Når sønnen tror jeg og skal forsvinne

[Gjest Ts - familieønsker]

Ønsker litt innspill på dette temaet. Jeg er usikker på om jeg har greid å formulere meg riktig i forhold til slik jeg ser på saken, for jeg har aldri opplevd dette før med noen andre.

Jeg er samboer med en mann som har 1 sønn på under 10 år fra før av.

Det er noen ganger dette temaet har vært oppe fra sønnen sin side, men jeg vet på en måte ikke hva jeg skal si til sønnen eller hvem som bør si hva osv. Kanskje burde det være min samboer som tar den praten.

Litt informasjon på forhånd;

Jeg er med i den daglige omsorgen for sønnen. Passer sønnen mye alene også i helger noen ganger og noen ganger i ukedagene. Min samboer er flink til å gi meg autoritet som en voksenperson. Det synes jeg er kjempe bra siden jeg påtar meg mye ansvar. Biologisk mor er så og si aldri inne i bildet her. Min samboer har sønnen på fulltid.

Tema:

Sønnen har nevnt i noen tilfeller at når pappa blir lei, ja da bli jeg også borte ''slik som alle dem andre''. Sønnen snakker om tidligere damer osv...

Det sårer meg selvfølgelig å høre et barn si det. Først og fremst fordi jeg tenker på hva barnet har måttet tilpasse seg og ikkeminst fordi jeg tenker ''tenk om min samboer blir lei'' og fordi jeg på en måte ikke har lyst til å høre om alle hans tidligere damer som er forholdsvis korte forhold på under 1 år av gangen.

Jeg skjønner at sønnen har sine tanker om dette med min samboers tidligere kjærester og at dette er noe han eventuelt føler han må nevne innimellom.

Men jeg blir uansett såret inni meg....

Min samboer har innrømmet at han har vært stormannskar før. Eller hva han nå kalte det. At det er blitt mye damer. Han sier han nå har forandret seg og ønsker noe varig.

Jeg lurte litt på noen ganger om det er min oppgave som ''reservemor'' og betrygge barnet med at jeg håper jeg kommer til å bli?

Vil jo gjerne at barnet skal ha troen på at jeg kommer til å være her og ikke forsvinne. Ønsker selv at forholdet mellom meg og samboer skal vare!

Det er vanskelig å svare på sånt, for jeg kan på en måte ikke svare for min samboers følelser.

Men lurte litt på om det kanskje er min samboer som burde sette seg ned med sin sønn og fortelle og betrygge. Det jeg vet er at sønnen til min samboer er veldig glad i meg og glad for å ha meg der. Om sønnen kunne tillate seg selv og slippe mer følelser til om han var mer trygg på at jeg ikke kom til å forsvinne etter et par mnder så ville det vært kjempe fint.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal eventuelt formulere dette til samboer med sønnens tanker. For her har jo kanskje min samboer ikke sett viktigheten sin for sønnen, og kanskje har problemer med å forstå det. Det vet jeg ingenting om. Det er bare antagelser.

Er litt forvirra når sønnen snakker slik som han gjør og vil så gjerne han skal føle seg trygg på at jeg kommer til å være der osv. Og ikke miste noen slik han er vant til. Ønsker vi skal være en fin familie som er trygge på hverandre selv om noen dager er grå og andre dager er solfylte. Slike dager vil vi alltid komme til å møte, for det er normalt. Det å være trygge er da kjempe viktig!

[Gjest regine ii]

Dette vil du sikkert ikke høre, men det som slår meg er at du har tatt/fått altfor mye ansvar for denne gutten. Du skriver jo at du påtar det mye ansvar Klassisk "stemor"felle, å skulle "avlaste" far.....

Du sier at mor omtrent ikke er i bildet og at barnet bor fast hos far. Dessverre høres det ikke ut som om far er seg sitt ansvar i denne situasjonen bevisst, siden det tydeligvis har vært mange damer som har fått lov til/måttet å ta ansvar for gutten.

Tror du bør ta en alvorlig prat med din samboer om disse tingene, både du og gutten har mye å tape på det dersom du ikke gjør det. Selv om du ønsker at dette skal være varig, så er det en realitet at mange samboerskap/forhold ryker. Da har du ingen rettigheter ifht. gutten, og like viktig - han har ikke det ifht. deg heller. Dvs. at dersom du over år har vært hans viktigste omsorgsperson så vil han, om du og far bryter, miste det. Derfor er det viktig at gutten faktisk oppfatter at det er pappa som er den viktigste (sier ikke dette for å såre deg, men du ser jo hva gutten sier/tenker).

lykke til!

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei

Jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen din. Jeg er selv stemor til en gutt som har hatt flere omsorgspersoner, selv om dette hovedsakelig var før far overtok omsorgen for gutten.

Som innlegget over sier så er det far som må komme tydelig frem her og være guttens hoved-omsorgsgiver. Videre må far ta et lite oppgjør med seg selv og virkelig ta et standpunkt om hva han vil. Han bør komme frem til at han må enten jobbe hardt for å beholde forholdet til deg, eller så må han innse at hans sønns psyke ikke tåler at han har flere forhold.

Det å oppleve utskiftninger i omsorgsgivere _kan_ gi barn relasjonsskader. Jeg har ingen anelse om denne gutten har det, og kan derfor ikke uttale meg om det. Det jeg vet er at det er veldig krevende å være omsorgsperson for barn med relasjonsskader. Det å få et relasjonsskadet barn til å bli trygt er knallhardt arbeid som kan ødelegges igjen på et lite øyeblikk.

Finn ut mer om guttens fortid. Hvorfor bor gutten hos far? Hvordan var hans første 3 leveår? Hvis barnet er relasjonsskadet så må du gå en runde med deg selv og være sikker på at det er i dette forholdet du vil bli, og at du vil kjempe for at det skal vare.

I forhold til hva du kan si til gutten, så kan du ikke si noe. Du må for all del ikke love noe som du ikke er helt 100% sikker på at du kan holde. Ord kan uansett ikke gi gutten den tryggheten han trenger. Han må lære av erfaring at du er den som ble hos ham, og det kommer naturligvis til å ta lang tid.

Jeg håper at du klarer å snakke med guttens far om dette og at han tar situasjonen alvorlig!

Lykke til!

[Rotemor]

Enig med svarene over.

Her må Pappa inn på banen og ta en skikkelig prat med sønnen sin - og gjerne nevne det igjen og igjen og igjen...

Og du burde vokte deg litt for å bli Pappas barnepike kanskje??

Selv om det er flott at du er en gor voksen omsorgsperson for gutten, er det jo litt viktig likevel at Pappa er tydelig i sin rolle - og at selv om du skulle bli borte, så er Pappa den evige støtte....noe sånt?