg en liten oppmerksomhet i ny og ne trenger jeg.Han tok meg for gitt.

Uansett så gjorde jeg det slutt og slet lenge med følelsen om det var det riktige. Ennå blir jeg litt usikker, men det er sikkert fordi vi har så mye med hverandre å gjøre pga. leilighetssalg. Vi får ikke solgt leiligheten og dermed så har ingen av oss råd til å betale på to steder.

Uansett jeg forsøker å være minst mulig hjemme og masse sammen med venner. Men tar meg i å sende melding og er det ett hyggelig svar med smil så koser jeg meg resten av kvelden. Er det derimot ett kort litt surt svar så er kvelden litt ødelagt. Lurer av og til på om jeg er gal.

Skal han være hjemme en kveld så blir jeg også hjemme. Helt latterlig, er jo nå jeg skal stå på egne ben.....vi er ikke intime i det hele tatt, men koser oss samen som venner.

Jeg traff en søt gutt for tre uker siden som vil finne på masse gøy. Han er alt jeg kunne ønske meg i en gutt, men han er ikke min eks. Har tenkt så mange ganger at hvis min eks hadde hatt hans egenskaper så hadde alt vært fint. Igjen ikke bra.

Det var min historie...så hvis du finner en god kur på hvordan slutte å være så avhengig av akkurat den mannen så kjempefint om du deler den:)

Føler eksen min er min mr. Big om du skjønner? (sex og singelliv)

Jeg følte også at jeg ble tatt for gitt, det er ingen god følelse. Nå føler jeg at jeg fortsatt trenger han for å være lykkelig, men han er ikke der..Vet ikke helt hvordan jeg har kommet meg igjennom dette, det er fortsatt hardt, men det skal ikke være sånn at jeg trenger han for å fungere og jeg skal faen meg vise han at jeg kan ha det bra uten han! Jeg er redd jeg også kommer til å sammenlikne fremtidige gutter med eksen min, men jeg gleder meg også til å finne en gutt som setter pris på meg og som faktisk viser det, det trenger jeg..Om jeg en dag finner en kur så skal jeg skrive det her! hehe..ja jeg skjønner hva du mener med mr.big!