vil ha barn, vil gifte meg

[Gjest Jentepå17]

Jeg har nettopp fylt 17 og vil ha barn med kjæresten min, jeg ahr allerede bestem meg for det. jeg har hatt mange kjærester men har aldri følt det slik før, jeg vil være med han resten av mitt liv, jeg vil slutte med alt som heter røyk og festing, jeg vil ha en fremtid med han, jeg vet at penger og økonomi ikke er noe problem når det gjelder dette, det eneste som gjelder er foredlrene mine, jegvet at de ikke vil at jeg skal bli gravid, men er sannsynligvis gravid allerede eller i såfall snart, hun har ikke møtt han, men skal få møte han. han er veldig orgentlig og har god innflytelse på meg. jeg føler bare at jeg har modnet før mange andre på min alder. jeg velger å jobbe istedenfor skole, jeg velger å ikke feste og drikke mer, jeg vil virkelig være med han.

men hvis jeg blir gravid , da er det mitt valg vel og kunne beholde ungen? jeg vil aldri ta abort, noen som har vært i lignende situasjon??

[Gjest hopeful]

Hvis du er 17 år så er det ditt valg om du vil beholde barnet eller ikke. Men har du diskutert dette med kjæresten din? Ønsker han barn nå?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Beklager, men er du sikker på at det er så lurt å slutte på skole bare for å få barn? Tenk på at du gjerne skal ha noe å komme tilbake til når permisjonstiden er over. For ikke å snakke om når barna flytter ut.

Og i forhold til hvor mange skrivefeil du har i innlegget ditt, så hadde kanskje et par år til på skole gjort deg godt...

[Gjest Ts]

Hvis du er 17 år så er det ditt valg om du vil beholde barnet eller ikke. Men har du diskutert dette med kjæresten din? Ønsker han barn nå?

Ja, han ønsker barn nå. Han er jo en del eldre enn meg (24), så han er definitivt klar for det nå, sier han hvertfall. Jeg er også klar for det, men er skikkelig redd foreldrene mine skal ødelegge alt for meg. Vil ikke miste han skjønner du!

[Gjest Ts]

Beklager, men er du sikker på at det er så lurt å slutte på skole bare for å få barn? Tenk på at du gjerne skal ha noe å komme tilbake til når permisjonstiden er over. For ikke å snakke om når barna flytter ut.

Og i forhold til hvor mange skrivefeil du har i innlegget ditt, så hadde kanskje et par år til på skole gjort deg godt...

Beklager, men hvis du leser innlegget mitt en gang til, så ser du kanskje at jeg allerede har sluttet på skolen. Jeg velger å jobbe istedenfor! Jeg jobber på eldrehjem og jeg trives godt der, og har aldri hatt noe ønske om å studere, fordi jeg rett og slett er en person som har andre interesser, og jeg føler at jeg vil raskere ut i livet, enn mange andre på min alder. Jeg vil flytte inn med han, og starte en familie. Ting som å bare ha det gøy, interesserer meg ikke lenger.

Er bare redd for reaksjonen til foreldre osv. Har ikke lyst å lage problemer for kjæresten, jeg vet han har hatt masse problemer tidligere med jenter, og det er det siste han trenger.

Si fra hvis du finner flere skrivefeil da. Det er ikke akkurat slik at jeg skulle skrive en bok nå, jeg skulle skrive hva jeg følte, og du klarte jo å gi tilbake svar , så du skjønte jo sannsynligvis hva som stod.

[Gjest Gjest]

Ja, han ønsker barn nå. Han er jo en del eldre enn meg (24), så han er definitivt klar for det nå, sier han hvertfall. Jeg er også klar for det, men er skikkelig redd foreldrene mine skal ødelegge alt for meg. Vil ikke miste han skjønner du!

jeg får seriøst en stressa følelse over det hele. hva er vitsen med å stresse egentlig???

selvom du er moden og alt det der, så er du fortsatt 17 år!!

ingenting du har lyst å fullføre eller gjøre før du begynne å stifte familie?

ikke utdanning, bolig, jobb (hvor du trives), reising, og for ikke å snakke om: BLI ORDENTLIG KJENT MED KJÆRESTEN!

beklager, men vi med litt livs erfaring på baken vet at den store brennende forelskelsen og den flotte herren som ikke kunne blitt bedre, kan bli både så udregelige etter et par år sammen.

brått så finner du ut ting du aldri før hadde trodd, og dere finner ut deres EGENTLIGE kjemi når strom forelskelsen har gitt seg.

det er da problemene starter (og ikke prøv å si at alt er rosenrødt og flott. for da har dere ikke vært sammen lenge nok) g det er da man kan vurdere om dette er et forhold du klarer å jobbe med.

