Mangler fullstendig respekt..

[Gjest Gjest]

Må prøve å gjøre dette så kort som mulig, for jeg makter bare ikke å skrive ned alt..! Da kan jeg like gjerne gi ut bok...

Da jeg ble sammen med min samboer for litt over 1 år siden, var han så stupforelsket i meg at han må ha spilt et så bra skuespill ovenfor meg om hvor god person han var, at han fortjener Oscar. Jeg gjorde helt klart for ham hva jeg aksepterte og ikke aksepterte i et forhold, slik at det ikke skulle bli noen diskusjoner underveis i forholdet.. Dette var ting jeg ønsket å ta opp med ham fordi jeg nettopp hadde gått ut av et 2-årig langt forhold med både fysisk og psykisk mishandling, løgner og tillitsbrudd etter tillitsbrudd - noe som desverre gjorde meg både sjalu og mistenksom. Min nåværende samboer var "sååå forståelsesfull", og jeg følte at HAN kom jeg til å føle meg trygg hos..

Men etterhvert som den mest intense forelskelsen la seg hos han, fikk jeg gradvis se de mindre gode sidene hos han.. Sider som faktisk er motbydelig. Da kan han nemlig ikke stå for de tingene han "så oppriktig" mente i begynnelsen om at han var en så utrolig bra person for meg som hadde gått igjennom noe slikt med x`n min. Og han innrømmer gjerne at han bare sa det fordi han var så stupforelsket i meg der og da.. Naturlig nok blir jeg både sint og skuffet når han bare tar så lett på det at han løy, men det har jeg, i hans øyne INGEN som helst rett til å bli. Han sier at han skjønner godt at x`n min behandlet meg som han gjorde, og at jeg fortjente det. I tillegg kaller han meg de styggeste tingene når han blir sint nok, og spytter på meg.

Nei, det er ikke sånn at jeg underkaster meg totalt og lar han herje med meg, men jeg har til dags dato ikke kalt han stygge, usaklige ting, spyttet på ham eller sagt at jeg ønsket ham død (som han ofte også gjør).

Han har aldri vært i stand til å ta imot kritikk på en moden måte. Eller "kritikk" i gåseøyne velger jeg å skrive, for mye av det jeg sier er jo ikke ment på ham som person. F.eks når jeg ber ham vaske på YTTERSIDEN av kasserollene også, fordi det jo ofte søles der også når man forsyner seg. Eller hvis jeg ber ham for n`te gang om å vaske av kjøkkenbenken også, i samme omgang som han tar kjøkkenet. Dette er ting han har klikket av fra første stund, men han sier nå at han klikker fordi jeg "hakker på ham". Jeg har sagt så mange ganger at det ikke på noen måte er ment som personlig kritikk, og at hvis han bare gjør det til en vane, så slipper jeg jo å si det til han flere ganger. Men det nytter bare ikke, for han FINNES ikke huslig av seg, så jeg føler at jeg må PEKE på hver eneste huslige ting som må gjøres, hvis jeg ikke ønsker å gjøre ALT husarbeidet selv.

I tillegg til husarbeid, er økonomi noe vi krangler MYE om..!! Han har bare ikke økonomisk sans.. Riktignok har han faktisk STUDERT økonomi, så han SKJØNNER ting og kan så absolutt regne, men her er det KUN snakk om å ikke orke å ta ansvar!! Da jeg møtte ham hadde han ikke åpnet posten sin på flere mndr fordi han var redd alle regningene og inkassosakene. Jeg trodde jeg skulle klare å hjelpe ham, for han var jo så snill og god, så dette skulle vi klare sammen. Men da han ordrett sa at han FORVENTET at jeg hjalp han økonomisk, og jeg begynte å føle at han utnyttet meg på det området, var ikke gleden min over å kunne hjelpe så stor lengre.. Han sa at han forventet at jeg stilte opp form ham over en tung periode, for det ville han gjort for meg. Der er jeg forsåvidt HELT enig, men når jeg så hvilken holdning han hadde til penger og tilbakebetaling av gjeld både til meg, venner og familie, ble jeg naturlig nok skeptisk. Dessuten har ikke dette vart i "bare en periode".. Han hadde dårlig betalt i den jobben han hadde da jeg møtte ham - i tillegg til inkassokrav og kreditorer som ringte dag etter dag uten at han tok tlf. Og da han ble arbeidsledig i begynnelsen av juli ifjor pga et vikariat som gikk ut, ga han helt opp å prøve å finne seg ny jobb når han ikke fikk den første og beste han søkte på. I februar i år fikk jeg OMSIDER overtalt ham til å melde seg inn i Adecco, så nå tar han jobber for dem, men det er jo ingenting fast, så økonomien er jo fortsatt ustabil. Her kunne jeg skrevet MYE om dårlig holdning til penger, gjeld og økonomi generelt, men jeg tror dere forstår..

Iallefall, jeg har egen leilighet som jeg kjøpte for noen år tilbake siden, en gammel bil som også kommer godt med, og ellers ganske grei kontroll på økonomien min. Han eier ingenting annet enn klærne sine og et par gitarer. Det til tross for at han et lån på over 100 000,- som han rett og slett har brukt på alt og ingenting, og som moren hans nå har vært nødt til å overta (mot at han betaler avdrag til henne) pga inkassokrav, og at hun var kausjonist. Til opplysning så er han 30 år, så jeg mener det er på tide å begynne å ta ansvar for både det ene og det andre nå!

