Stor Aldersforskjell?

[Gjest gutt20]

Hvor stor aldersforskjell er egentlig for stor til at det er akseptert da? Vi reagerer jo alle selv om vi later som at alt er greit...

[Gjest Cruella]

Nå må jeg medgi at jeg har sett et par yngre gutter, som la oss si; godt kan parkere tøflene sine under senga mi når som helst!

Har aldri likt yngre menn, men må innrømme at jeg har sett et par filmer hvor skuespillerne godt kan konkurrere med min gamle helt, George Clooney; Colin Farrell og Nick Stahl....oh my God!!!

:o

Nelle; Now we're talking!!!

Den evigunge,

[VesleBråka]

Det viktigste er hvor du er i livet og hvordan du vil leve. Dere må passe litt sammen der. I min familie fikk en mann seg ny kjæreste etter skilsmisse, og hun er yngre enn meg, 27, mens han er midt i førtiårene. Tallene har ikke noe å si for meg, selv om jeg de første to sekundene tenkte "oi". Det jeg tenkte mest på var hvorvidt de er på samme mentale nivå - hun er relativt nyutdannet i sin første ordentlige jobb, nyter vel livet litt går litt på fest osv, mens han er pappa og ansvarlig voksenperson. Barn f.eks, jeg trodde han var ferdig med barn ettersom hans er ganske halvstore, men hun har jo ikke begynt. Hvis hun vil ha. Det må de jo finne ut av. Kanskje de må få seg en sammen eller noe for å møtes i midten.

DER har du aldersproblemet i et nøtteskall. Og i din situasjon, så eksisterer det ikke slike aldersproblemer. Dere har geografiske problemer, som du heller bør tenke ut løsninger på.

[Nelle]

Jeg har tenkt litt på dette med barn osv. Jeg er 33, og bør komme i gang om ikke altfor mange år dersom jeg vil ha barn. Han er 20, og jeg har alltid ment at ingen 20 åring bør få barn om de ikka ABSOLUTT vil og det er det eneste som betyr noe i livet. 20 år er veldig tidlig å få barn! Men så tenker jeg: Uansett ville jeg ikke ha fått barn med noen jeg har kjent så kort tid. Jeg ville nok ha valgt å være sammen med vedkommende kanskje 1-2 år minst før jeg vurderte å få barn med vedkommende. Og det helt uavhengig av alderen til kjæresten min, det ville vært det samme om min nye kjæreste var 30 og ikke 20. Så tenker jeg videre: Siden kjæresten min er såpass yngre enn meg, og siden han fremdeles har 3 år igjen av studiene sine (minst) så sier det seg selv at dersom dette forholdet er noe vil kommer til å satse langsiktig på, så vil det allikevel gå en stund før vi eventuelt flytter sammen, får barn osv. Men om han virkelig er verdt å satse på, da blir dette bagateller som løser seg av seg selv. Om jeg finner ut at nå vil jeg ha barn fordi det begynner å nærme seg at det kan bli for sent, så får vi bare ta konsekvensene av det og få barn da. Selv om vi eventuelt ikke bor sammen akkurat der og da, så vet jeg med meg selv at jeg er mer enn oppegående nok til å ta vare på et barn. Jeg mener -så lenge jeg vet med meg selv at jeg elsker barnefaren og at han elsker meg, av vi vil ha hverandre -da spiller det ikke så stor rolle for meg om vi bor sammen akkurat der og da eller ikke. Vi vil få mer enn nok tid til å bo sammen siden.

Vel -altså: Mitt poeng er at dersom kjærligheten er sterk nok og man virkelig føler at dette forholdet er noe man vil satse på, da blir spørsmål om når og hvor man skal ha barn osv. litt irreleveante fordi slike "problemer" løser seg av seg selv. Med mindre man helst vil SKAPE en haug med problemstillinger da!

Nelle