Endret syn på din eks?

[Gjest Gjest74]

Hei.

Mann her, 34 år gammel, nyseparert med 2 små barn.

Separert i februar, grunnet utroskap fra min kone siden mai08-iallefall jan09.

Utroskapet handlet vel mest om spenning. Jeg fant mange beviser i perioden dette forgikk (meldinger, brev, merkelig oppførsel, osv), vi snakket om det,

og jobbet med dette i laaang tid. Familieterapi, lovnader om bot og bedring, men det bare fortsatte og fortsatte.

Til slutt satt jeg foten ned og forlangte separasjon, hun innrømmet ingenting, og avfeide alle bevisene med "Vil ikke snakke om dette, du MÅ bare tro på det jeg sier"

Når separasjonen ble innvilget kom fikk hun litt panikk og skrev et langt brev til meg med noen enkle innrømmelser og bønn om at jeg måtte tenke meg om.

Men da hadde det allerede gått for langt, hun kunne/burde stoppet ved et av de 1000-vis av andre varsellysene.

Nå har jeg fått meg ny leilighet ikke så langt unna, vi har delte rettigheter og samvær for barna.

Jeg føler et sterkt ubehag nå ved all kontakt med eks'en. Jeg blir fysisk dårlig, lei meg og veldig usikker.

Jeg føler at hun manipulerer og ordner til sin fordel hele veien. Jeg misliker henne veldig, samtidig som jeg savner det vi hadde før alt dette (var sammen i over 10 år, gift i 3)

Men i mine øyne er hun en helt annen nå, hun har oppført seg veldig dårlig, hun tar ikke noe ansvar for sine handlinger, og oppfører seg ekstremt egoistisk.

Hun ringer og tar kontakt jevnlig, og utad synes jeg hun virker veldig upåvirket av alt som har skjedd. Hun har bare kuttet ut de "slitsomme" menneskene som kanskje spør og graver for mye, og heller skaffet seg nye bekjentskaper hun kan le og hygge seg med.

Hun er ei veldig sjarmerene jente.

Og da til spørsmålene mine:-)

Hvorfor føler jeg at det kun er jeg som sitter og har det vondt fremdeles?

Vil dette aldri gå over?

Jeg plages så fælt av at det var jeg som måtte flytte ut og skaffe meg nytt sted å bo, nytt miljø før barna, vil de trives hos meg? Vil hun la de få tid til å bli vant med sitt nye hjem uten å blande seg inn i alt?

Og er det mulig å ta så feil av en person? En som man for et år siden var sikker på at man skulle dele resten av livet med, er blitt til en helt fremmed som jeg ikke stoler på i det hele tatt. En som jeg blir uvel av å være i nærheten av.

Uff... Jeg vil bare at det nye livet skal by på gleder for meg og gleder for meg og barna sammen.

Egentlig mest en sutremelding dette, men innspill er hjertelig velkomne.

J

[Gjest Leken]

Ja det er mulig å ta så feil av mennesker, det skjer hele tiden.

[Gjest Gjest_evi_*]

Jeg har samme erfaring, han jeg var sikker på at jeg skulle dele hele livet sammen med gjorde noen ting jeg ikke kunne la passere, og vips så var jeg alene. Han er nå en fremmed for meg, etter bare et par måneder, jeg aner ikke hva slags menneske jeg har levd sammen med å årevis.

Han viste seg å være en svikefull løgner, og har spedd på med feighet og vært generelt tankeløs og egoistisk rundt bruddet.

Det er vondt å bli tråkket på og bli såret, men du kommer deg nok gjennom det, og blir glad over livet på nytt. Jeg håper jeg blir det, selv om det ikke føles slik nå.

Barna dine vil sikkert trives hos deg, skap en trygg ramme og gjør hyggelige ting sammen.

[Gjest Gjest]

Ja det er fullt mulig desverre.

Mitt råd er å gjøre det beste ut av gaven du har fått...et nytt liv med blanke ark.

