Hva skjer hvis...

[Gjest Defeated]

Hva skjer hvis ingen av foreldrene vil ha daglig omsorg for et barn?

Kan en pålegges det, og i så fall av hvem? Og hvem har "skylden", dersom en forelder sier fra seg omsorgen, og den andre nekter å overta den?

[Gjest Lily1]

Barnet blir vel plassert i fosterhjem tenker jeg...

Hvem som har "skylden"?

Det kommer litt an på hvorfor de fraskriver seg omsorgen. Det kan jo være mange årsaker til at de føler at barnet har det bedre hos andre enn hjemme hos dem.

Hvis den forelderen fraskriver seg omsorgen fordi han/hun innser at det er til barnets beste, fordi han/hun ikke makter å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte, synes jeg ikke det er det aller verste.

Men hvis det er snakk om ren egoisme, synes jeg det er en grusom handling.

Men før foreldrene sier fra seg omsorgen for et barn, tror jeg de burde høre om noen i familien kan hjelpe først... det kan jo hende at noen i familien kan tenke seg å være "uformelle" fosterforeldre for en periode til ting blir litt lettere.

[*Nessa*]

Hvem vil ikke ha barna sine Uansett, de kommer i foster hjem. Det beste måtte jo være å komme i fosterhjem til en annen i familien. En onkel, tante eller bestemor ???

Endret 30. april 2009 av *Nessa*

[Gjest Defeated]

"Skyld" var nok et dårlig ord. Tenkte mer på at det kanskje var verre å si fra seg daglig omsorg enn å nekte å overta den?

Det høres sikkert brutalt ut å si fra seg omsorgen. Men jeg kjenner historien bak det godt og tenker at vedkommende ikke har noen annen mulighet. Det er en veldig, veldig spesiell historie som nok er ekstremt sjelden. Og det har altså kommet dit at den ene parten ikke orker mer. Kan vedkommende da sette barnet på døra til eksen og si "Vær så god"?

[Gjest Lily1]

"Skyld" var nok et dårlig ord. Tenkte mer på at det kanskje var verre å si fra seg daglig omsorg enn å nekte å overta den?

Det høres sikkert brutalt ut å si fra seg omsorgen. Men jeg kjenner historien bak det godt og tenker at vedkommende ikke har noen annen mulighet. Det er en veldig, veldig spesiell historie som nok er ekstremt sjelden. Og det har altså kommet dit at den ene parten ikke orker mer. Kan vedkommende da sette barnet på døra til eksen og si "Vær så god"?

Jeg hadde nok anbefalt en noe annerledes framgangsmåte... f. eks ta kontakt med familievernkontoret, fortelle at h*n ikke orker mer, og at h*n må overlate omsorgen (midlertidig?) til den andre forelderen.

Etter mitt syn er det viktig at slike ting foregår på riktig måte, og at det blir gjort formelt.

Er det en akuttsituasjon ville jeg anbefalt å ta kontakt med barnevernet/barnevernsvakten, og legge fram situasjonen til dem.

Den andre parten kan bli temmelig satt ut dersom den første parten kom på døra og sa "vær så god" uten forberedelser.

Da kan den første tanken være "dette går ikke, dette klarer jeg ikke, dette finner jeg meg ikke i...", og det er veldig lite konstruktivt, og løser ingenting.

En dialog mellom foreldrene i forkant bør være første skritt dersom det er mulig.

Endret 30. april 2009 av Lily1

[Gjest Defeated]

Takk for fint svar.

Og du sier veldig mye av det jeg tenker, hvis dette var en vanlig konflikt/situasjon. Hensynet til barn skal jo alltid komme først.

Men hva hvis en part bevisst bruker barna som en form for kontrollmekanisme? Nekter å følge avtaler, manipulerer barnet (til det gråter, faktisk, for å få kontroll over motparten), bruker barnet som brekkstang for å komme inn i eksens leilighet, forklarer til barnet igjen og igjen at pappa har rett til å ta hevn mot mamma fordi mamma har vært så slem...? Altså, når omsorgen ikke er en samværsordning, men bare et hevnmotiv. Hvordan kan jeg lage mest mulig bråk, og fremdeles ha barnet på min side?

