Spørsmål til foreldre som har barn med spesielle behov.

[Gjest Gjest]

1. Føler du at du har fått hjelp til det barnet trenger?

2. Har du blitt utsatt for fordommer, stigmatisering eller feilbehandling ?

3. Hvilke type hjelp har dere/barnet fått?

har selv en som krever ekstra, meningen med at jeg spør om dette er fordi jeg ønsker å kartlegge området, utrolig mye feilbehandling der ute..førskolelærere som ikke har peiling på sanseforstyrrelse etc. Gjør det så lett og anonymt som mulig, ja nei svar pluss korte på nr 3.

1. Nå, etter mange år ja.

2. Ja, i høy grad.

3. Individuell plan, spes ped.

Mvh, håper mange vil svare på denne, er ett samfunnsproblem og jeg vil ikke sitte passiv å se på det.

[Gjest Logger ut for denne...]

1. Føler du at du har fått hjelp til det barnet trenger? Nei

2. Har du blitt utsatt for fordommer, stigmatisering eller feilbehandling ? Ja

3. Hvilke type hjelp har dere/barnet fått? Henvisning til BUP som 4-åring. Ingen reell hjelp å få. Etter store problemer de to første åra på skolen, lærer ser klart at barnet trenger hjelp, og ser det samme som vi foreldre ser. Ny henvisning til BUP, pluss henvisning til PPT. Forhåpentligvis hjelp nå, men fryktelig synd at det måtte gå så lang til, og at barnet har opparbeidet flere problemer fordi h*n ikke fikk hjelp før.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv, men husker hvor lite villige lærere på barneskolen var til å gjøre bittelitt for å legge til rette for meg i heimkunnskapstimene.

Jeg har diabetes, og spurte om jeg kunne få lov til å få sukkererstatning i maten stedet for sukker, men neeeeiiiida, det var visst ALTFOR dyrt å kjøpe en liten pakke Natrena til meg.

Jævla barneskolelærere.

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Hi her.

Håper det er mange som tar seg tid å svare meg.

Det eneste man kan gjøre mot fordommer og feilbehandling av barna/foreldre

er kunnskap. Jeg ønsker å spre kunnskap og forståelse slik at vi slipper fler misforståtte barn der ute. ( Vet det er en ønske tenking men noe må gjøres )

hvis jeg får kartlagt omfanget litt vil det hjelpe meg videre i prosessen, dvs gjøre omfattende undetsøkelser i rl, holde foredrag, skrive artikler og ikke minst arbeide for dem.

Til slutt vil jeg si til alle foreldre som kjemper, du er ikke alene.

[Gjest Gjest]

Jeg tror egentlig ikke at det å pøse på med kunnskap hjelper mye, om ikke barnehagepersonell/lærere samtidig bruker hodet samtidig. Man kan tvinge folk til å lære, men ikke til å bry seg.

Min venninne har omfattende helseplager og kan bare bruke den ene armen. Hun fikk tilbud om tilrettelagt arbeidsplass, men dette var et arbeid som førte til at hun fikk senebetennelse i den friske armen gjentatte ganger. Etter at hun hadde blitt frisk fra sykemeldingen, var det rett på jobb igjen med de samme arbeidsoppgavene.

Hun ble plassert sammen med psykisk utviklikshemmede selv om hun selv ikke er psykisk utviklingshemmet.

Det skremmer meg at de ansvarlige ikke ser at det finnes mange typer funksjonshemminger, og at de ikke gidder tilrettelegge noe som faktisk er ment å være en tilrettelagt arbeidsplass. Det som passer for en person med Downs er jo ikke nødvendigvis noe som passer for f.eks en rullestolbruker.

[Gjest Gjest]

Hvis ikke folk som arbeider med barn bryr seg og tar ansvar for barn med spesielle behov har de ingenting der å gjøre!

Mange barn som direkte blir utsatt for psykisk mishandling fordi folk ikke forstår dem, barn med sanseforstyrrelser er utsatt.

