Hva er det med fyren...

[Gjest Hjertesukk..]

Lang historie kort fortalt: Vi var forlovet og sammen i 7 år, har et barn sammen. Han var utro over lang tid. Jeg kastet han ut når jeg fikk vite det. Han fant seg ny dame en måned etterpå (ikke henne han var utro med).

Det gikk 1 år og to måneder. Så dukket han opp på døren min en natt. Full og sliten. Han prøvde seg og jeg avslo, men sa han kunne sove på sofaen, vekte han etter tre timer og sendte han hjem til dama i taxi. Han sa i ettertid at han ikke visste helt hvorfor han hadde dratt hjem til meg.

Tankene mine kverner jo etter dette. De positive sidene hans er unike, det er gått lang tid og jeg er ikke lenger bitter i forhold til han. Men jeg får gode venner til å minne meg på hvorfor jeg ikke skal involvere meg i han på nytt.

Ytterligere noen uker går, og han sender meg meldinger som tyder på at jeg er den eneste rette og at han ville skrudd tiden tilbake osv. Han gir samtidig uttrykk for at han sover på sofaen for tiden, og at han er på tur å flytte fra henne. Han skriver til og med at han ikke klarer å leve med et sånt fryktelig menneske som har verdier han sterkt misliker, og sier de fæleste ting om sin egen, nye samboer.

Han sier jeg må si fra om jeg vet om ledig leilighet i nærheten av meg og vårt barn, slik at han kan flytte snarest.

Ikke på noe tidspunkt gir jeg uttrykk for at jeg vil ha han tilbake. Jeg bare svarer høflig og greit på sms han sender, sier at han må følge magefølelsen sin og tenke på at barnet hans vil ha en far som er glad og fornøyd, så dersom det betyr å måtte flytte atter en gang (femte gang på to år) så må han jo gjøre det.

Det går ytterligere to uker, uten at jeg har noe kontakt med unntak av praktiske info vedr. føring/henting av barn. Så sier han i dag at de har kjøpt hus sammen....

Hva faen er det med en mann som kan få de til å gå fra det ene ytterpunktet til det andre?? Fra å hate et menneske og ikke "tåle trynet" på det, til å kjøpe hus sammen med det samme mennesket?

Jeg forstår ikke, og kommer aldri til å forstå hva som foregår i hodet på den mannen...

Et lite hjertesukk bare...

[Gjest Gjest]

Jeg tror de hadde problemer i forholde og at han da tydde til deg fordi han øyna en sjangse hos deg. Høres ut som mannen er livredd for å bli alene så han må være sikker på å ha noen der. Hadde du gitt ham responsen han ønska hadde han kanskje flytta rett inn til deg men tvilsomt om det hadde vært basert på ekte kjærlighet. Hadde han elska deg så hadde han vel aldri gått i utgangspunktet og rart at det kommer opp bare når de har problemer. Den mannen er redd for å være alene med sitt eget selskap og elsker bare seg selv.

[Gjest Gjest]

Lang historie kort fortalt: Vi var forlovet og sammen i 7 år, har et barn sammen. Han var utro over lang tid. Jeg kastet han ut når jeg fikk vite det. Han fant seg ny dame en måned etterpå (ikke henne han var utro med).

Det gikk 1 år og to måneder. Så dukket han opp på døren min en natt. Full og sliten. Han prøvde seg og jeg avslo, men sa han kunne sove på sofaen, vekte han etter tre timer og sendte han hjem til dama i taxi. Han sa i ettertid at han ikke visste helt hvorfor han hadde dratt hjem til meg.

Tankene mine kverner jo etter dette. De positive sidene hans er unike, det er gått lang tid og jeg er ikke lenger bitter i forhold til han. Men jeg får gode venner til å minne meg på hvorfor jeg ikke skal involvere meg i han på nytt.

Ytterligere noen uker går, og han sender meg meldinger som tyder på at jeg er den eneste rette og at han ville skrudd tiden tilbake osv. Han gir samtidig uttrykk for at han sover på sofaen for tiden, og at han er på tur å flytte fra henne. Han skriver til og med at han ikke klarer å leve med et sånt fryktelig menneske som har verdier han sterkt misliker, og sier de fæleste ting om sin egen, nye samboer.

Han sier jeg må si fra om jeg vet om ledig leilighet i nærheten av meg og vårt barn, slik at han kan flytte snarest.

Ikke på noe tidspunkt gir jeg uttrykk for at jeg vil ha han tilbake. Jeg bare svarer høflig og greit på sms han sender, sier at han må følge magefølelsen sin og tenke på at barnet hans vil ha en far som er glad og fornøyd, så dersom det betyr å måtte flytte atter en gang (femte gang på to år) så må han jo gjøre det.

Det går ytterligere to uker, uten at jeg har noe kontakt med unntak av praktiske info vedr. føring/henting av barn. Så sier han i dag at de har kjøpt hus sammen....

