Så utrolig bitter.

[Gjest superlei]

Bare en liten frustrasjonstråd fra en ny KG-er for å høre hvordan dere andre langtidsprøvere har det. Her i gården har vi nå prøvd i ett år og jeg kjenner meg så utrolig lei meg hele tiden. Så og si alle venninnene mine er gravide (på første forsøk for nesten samtlige) og hver gang noen overrekker meg den "gledelige" nyheten, kjennes det som om jeg blir bokset i magen. Jeg blir bare lei meg og skikkelig sur på verden, men klarer på et vis å si at jeg synes det er hyggelig og gøy osv. Alt er ren og skjær løgn, jeg blir overhodet ikke glad på deres vegne. Jeg blir trist og bitter på mine egne vegne. Da får jeg så dårlig samvittighet at jeg tenker at det er ikke rart jeg ikke blir gravid, som er ute av stand til å glede meg over andres lykke, men det hjelper lite. Jeg klarer ikke å synes at det er noe som helst hyggelig når andre blir gravide.

Bare lurer litt på hvor mange som kjenner seg igjen i det jeg forteller. Dette er jo ting man ikke snakker om ute blant folk og noen ganger tror jeg at denne undertrykkede bitterheten får lov til å vokse seg enda sterkere når jeg sliter med dårlig samvittighet i tillegg...

[^^Sunny^^]

Jeg kjenner meg igjen ja, i deler av det du sier.. Jeg er også trøtt og lei , og synes det er fryktelig trist at vi ikke får det til.. Jeg gleder meg på andres vegne som får det til- helt klart.. men skal innrømme at jeg samtidig får en påminnelse om at VI ikke får det til...

Det er urettferdig.. De som begynte å prøve samtidig med meg har barn som går i barnehagen allerede

Men vi må jo huske på at det er ingen andres feil at vi ikke får det til. Jeg er glad at andre slipper å slite slik som meg..

En dag er det vår tur :rødme: (forhåpentligvis)

[Gjest tupsi]

Vi har nå prøvd i 13 mnd, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har mange av de samme tankene og følelelsene som du har. Senest i dag smilte jeg så pent til to venninner og sa " så klart det er artig for meg å være sammen med dere og barna på xxxxxxxxx også, de er jo så søte". Søte er de, men det stikker et sted dypt inne i meg når jeg ser den kjærligheten mellom dem og barna som jeg ikke en gang vet om jeg kommer til å få oppleve.

Er veldig ofte lei meg på egne vegner over at vi ikke har fått det til, undrer på hvorfor det ikke fungerer og er bombesikker på at det er meg det er noe i veien med.

Kjenner slagene i mellomgulvet gjentatte ganger når graviditeter, barn og barnebarn nevnes.

Det siste store samtaleemnet har vært hvordan ALLE blir gravid av seg selv etter de har gjennomgått IVF eller adoptert. Alle kjenner så klart noen Synes det er trasig å høre på slike samtaler når jeg fremdeles sitter uten et fnugg av graviditet etter 13 mnd og "ingen" *vet noen ting. Har i grunnen bare lyst å fortelle det til alle og håpe på at de slutter med slike samtaler og ikke kommer med velmende råd om hvordan unfange

* Har heldigvis ei god venninne jeg betror meg om det meste til, jeg får lov til å være bitter "offentlig" og ikke bare innenfor husets fire vegger. Det gjør meg veldig godt.

Håper det ordner seg for dere snart superlei gjest Du er ikke alene..

[Gjest Gjest]

Da vi holdt på med IVF og den ene testen var hvitere enn den andre så var jeg ikke et hyggelig menneske å være sammen med hvis temaet kom inn på gravid/babyer.

Til slutt måtte jeg bare si at jeg ikke ville høre om alle som var blitt gravide, jeg gledet meg aldeles ikke på deres vegne. Mine nærmeste trodde at jeg var på vei ned i en dyp depresjon og de hadde vel egentlig rett. Heldigvis gikk det fjerde forsøket vårt bra og da spratt jeg opp igjen.

Det er helt normalt å være bitter, lei seg og depresiv. Det er altoppslukende å være ufrivillig barnløs og man blir minnet på det absolutt hele tiden! Uansett hvor man går så er det store mager eller barnevogner.

Vet ikke om du har sett DENNE? Jeg sendte den til venner og familie for å få de til å forstå, og det gjorde de.

Lykke til videre!

[Gjest superlei]

Takk for svar. Fint å vite at andre har det (har hatt det) slik som meg. Jeg skjønner jo også at det ikke er andres feil at vi ikke har blitt gravide. Eller, hodet mitt skjønner det, men følelsene mine skjønner det ikke. -Og det er nok derfor jeg har så mye dårlig samvittighet.