[Gjest King of Bongo]

Jeg har to barn med spesielle behov, jeg svarer derfor to ganger.

Barn nr 1. Nå 11 år

1. Føler du at du har fått hjelp til det barnet trenger? Stort sett ja.

2. Har du blitt utsatt for fordommer, stigmatisering eller feilbehandling ? Nei

3. Hvilke type hjelp har dere/barnet fått? Ukentlig Psykolog siden 6års alder, PPT, spesialundervisning, ansvarsgruppe, IP, IOP, enetimer med lærer og spes.ped. fulldekning med assistent, støttekontakt, avlastning. Barnet har også gått i gruppe sammen med andre barn i noenlunde tilsvarende situasjon. Somforeldre har vi egen kontaktperson på bup som alltid er tilgjengelig for oss, psykologen er også tilgjengelig. Vi har også gått på kurs.

Barn nr 2. Nå 16 år

1. Føler du at du har fått hjelp til det barnet trenger? Nei

2. Har du blitt utsatt for fordommer, stigmatisering eller feilbehandling ? Ja

3. Hvilke type hjelp har dere/barnet fått? PPT, utredninger på bup, men ingen tilbud, IOP, spesialundervisning og assistent. Nå som 16 åring har barnet endelig fått komme til på bup og får samtaler med en person der. Barnet er nå ferdig med 9 klasse, men har mista hele ungdomsskolen med tanke på faglig læring.

[Gjest Balsamico]

De fleste av dere svarer at dere føler at barnet deres ikke har fått den hjelpen de trenger.

Hva slags hjelp mener dere at barnet deres skulle hatt kontra den de har fått?

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv, men husker hvor lite villige lærere på barneskolen var til å gjøre bittelitt for å legge til rette for meg i heimkunnskapstimene.

Jeg har diabetes, og spurte om jeg kunne få lov til å få sukkererstatning i maten stedet for sukker, men neeeeiiiida, det var visst ALTFOR dyrt å kjøpe en liten pakke Natrena til meg.

Jævla barneskolelærere.

Ja, for det er jo de som bestemmer hva skolen skal bruke penger på...

Fikk du foreldrene dine til å sende en formell søknad, istedet for at du bare spurte?

Dette er forøvrig et minimalt problem sammenlignet med de som virkelig har behov for tilrettelegging. Om skolen var så vanskelige at de nektet å hjelpe deg, så hadde det vel bare vært å ta med en pakke Natrena hjemmefra? Ikke for å frata skolen ansvar, men for å poengtere den store forskjellen i hvilke ressurser som trengs for å legge til rette for barn med spesielle behov.

[Gjest Gjest]

De fleste av dere svarer at dere føler at barnet deres ikke har fått den hjelpen de trenger.

Hva slags hjelp mener dere at barnet deres skulle hatt kontra den de har fått?

Min ble stigmatisert og hengt ut foran andre barn, selv ble jeg offer for mobbing.

Hjelp barnet skulle hatt: individuell plan, dagtavle, sosial trening, skjerming og spes ped.

Noen andre som vil svare? Vil kartlegge omfanget, jeg er sikker på det finnes mange skjebner der ute. Hva med de barna som aldri blir hjulpet..

[Gjest Gjest]

Dette er forøvrig et minimalt problem sammenlignet med de som virkelig har behov for tilrettelegging. Om skolen var så vanskelige at de nektet å hjelpe deg, så hadde det vel bare vært å ta med en pakke Natrena hjemmefra? Ikke for å frata skolen ansvar, men for å poengtere den store forskjellen i hvilke ressurser som trengs for å legge til rette for barn med spesielle behov.

Ja,det er nettopp det som er hele poenget.

Det er jo store forskjeller i hvilke ressuerser som trenges, og når de nekter å være behjelpelige med en sånn enkel, liten filleting som en pakke Natrena, så er det jammen ikke rart at barn med mer alvorlige problemer sliter med å få hjelp.

