ikke fysisk utro men..

[Gjest Gamla]

Jeg er 32 år, ingen barn, og frykter jeg blir singel snart.....vet ikke om jeg takler det, alle rundt meg gifer seg og får barn, mens jeg blir singel...

Jeg og samboeren har vært sammen i 4 år, samboere ett....selv om ikke alt har vært bra mellom oss så trodde jeg ihvertfall for inntil en måned siden at han elsket meg.....men når han kom full hjem fra fest og jeg sjekket mobilen (aldri gjort det før, men hadde en ekkel følelse, han er ganske ustabil når han er full, og prøver som oftest å begrense drikkingen sammen med meg, men blir hakke kanon dritings og ofte litt uberegnelig sammen med kompisene) - så hadde hn sendt masse meldinger til en kollega...om at han begynner å bli forelsket i henne etc.....jeg fikk sjokk!!!

Det ble et oppgjør, ikke bare om det, men alt annet som ikke er bra i forholdet vårt, men han lovte på tro og ære at det kun var fyllegreier, og han skulle ikke ha kontakt med henne mer......vi har no slitt i en måned, men ting begynte å bli bedre.....til jeg på nytt fant ut at han hadde sendt melding til henne...uskyldeg melding, men uansett...han vet jeg ikke tolererer det.....og nå i kveld kom han litt bedugget fra fest, og hadde da prøvd å ringe henne rett før han kom hjem...

Jeg får vel bare gi opp?? Det skjer bare i fylla, tror jeg....og han har faktisk ikke hatt mulighet til å treffe henne, og være fysisk utro....men uansett......selv om han blir totalt ubetenksom i fylla tror jeg ikke jeg kan leve med dette....

Synspunkt??

Frykter bare jeg aldri finner noen som jeg vil ha.....og at jg aldri får familie og unger, begynner jo å bli gammel....har egentlig lyst på barn snart...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Stakkars deg. Det er ikke noe gøy å ha det slik. Det virker ikke som dere har det bra sammen, og ettersom han ikke respekterer deg med å ikke sende meldinger til henne og ringe, lurer jeg på hvilken framtid du har med han.

Det finnes helt sikkert en mann der ute som du vil ha det bedre med, og som du kan stifte famillie med. Men du finner han ikke så lenge du er opptatt. Jeg skjønner det er vanskelig å bli singel, men skal man være i ett forhold som ikke er bra for en, bare fordi en ikke vil være alene? Det fungerer som regel dårlig. Jeg tror også at dersom en skal ha barn så bør en i allefall være sikker på at det er med det menneske man har lyst å være sammen med og som man stoler på. Barn skjønner tidlig at ting ikke er som det skal mellom foreldre, og det går utover barna. Jeg har en venninne der hun og mannen slett ikke har hatt det så bra. Han var utro i fjor sommer, men ikke før det, og jenta deres er 4. Men det har ikke hatt det bra sammen. Jeg har ikke vært borti mer vanskelig unge enn hennes. Hun er alltid sur og gretten og vanskelig å ha med å gjøre. Med en gang foreldrene virker som de har det litt bedre, blir hun også blidere, men nå er de nede i en dump igjen og jenta er sur og vanskelig.

Tenk deg nøye om om dette er en mann du orker å leve med, og om du stoler på han. Stoler du ikke på han er ikke forholdet verdt mye.

[Gjest Gjest_Frida_*]

Nå er jeg riktignok noen år yngre enn deg, men jeg har vært oppi en lignende situasjon som du beskriver her. Jeg brukte veldig lang tid på å finne ut om dette var noe jeg ville komme meg bort i fra, eller om jeg ville fortsette forholdet. Etter mye tenking endte jeg på det siste alternativet. Det var herfra veien begynte å bli tøff. Mye av tilliten var selvsagt borte, og den måtte han virkelig jobbe for å få tilbake. Jeg var mye mer skeptisk enn før. Jeg krevde mye mer. Ja, jeg har sjekket mobilen, mail og internettloggen (noe han ga tillatelse til) Etterhvert som tiden gikk begynte jeg å føle meg tryggere på at noe slikt ikke ville skjedd igjen. Nå sjekker jeg ikke lenger, og han jobber daglig med å vise meg at jeg er den han vil ha.

Først og fremst må du bestemme deg for hva du egentlig vil. Vil du fortsette forholdet, eller forlate ham?

Nå vet jeg at det er mange som mener at "dersom man skal tilgi, så må man gjøre det fullstendig og betingelsesløst", men i praksis tror jeg det fungerer i få tilfeller. Du vil nok bli plaget av tankene rundt det som skjer, selv lenge etter at du tilgav. Her er det viktig å forklare ham at han nå må jobbe for å vise at han vil ha deg. Han må gjøre seg fortjent til din tillit.

Underskriver også det personen over skriver. Du må være helt sikker i ditt valg før du velger å få barn med samboeren din. Jeg var selv et barn som vokste opp med foreldre som aldri burde vært gift. Jeg sliter med det enda.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

dette er noe jeg også har opplevd, både chatting, sms og bilder. min erfaring er at det bare gjentar seg. de lover at de aldri skal gjøre det igjen, men når man etter en stund endelig tror at man kan stole på han så finner man ut at det desverre ikke er tilfelle likevel. selv om han ikke har vært fysisk utro så sårer det like mye!! sliter utrolig på psyken og tilliten forsvinner. man er konstant mistenksom og det er ikke gøy å hele tiden lure på om han går bak ryggen din. jeg ville vært svært svært skeptisk, for når han først har gjort det så viser det at grensene han for sånne ting ikke er så høye.

[Gjest single lesbe]

Fokuser på alt det gode ved deg selv, dine attraktive sider, dine livserfaringer som gjør deg istand til å ta gode valg i kjærlighetslivet, fokuser på muligheter, istedet for å frykte singellivet. Blir du ikke respektert, så ikke lev i noe som ødelegger din livskvalitet. Det er ikke du som kan endre noe her, det er han. Still krav eller finn noen som respekterer deg og vil ha DEG - eller som satser på deg selv om dere har det vanskelig.

Jeg fryktet også singellivet da jeg var i en samlivskrise, men har det bedre enn noen sinne etter at jeg gikk (pga samme problemstilling som deg, bare noen hakk verre for å si det mildt).

[Haris Pilton]

Jeg klarte ikke å komme over noe liknende. Men det finnes jo de som klarer det... jeg følte meg altfor tråkka på, rett og slett. Ikke sa han unnskyld heller.

Sukk.