Broren min lever i et ulykkelig ekteskap

[Gjest TS søster]

Jeg har en bror som er gift. Han har vært gift i 7 år, og de har to barn. Jeg har vel aldri hatt inntrykk av at forholdet deres er det mest spennende eller lidenskapelige, men de har sett ut til å ha et greit og rolig forhold.

Personlig synes jeg han hadde klart å finne noen bedre, men har vel bare tenkt at han ser noe jeg ikke ser.

For en stund siden betrodde han meg at han hadde truffet en annen. Han hadde forelsket seg og hadde et forhold bak ryggen på min svigersøster. Jeg sa at jeg syntes han burde tenke seg godt om, og fortelle kona om det så fort som mulig. Siden jeg var den eneste som visste om dette forholdet, så pratet vi mye sammen om det. Han mente at han ville forlate kona si, og jeg fikk hele sannheten om forholdet deres.

Han hadde "tatt til takke" med henne på en måte. De var venner, han var glad i henne og hadde tenkt at det var en god plan å få barn med en venn. Lidenskapen var aldri der, men det var trygt og godt.

Men de siste årene hadde han tenkt mer og mer på hva han gikk glipp av, kjærlighet, lidenskap, sex og alt sånt. Og så møtte han denne elskerinnen, som ga han alt dette. Han sa selv at han aldri hadde følt noe slikt, men han ville finne ut hva det var før han fortalte noe til kona.

Etter et par måneder fortalte han det til kona, som selvfølgelig ble sint og fortvilet. Etter hvert flyttet han ut, og tilbragte nok mye tid hos elskerinnen.

Så slapp han bomben på resten av familien vår. Som er ganske konservativ, og spesielt besteforeldre-generasjonen fikk kaffen i halsen. Hele familien ringte både broren min og meg på en nesten daglig basis, broren min fikk så ørene flagret. Jeg fikk også kjeft fordi jeg hadde visst om dette. Han ble mer og mer deprimert. Han ville ikke at hans nye kjæreste skulle være klagemur, så han var mye hos meg og min samboer, og han var langt nede. Kona hans gjorde ikke situasjonen bedre, hun brukte ungene og spilte på samvittigheten hans for alt hun var god for.

Hele denne perioden var utrolig tung for ham, og til slutt ga han opp. Han ble lei av å være familiens og vennenes store stygge ulv, så han flyttet inn til kona og barna igjen. Nå, noen måneder etterpå er alt tilsynelatende fryd og gammen, og svigersøster sier at de har det bedre enn på lenge.

Her en kveld var broren min på besøk alene, og fikk seg litt vin. Samboeren min begynte å spørre ham litt om hele situasjonen, og broren min ble lei seg og sa at han bare må godta at det er sånn livet hans skal være. Han er først og fremst ektemann og far, og hans egne følelser kommer sist. Han sa at han hadde kjærlighetssorg over elskerinnen som er det verste han har opplevd. Kona hans tror alt er såre vel, mens han selv går rundt og er lei seg for å måtte fortsette samlivet med noen han ikke elsker. Han holder sammen med henne for barnas, familiens og økonomiens skyld. Jeg får helt vondt av å se broren min som dette. Samtidig som det er hans eget valg, og han insisterer på at det er riktig for ham, så sier han jo at han er gift av pliktgrunner.

Jeg føler nesten at jeg må gjøre noe! Men hva skulle det være? Jeg vil jo ikke ødelegge hvis broren min virkelig vil leve sånn som dette, men hvem vil vel det? Sambo mener jeg skal la det ligge, at de er voksne folk og må få ordne opp selv. Men det er svært vanskelig for meg og se på at broren min er martyr for familiens del. Samtidig har jeg ikke fått barn selv, så jeg vet jo ikke hvordan jeg hadde reagert. Men kan ikke tenke meg til å være sammen med noen kun av praktiske årsaker.

[Gjest Illiya]

Mannen din har rett. Broren din må selv velge hva slags valg han tar og hva slags liv han vil ha.

Kanskje koster det endel å følge hjertet sitt, og hvis han ikke kan ta den kostnaden, får han leve som han gjør nå.

