Hvordan vite at tiden er inne..

[Gjest Gjest_usikker_*]

Jeg og min kjære har vært sammen i over tre år og det har vært mye opp og ned. vi er 22 og 25 år.. vi har det stort sett bra, men samtidig så krangler vi litt mer enn jeg liker og gjerne om de samme, samme, samme tingene..

jeg føler også iblant at vi er litt "stuck" og vi har sjeldnere sex i perioder.. kan gå dager uten at vi kysser hverandre ogsånn.

jeg har så mange rare følelser inni meg, jeg elsker han jo og syns han er fantastisk.. men samtidig så kjenner jeg at jeg iblant skulle ønske han var annerledes. jeg syns han er litt umoden iblant, og skulle ønske han var litt mer "voksen" og hadde litt mer til felles med meg da. han er veldig glad i gå ut og drikke og gå på byen osv, jeg liker også å gå ut osv, men da heller å spise og drikke vin og litt sånn.. føler vi er så forskjellige i blant. og at vi kjeder oss, når vi sitter hjemme sammen bare vi to.. samtidig så er det jo trygt og behagelig også, å ha en jeg kan være helt meg selv med og slappe av med.

men vi bor sammen, har masse felles venner og han er en utrolig fin fyr; jeg har ikke lyst å miste han og det fine vi har.

bare tanken på å måtte begynne på "alt på nytt" igjen gjør meg gal..

hele familien min elsker han og jeg elsker hans familie, og vi har det så utrolig fint egentlig. det er bare det at når vi først krangler så kommer det så mye usikre følelser i meg og jeg føler iblant at vi har det kjedelig.. og jeg blir så rastløs bare, ikke bare i forholdet vårt, men i hele livet.

så ja.. ble mye blabla her. mange tanker i hodet.. men det jeg lurer på er hvordan/hvorfor skjønte dere at det var på tide å gjøre det slutt? og hvordan gikk det?

takker for alle svar..

[Gjest Gjest]

Dette var nesten som å lese om oss.

Vi sliter også en del, snakker lite og jeg lurer på om det er på tide å gjøre det slutt...

Har desverre ingen svar å gi deg på dette spørsmålet...

[Jinx82]

Det er vanskelig å gi slipp på noe kjent, da man mister en trygghet samtidig som man ikke helt vet hva man går til!

Jeg hadde et forhold i 5 år, fra 18-23, samme opplegg som du beskriver.

Vi hadde forskjellige interesser og "kjedet" oss litt sammen, jeg var mer moden og alvorlig på en måte, mens han var glad i å gå ut hver helg. Jeg elsket familien hans, og ham på alle måter, men jeg "mistet" mye av meg selv i forholdet fordi jeg tenkte mer på ham, enn på meg, og hele jeg ble rett og slett mindre livlig og flink til å ivareta mine venner og mine interesser. Jeg er glad i ham, men ønsker ikke forholdet tilbake, vi var nok for "unge" når vi møttes, slik at mye i livet ennå var for uprøvd til at vi kunne slå oss til ro med hverandre,- slik jeg ser det nå.

Det som jeg anser som viktigst mellom meg og min nåværende samboer er at vi koser oss sammen, og har ikke alltid "behov" for andre for å ha det gøy. Samtidig som vi ler, har det gøy og drar på ferie bare vi to, er vi også flinke til å være sammen med egne og felles venner. At man kan være sammen, bare dere 2, og samtidig ha det kjempeartig,- synes jeg teller mye! I fremtiden, med både barn og jobb, er det ikke alltid man har så mye tid til venner og andre fritidsaktiviteter, og da er det viktig at man kan kose seg som par, og ikke kjede seg om man er alene sammen.