[Hedda-78]

Dere bor ikke sammen ennå? For min del synes jeg at det er første punkt på veien til å stifte familie og slå seg til ro. Man trenger litt tid til å finne ut hvordan det er å bo sammen og være sammen om alt. Forhold er ikke bare rosenrøde, de inneholder sure sokker, renter og avdrag, fordeling av husarbeid, snorking, ulike økonomiske prioriteringer og andre potensielle krangle-temaer.

Likevel er alt dette bare barnemat i forhold til hvilke prøvelser dere kommer til å få med en nyfødt baby i hus.

Så jeg foreslår at dere flytter sammen før dere begynner å prøve å bli gravide. Innlegget ditt består mye i "jeg vil". Det går ikke an å tenke "jeg vil" hvis man har barn sammen. Da er det "vi vil" og "babyen vil".

Og forresten: foreldre er engentli ålreite dyr, de vet litt av hvert. Det at du fortsatt synes at foreldrene dine er "teite" og ødelegger for deg, vitner bare om at du kanskje ikke er så mye modnere enn en gjennomsnittlig 17-åring likevel.

[Gjest Miley]

Jeg tror man er gammel nok til å bli foreldre når man er moden nok til å stå for de valgene man tar. Dersom du er redd for hva foreldre, kjæreste og gud vet hva skulle mene er du kanskje ikke moden nok.

Du er krampeaktig voksen, redd for hva foreldre og kjæreste skal finne på å si og du er generelt usikker. Hvorfor ikke da ta den tiden som trengs for å senke skuldrene, lære å stole på kjæresten og forholdet og komme over skumle foreldre?

[Gjest ts]

fordi han vil ikke være med meg hvis jeg ikke vil ha barn, fordi han er klar for barn nå. Å jeg føler virkelig at jeg elsker han og gjør alt for han. Hvis han vil ha barn, da er det greit, da er jeg klar.

Jeg har vært skikkelig fjortisforelska i mange gutter, og jeg trodde jeg elsket dem. jeg var forelska i han, men etter en stund så har jeg bare følt for å gifte meg med han og være med han, bo med han, ha barn, jeg kan ikke beskrive følelsen på annet vis enn at jeg elsker utrolig høyt.

Og jeg er ikke redd for hva foreldrene mine sier på den måten, jeg har bare redd de skal klare å ødelegge alt sammen. fordi jeg vet at kjæresten ikke vil ha noe problemer rundt dette, fordi han ønsker helt sikkert en jente som er veldig moden og ønsker barn så mye og at det ikke skal være noe prolem rundt det, og jeg vil være alt for han. er redd for å miste han hele tiden.

det eneste jeg egentlig vil fram til er at jeg vil ikke miste han, jeg er redd foreldrene mine vil ødlegge forholdet. så først tenkte jeg jo å si til foreldrene mine alt sammen jeg ønsker barn med han, og flytte inn helt med han, alså jeg bor med han nå halparten av uka, og jeg er redd de nekter meg alt sammen, så jeg vil bare bli gravid så ingen kan gjøre noe med det. og jeg elsker barn, jeg vil jobbe med barn når jeg blir enda eldre, og når jeg vet økonomi ikke blir noen problem. så..?

Ja men jeg skulle ikke tro han vil forandre seg etter en stund. han er veldig snill, så lenge jeg oppfører meg orgentlig, ikke snakker til gutter , røyker siggaret, bruker alochol , fester osv. fordi jeg vet at exen hans drev med narkotika osv bak ryggen hans, og lurte han trill rundt og han vil ikke noe slikt skal skje igjen.

jeg vil være med han resten av livet, og hvis det er det som skal til så har jeg ikke noe valg.