Takk også for fin video. Det ble en del tårer her nå ja og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Vi skal til utredning snart og da håper jeg at vi kan få noen svar. Inntil da så ønsker vi å holde prøvingen for oss selv, med unntak av noen veldig få - som forstår sånn passe, men som synes at det å ha barn er oppskrytt (lett å si når man har det selv kanskje?).

[Mayami]

Fin video ja... gråter ikke så lett for sånne ting, men dette er jo akkurat som om jeg skulle sagt det selv...

Vi har prøvd i snart 2 år, og fortsatt ikke tegn til noe. Utredningen tar lang tid, og det hjelper ikke akkurat at jeg gruer meg til hver legetime og hver undersøkelse. Kollegaer og venner kommer på besøk med nye småtasser ustanselig, og det synes jeg er veldig vanskelig.. særlig de som kommer på jobben, for da blir det liksom forventet at man skal klappe og dille med dem. Heldigvis har jeg en venninne/kollega som vet hva vi gjennomgår, så hun redder situasjonene der for meg. Det er klart jeg blir glad for de som klarer det, og jeg tenker slik at det kan jo hende de også har prøvd lenge, sånn som oss. Det vet man jo aldri. Også vil jeg jo gjerne at alle skal være glade for meg når det en gang blir min tur til å trille en liten vogn gjennom kontorlokalet!

Til da sier jeg som Pusilus: En dag mindre til h*n kommer!

til alle slitere!

[Gjest Gjesti]

På en måte godt å vite at man ikke er alene, selv om jeg ikke unner andre å være i samme situasjon som meg..

Har prøvd i 14 mnd og har to mislykkede forsøkprøverørsforsøk bak meg. Jeg ønsker meg også en liten en så inderlig...Tomme armer er bare fornavnet.

I min gjeng er jeg den eneste som ikke er gravid eller har små barn (her ble også alle gravide på et av de første forsøkene, i alle fall offisielt, store mørketall her tror jeg).. Klart det forsterker mitt barneønske og forsterker følelsen av å være utenfor og mislykket.

Jeg synes livet er drit tøft til tider rett og slett..men fungerer greit sosialt, selv om jeg synes jeg er blitt menneskesky..

Jeg gleder meg over at andre får det til, da er det jo muligheter.. Men alikevel stikker det, det stikker noe innmari. Jeg vil så gjerne og det virker så utrolig enkelt for "alle" andre, man blir som dere alle sier påminnet om det hele tiden..

Jeg kunne ønske det var mye kortere adopsjonskø, da hadde ikke alt virket så håpløst...

Men, henger meg på denne jeg også, barn blir det jo før eller siden: En dag mindre til h*n kommer!

Klem til alle fra meg også

[Gjest Bamsemoren]

Superlei, jeg synes ikke du skal ha så dårlig samvittighet for tankene dine, husk din tanke er friiii... Tenk så mange rare tanker vi har. Skjønner dog at du ikke liker at du har disse dårlige følelsene når andre får det til. Tror de fleste av oss kan kjenne igjen der at vi nesten ikke orker å høre om nygravide.

Men det går an å ha mange følelser(både positive og negative) og akseptere dem! At de er der mener jeg...

[Gjest Gjest_Kim_*]

Hvorfor ikke adoptere?

Det finnes drøssevis av barn som trenger et nytt hjem.

[Annie]

Hvorfor ikke adoptere?

Det finnes drøssevis av barn som trenger et nytt hjem.

Tror ikke det er DET prøvere ønsker å høre..

[Minnimusepus]

Hvorfor ikke adoptere?

Det finnes drøssevis av barn som trenger et nytt hjem.

Det er vel lettere sagt enn gjort!

Hørtes ut som om det var det letteste i verden? Kjenner jeg blir litt provisert av sånne innlegg, selvom jeg nå har blitt gravid selv så har jeg 3 aborter bak meg, og det er ikke moro det heller!

Vi hade måttet ventet maaange år før vi kunne ha fått adoptere, desverre er det så strenge krav til det at det er helt vilt!

[Harlekin]

Hvorfor ikke adoptere?

Det finnes drøssevis av barn som trenger et nytt hjem.

Det finnes dessverre flere som vil adoptere enn barn som er "frigitt" for adopsjon. Så så enkelt er det ikke.