Det er viljen det står på, ikke kunnskapene.

På ungdomsskolen hadde vi dugnad, og alle skulle få en flaske brus etter at jobben var ferdig. Læreren min hadde gitt meg lov til å gå og kjøpe en flaske sukkerfri brus på nærbutikken, men rektor stanset meg og påsto at jeg løy.

Jeg ønsker ikke å sutre på grunn av en pakke Natrena eller en flaske brus, men disse eksemplene belyser problemet på en meget god måte - Mange lærere har rett og slett ingen interesse av å tilrettelegge ting, om det enten er spesialundervisning eller noe så enkelt som å gi en elev lov til å gå ned på butikken.

Det er ingen god følelse å se på at alle andre får belønning for utført arbeid mens en selv blir kalt løgner. Men så lenge lærere verken makter eller gidder sette seg inn i ande menneskers situasjon tror jeg ikke dette kommer til å endre seg.

[Gjest Gjest]

Det er ingen god følelse å se på at alle andre får belønning for utført arbeid mens en selv blir kalt løgner. Men så lenge lærere verken makter eller gidder sette seg inn i ande menneskers situasjon tror jeg ikke dette kommer til å endre seg.

Her tror jeg du er inne på noe.

* Det er viktig å bli trodd

* Det er viktig at folk i slike jobber har empati

[Gjest Gjest]

Her tror jeg du er inne på noe.

* Det er viktig å bli trodd

* Det er viktig at folk i slike jobber har empati

Mennesker uten empati er farlig.

Til opplysning finnes det mennesker som blir dømt fra de er liten fordi ingen forstår dem.

Hvor finner vi de som var barn på 80 og 90 tall, vel mange av dem jeg vet om sitter fengslet, noen er døde.

Det bør være strengere krav til ALLE som skal arbeide med barn.

[KinG of Bongo]

De fleste av dere svarer at dere føler at barnet deres ikke har fått den hjelpen de trenger.

Hva slags hjelp mener dere at barnet deres skulle hatt kontra den de har fått?

Barnet burde ha fått tilbud om behandling på bup fra ganske ung alder, og hun burde nå fått et bedre tilbud fra bup i dag enn det hun har.

Hun burde ha hatt IP og en mye tettere oppfølging i skolen. Ungdomsskolen har sviktet helt selv om foreldre og foresatte har kjempet hardt for at hun skal få det hun trenger.

Foreldre burde også vært tilbudt veiledning i hvordan barnet skulle kunne hjelpes hjemmefra på best mulig måte.

[Gjest Gjest]

1. Føler du at du har fått hjelp til det barnet trenger?

2. Har du blitt utsatt for fordommer, stigmatisering eller feilbehandling ?

3. Hvilke type hjelp har dere/barnet fått?

har selv en som krever ekstra, meningen med at jeg spør om dette er fordi jeg ønsker å kartlegge området, utrolig mye feilbehandling der ute..førskolelærere som ikke har peiling på sanseforstyrrelse etc. Gjør det så lett og anonymt som mulig, ja nei svar pluss korte på nr 3.

1. Nå, etter mange år ja.

2. Ja, i høy grad.

3. Individuell plan, spes ped.

Mvh, håper mange vil svare på denne, er ett samfunnsproblem og jeg vil ikke sitte passiv å se på det.

Fordommr,stigmatisering og feilbeh. fikk vi i mange år.

Først kom klager fra bhg,så fra naboer. Fikk tilbud fra bhg om undersøkelser osv. De viste ingen feil.

Vi har flere barn,men kun en som hadde problemer. Fikk tilbud om psykolog,psykriater. De ble det fokusert på mor-far og deres barndom. Barnet ble ikke nevnt.

Vi påsto barnet hadde adhd,og det ganske hardt. Avvist 3 ganger.

Barnet begynner på skolen, da var vi slitne alle sammen. Barnet sov ike om natten,og det var støy,krangling med alle,og barnet fant på mye rart.

