Være sammen med familie - eller kanskje ikke?

[Gjest Shelob]

Jeg har familie som ønsker at jeg skal delta "mer" i alt av familieanliggender. Familien har vanskelig bakgrunn med alkoholisme og problemer, og jeg føler at grunnlaget for "den lykkelige familien" ikke er til stede, og at dette blir falskt spill.

Jeg kan delta på en middag hos meg eller dem, samt hjelpe til når det er noe spes. Utover dette vil jeg helst ha tiden for meg selv. Jeg vil ikke på ferie sammen, overnatte eller ha de for lenge hos meg. Jeg trives ganske enkelt med begrenset kontakt, og baserer meg ellers på venner, samt at jeg rett og slett trives i eget selskap. Og det har jeg alltid gjort, siden jeg var barn og frem til i dag, over år senere.

Nå hender det at noen sier til meg at familie er det som betyr noe. At jeg vil bli ensom når jeg blir eldre, og at jeg må investere slik at jeg har noen senere. at jeg vil føle det annerledes, at jeg vil bli et familiemenneske på lengre sikt - og angre på at jeg ikke pleide hyppigere kontakt som ung.

Fleip eller fakta? Noen med erfaring? Det brenner i meg av motvilje når jeg tenker på at jeg må ut og fake kos igjen... dette i kombinasjon med at jeg blir "straffet" på forskjellige måter hvis jeg ikke er "snill" gir meg bare lyst til å minimalisere kontakten ytterligere.

Er jeg på villspor? Skal jeg følge gutfeelingen?

[Gjest Gjest]

Er ikke alle som har en positiv familie...og da gjør man faktisk best i å begrense kontakten.

[Norbertine]

Etter min mening er det bedre å skape sin egen familie, enn å prøve å tvinge fram en familiefølelse man rett og slett ikke har.

Jeg tenker omtrent det samme som deg i forhold til min famile, jeg kan godt være sammen med de av og til, spise middager, dra på besøk. Men kun når jeg faktisk har lyst, jeg orker ikke lenger å gjøre det fordi jeg føler det er en plikt. Livet mitt har blitt mye bedre etter at jeg sluttet å ha dårlig samvittighet, og heller bruker tida mi på mennesker jeg vil være mer sammen med.

Nå har jeg mann og barn på vei, og sånn sett merker jeg at familietid blir viktigere for meg. Men det gjelder nå først og fremst min mann, og i tillegg er vi veldig mye sammen med hans familie. De har jeg et kjempegodt forhold til, og føler jeg har fått familien jeg alltid har savnet.

Jeg håper barnet mitt får et godt forhold til min familie også, men jeg greier ikke å "fake" at vi er en lykkelig familie når det er så mye som mangler, og jeg blir i hvert fall ikke lykkelig av å prøve. Kan ikke se for meg at jeg kommer til å angre på det.

[Gjest Shelob]

Takkf or svar! Jeg hører gjerne fra noen mer opp i alder også, interessant å høre hva man lærer om sånt gjennom livserfaring. Jeg er selv i 30 årene.

[lille_lam]

Hei,

Jeg har akkurat den samme følelsen ovenfor min familie. Vi har også hatt mye problemer.. Har vært i igjennom mye, og jeg føler meg litt fremmed med min familie.. Jeg selv synes det er viktig med familie, men det må være en viss forståelse fra begge kanter og ikke bare fra den ene kanten for å få det til å fungere. Jeg selv er i en slik situasjon hvor jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre, skal jeg gjennoppta mer kontakt pga. barnet mitt slik at hun kan få oppleve den siden av familien sin?

Samtidig "klarer" jeg ikke å ha mye kontakt med dem da det gjør meg opprørt, sliten, deprimert og sint. Ting ties, fornektelse, dobbeltmoral, uærlighet og slikt som jeg bare ikke orker.. Vet ikke hvordan jeg skal komme forbi det for å kunne ha mer kontakt med dem.. Så sorry at jeg ikke kunne hjelpe mer, men skal følge med på tråden her for å se om det er noen gode råd og tips som dukker opp her..Jeg selv er 34.

[leirbål]

Jeg kan ikke se at du har spesielt lite kontakt med familien din, egentlig.

Familien min er sunn for meg, så jeg har litt mere kontakt med dem enn deg.

Men et familiemedlem har jeg valgt å ikke møte på ca 20 år, av forskjellige grunner.

Og jeg kan ikke si annet enn at det er en flott avgjørelse.

I de årene hvor personen var en viktig del av familien min, hadde jeg minimalt med kontakt med alle. Sånn hadde det fortsatt vært i dag, om ikke det hadde forandret seg.

Ja, familiefølelsen kom sterkere når jeg fikk barn, men jeg har ikke angret en dag.

Å ta vare på seg selv er viktigere enn å pleie forholdet til mennesker som ikke er sunne for deg. Spesielt når det er snakk om å opprettholde en "lykkelig familie fasade."

Før jeg fikk barn og (snart) mann, skapte jeg meg en ny familie i vennene mine.

vi feiret ofte jul ol. sammen, og reiste bort sammen.

Så jeg kan som en del eldre enn deg, si at du må ta vare på deg selv. Jeg tror ikke du kommer til å angre på lite kontakt med dem senere.

Bryter du helt, uten at det er helt nødvendig, så kanskje. Men ikke fordi du begrenser kontakten med dem.

Lykke til.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Dra på ferie sammen med familien? Jeg tror ikke jeg har et nært familiemedlem jeg kunne tenke meg å feriere med. Det hadde tiltet etter et par dager.

Men jeg har noen onkler og tanter som jeg har god og jevn kontakt med og de kan jeg godt besøke noen dager. Forskjellen på dem og mine nærmeste er respekt for at andre ikke er lik dem selv.

Jeg er 44 sånn i fall det har noe å si. Jeg har hatt det sånn med min nærmeste familie egentlig siden jeg ble voksen, men spesielt de siste 15-20 årene. Når man ikke blir respektert som individ fordi man tenker anderledes enn dem og ikke deler deres interesser overhodet så blir det vanskelig å pleie nær kontakt.