Han må få velge selv, du kan ikke gjøre det for ham.

Hva skulle du evt gjort?

[Gjest Gjest_Mira_*]

Kjære deg, jeg kan relatere til ekteskapet din bror er i. Vi har også ett trygt og godt forhold, men ingen lidenskap. Ingen av oss har vært utro. Det er tragisk å være i ett forhold man innerst inne vet ikke er det rette. Å leve sammen for barna og slekta er ikke rett. Men desverre sitter man i slike ekteskap fordi det er det moralske rette å gjøre. Jeg og min mann har ett godt vennskap, og ungene har det godt. Men jeg vet at jeg ikke kan leve slik resten av mitt liv. Ikke fordi jeg ønsker en annen mann, men fordi " trygt og godt" ikke er nok for meg. Og jeg er ganske så sikker på at min mann føler det samme, uten at noen av oss tar det første skrittet til samlivsbrudd. Vi lever sammen, og utad ser vi ut som det perfekte par. Bak fasaden er det ett sexliv som er avgått med døden, og stille kvelder i hver vår stue...

Det er forkastelig at din svigersøster brukte barna mot din bror, og så synd at han ikke fikk leve det liv han selv ønsket. Kan ikke forstå at noen vil leve i ett ekteskap der dem vet den andre egentlig ikke ønsker å være gift.

Du bør være der for din bror, la han prate når han ønsker det. For det er en tung bør han bærer på, og vanskelig ting å snakke om. gi din støtte, uten å mase. Det er omtrent det eneste du kan gjøre. Stå ved han side, forsvar han når det trengs.

[Gjest Gjest]

Kjenner en som er i samme situasjon som broren din men han har ikke kommet så langt som til brudd enda. Kona kjemper med nebb og klør og han blir slitt i stykker mellom plikt for kona og sine følelser. Er bare så trist når ektefeller tviholder med alle midler når følelsene er borte. Syns du skal støtte broren din og oppmuntre han til å følge hjertet sitt og ikke ofre seg for at kona skal beholde fasaden sin.

[Lumina]

jeg synes du skal oppfordre han til og følge hjertet sitt og være der for han og støtte han! det er vell egentlig det beste du kan gjøre.

men jeg ville nok oppfordret han som sagt titt og ofte om å forlate kona si...tenk og leve ulykkelig hele sitt liv fordi andre folk mener det er moralskt rett!??

leve sammen for barna sin skyld ja...men skal barna vokse opp med foreldre som er ulykkelige? og tro meg...barn skjønner sånt!!

lykke til!

[Gjest TS søster]

Takk for svar.

Jeg har inderlig lyst til å dytte ham ut av huset hans, fordi jeg ikke fatter hvorfor de skal være gift. Jeg har sagt til ham at hvis han velger å gå så skal jeg forsvare ham mot familien, jeg skal være på hans side og være lobbyisten hans. Men han ser bare mørkt på det.

Kona hans og familien hennes har klart å overbevise ham om at det ville vært grusomt for å barna å måtte bo i to hjem. At de vil bli skadet for livet, og at han bare er egoistisk som vil gjøre noe sånt mot dem. Og kona ville bli nødt til å bo i mindre hus fordi hun har råd til noe bedre alene. Jeg har inntrykk av at hun heller vil sitte med et halvdårlig forhold, enn at fasaden sprekker.

Broren min har innrømmet at han sier til kona at han elsker henne, for å bevare husfreden.

Han har på en måte bestemt seg, han vil leve sånn som dette for å slippe mer kaos. Og han er helt overbevist om at det er det beste for barna. Min argumenter faller litt på steingrunn i våre samtaler om barna hans, siden jeg ikke har barn selv. Han mener at han må gjøre det beste ut av det, siden han har satt dem til verden. Så prøver han vel bare å skyve hun som han er forelska lengst bak i hjernen. Selv om han gråter en skvett i eget (eller vårt) selskap innimellom.