Nei, jeg aner ikke hvilke råd jeg skal gi. Annet enn at flere år med dette får en nær person til å nesten gå til grunne. Å snakke om det er selvsagt nytteløst, for den ene parten er jo bare ute etter hevn, ikke etter løsninger... og hva gjør du da?!

[Gjest Lily1]

Takk for fint svar.

Og du sier veldig mye av det jeg tenker, hvis dette var en vanlig konflikt/situasjon. Hensynet til barn skal jo alltid komme først.

Men hva hvis en part bevisst bruker barna som en form for kontrollmekanisme? Nekter å følge avtaler, manipulerer barnet (til det gråter, faktisk, for å få kontroll over motparten), bruker barnet som brekkstang for å komme inn i eksens leilighet, forklarer til barnet igjen og igjen at pappa har rett til å ta hevn mot mamma fordi mamma har vært så slem...? Altså, når omsorgen ikke er en samværsordning, men bare et hevnmotiv. Hvordan kan jeg lage mest mulig bråk, og fremdeles ha barnet på min side?

Nei, jeg aner ikke hvilke råd jeg skal gi. Annet enn at flere år med dette får en nær person til å nesten gå til grunne. Å snakke om det er selvsagt nytteløst, for den ene parten er jo bare ute etter hevn, ikke etter løsninger... og hva gjør du da?!

Dette er ikke lett...

I slike situasjoner er dialog mellom foreldrene nyttesløse, men jeg holder fast ved at en god start kan være å ta kontakt med familievernkontoret eller barnevernet, forklare situasjonen, og at h*n ikke lenger klarer denne situasjonen.

På mange måter kan det være godt for den parten det gjelder å overlate avgjørelsen, og dermed også ansvaret, til en 3. part...

Det kan kanskje oppfattes som ansvarsfraskrivelse, men når man er så nedbrutt at man i det hele tatt vurderer en slik løsning, er man også så nedbrutt at man ikke kan tenke klart, og trenger hjelp til å se alternativene som finnes.

En annen ting som kan gjøre det lettere, er å aldri være alene når den andre parten kommer... Flytt hjem til foreldrene, eller ha en venninne boende hjemme hos seg, hvis det er det som skal til... oppfører den andre part seg slik når det er andre tilstede, har man jo god dokumentasjon å legge fram til familievernkontoret/barnevernet.

Besøksforbud kan også være en mulighet som bør vurderes.

Men så er det barnet da... er den andre parten snill mot barnet når h*n er alene med det?

Tør den første parten stole på at barnet får det godt hvis h*n gir fra seg omsorgen?

Dette er ikke lett, og det er vanskelig å gi gode råd i en slik situasjon.

Jeg har dessverre ikke mer konstruktivt å komme med, nen jeg håper det ordner seg for de det gjelder, og at barnets beste blir ivaretatt midt oppe i alt dette.

[Gjest Gjest]

Takk for fint svar.

Og du sier veldig mye av det jeg tenker, hvis dette var en vanlig konflikt/situasjon. Hensynet til barn skal jo alltid komme først.

Men hva hvis en part bevisst bruker barna som en form for kontrollmekanisme? Nekter å følge avtaler, manipulerer barnet (til det gråter, faktisk, for å få kontroll over motparten), bruker barnet som brekkstang for å komme inn i eksens leilighet, forklarer til barnet igjen og igjen at pappa har rett til å ta hevn mot mamma fordi mamma har vært så slem...? Altså, når omsorgen ikke er en samværsordning, men bare et hevnmotiv. Hvordan kan jeg lage mest mulig bråk, og fremdeles ha barnet på min side?

Nei, jeg aner ikke hvilke råd jeg skal gi. Annet enn at flere år med dette får en nær person til å nesten gå til grunne. Å snakke om det er selvsagt nytteløst, for den ene parten er jo bare ute etter hevn, ikke etter løsninger... og hva gjør du da?!