Det største problemet oppi det her er den fullstendig mangelfulle RESPEKTEN!! Han har fra første stund omtrent ansett alt mitt som hans. Leiligheta fordi han jo betalte husleie til meg/banken (stortsett aldri tidsnok dog, så jeg måtte legge ut MANGE måneder), bilen fordi han jo var med og spleiset på bensin og èn gang var med på å spleise på en reparasjon på bilen som tilsammen kostet 3000,- kr, altså 1500,- pr pers - men riktignok mot at han fikk låne bilen en hel uke hjemmefra. Jeg sa at vi kunne vente med den reparasjonen og heller la bilen stå en stund, men det ville han ikke. Dette er ca 1 år siden, og fortsatt bruker han det imot meg! Han har jo fått låne bilen min daglig i over 1 år (noe han jo sier er en selvfølge siden han spleiser på bensin), og nå når jeg prøver å fortelle han at jeg gjerne ønsker å råde over min egen bil, får jeg slengt i trynet at det er like mye hans bil som min pga den reparasjonen for 1 år siden!! Det provoserer meg så sinnssykt!! TAKKNEMLIGHET eksisterer ikke hos ham!

Og nå når han omsider er begynt å jobbe for Adecco: Hvis jeg sier at jeg selv gjerne vil ha bilen en dag, klikker han fullstendig og forteller meg for en fi**e jeg er og at han gidder faen ikke å bo sammen med meg som jo både hakker på han (ang husarbeid) og er så kjiip. Så sier han at "først maser du om at jeg må finne meg en jobb, og når jeg endelig får en jobb, får jeg faen ikke låne bilen din for å komme meg dit. Da må du ikke komme til meg å klage hvis jeg ikke har penger til å betale gjelda mi". Så truer han med brudd osv.. Ergo er det altså MITT ansvar at han kommer seg på jobb!! De første to/tre mnd lånte jeg bilen til ham med glede fordi jeg var så lettet over at var i arbeid igjen, men jeg er selv sykemeldt og synes det kan være greit å ha min egen bil tilgjengelig av og til.. Dessuten er den ene jobben som han har jobbet endel på, flere mil herfra - 3 kvarters kjøring herfra, altså 1 1/2 time kjøring hver dag. Og kanskje jeg er kjiip, men bilen er såpass gammel at jeg gjerne vil slite den helt ut SELV før den må prekiveres.. Og det blir jo endel slitasje med såpass mye kjøring hver dag (han har fått tilbud om et vikariat der frem til sommerferien). Har snakket med ham om dette med slitasje, for han får 200,- kr hver dag i kjøregodtgjørelse når han kjører dit, som han jo selvsagt tar som en ekstra bonus i lønna si. For skulle det skje noe med bilen på vei dit, må jeg værsågod være med på å spleise på en evt reparasjon, for bilen er jo så gammel...! Den sjansen har jeg ikke lyst til å ta fordi jeg vet at jeg mest sannsynlig må legge ut for ham også, og hvis vi da skulle krangle i ettertid, får jeg jo bare beskjed om å se langt etter de pengene..

Huff, det ble mye her, men godt å få det ut. Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med å fortelle dere alt det jeg har skrevet, for i utgangspunktet skulle spørsmålet mitt være kort og konsist:

Er det mulig å gjenvinne gjensidig respekt i et forhold som har sklidd helt ut? Og her mener jeg for min egen del også fordi jeg selv sliter med å ha respekt for en som behandler meg på den måten. Når han ikke viser meg respekt, klarer ikke jeg å gi han det tilbake heller.

Hjertelig takk for aventuelle svar.

[Gjest Gjest]

Ikke gidd mer, helt seriøst, det blir bare for drøyt.

[Picatchu]

:klø:

Hvorfor er du sammen med han?

Jeg bare lurer..

Det er vanskelig å "gjennvinne" gjensidig respekt som du kaller det når:

1.Den gjensidige respekten egentlig aldri har vært der (du sier jo selv at hans flotte oppførsel den første tiden kun var skuespill fra hans side).

2. Det kun er den ene av to parter som i realiteten ønsker gjensidig respekt.

Jeg må bare være så ærlig å si at han høres ut som en god gammeldags d****sekk.

Sorry.

Lykke til, tror du vet godt hva du må gjøre her

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Han sier at han skjønner godt at x`n min behandlet meg som han gjorde, og at jeg fortjente det. I tillegg kaller han meg de styggeste tingene når han blir sint nok, og spytter på meg.

Har ikke lest hele innlegget ditt, men dette sitatet bør være nok til å skjønne at dette er en mann du må gjøre det slutt med. Han er umoden og svært aggressiv. Du selv fremstår imidlertid også som rimelig aggressiv. Så jeg synes også du bør jobbe med deg selv etter at du har avsluttet dette forholdet. Terapi kan gjøre godt. Og du bør absolutt ikke stupe inn i et nytt forhold med en gang. Jobb med deg selv, bli klar over hva du vil ha, og deretter vil du tiltrekke deg en annen type menn.

[Gjest Gjest]

Psykopat?

Kom deg ut av forholdet så fort som mulig. Dette blir bare verre!!

[Kakee]

Du skjønner jo selv hva du egentlig burde gjøre.

[I Grosny]

Må prøve å gjøre dette så kort som mulig, for jeg makter bare ikke å skrive ned alt..! Da kan jeg like gjerne gi ut bok...