Nei, hva skulle jeg gjort? Snakket med min svigerinne? Forsøkt å få henne til å roe ned på den dårlige samvittigheten hun gir ham? Få henne til å skjønne at hun vil få det bedre alene enn sammen med en trist mann som ikke elsker henne?

Min bror hadde nok blitt sint på meg. Han mener nemlig at dette er hans avgjørelse, og han har bestemt seg.

Men jeg mener han har bestemt seg i frykt for hva familien vår og barna hans vil tenke. Ikke fordi han selv egentlig vil være sammen med kona si...

[Gjest Gjest]

Hele denne perioden var utrolig tung for ham, og til slutt ga han opp. Han ble lei av å være familiens og vennenes store stygge ulv, så han flyttet inn til kona og barna igjen. Nå, noen måneder etterpå er alt tilsynelatende fryd og gammen, og svigersøster sier at de har det bedre enn på lenge.

Her en kveld var broren min på besøk alene, og fikk seg litt vin. Samboeren min begynte å spørre ham litt om hele situasjonen, og broren min ble lei seg og sa at han bare må godta at det er sånn livet hans skal være. Han er først og fremst ektemann og far, og hans egne følelser kommer sist. Han sa at han hadde kjærlighetssorg over elskerinnen som er det verste han har opplevd. Kona hans tror alt er såre vel, mens han selv går rundt og er lei seg for å måtte fortsette samlivet med noen han ikke elsker. Han holder sammen med henne for barnas, familiens og økonomiens skyld.

Jeg har én ting å si om din bror (som er i samme situasjon som en del menn): han er en dott.

Han lar seg overstyre av familiens meninger, og han bøyer av for konens (tomme) trusler.

Jeg synes det er patetisk. Faktisk.

[Gjest damingen]

Jeg skjønner både at han dro og at han kom tilbake...

Vårt ekteskap gikk i oppløsning før et drøyt år siden. Men det var etter at vi hadde prøvd gang nummer 2.

Første gang gikk vi fra hverandre av samme grunner som som mange over her skisserer. Men å bryte et ekteskap med felles barn, felles venner, familieliv og alt som hører med er ikke enkelt. Ikke enkelt i det hele tatt...

Greit å ha venner som "heier" deg mot målet, men de er ikke de som lever livet for deg etterpå. De trenger ikke føle de tunge følelsene, sitte oppe de søvnløse nettene, være de som blir ekskludert fra familieselskaper, bursdager og vennemiddager.

De er ikke nødt til å sitte alene uten barna sine opptil halve måneden.

Etter ca ett år fra hverandre kom vi sammen igjen, fikk nok et barn og kjørte alt i grøfta på ny. Denne gangen var ikke bruddet et like stort sjokk , og tiden etterpå ble på en måte lettere en første gang, men samtidig også mye tyngre fordi jeg visste at dette var siste sjans og nå var det over.

La broren din få leve sitt eget liv, gjøre sine egne feil og ta sine egne sjanser. Du kan ikke bære smerten for han, og du kan og skal heller ikke "manipulere" han til å velge noe han ikke er klar for.

Han gikk tilbake til kona si, og det var hans valg. Selv om han sier han ikke ville så var det likevel ett eller annet som fikk han til å ta valger. Noe som var viktig for han på ett eller annet plan.

[Gjest Gjest]

Stakkars mann

Hvorfor i all verden skal han bli presset til å fortsette når han ikke lenger vil?? Barna hans tar faktisk like mye skade av å bo sammen med to foreldre i samme hus som ikke har det bra sammen - de merker mye mere enn man tror. Så det var da ikke så bra argument.

Og jeg skjønner ikke hvorfor i all verden din svigerinne vil ha han heller når han ikke har følelser for henne. Hun gjør seg utrolig liten må jeg si. Jeg hadde aldri tilgitt om min mann hadde hatt en elskerinne.. da hadde jeg skjønt at ekteskapet var over. Ikke søren om jeg hadde bønnfalt han om å komme hjem......

Og at han gikk tilbake til kona var da for all del ikke hans valg... var jo bare det at han ikke turde å stå imot presset.

For meg høres det ut som om han trenger støtte til å klare og ta valgene sine.

