Liker ikke foreldrene mine,

[Gjest Gjest]

Orker rett og slett ikke se dem mere. De har gjort så mye rart at det er en skam!

Flere som har det sånn?

Jeg se rundt meg at folk fortsetter å ha kontakt med nærmeste familie selv om de ikke trives med det, virker som at det er en uskreven lov om at man skal tilgi og finne seg i alt mulig så lenge det er snakk om de nærmeste.

Jeg får ikke til å late som at jeg aksepterer ting og har sagt klart i fra at jeg vil være i fred! Er jeg rar tro? Det føles nemlig veldig befriende og riktig for meg å gi slipp på fortidens spøkelser og leve mitt eget voksne liv uten innblanding fra foreldre som skaper konflikter og utrygghet.

Bare lurer jeg altså, det kan da ikke bare være jeg som har det sånn!??

[leirbål]

Det er ikke så uvanlig nei. Jeg vet om fem voksne som ikke har kontakt med en eller to av foreldrene sine.

Så lenge du er sikker på valget ditt, kos deg med situasjonen.

Å tilgi og å godta det flere ganger er ikke det samme. Å tilgi gjør at du slipper å gå med en voksende bitterhet i deg. Å godta at det kanskje skjer igjen, er ikke det samme.

Så tilgi veldig gjerne, men det innebærer ikke nødvendigvis at du må ha kontakt med dem.

[Gjest Gjest]

Min samboer har ingen kontakt med sin far, og har vel egentlig ikke hatt det siden har flyttet hjemmefra. Jeg tror ikke det bare er du som har det sånn

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal måtte ha mye kontakt med folk man ikke liker, folk som tapper en for energi, bare fordi de går under merkelappen "familie". Du bestemmer selv hvem du vil bruke tiden din på.

[Gjest LanaLane]

Jeg liker heller ikke mine. Jeg er glad i dem, men omgås dem så lite som mulig.

Kanskje kan jeg en dag være så tøff at jeg kan si akkurat hva jeg mener, men den dagen er ikke i dag.

Har ingen kontakt med min biologiske mor, men det er en helt annen historie.

[Gjest Gjest ts]

Takk alle sammen, det var lettende å få sånne svar! Godt å lese at jeg ikke er den eneste som har det sånn:)

Det er endel mennesker som sier til meg at jeg må finne meg i mye fra min nærmeste familie. Jeg er forsåvidt enig i det men jeg har en grense jeg føler er nådd!!

Og ikke minst har jeg barn som jeg ønsker å beskytte. Særlig den eldste har fått med seg en god del dårlige erfaringer med mine foreldre og dette finner jeg meg ikke i lengre!

Så var det det med å tillgi da.. En vanskelig greie. Har uansett ikke kontakt med dem overhode og det føles kjempebra.

[Gjest Gjest]

Det er ikke så uvanlig nei. Jeg vet om fem voksne som ikke har kontakt med en eller to av foreldrene sine.

Så lenge du er sikker på valget ditt, kos deg med situasjonen.

Å tilgi og å godta det flere ganger er ikke det samme. Å tilgi gjør at du slipper å gå med en voksende bitterhet i deg. Å godta at det kanskje skjer igjen, er ikke det samme.

Så tilgi veldig gjerne, men det innebærer ikke nødvendigvis at du må ha kontakt med dem.

Jeg er enig med de fleste som har svart deg.

Jeg kjenner også flere godt voksne venner som ikke har noe som helst slags kontakt med sin mor og/eller far. Det kan være mange grunner til det: av og til er foreldre og barn helt fullstendig krasj...som fra to ulike planeter, og man kan lure på hvordan de to havnet i samme hjem.

En venninne av meg på 37 har null kontakt med sin mor - slik har det vært de 7 siste årene, og hun sier at hun synes det er befriende deilig å ikke ha kontakt med moren. Snart får hun barn, og det vil ikke endre på hennes valg. Hun vurderer å bryte helt med faren også.

Jeg tror at av og til kan det skje at barn har "holdt ut" i oppveksten med sine foreldre...de har kommet seg på skolen og fått det nødvendige - men føler seg kanskje forsømt og så misforstått, at de bare har ventet på å klare seg selv.