Da jeg ble sammen med min samboer for litt over 1 år siden, var han så stupforelsket i meg at han må ha spilt et så bra skuespill ovenfor meg om hvor god person han var, at han fortjener Oscar. Jeg gjorde helt klart for ham hva jeg aksepterte og ikke aksepterte i et forhold, slik at det ikke skulle bli noen diskusjoner underveis i forholdet.. Dette var ting jeg ønsket å ta opp med ham fordi jeg nettopp hadde gått ut av et 2-årig langt forhold med både fysisk og psykisk mishandling, løgner og tillitsbrudd etter tillitsbrudd - noe som desverre gjorde meg både sjalu og mistenksom. Min nåværende samboer var "sååå forståelsesfull", og jeg følte at HAN kom jeg til å føle meg trygg hos..

Men etterhvert som den mest intense forelskelsen la seg hos han, fikk jeg gradvis se de mindre gode sidene hos han.. Sider som faktisk er motbydelig. Da kan han nemlig ikke stå for de tingene han "så oppriktig" mente i begynnelsen om at han var en så utrolig bra person for meg som hadde gått igjennom noe slikt med x`n min. Og han innrømmer gjerne at han bare sa det fordi han var så stupforelsket i meg der og da.. Naturlig nok blir jeg både sint og skuffet når han bare tar så lett på det at han løy, men det har jeg, i hans øyne INGEN som helst rett til å bli. Han sier at han skjønner godt at x`n min behandlet meg som han gjorde, og at jeg fortjente det. I tillegg kaller han meg de styggeste tingene når han blir sint nok, og spytter på meg.

Nei, det er ikke sånn at jeg underkaster meg totalt og lar han herje med meg, men jeg har til dags dato ikke kalt han stygge, usaklige ting, spyttet på ham eller sagt at jeg ønsket ham død (som han ofte også gjør).

Han har aldri vært i stand til å ta imot kritikk på en moden måte. Eller "kritikk" i gåseøyne velger jeg å skrive, for mye av det jeg sier er jo ikke ment på ham som person. F.eks når jeg ber ham vaske på YTTERSIDEN av kasserollene også, fordi det jo ofte søles der også når man forsyner seg. Eller hvis jeg ber ham for n`te gang om å vaske av kjøkkenbenken også, i samme omgang som han tar kjøkkenet. Dette er ting han har klikket av fra første stund, men han sier nå at han klikker fordi jeg "hakker på ham". Jeg har sagt så mange ganger at det ikke på noen måte er ment som personlig kritikk, og at hvis han bare gjør det til en vane, så slipper jeg jo å si det til han flere ganger. Men det nytter bare ikke, for han FINNES ikke huslig av seg, så jeg føler at jeg må PEKE på hver eneste huslige ting som må gjøres, hvis jeg ikke ønsker å gjøre ALT husarbeidet selv.

I tillegg til husarbeid, er økonomi noe vi krangler MYE om..!! Han har bare ikke økonomisk sans.. Riktignok har han faktisk STUDERT økonomi, så han SKJØNNER ting og kan så absolutt regne, men her er det KUN snakk om å ikke orke å ta ansvar!! Da jeg møtte ham hadde han ikke åpnet posten sin på flere mndr fordi han var redd alle regningene og inkassosakene. Jeg trodde jeg skulle klare å hjelpe ham, for han var jo så snill og god, så dette skulle vi klare sammen. Men da han ordrett sa at han FORVENTET at jeg hjalp han økonomisk, og jeg begynte å føle at han utnyttet meg på det området, var ikke gleden min over å kunne hjelpe så stor lengre.. Han sa at han forventet at jeg stilte opp form ham over en tung periode, for det ville han gjort for meg. Der er jeg forsåvidt HELT enig, men når jeg så hvilken holdning han hadde til penger og tilbakebetaling av gjeld både til meg, venner og familie, ble jeg naturlig nok skeptisk. Dessuten har ikke dette vart i "bare en periode".. Han hadde dårlig betalt i den jobben han hadde da jeg møtte ham - i tillegg til inkassokrav og kreditorer som ringte dag etter dag uten at han tok tlf. Og da han ble arbeidsledig i begynnelsen av juli ifjor pga et vikariat som gikk ut, ga han helt opp å prøve å finne seg ny jobb når han ikke fikk den første og beste han søkte på. I februar i år fikk jeg OMSIDER overtalt ham til å melde seg inn i Adecco, så nå tar han jobber for dem, men det er jo ingenting fast, så økonomien er jo fortsatt ustabil. Her kunne jeg skrevet MYE om dårlig holdning til penger, gjeld og økonomi generelt, men jeg tror dere forstår..

Iallefall, jeg har egen leilighet som jeg kjøpte for noen år tilbake siden, en gammel bil som også kommer godt med, og ellers ganske grei kontroll på økonomien min. Han eier ingenting annet enn klærne sine og et par gitarer. Det til tross for at han et lån på over 100 000,- som han rett og slett har brukt på alt og ingenting, og som moren hans nå har vært nødt til å overta (mot at han betaler avdrag til henne) pga inkassokrav, og at hun var kausjonist. Til opplysning så er han 30 år, så jeg mener det er på tide å begynne å ta ansvar for både det ene og det andre nå!

