18 måneder og temperament

[MrsC]

Jenta på 18 måneder har et temperament som nå gir seg utslag i hyling når hun ikke får det som hun vil. Ofte setter hun seg på bakken med armene tett inn til siden og hyler som besatt. Enkelte ganger kan hun også legge seg ned og dunke hodet mot gulvet til hun får vondt. Dette gjør hun både hjemme og ute.

I de fleste tilfeller virker ignorering, men hylingen virker det ikke som vi får bukt med. Hun kan fortsette å hyle når hun er blitt løftet opp, selv om hun selv indikere at hun vil opp.

Er det noen som har tips om hvordan vi kan få slutt på hylingen?

[Donpedro]

Vi hadde det også slik, har igrunnen ingen gode tips annet enn å legge noe mellom hodet og der hun dunker, samt å være rolig. Vår gutt har fått bulk i pannen etter å ha dunket seg mot trappekanten. Noen ganger hjalp det å ta han på fanget, vugge og nynne rolig.

[Leanne]

vi hadde det også slik med gutten vår.. det varte fra han var 15 mnd til han fylte 2... HYLskrek når han ikke fikk det som han ville - og var uenig i det meste

Ting bedret seg betydelig når språket begynte å komme mer på plass, han forsto oss og kunne gjøre seg litt forstått...

Er viktig å forholde seg rolig, prøve å trøste/roe ned..

Og hvis det er mye skrik- så får man se hvilken kamper som er verdt å kjempe for og når man gi etter...

[Gjest fisk]

Godt å høre at det er flere. Datteren min er også sånn, utrolig sinna når hun ikke får viljen sin.

[Gjest Gjest]

Gratulerer! Du er eier av et helt normalt lite menneskebarn!

[Gjest Gjest]

det beste er å vise at du er en trygg, rolig, voksen person. Hold han tett inntil deg til han slutter. Han er ute av kontroll og trenger hjelp til å roe seg ned. Han er kanskje redd seg selv og sitt eget temprament.

[MrsC]

Takk for svar, folkens

Godt å høre at det (kanskje) løsner litt når språket kommer på plass. At hun er redd sinnet sitt, er jeg litt usikker på. Det virker mer som om hun er frustrert til tusen eller lyn forbanna på mamma som ikke tillater alt det "morsomme".

Enkelte ganger har jeg klart å få mine hender mellom armene og kroppen hennes og løftet henne opp for å holde henne. Det resulterer ofte i en økning i hyling og slåing. Så det har jeg prøvd å unngå om hun ikke selv viser at hun vil opp til meg.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg rolig. Nynner inni meg og teller til tjue og snakker med rolig stemme. Enkelte ganger er det nesten så jeg må le litt av hele situasjonen. Av ren oppgitthet.

Det er bare så slitsomt og særlig ute blant andre mennesker. For selv om hun er en liten solstråle i barnehagen, gir hun høylytt beskjed til meg om vi f.eks er i butikken.

[Hekla]

Jeg tror ikke dette er uvanlig nei...Og sønnen vår var nok på samme måte fra ca. 15mnd til ca. 2 år. Til å begynne med var det kraftige utbrudd og forholdsvis ofte, men avtok etter hvert som han håndterte språket bedre.

Selv om jeg forstod at dette er en naturlig reaksjon for sinne, frustrasjon, reddsel osv, så opplevde jeg det som veldig vondt og frustrerende sjøl. Det er vondt å se barnet sitt så lynende forbannet, frustrert og kanskje redd og ikke helt forstå hva en skal gjøre for å gjøre det bedre. Han pleide heldigvis ikke slå hodet så mye i gulvet, men det skjedde av og til. Da pleide jeg å legge noe mykt under sånn at han ikke skadet seg. Han pleide å bli enda mer sint for det og rev vekk puta eller teppet, men jeg fortsatte å legge det under samtidig som jeg, så rolig jeg klarte, si at han ikke fikk lov til å gjøre seg selv vondt. Og jeg kjenner så godt igjen i det du sier at barnet ditt stritter i mot, sparker og slår når du prøver å ta det opp for å trøste det. Det var hos oss helt nyttesløst. Han gav klart uttrykk for at han ikke ville at jeg skulle se på han, ta på han eller sitte i nærheten av han. Jeg fant ut at det beste var bare å sitte på gulvet med han og si at jeg var der uansett hvor sint han var på meg. Og jeg var der om han ville sitte på fanget mitt å kose og få trøst. Av og til hjalp det å prate rolig til han hele tiden, mens andre ganger fungerte det best å bare sitte der stille med han. Det tok ofte litt tid før han fikk "ridd" av seg det verste sinnet, men det endte alltid med at han kom for å bli klemt og trøstet.

Jeg tror det verste en kan gjøre er å avvise barn når de blir så sinte. Da tror jeg de kan utvikle frykt for å vise sinne senere. Sinne er noe alle mennesker har og som er sunt å få uttrykke, men at det å sparke, slå eller kaste ting på andre ikke er lov uansett.