[pusilus]

Får klump i halsen av den videoen ja :cry:

Jeg merker som Mayami at det er vanskelig å engasjere seg når kolleger kommer tuslende gjennom korridorene med sine små håpefulle, men heldigvis er det slik at det er mye å gjøre på jobb og ikke alltid like god tid til å slå av en prat... Enkelte ganger sniker det seg inne en tanke om at det skulle vært meg og ikke henne men så tenker jeg at det er mange som har prøvd lenge uten å si noe, slik som oss, og jeg vet jo ikke hvem det er

Jeg blir ofte trist og lei for at vi ikke har klart det enda, og ikke vet om det er noe som er gale med oss eller om det bare er fordi vi ikke har truffet enda Jeg trodde ikke for over et år siden at det kunne være så psykisk tøft å være prøver, men ja det er en berg og dalbane med en mølje av følelser som jeg ikke liker. Har sagt til meg selv at jeg kommer sterkere ut av det og kjenner meg selv mye bedre nå enn jeg gjorde i fjor på denne tiden.

En ting jeg har lært det siste året er å finne noe positivt med hver dag og sette pris på det jeg har, uansett om jeg er i det værste møkkahumøret. Det hjelper i alle fall meg å se fremover

De dagene jeg er i møkkahumør er det alltid noen søte KG-jenter som klarer å få meg til å le elle oppmuntre meg på en annen måte

En dag blir det vår tur det er jeg sikker på, og hver dag en en dag nærmere målet på den ene eller andre måten (ikke det at jeg klarer å se slik på det hver dag, og i alle fall ikke når jeg sitter der med skjegget i postkassen, oppblåst, full i kviser, vondt i magen og mensen.)

Mange gode til alle der ute som synes at det begynner å bli på tide at dere blir gravid.

[Mayami]

En dag blir det vår tur det er jeg sikker på, og hver dag en en dag nærmere målet på den ene eller andre måten (ikke det at jeg klarer å se slik på det hver dag, og i alle fall ikke når jeg sitter der med skjegget i postkassen, oppblåst, full i kviser, vondt i magen og mensen.)

Mange gode til alle der ute som synes at det begynner å bli på tide at dere blir gravid.

Bare fortsett med de positiv-listene dine du, vennen! Til nytte for både deg og oss!

[Gjest -Tia-]

Vet ikke om jeg kan regnes som en langtidsprøver, men uansett så kjenner jeg igjen d du skriver.

I løpet av 9 mnd gjennomgikk jeg to tidlige spontanaborter før d endelig gikk godt 3. gang. I løpet av de mnd ble jeg bare mer og mer sensitiv for baby/graviditetssnakk, og jeg vet at jeg hadde blitt nærmest en vandrnde bombe hadde d drøyd lenger!

Bestemte meg til slutt for å unngå temaet så langt d gikk seg gjøre, ja nærmest late som om graviditet og baby ikke "fantes". Begynte å fokusere på meg selv, tok sol, kjøpte klær, gikk til hudpleier, begynte på pilates, you name it!

Så en vinterdag i februar i fjor lyste testen positiv (igjen), og har nå en velskapt baby. Vil absolutt ikke gjøre vondt verre for dere som ennå prøver, men heller kanskje gi litt håp. Lykke til, d vil mest sannsynlig gå godt til slutt:)

[Strix]

Hvorfor ikke adoptere?

Det finnes drøssevis av barn som trenger et nytt hjem.

- Det finnes mange flere par som ønsker å adoptere enn hva det finnes barn som er frigitt for adopsjon!!!

- En må gjennom mange godkjenninger av den ene og andre etaten og langt fra alle blir godkjent. (Jeg har hørt om et par som ble nektet fordi far mangelt en finger... vet ikke om det er en vandrehistorie. En får f.eks ikke adoptert om en har noen psykiske problemer bak seg såvidt jeg har skjønt det)

- En må gjennom en masse helseundersøkelser og blodprøver mm.

- Det koster masse penger før en i det hele tatt får barnet(papirarbeid)

- Noen venter i åresvis før de får et barn, en voldsom påkjenning for mange.

- Selv om en blir godkjent så kan det hende godkjenningen går ut(varer vel i ca. 3 år) før en får tildelt et barn og en må gjennom alt på nytt.

Og ikke alle ønsker å adoptere, selv om noen ikke kan skjønne det, så er det sånn.

Til Ts: å ikke bli frustrert i en sånn situasjon skal godt gjøres. Det er en påkjenning, og en må ha vært oppi det for å skjønne det vil jeg påstå!! Jeg/vi har hele tiden levd livet så normalt som mulig, men nå har det gått mer enn 2år og det føles som om det aldri skal bli vår tur

"Heldigvis" har vi en del venner her som ikke har barn, det er veldig greit. Samtidig har jeg venninner som har barn og jeg tenker nesten ikke på oss når jeg omgås de, jeg nekter å la meg knekke.

