Øyekontakt

[Gjest Wacmoc]

Lurer rett og slett på hvordan dere som har øyekontakt med personen dere prater med klarer det?!

Jeg hater å ha øyekontakt med folk, og ser som oftest bort og må alltid fikle med noe mens jeg prater om noe alvolig. Klarer maks å se noen i øyna når jeg prater med de i noen få sekunder før jeg må se vekk og på noe annet.. Kan jo fort bli til at jeg virker uintressert eller noe, er da ikke alle som vet at jeg ikke klarer å se folk i øyna. Vil jo ikke sende heelt feil signaler heller..

[Gjest Que?]

Det er vel bare sånn du er innrettet, tenker jeg. Det er mange som føler at det blir for intenst å ha direkte øyekontakt mer enn en liten stund. Andre syns at det er helt greit, og opplever det ikke som plagsomt.

Men det finnes knep for den som syns at det er vanskelig å ha øyekontakt.

Det går an å "jukse" litt, og se på an annen del av ansiktet, i nærheten av øynene, når man føler at det blir for sterkt å ha øyekontakt direkte. Da har man jo iallfall ansiktet vendt mot den man prater med, og vedkommende får ikke så lett det feilaktige inntrykket av at du ikke er interessert.

Hvis du varierer litt med å feste blikket på neseroten, det ene øret, munnen eller andre deler av ansiktet, så kan du øke delen av tiden du har ansiktet vendt mot vedkommende, og kanskje kan det fungere som en slags trening på øyenkontakt også. Det er ikke ideelt, for de fleste vil merke at de ikke har egentlig øyenkontakt med deg, men det er antakelig en forbedring i fht at du ser bort hele tiden.

Eller du kan kanskje nevne det for de som er viktige for deg, slik at de vet at selv om du ikke ser på dem, så er du interessert i hva de sier. Halvkontakten kan reserveres for dem som det bare er viktig å få til å samarbeide, eller litt perifere bekjentskaper.

[Gjest Gjest]

Hm. Det har jeg aldri tenkt over. Kommer an på samtalen. Alvorlige samtaler fester jeg vel stort sett blikket på det ene eller det andre øyet. Viker den andre personen unna tar jeg det som et hint at de er av typen som syns dette er ubehagelig og ser da gjerne på andre ting i ansiktet deres men ikke direkte inn i øynene.

[Lalle]

Stort sett er det ikke noe problem med øyekontakt.

Liker nok ikke og prate med mennesker som ikke klarer og se meg i øya.

Men, jeg har forståelse at det ikke er alle som klarer det.

[Hamster]

Personlig hadde jeg samme problemet i tenåringsalderen, men bestemte meg for å gjøre noe med det da jeg begynte å legge merke til det. Så da tvang jeg meg selv til å se folk i øynene mer enn det som var komfortabelt for meg, og nå så gjør jeg det helt naturlig (unngår å gjøre det så mye at det virker som at jeg stirrer såklart).

[Gjest Gjest]

Jeg eeeeelsker å se folk inn i øynene, bare dag kan jeg se deres inndre. Jeg får mye info om personen, om vedkommende er komfortabel, trygg, har fårstått, føler seg førstått osv. det er viktig for meg at den andre ser at jeg bryr meg da jeg viser dette ved et omsorgsfullt blikk som søker å forstå og bry meg.

Det er noe hel ubeskrivelig ved det å møte et annets blikk som møter ens eget igjen. Jeg kunne nok ikke levd uten, synet mitt er det mest kostbare jeg bærer med meg og jeg er så takknemmelig for at jeg kan se

Men jeg skjønner også at det kan være vanskelig for noen, det kan jo være veldig intenst. Føler du deg usikker kanskje? Bærer du på erfaringer som gjør det vanskelig får deg å se andre i øynene?

Uansett så tror jeg at du kan klare det dersom du vil og dersom du øver deg på folk du er trygge på

[MissStiles]

Stort sett er det ikke noe problem med øyekontakt.

Liker nok ikke og prate med mennesker som ikke klarer og se meg i øya.

Men, jeg har forståelse at det ikke er alle som klarer det.

Jeg har heller ikke noe problemer med øyekontakt. Liker å ha det med den personen jeg snakker med eller til. Ellers føler jeg at personen kanskje ikke er så interessert.

[Gjest Wacmoc]

Det er vel bare sånn du er innrettet, tenker jeg. Det er mange som føler at det blir for intenst å ha direkte øyekontakt mer enn en liten stund. Andre syns at det er helt greit, og opplever det ikke som plagsomt.

Men det finnes knep for den som syns at det er vanskelig å ha øyekontakt.

Det går an å "jukse" litt, og se på an annen del av ansiktet, i nærheten av øynene, når man føler at det blir for sterkt å ha øyekontakt direkte. Da har man jo iallfall ansiktet vendt mot den man prater med, og vedkommende får ikke så lett det feilaktige inntrykket av at du ikke er interessert.