Det største problemet oppi det her er den fullstendig mangelfulle RESPEKTEN!! Han har fra første stund omtrent ansett alt mitt som hans. Leiligheta fordi han jo betalte husleie til meg/banken (stortsett aldri tidsnok dog, så jeg måtte legge ut MANGE måneder), bilen fordi han jo var med og spleiset på bensin og èn gang var med på å spleise på en reparasjon på bilen som tilsammen kostet 3000,- kr, altså 1500,- pr pers - men riktignok mot at han fikk låne bilen en hel uke hjemmefra. Jeg sa at vi kunne vente med den reparasjonen og heller la bilen stå en stund, men det ville han ikke. Dette er ca 1 år siden, og fortsatt bruker han det imot meg! Han har jo fått låne bilen min daglig i over 1 år (noe han jo sier er en selvfølge siden han spleiser på bensin), og nå når jeg prøver å fortelle han at jeg gjerne ønsker å råde over min egen bil, får jeg slengt i trynet at det er like mye hans bil som min pga den reparasjonen for 1 år siden!! Det provoserer meg så sinnssykt!! TAKKNEMLIGHET eksisterer ikke hos ham!

Og nå når han omsider er begynt å jobbe for Adecco: Hvis jeg sier at jeg selv gjerne vil ha bilen en dag, klikker han fullstendig og forteller meg for en fi**e jeg er og at han gidder faen ikke å bo sammen med meg som jo både hakker på han (ang husarbeid) og er så kjiip. Så sier han at "først maser du om at jeg må finne meg en jobb, og når jeg endelig får en jobb, får jeg faen ikke låne bilen din for å komme meg dit. Da må du ikke komme til meg å klage hvis jeg ikke har penger til å betale gjelda mi". Så truer han med brudd osv.. Ergo er det altså MITT ansvar at han kommer seg på jobb!! De første to/tre mnd lånte jeg bilen til ham med glede fordi jeg var så lettet over at var i arbeid igjen, men jeg er selv sykemeldt og synes det kan være greit å ha min egen bil tilgjengelig av og til.. Dessuten er den ene jobben som han har jobbet endel på, flere mil herfra - 3 kvarters kjøring herfra, altså 1 1/2 time kjøring hver dag. Og kanskje jeg er kjiip, men bilen er såpass gammel at jeg gjerne vil slite den helt ut SELV før den må prekiveres.. Og det blir jo endel slitasje med såpass mye kjøring hver dag (han har fått tilbud om et vikariat der frem til sommerferien). Har snakket med ham om dette med slitasje, for han får 200,- kr hver dag i kjøregodtgjørelse når han kjører dit, som han jo selvsagt tar som en ekstra bonus i lønna si. For skulle det skje noe med bilen på vei dit, må jeg værsågod være med på å spleise på en evt reparasjon, for bilen er jo så gammel...! Den sjansen har jeg ikke lyst til å ta fordi jeg vet at jeg mest sannsynlig må legge ut for ham også, og hvis vi da skulle krangle i ettertid, får jeg jo bare beskjed om å se langt etter de pengene..

Huff, det ble mye her, men godt å få det ut. Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med å fortelle dere alt det jeg har skrevet, for i utgangspunktet skulle spørsmålet mitt være kort og konsist:

Er det mulig å gjenvinne gjensidig respekt i et forhold som har sklidd helt ut? Og her mener jeg for min egen del også fordi jeg selv sliter med å ha respekt for en som behandler meg på den måten. Når han ikke viser meg respekt, klarer ikke jeg å gi han det tilbake heller.

Hjertelig takk for aventuelle svar.

Det ser ut som om du ikke har barn. Hvor gammel er du? 25? 30? Hvis du ønsker deg barn, så bør du ha en far som holder mål. Du beskriver en gutt som ikke holder mål. Jeg tror du bør sende han vekk , ta noen måneder alene i ro og fred, og gå å finne deg en mann som er bra nok til å bli far for barna dine.

[Gjest huff da]

Må prøve å gjøre dette så kort som mulig, for jeg makter bare ikke å skrive ned alt..! Da kan jeg like gjerne gi ut bok...

Da jeg ble sammen med min samboer for litt over 1 år siden, var han så stupforelsket i meg at han må ha spilt et så bra skuespill ovenfor meg om hvor god person han var, at han fortjener Oscar. Jeg gjorde helt klart for ham hva jeg aksepterte og ikke aksepterte i et forhold, slik at det ikke skulle bli noen diskusjoner underveis i forholdet.. Dette var ting jeg ønsket å ta opp med ham fordi jeg nettopp hadde gått ut av et 2-årig langt forhold med både fysisk og psykisk mishandling, løgner og tillitsbrudd etter tillitsbrudd - noe som desverre gjorde meg både sjalu og mistenksom. Min nåværende samboer var "sååå forståelsesfull", og jeg følte at HAN kom jeg til å føle meg trygg hos..

Men etterhvert som den mest intense forelskelsen la seg hos han, fikk jeg gradvis se de mindre gode sidene hos han.. Sider som faktisk er motbydelig. Da kan han nemlig ikke stå for de tingene han "så oppriktig" mente i begynnelsen om at han var en så utrolig bra person for meg som hadde gått igjennom noe slikt med x`n min. Og han innrømmer gjerne at han bare sa det fordi han var så stupforelsket i meg der og da.. Naturlig nok blir jeg både sint og skuffet når han bare tar så lett på det at han løy, men det har jeg, i hans øyne INGEN som helst rett til å bli. Han sier at han skjønner godt at x`n min behandlet meg som han gjorde, og at jeg fortjente det. I tillegg kaller han meg de styggeste tingene når han blir sint nok, og spytter på meg.