[Rosalie]

Jeg har én ting å si om din bror (som er i samme situasjon som en del menn): han er en dott.

Han lar seg overstyre av familiens meninger, og han bøyer av for konens (tomme) trusler.

Jeg synes det er patetisk. Faktisk.

[Gjest TS søster]

Jeg vet ikke helt hva svigersøster vet og ikke vet om følelsene hans. Hun har fortalt at han var svært ærlig da han trodde de skulle skilles. Hun fikk beskrevet alt han følte og tenkte om ekteskapet, og elskerinnen.

Han tror jo det er best at de er sammen, så han forteller henne at han vil være gift med henne. Han forteller henne at han elsker henne, og setter pris på henne. Nå prøver de desperat å ordne opp, så jeg og sambo sitter stadig barnevakt mens de er ute på restaurant o.l.

Svigersøster er glad for at hun endelig får han med på sånne ting, og jeg tror nok at han til en viss grad har overbevist henne om at følelsene hans for henne er tilbake. Samtidig skal det ikke mye til før de krangler, og hun er rask til å nevne utroskapen hans. Hele dagen til begge to er ødelagt hvis hun ser eller hører om elskerinnen, eller bare noen som ligner. Broren min er frustrert over dette, men sier at det må han tåle pga. det han har gjort.

Vi har et nært forhold og snakker mye sammen. Jeg vet at han ikke er lykkelig, men han mener dette er hans plikt som ektemann og far...

[Gjest Gjest]

Jeg vet at han ikke er lykkelig, men han mener dette er hans plikt som ektemann og far...

Ja, så dumme kan mange menn være.

At de ofrer egen lykke og lar plikten gå foran alt. Trist.

[Gjest oppgitt]

Jeg har én ting å si om din bror (som er i samme situasjon som en del menn): han er en dott.

Han lar seg overstyre av familiens meninger, og han bøyer av for konens (tomme) trusler.

Jeg synes det er patetisk. Faktisk.

Helt enig.

Digresjon: Når jeg leser innlegg her på KG blir jeg oppgitt over at det er så mange tafatte menn der ute, som ikke kan stå opp for seg selv og sine rettigheter, men lar seg overkjøre av kvinner - fordi de har en eller annen vrangforestilling om at det "skal være slik".

Til info - jeg er kvinne i midten av førtiårene.

[Gjest Gunnlaug O]

Jeg synes du beskriver godt dilemma som mange har. Ofte i større eller mindre grad. Mulig at en sogar kan generalisere dette på en slik måte og si at de fleste ekteskap inneholder elementer av dette.

Jeg synes ikke noen har oppført seg som dott'er eller utidig pushing av evt ungers ulykke.

Mange gifter seg og vet ikke helt hva den store kjærligheten innebærer. En lover og tror på å elske og ære hverandre resten av livet. Ja en elsker sin barns mor, men kanskje ikke opplever den store gleden/gnisten fra sin partner. Så treffer man en annen hvor alt gnistrer. Men man har idealet sitt om å elske og ære for resten av livet. Og føler en stor plikt overfor sine barn. Mulig at barn har det bedre hvis foreldrene er lykkelige i andre forhold. Men å introdusere den usikkerheten gjør det usikkert for det kjæreste vi har, barna. Den risikoen er mange ikke villige til å ta.

For meg er idealene veldig viktige. Jeg hadde kanskje gått til grunne hvis jeg gikk på akkord med de, f.eks. ved å hoppe ut av ekteskapet og flytte sammen med en annen. Hva da med barna mine?

Hvis jeg skulle gi noen råd? 1)Tenk nøye gjennom dette med ekteskap og unger før en binder seg til noe!

2) Jobb knallhardt for å beholde gnisten med din partner. Bruk punkt 1) og pass på å få en partner som du kan snakke med og elske med. Det er partner din du skal gløde for (og partneren din for deg). Tenk på det!

Noen valg hefter med oss resten av livet. Ekteskapet er ofte et av de...

La oss håpe at fornuftsvalget hans er det beste. At de finner meningen og gnisten i forholdet.