[Gjest imli]

Vent i alle fall til du er ferdig med videregående skole, det tror jeg IKKE du vil angre på.

[Gjest ts]

Vent i alle fall til du er ferdig med videregående skole, det tror jeg IKKE du vil angre på.

jeg sluttet på vgs før jeg ble kjent med han jo! jeez, folka man behøver ikke å gå på vgs for å være noe, hvis man velger å gå ut i jobb tidlig, eller ta et eller flere friår, så er det opp til den personen.det er ikke det det er snakk om her

[Makin' it big]

fordi han vil ikke være med meg hvis jeg ikke vil ha barn, fordi han er klar for barn nå. Å jeg føler virkelig at jeg elsker han og gjør alt for han. Hvis han vil ha barn, da er det greit, da er jeg klar.

Jeg har vært skikkelig fjortisforelska i mange gutter, og jeg trodde jeg elsket dem. jeg var forelska i han, men etter en stund så har jeg bare følt for å gifte meg med han og være med han, bo med han, ha barn, jeg kan ikke beskrive følelsen på annet vis enn at jeg elsker utrolig høyt.

Og jeg er ikke redd for hva foreldrene mine sier på den måten, jeg har bare redd de skal klare å ødelegge alt sammen. fordi jeg vet at kjæresten ikke vil ha noe problemer rundt dette, fordi han ønsker helt sikkert en jente som er veldig moden og ønsker barn så mye og at det ikke skal være noe prolem rundt det, og jeg vil være alt for han. er redd for å miste han hele tiden.

det eneste jeg egentlig vil fram til er at jeg vil ikke miste han, jeg er redd foreldrene mine vil ødlegge forholdet. så først tenkte jeg jo å si til foreldrene mine alt sammen jeg ønsker barn med han, og flytte inn helt med han, alså jeg bor med han nå halparten av uka, og jeg er redd de nekter meg alt sammen, så jeg vil bare bli gravid så ingen kan gjøre noe med det. og jeg elsker barn, jeg vil jobbe med barn når jeg blir enda eldre, og når jeg vet økonomi ikke blir noen problem. så..?

Ja men jeg skulle ikke tro han vil forandre seg etter en stund. han er veldig snill, så lenge jeg oppfører meg orgentlig, ikke snakker til gutter , røyker siggaret, bruker alochol , fester osv. fordi jeg vet at exen hans drev med narkotika osv bak ryggen hans, og lurte han trill rundt og han vil ikke noe slikt skal skje igjen.

jeg vil være med han resten av livet, og hvis det er det som skal til så har jeg ikke noe valg.

Hver og en av de tingene jeg har uthevet her ALENE er nok til at jeg vil si du ikke er klar for å få barn.

[Gjest mamma29]

Da jeg var 18 var jeg så UTROLIG forelska i en fyr. Jeg var sikker på at vi skulle være sammen resten av livet, og få barn. Jeg så ingen andre ting jeg hadde lyst til! Hvis jeg fikk barn fikk jeg jo beholde ham, som jeg elsket så høyt! Han var 25 år da, og jeg syntes han var såååå voksen og moden.

VEL. Nå er jeg 29 år, og sjeleglad for at jeg aldri fikk barn med ham! Da hadde jeg sittet der, med en dårlig jobb og ikke engang fullført videregående skole.

Om ti år kommer du til å angre, sannsynligvis før det. Det er ikke noe morsomt å være den eneste som ikke har fullført videregående. Det er flaut.

Man er ikke moden nok til å få barn når man er 17, selv om man tror det. Og etter min mening er ikke en gutt moden nok til å bli far når han er 24. Og hvertfall ikke hvis han vil ha barn med en 17-åring. Hvis han ikke vil være sammen med deg hvis du ikke vil ha barn, så elsker ikke han deg like mye som du tror. Hva slags fyr krever barn med en jente på 17 år??

