Over og ut...

[Gjest Gjest_Monika_*]

Jeg har i over et år følt at ting ikke stemmer mellom meg og samboeren min gjennom to år. Vi har mange fine stunder, og når vi har det tenker jeg at han er flott og jeg ser for meg en fremtid med han. Det er så lett å glemme alt som ikke er bra da. Han er snill, hadde vært mye lettere hvis han var slem. Da kunne jeg gått, ferdig med det.

Det er noe negativt mellom oss nesten hver eneste dag ( tenk på det da. vi har blitt så vant til det at vi ikke tenker over det. tragisk! ). Som overskygger det positive skikkelig... For et halvt år siden sa jeg at det beste var om vi gjorde det slutt. Han var ikke enig, vi snakket og ble enige om at alt skulle bli så meget bedre.

Jeg trodde det ville ordne seg da... Men nå må realiteten innses. En slik samtale går ikke en gang til. Hvordan skal jeg si på en ok måte at det virkelig er slutt? Føler vi har prøvd nok, vi har kjørt oss helt fast og det beste for begge er å gå hvert til sitt.

En annen ting er at jeg stadig ombestemmer meg. Han er jo så fin og flott... Alt er dritt... Vi har en kjempefin dag sammen... Jeg irriterer meg over han... Jeg "gjenoppdager" han og er glad... Jeg lurer på hvorfor i helvete vi fortsatt er sammen... Jeg lurer på hvorfor i all verden jeg kan tenke på et liv uten han... Sånn går dagene, og her sitter jeg.

Jeg har ingen å snakke om dette med...

Det har vært så mye om og men. Jeg er igrunn sikker på at å gjøre det slutt er det riktige. Hvordan kvitte seg med tvilen? Hvordan si det på en bestemt men "pen" måte...? Det er ikke noe håp, men jeg hater han jo ikke liksom...

Det jeg tenker mest på nå er at jeg ikke har noe sted å gjøre av meg. Kan ikke flytte til noen i familien, har ingen nære venninner, vil ikke bo i kollektiv, hybelleilighet er for dyrt....

Akkurat nå heller jeg som dere ser, mest mot et brudd. Hvem vet hva jeg tenker i morgen... Kan ikke surre bort enda et år med slike tanker. Jeg trenger desperat hjelp!

[Gjest Gjest_Anna_*]

Ingen familie eller venner du kan flytte inn til for en stund? Og ikke mye penger? Oj... Gå til sosialen? De kan kanskje hjelpe med finne billig krypinn.

[Gjest Da er vi to]

Jeg har det på akkurat samme måte, bare at jeg bor ikke sammen med han. Likevel klarer jeg ikke å gjøre det slutt, selv om jeg vet at det er det beste.

Det er en håpløs situasjon!!!

[Gjest Gjest_gjesten_*]

la tiden gå...

[Gjest Gjest]

Så du kaster bort tiden til samboeren fordi du ikke vil bo i kollektiv?? Dumper så snart du finner noen som har mer penger eller om du begynner å tjene mer en samboere da regner jeg med.

Jeg synest du er egoistisk, dersom det bare er bohensyn som gjør at du blir. Blir du i forholdet er det fordi du vil satse, ikke fordi du ikke vil dele kjøkke med fire andre.

[Gjest Gjest]

Du kan vente og se litt til... Men det er ingen vits tror jeg siden det har gått så langt. Tenk så du vil angre senere, kaste bort både din og hans tid når du ikke vil dette. Let enda mer etter billig sted å bo. Man kan jo få hybel uten å bo i kollektiv. Til du får mer penger og kan leie leilighet...

Hvis man lurer på å slå opp er det allerede noe veldig i veien med forholdet. Kanskje lurt å skrive dagbok for å huske posetive og negative ting hos dere. Man kan få seg noen overaskelser over hvor mye man kan "leve med" når man blir vant til det. Du er midt oppi det og er vant til å ikke ha det så bra. Husker du engang den første forelskelsestiden og hvor glad du var da i forhold til du er nå? Prøv å tenk på det. Sånn kan du ha det igjen, men da kan du ikke bli sittende der du er nå

[Gjest Gjest]

Tror man kan komme seg gjennom dårlige og tenke på å gjøre det slutt perioder, og få det bedre på andre siden. Men den eneste man kan gjøre noe med er seg selv. Om en av partene ikke vil satse er vel løpet kjørt??

[Gjest Macarena]

Men har man følelsen i et år er løpet kjørt. Gjør det slutt, og ta ting som de kommer. Situasjonen blir ikke bedre etter hvert, så det er bare å kaste seg ut i det.

[Gjest Papirkurven]

Jeg så filmen fireproof og den ga meg veldig mye. Man kan faktisk reparere forhold som har skranta i mange mange år. Men man må være villig til å jobbe hardt og gi det tid

Var i et samboerskap (forlovet) med en som bare ga opp og føler desverre fremdeles litt tomhet rundt det. Han gadd ikke prøve en gang.

Men noen gange er det bare sånn at man prøver og prøver og det går ikke. Og da er ikke det å ikke ha noen plass å bo noen "unnskyldning". Vet jo ingenting om ditt liv og økonomiske situasjon, men alle har vel en viss inntekt eller mulighet til hjelp til bostøtte.

Endret 6. mai 2009 av Papirkurven