Vær glad barna har sitt hjem fremdeles. Du kan bli en ny fin pappa med et nytt spennendes hjem.

Vær glad!

Si til deg selv at du er flott...til slutt tror du på det...når du tror på det vil en annen flott bærte tro på det...og vips....

[Gjest David John jr.]

Hei.

Mann her, 34 år gammel, nyseparert med 2 små barn.

Separert i februar, grunnet utroskap fra min kone siden mai08-iallefall jan09.

Utroskapet handlet vel mest om spenning. Jeg fant mange beviser i perioden dette forgikk (meldinger, brev, merkelig oppførsel, osv), vi snakket om det,

og jobbet med dette i laaang tid. Familieterapi, lovnader om bot og bedring, men det bare fortsatte og fortsatte.

Til slutt satt jeg foten ned og forlangte separasjon, hun innrømmet ingenting, og avfeide alle bevisene med "Vil ikke snakke om dette, du MÅ bare tro på det jeg sier"

Når separasjonen ble innvilget kom fikk hun litt panikk og skrev et langt brev til meg med noen enkle innrømmelser og bønn om at jeg måtte tenke meg om.

Men da hadde det allerede gått for langt, hun kunne/burde stoppet ved et av de 1000-vis av andre varsellysene.

Nå har jeg fått meg ny leilighet ikke så langt unna, vi har delte rettigheter og samvær for barna.

Jeg føler et sterkt ubehag nå ved all kontakt med eks'en. Jeg blir fysisk dårlig, lei meg og veldig usikker.

Jeg føler at hun manipulerer og ordner til sin fordel hele veien. Jeg misliker henne veldig, samtidig som jeg savner det vi hadde før alt dette (var sammen i over 10 år, gift i 3)

Men i mine øyne er hun en helt annen nå, hun har oppført seg veldig dårlig, hun tar ikke noe ansvar for sine handlinger, og oppfører seg ekstremt egoistisk.

Hun ringer og tar kontakt jevnlig, og utad synes jeg hun virker veldig upåvirket av alt som har skjedd. Hun har bare kuttet ut de "slitsomme" menneskene som kanskje spør og graver for mye, og heller skaffet seg nye bekjentskaper hun kan le og hygge seg med.

Hun er ei veldig sjarmerene jente.

Og da til spørsmålene mine:-)

Hvorfor føler jeg at det kun er jeg som sitter og har det vondt fremdeles?

Vil dette aldri gå over?

Jeg plages så fælt av at det var jeg som måtte flytte ut og skaffe meg nytt sted å bo, nytt miljø før barna, vil de trives hos meg? Vil hun la de få tid til å bli vant med sitt nye hjem uten å blande seg inn i alt?

Og er det mulig å ta så feil av en person? En som man for et år siden var sikker på at man skulle dele resten av livet med, er blitt til en helt fremmed som jeg ikke stoler på i det hele tatt. En som jeg blir uvel av å være i nærheten av.

Uff... Jeg vil bare at det nye livet skal by på gleder for meg og gleder for meg og barna sammen.

Egentlig mest en sutremelding dette, men innspill er hjertelig velkomne.

J

[Gjest David John jr]

Hei.

Mann her, 34 år gammel, nyseparert med 2 små barn.

Separert i februar, grunnet utroskap fra min kone siden mai08-iallefall jan09.

Utroskapet handlet vel mest om spenning. Jeg fant mange beviser i perioden dette forgikk (meldinger, brev, merkelig oppførsel, osv), vi snakket om det,

og jobbet med dette i laaang tid. Familieterapi, lovnader om bot og bedring, men det bare fortsatte og fortsatte.

Til slutt satt jeg foten ned og forlangte separasjon, hun innrømmet ingenting, og avfeide alle bevisene med "Vil ikke snakke om dette, du MÅ bare tro på det jeg sier"

Når separasjonen ble innvilget kom fikk hun litt panikk og skrev et langt brev til meg med noen enkle innrømmelser og bønn om at jeg måtte tenke meg om.