Dette vet jeg er umulig å tro på når man er 17 og tror man har alle svarene, men vi som er noen år eldre enn deg har som oftest mer livserfaring. Og man endrer seg så utrolig mye fra man er 17 til man er f.eks. 25. Nå sitter jeg bare og rister på hodet av ting jeg tenkte da jeg var 17-18. Jeg garanterer deg at det vil du også gjøre.

Jeg er glad jeg ikke sitter som 3-barnsmor med en dårlig jobb, og sannsynligvis har gått glipp av utrolig mye ungdomstid (det trenger ikke bare være fest og moro.)

Hva er det som haster sånn?? Du har minst 30 år igjen som fruktbar kvinne, og jeg kan love deg at du kommer til å forelske deg flere ganger. Mange ganger! Hadde jeg vært deg ville jeg hvertfall ikke fått barn med en som ikke vil ha meg hvis han ikke får det som han vil.

Jeg fikk mitt første barn i fjor, og jeg er kjempeglad for at jeg ventet til jeg var mer voksen i hodet, til jeg visste at mannen min elsker meg uansett hva som skjer, og at jeg har utdannelse, en bra jobb og økonomisk trygghet.

[Beuwi]

Det er ganske korttenkt og egoistisk å ville sette et barn til verden, fordi du er redd for å miste kjæresten din. Du må jo tenke på at babyen alltid vil komme først.

Og han høres jo ikke helt god ut som ikke vil være med deg om dere ikke får barn sammen med en gang.

Og ikke snakke til andre gutter...?

Jeg vet at forelskelser blir veldig ekstreme i din alder. Jeg gjorde selv mye dumme ting som jeg nå - 11 år etter bare rister på hodet av Det vil du også gjøre, lover deg det!!

[girlypai]

fordi han vil ikke være med meg hvis jeg ikke vil ha barn, fordi han er klar for barn nå. Å jeg føler virkelig at jeg elsker han og gjør alt for han. Hvis han vil ha barn, da er det greit, da er jeg klar.

Jeg har vært skikkelig fjortisforelska i mange gutter, og jeg trodde jeg elsket dem. jeg var forelska i han, men etter en stund så har jeg bare følt for å gifte meg med han og være med han, bo med han, ha barn, jeg kan ikke beskrive følelsen på annet vis enn at jeg elsker utrolig høyt.

Og jeg er ikke redd for hva foreldrene mine sier på den måten, jeg har bare redd de skal klare å ødelegge alt sammen. fordi jeg vet at kjæresten ikke vil ha noe problemer rundt dette, fordi han ønsker helt sikkert en jente som er veldig moden og ønsker barn så mye og at det ikke skal være noe prolem rundt det, og jeg vil være alt for han. er redd for å miste han hele tiden.

det eneste jeg egentlig vil fram til er at jeg vil ikke miste han, jeg er redd foreldrene mine vil ødlegge forholdet. så først tenkte jeg jo å si til foreldrene mine alt sammen jeg ønsker barn med han, og flytte inn helt med han, alså jeg bor med han nå halparten av uka, og jeg er redd de nekter meg alt sammen, så jeg vil bare bli gravid så ingen kan gjøre noe med det. og jeg elsker barn, jeg vil jobbe med barn når jeg blir enda eldre, og når jeg vet økonomi ikke blir noen problem. så..?

Ja men jeg skulle ikke tro han vil forandre seg etter en stund. han er veldig snill, så lenge jeg oppfører meg orgentlig, ikke snakker til gutter , røyker siggaret, bruker alochol , fester osv. fordi jeg vet at exen hans drev med narkotika osv bak ryggen hans, og lurte han trill rundt og han vil ikke noe slikt skal skje igjen.

jeg vil være med han resten av livet, og hvis det er det som skal til så har jeg ikke noe valg.

hallo?skal du virkelig basere forholdet deres på dette??? at HAN skal ha barn nå, eller så er det over og ut. hvis han virkelig mener det, er han kynisk og kald med følelser på minus siden.

og DETTE vil du ha barn med? da kan du tru at du vil få hele ansvaret også, når han er en slik type.

du må opp hver natt, trøste babyen når den gråter (og det er det MYYYYYYYE av hele døgnet) skifte hver bleie og sitte i helgene hjemme allene mens han durer ut.