Flytter, så langt unna som overhodet mulig. Så blir samværet automatisk redusert, og å komme inn i eksens leilighet blir uaktuelt.

Her er samværet tydeligvis mer til skade enn til nytte.

[Gjest Defeated]

Dette er ikke lett...

(...)

Men så er det barnet da... er den andre parten snill mot barnet når h*n er alene med det?

Tør den første parten stole på at barnet får det godt hvis h*n gir fra seg omsorgen?

Barnet kommer til å ha det bra, bortsett fra å bli "hjernevasket" av hatpropaganda. Det kommer også til å bli en hel del bråk om barnebidrag og hjelp i hverdagen, og alt annet som den ustyrlige eksen måtte finne på for å skape bråk. Men situasjonen per i dag er at barnet uansett er i klemme mellom mor og far, og har det vondt. En av disse insisterer på at barnet må bo hos den andre, mens h*n fortsetter med å manipulere barnet med at den andre forelderen er ond, slem osv. Vedkommende kan ringe 15 ganger på en dag for å avtale/endre/endre en gang til samvær, og bruker gjerne barnet i prosessen. Ringer til barnet, får det til å gråte.

Min bekjent er bare så uendelig lei. H*n vet at ved å overgi omsorgen får eksen fri bane til barnet, og kan overøse med hat. Samtidig gjør eksen dette allerede, samtidig som h*n lager et helvete med endring av avtaler og manipulering. Det har vel knapt vært en eneste avtale på tre år som har blitt gjennomført uten gråt og tenners gnissel... og det er ofte barnet som gråter. Er det da feil å si fra seg ansvaret, selv til en person man vet er spinn hakke gal?

Min bekjent skal til Familievernkontoret neste uke. H*n innkalte eksen, som selvsagt nektet å møte. Men kanskje det kommer noen gode råd der. Hvis ikke, så går ikke dette lenger.

Flytter, så langt unna som overhodet mulig. Så blir samværet automatisk redusert, og å komme inn i eksens leilighet blir uaktuelt.

Her er samværet tydeligvis mer til skade enn til nytte.

Hadde det ikke vært for jobb og familie, så hadde jeg sagt eksakt det samme. Flytt! Langt vekk! Ikke la det være rom for tvil, samvær på sparket, telefonsamtaler og inntrengning og alt mulig, bare flytt langt vekk! Dessverre er ikke dette mulig per i dag. Men det er absolutt en løsning for de som kan gjøre det. Man kan si at det er dårlig gjort å ta fra barnet samvær med en av foreldrene, men det er jaggu ikke alltid sant. Noen ganger er samvær mer til skade enn til gagn, særlig når en forelder ser seg blind på egne hat-følelser og handler ut fra det.

[Gjest Gjest]

Ikke la det være rom for tvil, samvær på sparket, telefonsamtaler og inntrengning og alt mulig, bare flytt langt vekk! Dessverre er ikke dette mulig per i dag. Men det er absolutt en løsning for de som kan gjøre det. Man kan si at det er dårlig gjort å ta fra barnet samvær med en av foreldrene, men det er jaggu ikke alltid sant. Noen ganger er samvær mer til skade enn til gagn, særlig når en forelder ser seg blind på egne hat-følelser og handler ut fra det.

Er det ikke mulig å flytte på noen som helst måte? Jeg ville strukket meg langt for å få det til.

Hvis ikke, finnes det fortsatt grep. Samvær på sparket? Det sier man selvsagt nei til, hver gang. Telefonsamtaler? Skaff nummervisning og ikke svar hvis det er han som ringer. Inntrengning? Kontakt politiet og sjekk hva som skal gjøres, kan det anmeldes?

I det hele tatt, poenget er å forholde seg strengt til avtalen og unngå all unødvendig kontakt. Der hvor samværsavtalen gir rom for tolkning, er det omsorgsforelders tolkning som gjelder. Beskjeder kan gis på sms eller mail.