Er du/dere redde for å dø?

[Gjest Alive]

Alle vi mennesker har i alle fall èn ting til felles - vi skal alle DØ, enten vi vil eller ikke. Noen som har gjort seg noen tanker rundt dette?

Jeg er inne i en livskrise får'n si..er ei jente på 27. Som har elsket eksen i 13 år. Som ikke vil ha noen andre. Som ser foreldrene bli eldre og eldre..de var gamle allerede da de fikk oss.

Og jeg begynner å lure på hvordan dette skal gå..mann og barn er jo langt unna for min del..kanhende blir det aldri noe av verken det ene eller det andre..og så skal man bare dø fra alt..

Hjelp! Tror jeg skal be min lege om en dæsj antidepressiva snart, for jeg har tenkt så mye på dette at jeg blir rent deprimert. Nå har jeg alltid vært en som har sett livets "alvor"..men folk virker så upåvirket! Og det er kanskje sånn det skal være?

Jaja..nok om det ...Er du redd for å dø - og preger dette deg?

[Gjest strykebrett]

Jeg er eldre enn deg og finns ikke redd for å dø. Ikke har jeg mann eller unger heller. Vet ikke om det er deg eller meg som er unormal her.

Fokuser på å leve du, dø gjør du tidsnok.

[Gjest Naria]

Tenker fint lite på døden og er ikke redd.

[Gjest Gjest]

Alle vi mennesker har i alle fall èn ting til felles - vi skal alle DØ, enten vi vil eller ikke.

Not me.

Jeg skal leve evig.

[Gjest Alive]

Jeg er eldre enn deg og finns ikke redd for å dø. Ikke har jeg mann eller unger heller. Vet ikke om det er deg eller meg som er unormal her.

Fokuser på å leve du, dø gjør du tidsnok.

Det var det da..hvordan fokuserer man på det..tror jeg skal begynne med å skifte fokus..

Jeg er bare imponert over alle de som sier at de ikke ofrer det en tanke...med tanke på all den tida jeg har "kastet bort" på det.

Jeg klarer ikke å la være og tenke på at om hundre år er allting glemt - det er ikke lenge til, og da er absolutt ingen av oss tilstede lenger.

Kan godt hende slike tanker er et symptom eller noe, på depresjon m.m. For jeg tenker nok ltt for mye på sånt

[Gjest Kavring]

I det daglige er jeg ikke redd for å dø.

Men hadde jeg fått en "dødsdom", tror jeg at jeg ville blitt redd. Men velger å tro at jeg hadde taklet det, slik at jeg ville levd livet til det fulle i den tiden jeg hadde hatt igjen.

[Hamster]

Av og til kan jeg tenke på det og skremme meg selv litt når jeg prøver å forestille meg nøyaktig hvordan det ville vært å vite at jeg kommer til å dø veldig snart og hva som skjer da. Altså, hvordan den følelsen av å vite at nå blir det svart snart, og da eksisterer jeg ikke lenger. Heldigvis så kommer det nok til å være en del smerte i det øyeblikket så tankene ikke kommer innpå det tenker jeg.

Men ellers så er holdningen min at jeg tar ting som det kommer generelt, så jeg får ta meg av det når det står på agendaen. Å dø, altså, og tanker rundt det.

[Gjest Cipheria]

.

Endret 8. mai 2009 av Cipheria

[Silmarill]

Nei, jeg er ikke redd for dødens klør!

Jeg er mere redd for hvordan jeg dør - ikke det at jeg dør, men måten jeg dør på!

Når det er sagt så tenker jeg ikke på dette når det gjelder meg selv, men er livredd for at noen av mine nærmeste skal gå bort brått og plutselig - så sånn sett er jeg redd for døden!

[Pjukset]

Nei jeg er ikke redd. Jeg lærte meg å leve i nuet og slutte å bekymre meg om morgendagen, dette er et veldig godt tips hvis frykt for døden preger deg TS. Bekymringer og frykt generellt hemmer deg, og det frarøver deg livskvalitet. Det krever litt trening, men jo mer du klarer å konsentrere deg om her og nå, om alt som er bra, så forsvinner frykt sakte men sikkert

[Silmarill]

Alle vi mennesker har i alle fall èn ting til felles - vi skal alle DØ, enten vi vil eller ikke. Noen som har gjort seg noen tanker rundt dette?

Jeg er inne i en livskrise får'n si..er ei jente på 27. Som har elsket eksen i 13 år. Som ikke vil ha noen andre. Som ser foreldrene bli eldre og eldre..de var gamle allerede da de fikk oss.