Nei, det er ikke sånn at jeg underkaster meg totalt og lar han herje med meg, men jeg har til dags dato ikke kalt han stygge, usaklige ting, spyttet på ham eller sagt at jeg ønsket ham død (som han ofte også gjør).

Han har aldri vært i stand til å ta imot kritikk på en moden måte. Eller "kritikk" i gåseøyne velger jeg å skrive, for mye av det jeg sier er jo ikke ment på ham som person. F.eks når jeg ber ham vaske på YTTERSIDEN av kasserollene også, fordi det jo ofte søles der også når man forsyner seg. Eller hvis jeg ber ham for n`te gang om å vaske av kjøkkenbenken også, i samme omgang som han tar kjøkkenet. Dette er ting han har klikket av fra første stund, men han sier nå at han klikker fordi jeg "hakker på ham". Jeg har sagt så mange ganger at det ikke på noen måte er ment som personlig kritikk, og at hvis han bare gjør det til en vane, så slipper jeg jo å si det til han flere ganger. Men det nytter bare ikke, for han FINNES ikke huslig av seg, så jeg føler at jeg må PEKE på hver eneste huslige ting som må gjøres, hvis jeg ikke ønsker å gjøre ALT husarbeidet selv.

I tillegg til husarbeid, er økonomi noe vi krangler MYE om..!! Han har bare ikke økonomisk sans.. Riktignok har han faktisk STUDERT økonomi, så han SKJØNNER ting og kan så absolutt regne, men her er det KUN snakk om å ikke orke å ta ansvar!! Da jeg møtte ham hadde han ikke åpnet posten sin på flere mndr fordi han var redd alle regningene og inkassosakene. Jeg trodde jeg skulle klare å hjelpe ham, for han var jo så snill og god, så dette skulle vi klare sammen. Men da han ordrett sa at han FORVENTET at jeg hjalp han økonomisk, og jeg begynte å føle at han utnyttet meg på det området, var ikke gleden min over å kunne hjelpe så stor lengre.. Han sa at han forventet at jeg stilte opp form ham over en tung periode, for det ville han gjort for meg. Der er jeg forsåvidt HELT enig, men når jeg så hvilken holdning han hadde til penger og tilbakebetaling av gjeld både til meg, venner og familie, ble jeg naturlig nok skeptisk. Dessuten har ikke dette vart i "bare en periode".. Han hadde dårlig betalt i den jobben han hadde da jeg møtte ham - i tillegg til inkassokrav og kreditorer som ringte dag etter dag uten at han tok tlf. Og da han ble arbeidsledig i begynnelsen av juli ifjor pga et vikariat som gikk ut, ga han helt opp å prøve å finne seg ny jobb når han ikke fikk den første og beste han søkte på. I februar i år fikk jeg OMSIDER overtalt ham til å melde seg inn i Adecco, så nå tar han jobber for dem, men det er jo ingenting fast, så økonomien er jo fortsatt ustabil. Her kunne jeg skrevet MYE om dårlig holdning til penger, gjeld og økonomi generelt, men jeg tror dere forstår..

Iallefall, jeg har egen leilighet som jeg kjøpte for noen år tilbake siden, en gammel bil som også kommer godt med, og ellers ganske grei kontroll på økonomien min. Han eier ingenting annet enn klærne sine og et par gitarer. Det til tross for at han et lån på over 100 000,- som han rett og slett har brukt på alt og ingenting, og som moren hans nå har vært nødt til å overta (mot at han betaler avdrag til henne) pga inkassokrav, og at hun var kausjonist. Til opplysning så er han 30 år, så jeg mener det er på tide å begynne å ta ansvar for både det ene og det andre nå!

Det største problemet oppi det her er den fullstendig mangelfulle RESPEKTEN!! Han har fra første stund omtrent ansett alt mitt som hans. Leiligheta fordi han jo betalte husleie til meg/banken (stortsett aldri tidsnok dog, så jeg måtte legge ut MANGE måneder), bilen fordi han jo var med og spleiset på bensin og èn gang var med på å spleise på en reparasjon på bilen som tilsammen kostet 3000,- kr, altså 1500,- pr pers - men riktignok mot at han fikk låne bilen en hel uke hjemmefra. Jeg sa at vi kunne vente med den reparasjonen og heller la bilen stå en stund, men det ville han ikke. Dette er ca 1 år siden, og fortsatt bruker han det imot meg! Han har jo fått låne bilen min daglig i over 1 år (noe han jo sier er en selvfølge siden han spleiser på bensin), og nå når jeg prøver å fortelle han at jeg gjerne ønsker å råde over min egen bil, får jeg slengt i trynet at det er like mye hans bil som min pga den reparasjonen for 1 år siden!! Det provoserer meg så sinnssykt!! TAKKNEMLIGHET eksisterer ikke hos ham!