Hvis du varierer litt med å feste blikket på neseroten, det ene øret, munnen eller andre deler av ansiktet, så kan du øke delen av tiden du har ansiktet vendt mot vedkommende, og kanskje kan det fungere som en slags trening på øyenkontakt også. Det er ikke ideelt, for de fleste vil merke at de ikke har egentlig øyenkontakt med deg, men det er antakelig en forbedring i fht at du ser bort hele tiden.

Eller du kan kanskje nevne det for de som er viktige for deg, slik at de vet at selv om du ikke ser på dem, så er du interessert i hva de sier. Halvkontakten kan reserveres for dem som det bare er viktig å få til å samarbeide, eller litt perifere bekjentskaper.

Har prøvd dette, liker rett og slett ikke å se på folk jeg prater med.. Kan vel prøve litt å se på øret ogsånt, ekstra hardt. For det er ikke noe kult at folk tolker meg som bitch og uintressert fordi jeg rett og slett ikke klarer å se på folk..

[Gjest Gjest_sunglasses]

Slet litt med det før, vek blikket unna ofte... Men begynte å tvinge meg selv til å holde øyekontakten, men ikke for intenst og lenge da.

Vil jo ikke sende ut feil signaler heller.

Viker fortsatt litt med blikket, men greier å fokusere litt mer nå enn før. Rart, egentlig. Tror det har litt med selvtillit å gjøre, kanskje? Da jeg hadde dårlig selvtillit, vek jeg iallefall oftere med blikket...

[Pialill]

Personlig hadde jeg samme problemet i tenåringsalderen, men bestemte meg for å gjøre noe med det da jeg begynte å legge merke til det. Så da tvang jeg meg selv til å se folk i øynene mer enn det som var komfortabelt for meg, og nå så gjør jeg det helt naturlig (unngår å gjøre det så mye at det virker som at jeg stirrer såklart).

som å lese om meg selv=) hadde problemer med det før, men nå kan jeg se folk i øynene når jeg prater med dem uten problemer, blir sånn helt naturlig=) jeg å selvfølgelig tilpasse hvor mye jeg ser og hvor intenst det blir alt etter hvem jeg prater med=)

[Mir]

Synes det var ekkelt å kikke folk i øynene når jeg var yngre, men så la jeg merke til selv hvor irriterende det var når jeg snakket med folk og jeg kikket på dem men de så ikke MEG i øynene etter det har jeg tvunget meg selv til enhver samtale se dem rett i øya. I for eksempel jobbintervju vil jeg si det er ganske vesentlig at man fremstiller seg selv som man har selvtillit og kontroll nok til å ha øyekontakt, så kun det er en motivasjon til seg selv.

[cilja]

Har prøvd dette, liker rett og slett ikke å se på folk jeg prater med.. Kan vel prøve litt å se på øret ogsånt, ekstra hardt. For det er ikke noe kult at folk tolker meg som bitch og uintressert fordi jeg rett og slett ikke klarer å se på folk..

Jeg vil anta at om folk tolker det, så er det vel mer sannsynlig at det blir tolket som usikkerhet og sjenanse...

[Rotehøna_21]

Jeg husker jeg sleit fælt med dette en god periode. Men så leste jeg et sted at hvis man ser folk i øynene så viser man selvsikkerhet og interesse, eller no sånt. Noen år siden jeg leste det.. Og siden jeg er fryktelig sjenert så lærte jeg meg det. Ikke alle jeg klarer det på, men de fleste utrolig nok. Men er jo ikke det granne mer selvsikker nå enn før... :klø:

[Gjest Que?]

Har prøvd dette, liker rett og slett ikke å se på folk jeg prater med.. Kan vel prøve litt å se på øret ogsånt, ekstra hardt. For det er ikke noe kult at folk tolker meg som bitch og uintressert fordi jeg rett og slett ikke klarer å se på folk..

Det ser jo ut til at det er mange her som har samme problemet, og at de har måttet trene for å bli noenlunde komfortabel med å se folk de snakker med. Jeg for min del liker ofte ikke å se på folk når jeg snakker til dem, så jeg ser ofte ut i luften eller på et bilde eller noe. Det er noe som sitter igjen fra da jeg var yngre, og syntes at det rett og slett var en enormt sterk opplevelse å ha blikkontakt med folk. Ikke alltid, men ganske ofte. Det kunne noen ganger føles som om jeg ble overstimulert av den kontakten. Det er litt vanskelig å forklare hvordan det kjennes, det kriblet i hele kroppen, og huden føltes som om den når som helst kunne stikke av på egen hånd.

Sånn har jeg det ikke nå, men jeg har fortsatt en del vansker med fysisk nærhet, og enkelte typer lette berøring er alt for intenst, det kjennes som om det går strømmer av elektrisitet i hele kroppen.

[grafenberg]

Det er nok ikke mange som har tenkt på dette før men for oss mennesker er det egentlig unaturlig med øyekontakt.

For de fleste dyr vil øyekontakt bli tatt som en utfordring, og da vil jeg nok anta at du er en person som er veldig redd for konfrontasjoner siden du ikke tør å ha øyekontakt for lenge.

Bygg opp selvtilliten din så får du nok mer mot