Gunnlaug Ormstunge

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er trist at man skal kaste bort livet i dårlige forhold hvis man har mulighet til noe bedre. Jeg skjønner meg ikke på koner som tviholder på fasaden og som truer med barn og det som verre er for å holde på en mann som ikke lenger er glad i dem. Og joda det er viktig med plikt følelse men hvorfor skal den alltid gjelde alle andre, hva med plikt følelsen vi har til oss selv. Nei vent da er vi ego og det er ikke bra å være.

[Gjest Gjest]

Det jeg ikke skjønner er at de menn og kvinner som opplever denne pliktfølelsen som en tvangstrøye ovenfor egne følelser er de som gir nettopp gir den følelsen videre til sine barn.

Barn lærer å være i et forhold av sine foreldre. Så de som blir av plikt lærer sine barn å bli av plikt.

Til alle de som blir pga barna; Det er den største byrden du kan legge på et barn. Gi det ansvaret for foreldrenes ulykkelige ekteskap og knuste drømmer. Og tro ikke at de ikke merker det!

Tenk på dette om 20 år når din sønn/datter kommer og er ulykkelig i sitt liv, men syntes det må bli av plikt....

[Karry]

Stakkars mann

Hvorfor i all verden skal han bli presset til å fortsette når han ikke lenger vil?? Barna hans tar faktisk like mye skade av å bo sammen med to foreldre i samme hus som ikke har det bra sammen - de merker mye mere enn man tror. Så det var da ikke så bra argument.

Og jeg skjønner ikke hvorfor i all verden din svigerinne vil ha han heller når han ikke har følelser for henne. Hun gjør seg utrolig liten må jeg si. Jeg hadde aldri tilgitt om min mann hadde hatt en elskerinne.. da hadde jeg skjønt at ekteskapet var over. Ikke søren om jeg hadde bønnfalt han om å komme hjem......

Og at han gikk tilbake til kona var da for all del ikke hans valg... var jo bare det at han ikke turde å stå imot presset.

For meg høres det ut som om han trenger støtte til å klare og ta valgene sine.

Jeg tror ikke noen som ikke har prøvd å stå i den situasjonen er i nærheten av å forstå hva som kreves og hva som står på spill. Og noen kaller han for "dott" viser bare det. Jeg vil nesten si det motsatte. Det står faktisk respekt av et menneske som tar en slik situasjon såpass alvorlig at man iallefall for en periode er villig til å ofre sin egen lykke for andres.

Samtidig så skjønner jeg kona hans også. Hun vil jo bare at dette skal lykkes. Den parten som ikke selv opplever fravær av kjærlige følelser i seg selv skjønner ikke at det ikke er en tilstand som "bare kan gå over". De skjønner det ikke, de vil ikke skjønne det. Derfor klorer de fast og gjør det svært vanskelig for den andre part. For det hjelper ikke hvor greie og snille og samarbeidsvillige de blir, det endrer ikke på det grunnleggende som ikke er tilstede hos den andre. Samtidig er det en form for kortslutning og handlingslammelse, for jeg kan ikke tenke meg at den part som ikke er elsket har det særlig bra egentlig. I såfall er selvbedraget uvanlig høyt. Jeg vil tror at de fleste som har stått i den situasjonen, å ikke være elsket altså, vil i retroperspektiv av et brudd se at de har fått et bedre liv senere. Bortsett fra noen få som blir svært bitre og ikke klarer å komme seg videre. Og man kan jo lure på om det ikke er en slik kone broren til TS har? De kan lage et sant h****** i årevis som VIRKELIG går utover ungene.

Det er også utrolig lett for omgivelsene å lage motstand. Du verden så stor motstanden mot samlivsbrudd faktisk er . Kreftene er enorme. Men ingen av de som står rundt kjenner jo egentlig hvordan de personene som er involvert faktisk har det. For hvem andre enn ekteparet selv vet egentlig hva som foregår der inne 98% av tiden?