Og nå når han omsider er begynt å jobbe for Adecco: Hvis jeg sier at jeg selv gjerne vil ha bilen en dag, klikker han fullstendig og forteller meg for en fi**e jeg er og at han gidder faen ikke å bo sammen med meg som jo både hakker på han (ang husarbeid) og er så kjiip. Så sier han at "først maser du om at jeg må finne meg en jobb, og når jeg endelig får en jobb, får jeg faen ikke låne bilen din for å komme meg dit. Da må du ikke komme til meg å klage hvis jeg ikke har penger til å betale gjelda mi". Så truer han med brudd osv.. Ergo er det altså MITT ansvar at han kommer seg på jobb!! De første to/tre mnd lånte jeg bilen til ham med glede fordi jeg var så lettet over at var i arbeid igjen, men jeg er selv sykemeldt og synes det kan være greit å ha min egen bil tilgjengelig av og til.. Dessuten er den ene jobben som han har jobbet endel på, flere mil herfra - 3 kvarters kjøring herfra, altså 1 1/2 time kjøring hver dag. Og kanskje jeg er kjiip, men bilen er såpass gammel at jeg gjerne vil slite den helt ut SELV før den må prekiveres.. Og det blir jo endel slitasje med såpass mye kjøring hver dag (han har fått tilbud om et vikariat der frem til sommerferien). Har snakket med ham om dette med slitasje, for han får 200,- kr hver dag i kjøregodtgjørelse når han kjører dit, som han jo selvsagt tar som en ekstra bonus i lønna si. For skulle det skje noe med bilen på vei dit, må jeg værsågod være med på å spleise på en evt reparasjon, for bilen er jo så gammel...! Den sjansen har jeg ikke lyst til å ta fordi jeg vet at jeg mest sannsynlig må legge ut for ham også, og hvis vi da skulle krangle i ettertid, får jeg jo bare beskjed om å se langt etter de pengene..

Huff, det ble mye her, men godt å få det ut. Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med å fortelle dere alt det jeg har skrevet, for i utgangspunktet skulle spørsmålet mitt være kort og konsist:

Er det mulig å gjenvinne gjensidig respekt i et forhold som har sklidd helt ut? Og her mener jeg for min egen del også fordi jeg selv sliter med å ha respekt for en som behandler meg på den måten. Når han ikke viser meg respekt, klarer ikke jeg å gi han det tilbake heller.

Hjertelig takk for aventuelle svar.

Herregud når jeg leser sånt som dette er jeg så glad jeg har kjæresten min. Skjønner ikke hvordan noen folk på død og liv skal holde sammen når de behandler hverandre som en dritt!? Hva i all verden er det dere ser i hverandre??? Hvorfor skal dere være sammen? Tror dere har det bedre hver for dere.......

[Glitnir]

Hva får du egentlig ut av et forhold med denne fyren? Har du det bra? Hvordan føler du deg når du er sammen med ham? For ut ifra det du skriver virker det som du har det vondt i forholdet, og da er ikke det lengre noe sted å være.

[Shinana]

Hei på deg!

Har som oftest den oppfatning at man i alle fall skal forsøke å finne ut av ting før man går fra hverandre, men i ditt tilfelle ville jeg jammen bare tuppa fyren rett ut!

Det virker ikke som om du har særlig med følelser tilbake for ham, og det kan jeg godt forstå!

Spytter han på deg?

Det er jo alene grunn til å si takk og farvel!

Ønsker deg død, og kjefter på deg i alle sammenhenger?

Forholdet deres har en altfor lav terskel til hva som kan tillates mellom to mennesker, etter min mening.

Respekt og voksen oppførsel er avgjørende for et godt forhold!

Spytting og dødsønsker er håpløse ting i så måte.

Slike ting skal man aldri akseptere!

Håper du finner ut av dette; det fortjener du virkelig!

Ikke finn deg i noen form for trakassering!

[Jodi]

Neste gang han truer med brudd, så bare vis ham døra og si "værsego". Jeg tror du hadde fått det mye bedre uten ham!

[Gjest Glør]

Nei, jeg tror ikke det mulig å gjenvinne respekten i dette forholdet. Fordi han utnytter deg, økonomisk og følelsesmessig, og mye av det du skriver tyder på at han er bevisst det han gjør. Mye av det du skriver om han er også klassiske tegn på psykopati.

Du skriver også at du har blitt mishandlet i ett forhold tidligere. Det betyr at du bør være ekstra ops på slike ting, siden det er veldig lett å falle inn i gamle mønstre, uten at man ser det med en gang. Det at han forsøker å styre deg med å bli sint, og spytte på deg er ganske alvorlig. Det at du ikke tar opp ting med han fordi du er redd sinnet hans er også ett tegn på at han er flink til å manipulere deg.

Jeg synes du bør avslutte dette forholdet så snart som mulig, mens du fortsatt reagerer på oppførselen hans. Han har også innrømmet at han løy for deg i starten av forholdet, for å manipulere deg, så det er stor mulighet for at han har vært ute etter å utnytte deg fra starten av. Slike menn pleier også ofte å finne kvinner som er mishandlet fra før, i håp om at de er lettere å manipulere.

Jeg har vært i ett slik forhold seg, og vet at det er vanskelig å bryte, men jo snarere du setter foten ned, jo lettere er det.

[Vera Vinge]

Om en partner gjentatte ganger hadde sagt at han ønsket meg død og spyttet på meg, er det hvertfall ingen tvil om hva jeg burde gjøre. Kanskje kan det repareres med f.eks. familieterapi, kanskje ender det med at du kaster bort år av ditt liv hvor du kunne hatt det så mye bedre sammen med noen andre. Bare du kan komme med svaret her, men ut fra det du forteller, behandler han deg ikke med respekt.

[Gjest Gjest]

Nei, han behandler deg ikke med respekt, og du bør absolutt avslutte forholdet. For at du ikke skal møte samme type mann i det neste forholdet, er det viktig at du arbeider med deg selv. Gå gjerne i terapi, for også å bearbeide dine tidligere vonde opplevelser. Du må forbedre ditt selvbilde, så vil du etterhvert tiltrekke deg en annen type menn som ikke behandler deg dårlig.