Men da hadde det allerede gått for langt, hun kunne/burde stoppet ved et av de 1000-vis av andre varsellysene.

Nå har jeg fått meg ny leilighet ikke så langt unna, vi har delte rettigheter og samvær for barna.

Jeg føler et sterkt ubehag nå ved all kontakt med eks'en. Jeg blir fysisk dårlig, lei meg og veldig usikker.

Jeg føler at hun manipulerer og ordner til sin fordel hele veien. Jeg misliker henne veldig, samtidig som jeg savner det vi hadde før alt dette (var sammen i over 10 år, gift i 3)

Men i mine øyne er hun en helt annen nå, hun har oppført seg veldig dårlig, hun tar ikke noe ansvar for sine handlinger, og oppfører seg ekstremt egoistisk.

Hun ringer og tar kontakt jevnlig, og utad synes jeg hun virker veldig upåvirket av alt som har skjedd. Hun har bare kuttet ut de "slitsomme" menneskene som kanskje spør og graver for mye, og heller skaffet seg nye bekjentskaper hun kan le og hygge seg med.

Hun er ei veldig sjarmerene jente.

Og da til spørsmålene mine:-)

Hvorfor føler jeg at det kun er jeg som sitter og har det vondt fremdeles?

Vil dette aldri gå over?

Jeg plages så fælt av at det var jeg som måtte flytte ut og skaffe meg nytt sted å bo, nytt miljø før barna, vil de trives hos meg? Vil hun la de få tid til å bli vant med sitt nye hjem uten å blande seg inn i alt?

Og er det mulig å ta så feil av en person? En som man for et år siden var sikker på at man skulle dele resten av livet med, er blitt til en helt fremmed som jeg ikke stoler på i det hele tatt. En som jeg blir uvel av å være i nærheten av.

Uff... Jeg vil bare at det nye livet skal by på gleder for meg og gleder for meg og barna sammen.

Egentlig mest en sutremelding dette, men innspill er hjertelig velkomne.

J

Hvorfor føler jeg at det kun er jeg som sitter og har det vondt fremdeles? Ganske enkelt fordi du føler deg lurt og sveket, fordi du føler at barna er lurt og sveket ... og ganske sikkert med rette.

Vil dette aldri gå over? Jo, men det vil ta noen år. Raskere om du finner noe annet å fokusere på, barnas ve og vel feks.

Jeg plages så fælt av at det var jeg som måtte flytte ut og skaffe meg nytt sted å bo, nytt miljø før barna, vil de trives hos meg? Det var kanskje ikke så smart, men de trives om du bryr deg om de ...

Vil hun la de få tid til å bli vant med sitt nye hjem uten å blande seg inn i alt? Du får fortelle hvor skapet skal stå og skrive en avtale som regulerer hvor mye hun kan blande seg inn.

Og er det mulig å ta så feil av en person? Absolutt.

[Gjest Gjest]

Jeg synes definitivt dere burde ta kontakt med et familievernkontor. Enten dere sammen, eller du alene. Altså ikke for å finne tilbake til hverandre igjen, det løpet er antagelig kjørt, men for at dere skal kunne ha et kurant forhold, slik situasjonen er. Og ikke minst for at du skal få sortert hodet og følelsene litt. Vet ikke hvor i landet du bor, men noen familievernkontor har såkalte "krisegrupper". Der møtes 4-6 personer ukentlig og snakker rundt ulike typer brudd i nære relasjoner. Anbefales.

[Gjest Gjest]

Hei.

Mann her, 34 år gammel, nyseparert med 2 små barn.

Til slutt satt jeg foten ned og forlangte separasjon.

Jeg vil si gratulerer masse med at du som mann faktisk tok initiativet. Slik jeg har forståt verden så ber aldri menn om separasjon uansett om kvinnen skjærer i de med kniv hver dag. Så flott å høre at 1: 1.000.000.000 menn tør å be om separasjon.