Og jeg begynner å lure på hvordan dette skal gå..mann og barn er jo langt unna for min del..kanhende blir det aldri noe av verken det ene eller det andre..og så skal man bare dø fra alt..

Hjelp! Tror jeg skal be min lege om en dæsj antidepressiva snart, for jeg har tenkt så mye på dette at jeg blir rent deprimert. Nå har jeg alltid vært en som har sett livets "alvor"..men folk virker så upåvirket! Og det er kanskje sånn det skal være?

Jaja..nok om det ...Er du redd for å dø - og preger dette deg?

Veldig leit at du bruker så mye energi på å tenke på dette med å miste dine nærmeste!Vær glad de lever og vær der for dem NÅ som du kan!Fortell dem at du er glad i dem, det eneste du oppnår er glede for ALLE ved å fortelle det!

Hmmm, du skriver at du har elsket eksen din i 13 år .... hvor lenge var dere sammen og hvor lenge har han vært din eks.kjæreste? Hva slags forhold har dere nå og hva var årsaken til at dere gikk fra hverandre?

Veldig ofte er det slik at når man er deppa for bla. kjærlighetslivet og har sorg innen det, så grubler man på alt annet som kan skje som er leit - kanskje det er derfor du tenker som du gjør mht. døden?

[Gjest Methuselah]

Nei i mine øyne er folk som frykter døden idioter

[Gjest Gjest]

Jeg frykter livet mer.

[leirbål]

Jeg er ikke det minste redd for å dø. Jeg tror på Jesus, og vet at jeg skal til himmelen når jeg dør. Det er så vidunderlig at jeg gleder meg til den delen.

Samtidig så er jeg så glad i livet, at jeg håper det blir lenge til.

Det eneste er at jeg tenker på de som står igjen etter meg. Jeg har et barn, og snart en mann, og mange som er glad i meg.

Men stoler på at Jesus trøster disse også, hvis jeg dør først. .jepp:

[Ms.Blaise]

I det daglige er jeg ikke redd for å dø.

Men hadde jeg fått en "dødsdom", tror jeg at jeg ville blitt redd. Men velger å tro at jeg hadde taklet det, slik at jeg ville levd livet til det fulle i den tiden jeg hadde hatt igjen.

signerer=)

[Gjest jsyj]

jeg er langt mer redd for at andre rundt meg skal dø, så fokuset på meg selv glemmer jeg vel på veien.....

sier som de andre her, at jeg ikke tenker på det i hverdagen - men om jeg hadde fått en diagnose som garanterte død innen kort tid, så ville jeg nok vært redd ja.

men aller mest hadde jeg nok vært trist for å ikke kunne leve sammen med de man er glad i.

[*Numi*]

Jeg er ikke redd døden i den forstand, og det preger meg ikke.

Men, skulle jeg dø alt for tidlig, ville jeg vært redd for døden i den forstand at den vil frarøve meg fra å oppleve resten av livet med de jeg er glad i.

[golda]

Som buddhist fokuserer jeg nok en del på døden. Om jeg er redd for å dø? Tja, jeg gjør mitt beste for å unngå døden. Vi gjør vel alle det, ikke?

Jeg tror at alt jeg har gjort i tidligere liv farger dette livet, jeg tror at alt jeg gjør i dette livet farger det neste. Dermed tenker jeg mye på hva jeg gjør.

Redd døden? Si det...

Unngår den.

En gang leste jeg at de to eneste fobiene vi hadde med oss inn i verden var frykten for høyder og frykten for høye lyder. Begge deler kunne jo drepe oss.

Vi er født med to typer frykt som skal redde livet vårt - så vi har medfødt livsvilje.

:-)

Men, en dag kommer døden - jeg vet ikke hvor tøff jeg er da.

Håper jeg dør fort.

:-)

[Vulpes]

Jeg er ikke redd for det å dø, men jeg synes tanken på å være død er litt rar og ubehagelig, jeg vil jo leve og være (jeg tror man bare forsvinner når man dør)! Men nei, jeg tenker ikke veldig mye på at jeg skal dø en gang. Er bare 21, så det er jo forhåpentligvis langt unna.

Innimellom kan jeg derimot bli litt redd når jeg tenker på at de jeg er glad i en gang skal dø. Blir veldig tøft den dagen mamma forsvinner f.eks., men prøver og ikke tenke på det, det kommer ikke noe godt med det.

[Pingting]

Jeg synes Robbie Williams sa det så bra: "I'm not afraid of dying, I just don't want to."

Jeg er ikke redd for å dø. Tror ikke på et liv etter døden, så jeg fokuserer heller på livet før. Og da har jeg lyst til å få så mye som mulig ut av det.

Endret 4. mai 2009 av Pingting