Mor alene med barna pga far jobbet på båt. Hun sov i snitt 4 t pr.natt.

Barnepsykiater mente mor var sliten av å være isolert og ikke jobbe.

Ble tvunget til jobb, siden de truet med Bv. Klarte å jobbe 6 mnd, ble innlagt på sykehus med store magesmerter. Totalt utslitt. Kan opplyse at det var 1.5 t arb.reise pr.dag.

Barna skulle bringes til bhg,og to ulike dagmammaer på morgen, så henting på kveld.

Jobbet gratis pga alle utgifter.

Her tok legen på sykehuset fatt i de virkelige problemene.

Nå hadde det gått prestisje i saken til de som skull hjelpe, og koblet inn bv.

Ekteskapet røyk pga alle problemer.

Andre barn var skoleflink,gjorde det bra i bhg,naboer var glade i de. bv sa da at barn var så forskjellig.

Vi mente at om det var store problemer så ville de være påvirket på et eller annet vis, og ikke bare det ene barnet.

De tok to barn i krisehjem, så ble det sak og barna kom hjem.

Barna skikket seg vel, tok utdannelse. Det ene beg med kriminalitet osv. problemer fra morgen til kveld. Klarte ikke skole

Så kom militæret.......der kom hjelpen. og det skjedde fort.

vi har vert i mange interjuer,leger,sykehus,psykiatrien osv.

De spør: hvilken hjelp har dere fått ialle år? Hva satte skolen inn av hjelp? og hvordan har mor klart dette?

Det går ike an å bli hardere rammet av adhd enn hva dette barnet er. Det skal sies.

Barnet har mistet skolegang,venner,fam........

Mor jobbet ikke på 9 år. Så lang tid tok det å bygge opp henne. Barna har fått ødelagt forhold til sin eldre søsken.

[Gjest Gjest]

Fordommr,stigmatisering og feilbeh. fikk vi i mange år.

Først kom klager fra bhg,så fra naboer. Fikk tilbud fra bhg om undersøkelser osv. De viste ingen feil.

Vi har flere barn,men kun en som hadde problemer. Fikk tilbud om psykolog,psykriater. De ble det fokusert på mor-far og deres barndom. Barnet ble ikke nevnt.

Vi påsto barnet hadde adhd,og det ganske hardt. Avvist 3 ganger.

Barnet begynner på skolen, da var vi slitne alle sammen. Barnet sov ike om natten,og det var støy,krangling med alle,og barnet fant på mye rart.

Mor alene med barna pga far jobbet på båt. Hun sov i snitt 4 t pr.natt.

Barnepsykiater mente mor var sliten av å være isolert og ikke jobbe.

Ble tvunget til jobb, siden de truet med Bv. Klarte å jobbe 6 mnd, ble innlagt på sykehus med store magesmerter. Totalt utslitt. Kan opplyse at det var 1.5 t arb.reise pr.dag.

Barna skulle bringes til bhg,og to ulike dagmammaer på morgen, så henting på kveld.

Jobbet gratis pga alle utgifter.

Her tok legen på sykehuset fatt i de virkelige problemene.

Nå hadde det gått prestisje i saken til de som skull hjelpe, og koblet inn bv.

Ekteskapet røyk pga alle problemer.

Andre barn var skoleflink,gjorde det bra i bhg,naboer var glade i de. bv sa da at barn var så forskjellig.

Vi mente at om det var store problemer så ville de være påvirket på et eller annet vis, og ikke bare det ene barnet.

De tok to barn i krisehjem, så ble det sak og barna kom hjem.

Barna skikket seg vel, tok utdannelse. Det ene beg med kriminalitet osv. problemer fra morgen til kveld. Klarte ikke skole

Så kom militæret.......der kom hjelpen. og det skjedde fort.

vi har vert i mange interjuer,leger,sykehus,psykiatrien osv.