Min søster skryter av meg for at jeg virker så sterk oppi dette, og jeg er glad for at det er sånn jeg fremstår, for livet ellers er faktisk jævlig bra

Nei, vi får håpe at det en dag, om ikke lenge blir vår tur

[pusilus]

Bare fortsett med de positiv-listene dine du, vennen! Til nytte for både deg og oss!

Listene er veldig nyttig for meg Er blitt en litt mer positiv person av de, og det skader jo ingen Er egentlig ekspert på å finne det negative i det meste, og er ganske stolt av meg selv som delvis har klart å snu det

[Tusse]

Må vel si at jeg kjenner meg veldig godt igjen her. I august er det to år siden siste p-pille...

Fikk her om dagen vite at ei tidligere venninne skal ha barn nå, de giftet seg i fjor senhøstes, hun hade egentlig ikke lyst på barn men hadde visst funnet ut at hvis hun ikke skulle angre når hun ble gamle fikk de vel få et par barn....

Andre venninner som planla barn sammen med oss planlegger nå nr. to

Det er vanskelig å ikke svare på alle spørsmål om tiden ikke tikker for meg.

Ikke har jeg kommet meg til lege heller, orker ikke tanken på å utlevere meg, men jeg vet vi må, er ikke så lett å få med mannen heller. Hadde dere med mannen på "første" time til legen?

Jeg synes mine venners barn er kjempesøte, men det stikker litt hver gang jeg ser dem. Og enda mer stikker det når jeg ser noen nye er gravide eller når noen forteller det "det er jo hyggelig" sier jeg uten særlig innlevelse.

Jeg stikker innom her av og til og leser litt om dere andre, det hjelper litt å vite at man ikke er alene. Men likevel føler jeg meg alene om dette, har dere gode eller dårlige erfaringer om å fortelle dette til noen??

Klemmer til alle andre som prøver og prøver og venter og venter

[Jinx82]

Jeg skjønner at det er hardt når andre nærmest blir gravide bare de tenker tanken, når man selv sliter enormt med å få det til..

Likevel er det kanskje best å skjule bitterheten som de fleste av dere gjør,

da det sikkert kan virke uforståelig for noen hvordan det er mulig å ikke unne andre/vise glede ved venners graviditet.

Går det ikke an å tenke slik at; Selv om andre klarer å bli gravide, betyr ikke det at du har mindre sjans til å bli det, og dessuten det at folk blir gravide beviser jo bare at muligheten er der? Bare for å snu tankegangen til den positive siden, slik at man slipper å bli fanget i sin egen negativitet?

Når det er sagt, kan jeg overhodet ikke sette meg inn i dere prøveres situasjon, da jeg selv ikke er kommet så langt at jeg har planlagt barn i nærmeste fremtid,- og når den tid kommer er det jo godt mulig jeg blir en fortvilet prøver selv..

(Bare for å illustrere tankegangen jeg viser til ovenfor: Jeg vet mange som blir misunnelige om bekjente vinner penger/får igjen mye på skatten o.l. Sånt skjønner ikke jeg, fordi selv om andre blir rikere, betyr ikke det at jeg blir fattigere.. Altså, det er ikke mine penger det går ut over, at andre får mer,- jeg har fremdeles like mye som før nabo'n vant i lotto, liksom..)

Ønsker dere alle lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er bedre å fortelle folk at du ikke er interessert i å høre om alle de som har blitt gravide eller fått barn. Så sant de ikke står deg nær så trenger du da virkelig ikke å engasjere deg.

Og hvorfor skal man ikke får være bitter?

Det gjør utrolig vondt å være ufrivillig barnløs.

Når folk som ikke har fertilitetsproblemer blir gravide så sier ikke det meg som ufrivillig barnløs at sjansen er der.

'Det sier meg bare at enda en har klart å bli gravid, og her sitter jeg på tredje året og ikke klarer det.'

Jeg føler meg mislykket over å ikke klare å bli gravid og alle andre jeg drar ned med meg som f.eks mannen min som heller ikke får barn, foreldre som ikke blir besteforeldre, søsken som ikke blir tanter og onkler osv.

Sier ikke at det er andres feil, men når man ser "alle andre" blir gravide så blir man lei seg, for man blir minnet på at man selv ikke klarer det. Og håpet og ønsket om barn blir ikke mindre selv om "alle andre" får barn.

Jeg forstår godt at det er vanskelig for utenforstående å forstå hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Men vær så snill å ikke bagatelliser det, for det er en veldig stor sorg for de det gjelder.