Så:

Ja, det er dessverre sant at et menneske kan være noe helt annet enn hva du trodde. Men ikke gi opp troen på kvinner av den grunn. Det finnes snille, mer uskyldige og flotte kvinner som synes at akkurat du er fin. La de få en sjanse og ikke la din eks ødelegge for andre kvinner.

Dine barn vi garantert trives hos deg. Fordi du er pappaen. Det må du vite, at barna har en ukuelig kjærlighet til sin pappa uansett om dere er gift eller ikke. De vil alltid like deg.

[Gjest Også sviktet]

Ja, det er mulig å ta så feil. Jeg har også nokså nylig funnet ut at jeg har blitt bedratt over lang tid. Helt grusomt. Det er en sorg som kommer til å henge i lenge.

Noen timer så glemmer jeg det og andre timer så rammer det meg for fullt.

Min mann vil fortsatt ha meg og angrer alle sine synder. Jeg forsøker å tilgi og å beskytte barna mot foreldrenes dumheter.

Men det er fælt, fælt, fælt. Livet blir aldr det samme igjen, uansett om jeg velger å bli eller gå.

Ønsker deg veldig lykke til i tiden fremover. La oss håpe hjertet heles fortere enn det kan virke som.

[Gjest Gjest]

Man ser ikke partneren helt klart mens man er i ett forhold til de, og det er du fortsatt selv om det er i den negative forstand..

Hun har nok positive og negative egenskaper som alle andre..men forholdet til deg kan være mer negativt..

De fleste ser andre for hva de er for dem, hvordan de får en til å føle seg, og ser ikke personen i helhet.

[Gjest Gjest74]

Hei igjen,

TS her.

Tusen takk for mange gode svar, jeg merker at jeg trenger noen trøstende ord av og til, det hjelper!

Jeg synes bare det er så ufattelig vondt å måtte forholde meg til henne nå.

Vi har og skal ha jevnlig kontakt pga barna, men det ripper opp i meg hver gang.

Jeg vet at hun ikke representerer det jeg ønsker lenger, samtidig blir gamle følelser presset frem. Veldig vondt!

Etter bruddet har det dukket opp så utrolig mange ting ved hennes personlighet og oppførsel (ikke bare mot meg, men mange andre også) som jeg direkte misliker. Det er nok slik at jeg kanskje fokuserer veldig på de negative sidene hennes nå, men noe av det som er dukket opp er ekstremt graverende.

Jeg var dessverre NØDT til å flytte pga økonomi. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe henne ut, hun fikk hjelp av familie til å kjøpe meg ut.

Ville bare dele, og få noen trøstende ord om at ting vil bli bedre.

Og bevare meg vel, ting er jo allerede mye bedre enn de var når mistankene og utroskapen dukket opp. Satser på at de gode dagene kommer oftere og oftere, og at de tunge timene blir kortere og kortere.

Jeg skal gjøre mitt beste for å at barna vil trives hos meg, i sitt andre hjem:-)

Tusen takk for mange gode svar igjen.

J

[Gjest Gjest_lissi_*]

Hei.

Mann her, 34 år gammel, nyseparert med 2 små barn.

Separert i februar, grunnet utroskap fra min kone siden mai08-iallefall jan09.

Utroskapet handlet vel mest om spenning. Jeg fant mange beviser i perioden dette forgikk (meldinger, brev, merkelig oppførsel, osv), vi snakket om det,

og jobbet med dette i laaang tid. Familieterapi, lovnader om bot og bedring, men det bare fortsatte og fortsatte.

Til slutt satt jeg foten ned og forlangte separasjon, hun innrømmet ingenting, og avfeide alle bevisene med "Vil ikke snakke om dette, du MÅ bare tro på det jeg sier"

Når separasjonen ble innvilget kom fikk hun litt panikk og skrev et langt brev til meg med noen enkle innrømmelser og bønn om at jeg måtte tenke meg om.

Men da hadde det allerede gått for langt, hun kunne/burde stoppet ved et av de 1000-vis av andre varsellysene.

Nå har jeg fått meg ny leilighet ikke så langt unna, vi har delte rettigheter og samvær for barna.

Jeg føler et sterkt ubehag nå ved all kontakt med eks'en. Jeg blir fysisk dårlig, lei meg og veldig usikker.

Jeg føler at hun manipulerer og ordner til sin fordel hele veien. Jeg misliker henne veldig, samtidig som jeg savner det vi hadde før alt dette (var sammen i over 10 år, gift i 3)

Men i mine øyne er hun en helt annen nå, hun har oppført seg veldig dårlig, hun tar ikke noe ansvar for sine handlinger, og oppfører seg ekstremt egoistisk.

Hun ringer og tar kontakt jevnlig, og utad synes jeg hun virker veldig upåvirket av alt som har skjedd. Hun har bare kuttet ut de "slitsomme" menneskene som kanskje spør og graver for mye, og heller skaffet seg nye bekjentskaper hun kan le og hygge seg med.

Hun er ei veldig sjarmerene jente.

Og da til spørsmålene mine:-)

Hvorfor føler jeg at det kun er jeg som sitter og har det vondt fremdeles?

Vil dette aldri gå over?

Jeg plages så fælt av at det var jeg som måtte flytte ut og skaffe meg nytt sted å bo, nytt miljø før barna, vil de trives hos meg? Vil hun la de få tid til å bli vant med sitt nye hjem uten å blande seg inn i alt?

Og er det mulig å ta så feil av en person? En som man for et år siden var sikker på at man skulle dele resten av livet med, er blitt til en helt fremmed som jeg ikke stoler på i det hele tatt. En som jeg blir uvel av å være i nærheten av.

Uff... Jeg vil bare at det nye livet skal by på gleder for meg og gleder for meg og barna sammen.

Egentlig mest en sutremelding dette, men innspill er hjertelig velkomne.

J

Hei.

Jeg sliter også med de vonde tankene du beskriver her. Det sviket man har vært utsatt for, mangel på tilståelser og manglende evne til å se hvordan man har såret den andre.

Jeg har kommet til et punkt at det ikke nytter lengre. Når de ikke ser selv hva de har gjort eller vil høre så er det bortkastet energi. Jeg prøver nå å jobbe med meg selv og alt det vonde for å komme meg videre. Å vente og håpe på noe som aldri vil skje er ingen vits. Jeg vet at eksen min aldri kommer til å våkne, og om han gjør det vil det hvertfall være veldig lenge til!! Når den dagen kommer så skiter jeg i hele bekreftelsen på for en drittsekk han har vært for da har jeg gått videre med livet.

Du plager deg selv. Håper og venter på noe som ikke vil komme! Jobb heller med deg selv, skap deg et godt liv, snakk ut med noen, få ut aggresjon, gå videre, slik hun har gjort for lenge siden! Ikke lett, men ikke umulig

Jeg ble singel 17 mars, er snart i stand til å heve hode og la eks være eks og gå videre å se hva livet har å tilby! Dessverre er ting tøffere når man har barn sammen, så skjønner dette er tøft for deg. Jeg kan snu ryggen til min eks 1 juni når huset vårt er ute av verden, da kan jeg gå videre fullt og helt uten å måtte forholde meg til han lengre. Lykke til! Det er tøft, men tenk fremover, det er sommer og sol!

[Gjest Gjest_lissi_*]

Vil også si etter å ha lest litt mer, så er det faktisk bedre å være sint enn glad i bitcha fortsatt!

Jeg også føler eksen min har trekk og egenskaper jeg virkelig hater. Jeg vil heller ikke at ting skal ordne seg, men det skal likevel være vondt en tid, ikke alt var jævlig. Man har gode stunder også, og de bør ikke få overtaket i ditt sinn, slik at du tar henne tilbake igjen.

Du vil aldri stole på henne igjen etter dette! Bare tenk at du vil komme over henne, men i mellomtiden må man være sint, gråte, være lei seg, osv! Gi rom til å være i godt humør også!!

Stell godt med deg selv. Tren og gå tur i skog og mark. Gå på date, spis softis i sola. Gjør noe hyggelig!