[Gjest Ts]

Tusen takk for svar alle sammen. Det er altså ikke noen av dere som tror at det er noe håp..?

Er enig med dere alle, men det er så utrolig vanskelig... Vet ikke hvorfor jeg er sånn?! At jeg tviholder på forhold som er alt annet enn bra for meg. Det er jo ikke første gang jeg er i et dårlig forhold - noe som igjen ofte får meg til å tenke at det ER virkelig MEG det er noe galt med! Jeg MÅ jo være ENORMT provoserende!

Idag f.eks... Min samboer hadde vasket badet for et par dager siden, mens jeg tok resten av leiligheten. Og igår formiddag så jeg at det så ut som at hele toalettet var vasket med sølevann.. Dette fordi det var tørket skitt rundt hele. Altså, han må ha tatt en kjapp "kattevask" med noe vått slik at støvet som jo setter seg utenpå alle toalett bare har blitt "våtet og flyttet på". Jeg ville gjerne vise ham dette fordi dette ang kattevask har blitt tatt opp tidligere, men han nekter selvsagt alltid og mener at han alltid gjør ting skikkelig.. Bare så rart at han bruker under halvparten av den tiden jeg bruker når han gjør husarbeid...?! Og at det stadig dukker opp slike ting som skittene toalett, skittene kasseroller, skittene gulv osv ETTER at han har tatt ansvar for det. Og nei, jeg er IKKE firkantet, vanskelig og pirkete på husarbeid! Har helt NORMALE huslige rutiner. Iallefall.. Helt siden igår formiddag til idag har jeg lurt på hvordan jeg skulle si det på en så skånsom måte at han ikke ble sint, så jeg prøvde å si det på en litt humoristisk måte og litt "tilfeldig" mens vi begge oppholdt oss på badet. Han ble ikke sint, men bare litt furtete.. Og da kom det samtidig frem at han hadde brukt en svamp til hele toalettet, både utenpå og til selve setet, uten noen form for desinfiserende middel - OG han hadde tatt vare på svampen og lagt den i baderomshylla til neste gang han/jeg skulle vaske toalettet..! Dette syntes jeg var ekkelt, og prøvde å si så pent som bare det at han ikke måtte ta vare på svampen og at han måtte bruke desinfiserende middel hver gang han vasket det. Altså i utgangspunktet ikke en big deal situation, men hos oss blir slike situasjoner VELDIG big deal. Han klikket fullstendig og fortalte meg at jeg ikke måtte komme å fortelle ham hvordan HAN skulle vaske toalettet, latet som han skulle både slå og spytte på meg, kalte meg stokkdum, stygg og fi**e, og ba meg holde kjeft, mens han gikk rundt og kledde på seg for å gå ut av leiligheten fordi han ble så sint. Når slike situasjoner oppstår, blir jeg så ENORMT fortvilet over reaksjonen hans at det er UMULIG for meg å holde tårene tilbake. Men samtidig som jeg er vanvittig lei meg, blir jeg også veldig sint - helt uten at jeg verken kaller han stygge ting, kaller ham, spytter på ham eller later som jeg skal slå.

Det endte iallefall med at han, for FØRSTE gang kom inn til meg på badet hvor jeg satt og gråt og kysset meg flere ganger på panna, før han gikk ut. Han kom tilbake like etter, og da hadde jeg lagt meg nedpå litt for jeg blir så utrolig tappet for energi etter slike episoder. Da jeg våknet var han i helt fint humør igjen, klemte meg og alt var "såre vel"...

Timene gikk og ting virket greit, helt til jeg var så dum og spørre ham om han hadde drukket opp TO 1,5 liters flasker med brus siden igårkveld. Da ble han rasende IGJEN og sa at jeg hakket på ham osv... Jeg spurte HELT fint, men innrømmer at det også er slike ting jeg kan irritere meg over fordi det jo er JEG som handler inn siden han sjeldent har penger, og fordi han både drikker og spiser opp alt med èn gang man kjøper inn noe. Her i huset går det ikke an å spare noe til senere.. Og igjen fikk jeg beskjed om at HAN gjør som HAN vil, at han var så møkk lei av meg, og at nå IGJEN skulle han flytte ut fordi jeg visstnok er så grusom å bo sammen med. Er det virkelig ingen andre som tar opp slike ting med samboerene sine? Er det "hakkete" av meg å ta opp slike ting? I tillegg til alle de andre mindre fine tingene han tidligere på dagen kalte meg, sa han at han ikke var glad i meg lengre og ikke hadde følelser for meg - men det trakk han tilbake like etterpå. Jeg bare gråter og gråter og sier at jeg ikke skjønner hvorfor han MÅ være så ondskapsfull mot meg og si så mye sårende, bare fordi jeg tar opp, i mine øyne, dagligdagse ting med ham. Har jeg virkelig så vrangforestilt syn på meg selv at jeg ikke ser at det er MEG det er noe galt med som tar opp disse tingene???

Etterhvert sa han rett ut at han ikke har respekt for meg UANSETT hvordan måte jeg sa ting på. Han sa at han tålte rett og slett ikke at jeg sa ifra om NOE som helst til ham.. Så ble vi bare stille begge to, og siden har vi ikke sagt noe.. Han sitter i stolen foran tv`n nå, og jeg i sofaen "sammen med dere"...

Jeg trenger nok profesjonell hjelp, ja.. Siden jeg blir værende i slike forhold. Jeg har desverre latt meg "tåle" mye dritt gjennom årene, og jeg ser ingen ende på det nå.. Trodde virkelig det aller beste om samboeren min de første månedene. Han sier at det er min egen feil at han har blitt sånn som han er nå, fordi jeg har så idiotiske syn på diverse ting her i livet.. Da er de vel idiotiske da, men fortjener jeg virkelig så dårlig behandling av den grunn?? Det har jeg vanskelig for å se selv..

Men hvis jeg nå tar steget og oppsøker profesjonell hjelp, hvor skal jeg søke uten at ventetiden blir på flere måneder?? Har tidligere blitt søkt til psykolog gjennom fastlegen min fordi jeg bl.a ble banket i det forrige forholdet, og da tok det nesten ett år før jeg fikk time!! Og hva skal jeg begynne med å SI?? Hvor skal jeg starte...? Huff...

[Guinevere]

Huff, dette høres ikke bra ut. Du skjønner vel selv at han ikke er noen bra person, og at reaksjonsmønsteret hans er langt over grensen. Nei, det er ikke første gang du er i et dårlig forhold, som du skriver, men ærlig talt, HVORDAN kan det være din feil og ditt ansvar at to kjærester har behandlet deg som søppel på den måten? Noen er mer uheldige og kommer borti mer dritt enn andre, jeg kjenner selv en flott dame som er skilt to ganger - den første mannen var så vidt jeg forstår voldelig og den andre var generelt ikke snill. Det er ingenting galt med HENNE av den grunn, og det er det neppe med deg heller.

Gå til en lege, fortell det som du har fortalt her, og spør om du kan få henvisning til psykolog. Jeg vet ikke hvor lange ventetidene er, men en plass må du starte.

[Gjest regine ii]

Det du kan gjøre (og BURDE gjøre!) er å kontakte nærmeste krisesenter.

Der får du snakket med folk, som VET at det forholdet du er i er destruktivt når du forteller hvordan ståa er. Du kan ringe dit og fortelle hvor fortvilet du er og at du trenger hjelp, og de vil helt sikkert fortelle deg hva du kan gjøre og hvordan du kan gjøre ting.

Å vente et år på psykolog akkurat nå er bare tull, du må faktisk gjøre noen grep NÅ.

DU må faktisk begynne å ta ansvar for deg selv og det livet du vil ha.

Det betyr at du må slutte å la deg trakassere og tråkke på av samboeren din. Forholdet høres rett og slett sykt ut.

Du må også slutte å ta på deg all skyld. STÅ for det du mener! Jeg er helt enig med deg at man IKKE vasker do med en svamp uten såpe! Likeså at det er unødvendig å drikke opp 3 liter brus på kort tid - iallfall dersom man har dårlig råd.

Og du må faktisk slutte å gråte.

Tenk deg litt om: hvis en god veninne kom til deg og fortalte om et slikt forhold - hva ville du sagt til henne? At det var hennes skyld at fyren oppførte seg som en dritt? At det var hennes skyld at han hele tiden ble sint? Eller ville du ment at hun fortjener bedre? Og hvorfor fortjener ikke DU bedre, da?

DU kan ikke endre han - kun deg selv. Og det er faktisk det du må begynne med. Ikke i morgen eller noe sånt, m en NÅ. Du er sterk nok til det, og INGEN - heller ikke du - fortjener den behandlingen han utsetter deg for.

dette må du gjenta som et mantra mange ganger om dagen: "jeg er verdifull, og skal ikke la meg behandle som dritt av noen! Jeg fortjener å ha det bra" eller noe lignende. Poenget er at du må begynne å tenke positivt OM DEG SELV. Det ER ikke din skyld at samboeren din ikke tåler å bli snakket med eller er i stand til å føre en normal samtale/diskusjon. Slutt å ta ansvar for han, begynn å ta ansvar for deg selv.

[Gjest Tanita]

Det første og beste du kan gjøre, er å flytte ut og komme deg vekk fra han. Han er ikke bra for deg. Hvis du klarer det, har du allerede kommet langt på veien til å få det mye bedre.

[Gjest Gjest]

Samboeren din oppfører seg som en liten drittunge. Jeg ville mistet respekten for han med en gang og kastet han ut. Så lenge du ikke kaster han ut, så sier du faktisk "ja takk" til denne oppførselen. Dette faktum må du dessverre innse. Det er du som lar deg behandle slik. Du har et valg.

[Vera Vinge]

Det er på ingen måte deg det er noe galt med. Han er ansvarlig for sine handlinger, og det er ingen unnskyldning for å late som man skal slå eller å kalle deg stygge ting, om man nå sier fra om huslige ting på en irriterende eller en helt normal måte. Her er det ikke du som er problemet. Det at dette skjer igjen (jeg tenker på tidl. forhold), kan være tilfeldig. Eller det kan være du har lett for å bli tiltrukket av en bestemt type menn. Jeg vet ikke. Du er ikke ansvarlig for at dette skjer deg, men du er den eneste som kan ta ansvar for å komme deg ut av dette, slik situasjonen er. Du må ta tak i deg selv, sette deg i respekt (f.eks. ved å gå) og innse at du fortjener langt bedre enn dette.

Jeg føler veldig med deg, og jeg skjønner at du har det utrolig vanskelig nå og under slike episoder. Men du trenger som sagt ikke å leve livet på denne måten.