I mange tilfeller føles det nok befriende og og veldig riktig å bryte med forelderen /foreldrene. Man har nok gjort et riktig valg dersom det fortsatt føles riktig etter noen år.

[Gjest Gjest]

Jeg har en grense jeg føler er nådd!

Og ikke minst har jeg barn som jeg ønsker å beskytte. Særlig den eldste har fått med seg en god del dårlige erfaringer med mine foreldre og dette finner jeg meg ikke i lengre!

Har uansett ikke kontakt med dem overhode og det føles kjempebra.

Jeg vil bare si gratulerer. Klart det ikke er den ideelle situasjon for fasaden - men det viktigste er at du sier at det føles bra. Da er det et riktig valg.

Man skal ikke finne seg i alt. Heller ikke fra sine foreldre. Det er bare tull det folk sier at man skal holde ut og finne seg i all slags urimeligheter bare fordi det er familie. Det er ingen unnskyldning.

Lykek til med egne barn. Håper dere klarer å få det mer harmonisk enn hva du selv har hatt.

Det er ikke noe mål i seg selv at dre skal være sammen når grunnlaget er dårlig.

[Gjest Gjest]

Tilgivelse kan ta tid. Det kan aldri tvinges frem.

Jeg sier ikke dermed at du noen gang vil kunne ha et "normalt" forhold til dem, å tilgi er noe du gjør for din egen del - men det kommer når det kommer.

[Guinevere]

Nei, du er ikke alene og du er ikke rar. Det er nok sant at det er en uskreven lov om at man skal finne seg i naer sagt hva som helst fra de naermeste, men mitt inntrykk er at de som vifter mest med den regelen, er folk som enten har vokst opp i et sukkertoyrosa hjem og ikke kan forestille seg at det finnes andre som ikke har hatt det like greit, eller saa er det folk som selv har hatt en saapass ugrei oppvekst at de fullt og fast tror at det er saann det faktisk skal vaere.

[Vodecka]

Det er synd du har det på den måten. Mine foreldre er i mine øyne de beste!

Håper du (og dine barn) får det greit nå! Og som nevnt over, kanskje med tiden hvertfall klare å tilgi.

Lykke til!

[MissStiles]

Jeg føler at jeg liker foreldrene mine men ikke alltid like mye. Likte dem i hvert fall ikke når jeg bodde hjemme. Vi har et greit nok forhold men jeg kjenner flere som er hos foreldrene sine nesten hver dag. Det hadde jeg ikke orket. Det er en grunn til at jeg ikke bor hjemme lengre. Vi kranglet veldig mye når jeg bodde hjemme, spesielt når jeg ble eldre. Det hender vi krangler nå og men..

[tytebrett]

Jeg tror nok ikke jeg kommer til å ha noe kontakt meg min mor når jeg flytter ut for godt. Hun har sagt og gjort så utrolig mye slemt mot meg hele oppveksten, at jeg rett og slett ikke orker mer. Jeg kan ikke snakke med henne om ting heller, for jeg føler bare ubehag ved det. Før jeg flyttet ut sist gang sa jeg at jeg ikke hadde noe interesse av å ha noe som helst kontakt med henne, og forklare hvorfor. Hun endte opp med å gråte og bli kjempe sur.. jeg fant ut at jeg skulle gi henne en sjanse når jeg ikke bodde hjemme, og vi kranglet ikke i det hele tatt, alt var perfekt! Jeg flyttet hjem igjen pga at samboere jeg bodde med skulle flytte og jeg kunne ikke betale deres leie i tillegg til min egen.. Nå er alt tilbake til normalt igjen og hun er like umulig som hun har vært hele livet mitt. Jeg er så utrolig glad for det på en måte, for nå vet jeg at nok er nok, og jeg kommer ikke til å ha kontakt med henne når jeg flytter til sommeren igjen. Men min far er verdens beste og jeg elsker han over alt på jord!

[asterix]

Jeg har kuttet all kontakt med min mor.

[Susieseys]

Familie eller ikke, nok eg nok. Jeg har kuttet så mye kontakt med min mor som mulig. Tilogme truet med besøksforbud. Bor med min far og bror, dem er jeg glad i.

Jeg kom til et sted i livet hvor jeg ikke orket mer av henne, hun er en meget slem dame. Slev om de er familie kan man ikke fortsette å tilgi. Personen vil ikke forbedre seg.