DET kan du banne på skjer, så lenge han er så kynisk og krever dette av deg!

hvis han virkelig elsker deg, så hadde han sagt " jeg vil ha barn med deg NÅR du er klar jenta mi! men vi har jo hele livet forran oss til å gjøre alt dette!"

- det er drømmegutten du vil ha!

føler du et press på at du må fylle alle hans ønsker her og nuh, ja da er er det seriøst galt med denne mannen! du sier noe som urovekker meg. at du ikke skal snakke med gutter osv, det virker som dere er begge kjempe usikkre, og at ved å få et barn er dere sikkra. eller at han er kontroll freak, slik at du skal få barn så vet han hvor han har deg. altså på kjøkkenet med ungen, og ikke på fest og snakker med gutter.. ååå! for et vakklete og usikkert forhold dere har!

hvis dere trenger det som er trygghetspunkt kan jeg si dere med engang at et barn skaper bare mer problemer i et allerede vakklete forhold!

[girlypai]

du vet ikke alt om han på så kort tid. selvom han er snill og blablabla så er det alltid mange nye sider som kommer til overflaten etter at forelskelsen har lagt seg!

brått ser du han i et helt nytt lys, og han er ikke lenger drømmemannen.

feks så finner du ut at han er kontrollfreak, maktsyk, løgnhals, flørtete, nedlatende syn på kvinner, kjeftete, behandle deg dårlig, brått vil han fly mer fra seg, brått så er gutta viktigere, gutteturer hele tiden, brått blir du nedprioritert, brått så er han en dårlig far, egoistisk, tyv osvosvosv.

dette er ikke ting du kan oppdage tidlig i et forhold. for det er ikke sider de viser i starten. også er man gjerne blind av forelskelse!

[Aftensol]

Jeg bare lurer på: hvor lenge har dere vært sammen? Høres ut som at dere har vært sammen i noen uker og du fremdeles er "hodestups forelsket" i han og ser kun alt i rosa og rødt..

Vær så snill: i det minste, bo sammen før dere får barn sammen!! Du finner ut så utrolig mye om en person når dere først har bodd sammen i MINST 1år! Minst!!

Og i tillegg: som mange andre her inne skriver, han høres utrolig kontrollerende ut! Pass deg! Og ikke minst, les nøye gjennom det du selv har skrevet, og hva andre her inne har skrevet til deg...

[Batteri]

Er det kaldt i Dovregubbens hall?

[Gjest Gjest]

Du sier at du jobber på ett aldershjem.Dette får jeg ikke til og stemme helt..

Nå finnes det ikke aldershjem i norge lengre.Kun sykehjem.

Man må være 18år for og jobbe i pleien.

Og du får aldri fast jobb i dette yrket uten utdannelse som hjelpepleier,sykepleier eller lignende.

Har du tenkt og leve på vikariat hele livet eller ta en utdannelse i dette faget?

Satser mest på at du troller oss litt jeg men..

[Gjest ts]

Du sier at du jobber på ett aldershjem.Dette får jeg ikke til og stemme helt..

Nå finnes det ikke aldershjem i norge lengre.Kun sykehjem.

Man må være 18år for og jobbe i pleien.

Og du får aldri fast jobb i dette yrket uten utdannelse som hjelpepleier,sykepleier eller lignende.

Har du tenkt og leve på vikariat hele livet eller ta en utdannelse i dette faget?

Satser mest på at du troller oss litt jeg men..

ja eller bo og behandlingsenter da. men det er jo bare gamle der så vil kalle det et eldrehjem.

jeg vet alt er sant, og at jeg ikke burde ha baby nå... men .. jeg tror jeg allerede er gravid, og jeg vil ikke ta abort , eller å gi vekk barnet mitt gjør jeg ALDRI, ja han er ganske kontrollerende han sier ganske ofte ''gjør det og det ellers kan vi ikke være sammen''. men jeg er så forelska i han, jg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil være med han..

jeg vet så godt at det er feil og jeg har alltid syntes det er dumt å ha barn tidlig osv

jeg har ja bare vært sammen med han noen uker !! jeg vet alt høres helt sykt ut, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre