Hva er egentlig vitsen med å ha en samboerkontrakt?

[Gjest Gjest]

Når er det spesielt viktig?

Når er det ikke viktig?

Hvorfor er det så få som har det?

Er det noen fordeler ved ikke å ha samboerkontrakt?

Er det noen ulemper ved å ha samboerkontrakt?

[Rosalie]

Det er spesielt viktig den dagen det blir brudd. For da har man på svart og hvitt hvem som eier hva, hva man skal gjøre med ting man eier i fellesskap etc. En samboerkontrakt må dermed settes opp når man er nyforelsket og livet er som en dans på roser.

Få har det fordi de tenker at "jamen, vi kommer da til å være sammen for alltid, så vi trenger det ikke".

Det er ingen fordeler ved ikke å ha samboerkontrakt, og ingen ulemper ved å ha det.

NB: Husk å ha en kopi av kontrakten liggende hos noen som er forholdsvis nøytrale. For "plutselig" har partene to forskjellige kontrakter og hvordan bevise hvilken av de som er den man skrev i fellesskap?

[Gjest Gjest]

Jeg synes samboerkontrakt egentlig er litt kynisk. Litt som å ha en ekteskapspakt der man beskytter sine eiendeler mot partneren sin.

Verken jeg eller noen jeg kjenner har hatt behov for en samboerkontrakt for å rydde opp i eiendeler etter et samlivsbrudd. Selv om samlivet ender så er man da fortsatt samme person som før, og er man da to ærlige og redelige personer så trenger man ikke samboerkontrakt. Man er da voksne og "skikkelige" mennesker!

Et forhold skal jo bygge på tillit. Jeg synes en samboerkontrakt vitner om mangel på tillit.

[Rosalie]

Og jeg synes at å skalte og valte uten samboerkontrakt er å være i overkant naiv.

[Gjest Gjest]

Og jeg synes at å skalte og valte uten samboerkontrakt er å være i overkant naiv.

Da har du kanskje erfaring fra andre type samlivsbrudd enn jeg har.

Jeg snakker ikke bare om meg selv, men om venner, familie, kollegaer osv. Ingen har savnet en samboerkontrakt. Voksne mennesker med god oppdragelse fikser da fordelingen av eiendeler uten å lage bråk ut av det!

[Fanteria]

Ser det ikke er nevnt.

Men hva med dødsfall?

Noen som har fæle svigerforeldre her?

De vil isåfall ta alt det de mener tilhører dem. Og det kan jo bli en "morsom" sak.

[juliane]

Jeg synes samboerkontrakt egentlig er litt kynisk. Litt som å ha en ekteskapspakt der man beskytter sine eiendeler mot partneren sin.

Verken jeg eller noen jeg kjenner har hatt behov for en samboerkontrakt for å rydde opp i eiendeler etter et samlivsbrudd. Selv om samlivet ender så er man da fortsatt samme person som før, og er man da to ærlige og redelige personer så trenger man ikke samboerkontrakt. Man er da voksne og "skikkelige" mennesker!

Et forhold skal jo bygge på tillit. Jeg synes en samboerkontrakt vitner om mangel på tillit.

Det er jo på grunn av sånne holdninger mange ikke har samboerkontrakt. Det er langt fra alle brudd som er enkle og greie og der man samarbeider godt. I enkelte tilfeller er en av partene dypt såret og ønsker å lage så mye trøbbel for den andre som overhode mulig. I andre tilfeller har man bodd sammen så lenge at ingen aner hvem som eier hva. I noen tilfeller har den ene gravd sin egen grav ved å bidra til fellesskapet ved å handle all mat o.l, mens den andre sitter jublende igjen med nedbetalt leilighet og kvitteringer på både sofagruppen og hjemmekinoanlegget.

[Gjest Gjest]

Eneste tilfellet jeg skulle tenke meg en samboerkontrakt var i tilfelle dødsfall mtp barn. Så lenge vi ikke har barn ser jeg ikke poenget. Skulle f.eks. samlivet vårt ryke til uken vet vi begge to hva vi har rett på, og det er jeg som kommer dårligst ut der. Jeg har investert tid og div. på leiligheten hans og investert i forskjellig innbo (men ikke noe av større kostnad da jeg er student og han har fast arbeid og god inntekt). Det er hans leilighet.

Jeg tar med meg klærene mine, eiendommer som står i mitt navn (dataen min f.eks.), bøker og gitar. Ting som tilhører leiligheten blir der, selv om jeg kanskje har kjøpt dem eller vært med på å betale(lamper, sengetøy, kjøkkenredskaper, møbler). Jeg betaler ikke leie for å bo i leiligheten (fordi han eier den) men jeg er med på andre utgifter og ansvar (strøm, borettslagsplikter, jeg tar husarbeidet (ca. 80% fordi han jobber), jeg lager mat og handler).

Alt i alt så regner jeg med at dersom det tok slutt så har jeg rett på de tingene jeg nevnte og ikke noe annet. Jeg har ikke betalt husleie og dermed så går alle de andre ingene opp-i-opp med boutgifter. Jeg disponerer også bil når ikke kjæresten min bruker den og den bruker jeg gratis (hvis ikke jeg skal lengre enn til skolen/butikken/sentrum da. Langtur blir seff bensin + slitasje) og nyter godt ut av at han eier bil på andre måter også (f.eks. ferieturer).

Da hadde det blitt hjem igjen til mamma og pikerommet inntil jeg kunne fått meg tak i leilighet.

Kanskje naivt å ikke ha kontrakt, men jeg føler ikke at jeg har rett på noe og jeg regner ikke med å ha det heller.

Den dagen vi får barn er vi gift, og dermed er samboerkontrakt ikke lenger et tema. Det er mulig vi da kommer til å vurdere evt særeie/felleseiekontrakt el.l. F.eks. vil en bolig være felles mens en hytte kanskje hans. Ved skilsmisse er boligen delt og "følger barna" mens hytten blir hans etter særeie.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Vi får håpe at de som velger å ikke ha samboerkontrakt ikke blir utsatt for en som ikke en gang vil la dem ha med seg sine egne og ungenes klær (en bekjent), dele cd samlingen som man har bygget sammen over mange år (en annen bekjent), dele hus og innventar som man har kjøpt i fellesskap over et langt samliv (en tredje bekjent). Alle disse var gift - og måtte gå rettens vei for å få sine rettigheter. Hvis de hadde vært samboere hadde de ikke hatt noe å vise til.

Etter mitt skjønn er det å leve sammen uten noen som helst form for kontrakt et sjansespill jeg ALDRI ville tatt. Det har slett ikke noe med manglende tillit å gjøre, men med lang erfaring gjennom et langt liv hvor den snille man levde sammen med kan gå hen å bli helt idiot og holde tilbake ting selv om de veldig godt vet at det er tyveri.

[Jentepusen]

Jeg har brent meg på å ikke ha samboer kontrakt....

Vi kjøpte hus sammen.... og jeg fikk ingenting av de penga jeg la i huset når det ble slutt....

Har lagt hendelsen bak meg, men vil aldri oppleve det igjen

[Gjest Gjest]

Jeg er mest nysgjerrig på hva slags menneskekunnskaper man har når man går inn i parforhold og så "plutselig" oppdager at partneren er en drittsekk som ikke unner deg noe.

Jeg har faktisk aldri opplevd noe sånt, verken personlig eller via bekjente.

(Nei, jeg er ikke en fjortis uten livserfaring)

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg er mest nysgjerrig på hva slags menneskekunnskaper man har når man går inn i parforhold og så "plutselig" oppdager at partneren er en drittsekk som ikke unner deg noe.

Jeg har faktisk aldri opplevd noe sånt, verken personlig eller via bekjente.

(Nei, jeg er ikke en fjortis uten livserfaring)

Når man er ung og uerfaren i det man går inn i et forhold så er det naturlig at man tror at partneren vil være den samme. Mange inngår nok samboerskap og forpliktelser lenge før man kjenner partneren. Pluss på et par fødsler og vips så var det ikke så enkelt å bryte ut.

Min mann var utro mot meg, tror du jeg hadde giftet meg med han hvis jeg hadde vist at han skulle være utro 10 år senere? Vi hadde også stor enighet om økonomien og trodde vi hadde en felles platform for mye av ekteskapet vårt da vi var unge og ble gift. Men gjett hva? Vi vokste i hver sin retning etterhvert som vi ble eldre.

Nå når jeg er 44 år kunne det aldri ramlet meg inn å risikere å rive ned alt jeg har bygget opp etter skilsmissen ved å gå inn i et samboerforhold og sikre at det kan avsluttes etter klare regler. Spesielt gjelder dette også i forhold til hans eventuelle barn - de har også rettigheter vet du.

Jenter blir samboere med voldelige menn, tror du han slår på første date'n? Bare fordi du har vært heldig med dine valg og dine partnere betyr ikke det at alle andre er like edel som deg og dine eks'er.

[Gjest Grafica]

Jeg er mest nysgjerrig på hva slags menneskekunnskaper man har når man går inn i parforhold og så "plutselig" oppdager at partneren er en drittsekk som ikke unner deg noe.

Jeg har faktisk aldri opplevd noe sånt, verken personlig eller via bekjente.

(Nei, jeg er ikke en fjortis uten livserfaring)

Jeg har på en måte opplevd noe slikt. Stefaren min forandret personlighet totalt etter bruddet, han ble en helt annen, og var rett og slett en drittsett i et halvt års tid som gjorde alt for å gjøre livet surt for mamma. Han hadde ALDRI vist tendenser til noe slikt tidligere, og når han kom over det, så ble han den samme mannen han hadde vært før.

Et brudd er et traume, tross alt, og mange gjør ting de ikke ellers ville gjort da.

Ang tema: Jeg vil tro samboerkontrakt er spesielt viktig om man har barn, eller mtp på dødsfall. Vi har det ikke, av den enkle grunn at når vi flyttet sammen var det første gang noen av oss flyttet for oss selv, og alt er dermed kjøpt inn felles, så det er utrolig vanskelig å skulle dele hva som er hvem sitt (bortsett fra sånne åpenbare ting som klær, data, mobiltelefon og slikt).

[Gjest Gjest]

Bare fordi du har vært heldig med dine valg og dine partnere betyr ikke det at alle andre er like edel som deg og dine eks'er.

Som sagt snakket jeg ikke bare om meg selv, men om alle jeg kjenner.

Selvsagt er det ille for dem som havner i et forhold med en som slår, men det er da snakk om ekstreme situasjoner. Skulle man tatt alle mulige ting med i betraktningen må man jo ha 500 siders kontrakter for å sikre seg mot alle tenkelige eventualiteter.

Det jeg mener er at for de fleste av oss så er en samboerkontrakt unødvendig. Fordi de fleste av oss klarer å rydde opp i et samlivsbrudd uten å bli drittsekker.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Som sagt snakket jeg ikke bare om meg selv, men om alle jeg kjenner.

Selvsagt er det ille for dem som havner i et forhold med en som slår, men det er da snakk om ekstreme situasjoner. Skulle man tatt alle mulige ting med i betraktningen må man jo ha 500 siders kontrakter for å sikre seg mot alle tenkelige eventualiteter.

Det jeg mener er at for de fleste av oss så er en samboerkontrakt unødvendig. Fordi de fleste av oss klarer å rydde opp i et samlivsbrudd uten å bli drittsekker.

Jeg kan kun kontrollere meg selv og forhindre meg selv fra å bli drittsekk. Jeg kan ikke vite hva den andre part vil gjøre.

Dersom man går inn i et samboerforhold der den ene eier huset og er forholdsvis gjeldfri så må man ha en avtale om hvordan boet skal administreres under samboerforholdet og ved et eventuelt fremtidig brudd.

Det er min mening. Du kan mene noe annet.

[Gjest Gjest]

Det er min mening. Du kan mene noe annet.

Selvsagt. Vi er jo på et diskusjonsforum. Noe annet kunne ikke falt meg inn.

[Gjest life]

Problemet er at ingen av oss kan vite hvordan kjæresten vil ta det den dagen du kommer hjem og forteller at du har funnet en annen du heller vil være sammen med. Og det er når solen skinner og alt er vel i forholdet at man skal sette opp en samboerkontrakt, spesifisere fordeling av hus og gjeld og hvilke eiendeler man hadde med seg inn i forholdet og hvordan det man har anskaffet etterpå skal fordeles dem i mellom.

Det er først når livet butter mot at man ser om kjæresten er en drittsekk eller ikke. Og det er mange nok som har brent seg på at man ikke lagde samboerkontrakt mens solen skinte, fordi de tenkte som så: "Det jeg mener er at for de fleste av oss så er en samboerkontrakt unødvendig. Fordi de fleste av oss klarer å rydde opp i et samlivsbrudd uten å bli drittsekker"

En annen ting som også er veldig greit å merke seg er at den andre kan jo dø, og da er det også greit å kunne vise til hva man selv eier for slekt er ofte slekt verst. Så i tillegg til sambokontrakt så bør man opprette testamente, se på Stieg Larssons samboer gjennom mange år, hun satt ikke igjen med mye da han døde som en formuende mann - da kom familien.

Vær forberedt på en regnværsdag er mitt motto, selv om den dagen kanskje aldri kommer. Der blir som med forsikringer, stort sett får du ikke bruk for dem men de er jammen meg kjekke å ha hvis det skulle bli en vannskade eller annet.

[Gjest Gjest]

Da jeg og min ex skilte lag gikk det meget greit for seg. Ingen ble drittsekker. MEN vi hadde da også en kontrakt. Den hjalp meg i å få det jeg følte at jeg hadde krav på. Da vi flytta sammen eide vi lite eller ingenting. Det vi hadde hadde blitt bytta ut med åra. Han tjente dobbelt så bra som meg, mens jeg hadde brukt tia på å få barn og legge tid og penger der. Så reint teknisk så eide jo han mest. Uten en kontrakt hadde jeg stått på bar bakke. Vi hadde felles økonomi. Jeg var den som alltid måtte være hjemme med syke barn, alltid den som måtte ta seg fri når det var noe. Dette hemma selvfølgelig "min karriere". Ergo mindre kroner og ører, Jeg syntes det var rett og rimlig at jeg fikk kompensert for dette. Den lave lønna drar jeg jo med meg videre selv om jeg bytter jobb.

Om du lever i et samboerskap der kun ene part eier, og har totalt seperat økonomi, og ingen barn, og ikke bygger verdier i felleskap. Da er det en kontrakt mindre viktig.

Om nå din samboer kom hjem i dag og var villt forelsket og ville at du skulle flytte pronto... fortsatt greit at du bare tar tannkosten og går ? Den vaskemaskina dere kjøpte sammen for 5 år siden har jo ingen salgsverdi nå, så du kan ikke få halve kjøpssummen tilbake...

Jeg skjønner at du synes at det ikke er romantisk, og at du ser på det som et grynede tillitsbrudd. Jeg ser på det som å ha tenkt igjennom forholdet, og at det skaper en trygghet for meg å vite at dette er avklart. Økonomi er kjedelige greier, best å få den brikken på plass før den skaper problemer.

[Rosalie]

Og for meg som er sammen med en mann som ikke akkurat er et økonomisk geni, har samboerkontrakt vært en fin måte å sikre at han faktisk får halvparten dersom det blir slutt. For på offisielle papirer har jeg særeie både på leilighet og bil (mens han er medlåntaker på lån), så strengt tatt kan jeg kaste han ut uten at han får med seg mer enn tannbørste og stereoanlegg samt sin del av lån. Men vi har klargjort i samboerkontrakt at de store tingene eier vi 50/50.

[Gjest Gjest]

Dersom man går inn i et samboerforhold der den ene eier huset og er forholdsvis gjeldfri så må man ha en avtale om hvordan boet skal administreres under samboerforholdet og ved et eventuelt fremtidig brudd.

Hva vil det si - at boet skal administreres?