De spør: hvilken hjelp har dere fått ialle år? Hva satte skolen inn av hjelp? og hvordan har mor klart dette?

Det går ike an å bli hardere rammet av adhd enn hva dette barnet er. Det skal sies.

Barnet har mistet skolegang,venner,fam........

Mor jobbet ikke på 9 år. Så lang tid tok det å bygge opp henne. Barna har fått ødelagt forhold til sin eldre søsken.

Slike historier jeg er ute etter, jeg vet det finnes store mørketall.

Takk for at du delte.

Jeg er redd det går prestisje i mange saker.

[Gjest Gjest]

Dytt.

[Gjest Gjest- logger ut _]

Jobber med elever med spesielle behov og har erfart 3 ulike ting.

Foreldre som virkelig ønsker hjelp, tar mange runder med tungt byråkrati og mange mørke stunder for å få den hjelpen de trenger.Får hjelp, men er utslitte når hjelpen kommer.

Foreldre som ikke vet i hvilken ende de skal starte og gir opp for fort. Noen rett og slett makter ikke og barnet lider under dette.

Foreldre som får raskt og effektiv hjelp fra støtteapparater inennfor statped eller PPT. HER spiller det inn hva slags funksjonshemning/ spesielle behov det snakkes om. Om PPT har kontakter innad i statped som kan hjelpe og kommunens økonomiske rammevilkår.

Når de får hjelp er hjelpen ulik fra kommune til kommune, men også kunnskaper om problemene. Selv tok jeg spesialpedagogikk ettersom jeg så at min lærerutdanning ikke strakk til i slike spørsmål. Det er for lite kontroll i skolene ang kunnskapsnivå, men også for lite midler og økonomi til å kunne hjelpe.

Det er spesialskoler som har veldig god fagpersonell med høy kunnskap om tilrettelegging samt elever med like problemer som en selv som får være i et miljø de trives i. Desverre er det sånn at spesialskoler er forbundet med negativ stempel, som at de som går der er dumme, etc etc i tillegg til at inkluderingshyseriet i politikken og utdanningsektor ( høyskoler der fagfolk sitter og skriver flotte bøker om emnet men evner selv ikke å stikke fingern i jorda og si at sånn er det bare. Man kan ikke inkludere alle og hvorfor skal de lide for det? ) Noen ganger er faktisk spesialskoler til det beste. Jeg vil heller at mitt barn er lykkelig og lærer noe ennå gå på en skole der de blir stigamisert for deres problemer og slite psykisk.

(det sier jeg ikke fordi jeg jobber med dette)

Det er et problem at det er så mye byråkrati som må til for å få hjelp!

[Gjest Yihaa]

hvis jeg får kartlagt omfanget litt vil det hjelpe meg videre i prosessen, dvs gjøre omfattende undetsøkelser i rl, holde foredrag, skrive artikler og ikke minst arbeide for dem.

Men du bruker vel ikke svar i denne tråden som kartlegging? Historiene du får her må jo ses som enkeltstående tilfeller, og det ligger ingen metode til grunn som gjør at svarene du får her danner et bilde av situasjonen som helhet. Men det vet du sikkert?

For øvrig kan jeg anbefale familienettet.no som noen venner av meg med kronisk sykt barn har hatt nytte av.

[Gjest Gjest]

Men du bruker vel ikke svar i denne tråden som kartlegging? Historiene du får her må jo ses som enkeltstående tilfeller, og det ligger ingen metode til grunn som gjør at svarene du får her danner et bilde av situasjonen som helhet. Men det vet du sikkert?

For øvrig kan jeg anbefale familienettet.no som noen venner av meg med kronisk sykt barn har hatt nytte av.

Hei.

Nei, jeg bruker IKKE svar i denne tråden, for all del.

Er i startfasen videre på min livsoppgave, bare "hører litt rundt".

Takker for at dere svarer meg, god helg:)

ps, vi får god hjelp uten å være utslitt..tok mange år men jeg BANKET hardt i bordet;)