Hva faen er det med en mann som kan få de til å gå fra det ene ytterpunktet til det andre?? Fra å hate et menneske og ikke "tåle trynet" på det, til å kjøpe hus sammen med det samme mennesket?

Jeg forstår ikke, og kommer aldri til å forstå hva som foregår i hodet på den mannen...

Et lite hjertesukk bare...

Jeg har vært sammen med en sånn mann. Jeg greide til og med å bli sammen med ham igjen for andre gang, dum som jeg var. Bare så han kunne forlate meg igjen en andre gang og flytte sammen med hun andre, for hun ventet visst barn.... Hvordan overlever man sånne perioder i livet? Jeg føler at alt av både angst, depresjon, selvmordsfølelser ligger farlig nær. Eneste som tvinger meg å holde hodet over vannet er mitt eget barn (ikke hans heldigvis).

Og jeg er egentlig et optimistisk og fornæyd menneske. Men nå har jeg ikke sett annet enn svart i noen måneder.

[Gjest Gjest]

-Noen menn er ikke verdt et eneste sekund av vårt liv.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Er enig i at han er livredd for å være alene og så meg som en alternativ utvei når de hadde det vanskelig. Jeg mener at det tar tid å komme seg etter et 7 års langt forhold. Å gå rake veien inn i et nytt forhold, må være det samme som å rømme fra seg selv.

Jeg synes samtidig virkelig synd på dama hans, som sitter der intetanende - også hun med to barn, og hun var også nylig gått ut av et forhold da hun ble sammen med eksen min. Skulle egentli vært sånn radarvarsling på dårlige mannfolk (og selvfølgelig også kvinnfolk) å involvere seg i.

Men å si så mye stygt om den han nå har kjøpt hus med.. huff.. kan bare forestille meg hva han egentli har sagt om meg i perioden etter at jeg kasta han på dør.

Nei tanker.. tanker.. Nå er det helg!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har vært sammen med en sånn mann. Jeg greide til og med å bli sammen med ham igjen for andre gang, dum som jeg var. Bare så han kunne forlate meg igjen en andre gang og flytte sammen med hun andre, for hun ventet visst barn.... Hvordan overlever man sånne perioder i livet? Jeg føler at alt av både angst, depresjon, selvmordsfølelser ligger farlig nær. Eneste som tvinger meg å holde hodet over vannet er mitt eget barn (ikke hans heldigvis).

Og jeg er egentlig et optimistisk og fornæyd menneske. Men nå har jeg ikke sett annet enn svart i noen måneder.

Jeg var i en situasjon der jeg var midt oppi et krevende studie, og var svært avhengig av ham økonomisk. Jeg klarte meg, takket være et godt nettverk, fokusering på nettopp studiet, men aller mest å hele tida fokuser på barnet mitt og representere trygghet oppi alt som skjedde. Har også i dag hele tida fokus på hva som er hennes beste i all kontakt med han.

Det beste du gjør er å tenke på barnet ditt, og være glad du slipper å måtte være i kontakt med den mannen, slik som jeg må, da vi har barn sammen.

Livet går videre - og du må bare bestemme deg hva du vil gjøre med ditt.

En god helgeklem til deg

Trådstarter

[Lumina]

han gjorde sikkert akkurat det samme da han var utro mot deg, oppsøkte noen andre for å få trøst eller noe? og endte opp i senga og kanskje sa mye om deg til denne kvinnen, for så å fortsatt holde sammen med deg i mange år....er sikkert et mønster hos han!

vær glad du er kvitt han!!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

han gjorde sikkert akkurat det samme da han var utro mot deg, oppsøkte noen andre for å få trøst eller noe? og endte opp i senga og kanskje sa mye om deg til denne kvinnen, for så å fortsatt holde sammen med deg i mange år....er sikkert et mønster hos han!

vær glad du er kvitt han!!

Takk for svar.

Er stort sett glad for det, sånn for meg personlig. På den annen side er jeg nødt å ha kontakt med han på grunn av barnet vårt.

Men fra min side var det masse følelser der hele veien, og utroskap kom som et sjokk. Så derfor er det kanskje likevel lett å tenke på han, når jeg ikke har noen andre å tenke på?

Må seriøst få meg et liv altså! ;-)

[Lumina]

Takk for svar.

Er stort sett glad for det, sånn for meg personlig. På den annen side er jeg nødt å ha kontakt med han på grunn av barnet vårt.

Men fra min side var det masse følelser der hele veien, og utroskap kom som et sjokk. Så derfor er det kanskje likevel lett å tenke på han, når jeg ikke har noen andre å tenke på?

Må seriøst få meg et liv altså! ;-)

ja bedre sent enn aldri sies det...

et brudd er jo aldri lett uansett hva som skulle forårsake det, så du har all grunn til og ha kjærlighetsorg og savne han. MEN...for all del! ta han ikke tilbake fordi...det lureste er vell bare og ha kontakt med han pga barnet og BARE derfor!

kom deg ut med venninner og ha det gøy, du fortjener det nå