Så, jeg synes broren til TS er en tøffing og en helt (da velger jeg å se bort fra utroskap som jeg ikke under noen som helst omstendighet mener er greit). Jeg håper han med tid og stunder klarer å enten finne en måte å leve det livet han har valgt nå på en måte som gjør det levelig for han, eller at han etterhvert får det så vondt med seg selv at han (og forhåpentlig omgivelsene) skjønner at et brudd er vondt men nødvendig. Men det jeg kanskje ville oppfordret han til er å ta med seg kona til samlivsrådgivning. Ikke først og fremst med tanke på å finne umulige løsninger, men for å få snakket sammen om hvordan han har det og føler det. Og hvordan hun har det og føler det. Om det skulle føre til et brudd, så har han alt å tjene på å at hun "er med på laget" så langt det lar seg gjøre. At de er samsnakket. Rådgivere kan også brukes til rett og slett veiledning til skilsmisse. Hvis han får til det så klarer han kanskje å minske sannsynligheten for at hun blir en bitter eks med et trøblete samarbeid.

så til TS; forelså samlivsrådgivning. Men da altså ikke med formål å skape håp om "ild av aske osv".

[Gjest Gjest]

Beklager, glemte å si at jeg mener selvfølgelig at man skal ha prøvd å få til ting sammen, og gjerne vært på familievernkontoret.

Men når en først er kommet dit at dette ikke er liv laga er argumentet; alt for barna den største feilen for barna. Men de voksne må være voksne og skille mellom kjæresteforholdet seg imellom og foreldreansvaret en deler seg imellom.

[Gjest Gjest]

Det er også utrolig lett for omgivelsene å lage motstand. Du verden så stor motstanden mot samlivsbrudd faktisk er . Kreftene er enorme. Men ingen av de som står rundt kjenner jo egentlig hvordan de personene som er involvert faktisk har det. For hvem andre enn ekteparet selv vet egentlig hva som foregår der inne 98% av tiden?

Nettopp! Og det gjelder begge veier... noen presser til å gå, andre presser til å bli...

Så derfor trådstarter: Hold deg unna ekteskapet deres! Vær en støtte, trøst ham hvis han trenger det, men si ikke meningen din om han skal gå eller bli.

Det er noe han må finne ut av selv.

[Gjest arga]

Jeg syns det er trist at man skal kaste bort livet i dårlige forhold hvis man har mulighet til noe bedre. Jeg skjønner meg ikke på koner som tviholder på fasaden og som truer med barn og det som verre er for å holde på en mann som ikke lenger er glad i dem. Og joda det er viktig med plikt følelse men hvorfor skal den alltid gjelde alle andre, hva med plikt følelsen vi har til oss selv. Nei vent da er vi ego og det er ikke bra å være.

Ja, stakkars fyr som lar kona presse seg til å bli i forholdet.

Her har vi altså en kone som sannsynligvis trodde at han giftet seg med henne fordi han elsket henne, men så viser det seg at hun bare var kjekk å ha og tilfeldigvis var der da han tenkte at nå er det jammen på tide å stifte familie. Hun var noe han bare tok til takke med!! Hvordan tror dere det er for en person som elsker mannen sin å plutselig få beskjed om at egentlig har han ikke vært glad i henne og at han heller vil ha noen annen. Og så finner han en annen og så klarer han ikke bestemme seg likevel, og så sutrer han litt til kamerater over hvor vanskelig det er, og så sutrer han litt til søstra og alle syns synd på han.

Men det er godt alle syns synd på han, og ikke tenker på henne som fikk illusjonene sine revet ned da det viste seg at den kjærligheten hun trodde eksisterte bare fantes i hennes hode. Hun er sikkert glad i mannen ennå hun og vil at dette skal fungere.

Men i tidens ånd skal man selvfølgelig bare slippe taket og være glad for at han omsider blir lykkelig.

La ekteparet ordne opp selv, en dag kan det hende han slipper henne løs fra vinglingen sin og lar henne finne en mann som virkelig elsker henne og ikke ser på henne som noe man tar til takke med. Jeg hadde blitt rasende hvis mannen min plutselig fortalte meg at han bare tok til takke med meg, og samtidig hadde jeg blitt helt knust.