Tar dere ansvar for egne handlinger

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Overskriften taler vel for seg selv... er dere flinke til å se deres egen rolle i det som skjer dere, eller er det alltid alle andres feil?

Grunnen til at jeg spør er at noen har spredd en løgn om meg... ikke en stor løgn, mer en unnlatelsesløgn... for å sette seg selv i et bedre lys, og for å vri ansvaret for handlingen over på meg.

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ikke særlig interessert i ansvar og skyld. Det viktigste for meg er alltid hvordan ting kan gjøres bedre uavhengig av hvem som har skylden. Men dette er vel en typisk mannsholdning....

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nei, det du beskriver er ikke en typisk mannshandling slik jeg ser det.

I dette tilfellet er det en mann som har løyet om meg for å stille seg selv i bedre lys, og menn (i flertall) som ikke ser at det er to sider av en sak, og som alle er enige om at jeg har alt ansvar for en handling, og ingen av dem er interesserte i å høre hva jeg har å si om saken.

Men selv om det i dette tilfellet dreier seg om menn, er ikke kvinner noe bedre... dette er ikke kjønnsrelatert.

Jeg tar fullt ansvar for det jeg har gjort, men har problemer med å akseptere at han lyver om meg for å få sympati, og at han nekter å ta ansvar for det han har gjort.

Han hadde oppnådd nesten det samme, og fått like mye sympati, om han hadde fortalt sannheten, men uten de ringvirkningene løgnen har skapt.

Det var ikke behov for å fortelle løgnen hvis motivet ikke var å straffe meg, i tillegg til å få sympati selv, men det vil han ikke innse. Han nekter å ta ansvar for de problemene hans løgn har skapt for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tar fullt ansvar for det jeg har gjort, men har problemer med å akseptere at han lyver om meg for å få sympati, og at han nekter å ta ansvar for det han har gjort.

Han hadde oppnådd nesten det samme, og fått like mye sympati, om han hadde fortalt sannheten, men uten de ringvirkningene løgnen har skapt.

Det var ikke behov for å fortelle løgnen hvis motivet ikke var å straffe meg, i tillegg til å få sympati selv, men det vil han ikke innse. Han nekter å ta ansvar for de problemene hans løgn har skapt for meg.

Jeg kunne skrevet dette innlegget selv. Jeg vet hvor sårende og frustrerende det er at den som lyver blir trodd og får sympati. Det at han lyver er ikke det værste. Jeg forventer ikke noe av han. Jeg har forstått hvordan han er. Det som er ille er at folk jeg hadde tillit til tror på løynene hans. Og de vil ikke en gang høre min versjon og ihvertfall ikke se dokumentasjon som viser at det han sier ikke er sant. Det virker nesten som de selv er redd for at det de har trodd på ikke er sant for da har de gjort feilvurdering i jobben sin. De nekter meg til og med innsyn i dokumenter jeg har krav på å få innsyn i. Det aller verste er at dette går utover et lite barn som ikke får den hjelpen han trenger. Han som lyver tror han straffer meg, men det er først og fremst barnet han skader.

Jeg spør meg selv hvordan mennesker kan være så onde. Og jeg spør meg selv hvordan det er mulig å lure fagpersoner på denne måten. Før mishandlet han meg fysisk, nå får han andre til å krenke meg på grunn av hans løyner, mens han selv kan lene seg tilbake og nyte synet av meg som blir krenket.

Mitt råd er å la det ligge hvis det ikke gir konsekvenser for deg eller andre du er glad i. Hvis løynene gir konsekvenser må du prøve å rydde opp og få de til å lytte til det du har å si og se det som kan dokumenteres. Hvis det er privatpersoner må du godta at de ikke vil lytte eller se, men hvis det er offentlige personer kan du be om innsyn, og evt. klage hvis det er noe som er feil.

[Gjest Gjest]

Jeg kan komme med hundrevis av eksempler på at veldig mange velger å ikke se sin egen rolle i det som skjer dem... ansvarsfraskivelse er veldig vanlig.

De husker veldig godt hva andre har gjort, men ikke hva de selv har gjort...

Mange av eksemplene ser vi i aviser, inne på internettfora, men mange av eksemplene finner vi enten hjemme hos oss selv, eller like utenfor stuedøren.

Et eksempel kan være noen av de som har blitt hardt rammet av renteøkningen i fjor... jeg kjenner et par av dem!

De skylder på banken, at banken ikke advarte dem. Det er bankens skyld at de sliter nå!

Men de "glemmer" at de gikk fra bank til bank for å finne den banken som ville låne dem den lånesummen de ville ha.

De "glemmer" at de måtte undertegne en frarådelseserklæring før de i det hele tatt fikk innvilget lånet i den 5. banken de oppsøkte.

De ser ikke sin rolle i det hele, at selv om banken hadde et ansvar for ikke å låne dem mer enn de kunne betjene, hadde de selv et selvstendig ansvar også.

Et annet eksempel er en far som ikke fikk invitasjon til datterens bryllup.

Dette elsker faren å fortelle til alle som vil høre på.

Men det han "glemmer" å fortelle, var at hun ringte ham ett år før bryllupet der hun fortalte om bryllupsplanene og datoen for bryllupet, og ba ham sette av datoen. Hun hørte at han noterte det i kalenderen sin.

Det han også "glemmer" å fortelle, var at like før datteren skulle sende ut invitasjonene ringte hun ham igjen, fortalte om bryllupet, og at hun gledet seg til å se ham igjen... men at han svarte at det kunne hun bare glemme! Han kom ikke til å vise seg i det bryllupet, han mislikte sin kommende svigersønn og hele familien hans (og mye mer som jeg ikke vil gjengi her)

Hun ringte ham igjen et par uker før bryllupet, men han ville fremdeles ikke komme.

Det ble reagert på at han ikke var i bryllupet, men datteren ville ikke sverte ham overfor familien, og svarte bare at det ikke passet for faren å reise akkurat da.

Det ble reagert på at han ikke sendte gave til brudeparet, men datteren avfeide det hele med at det hadde hun heller ikke forventet.

Likevel ble faren konfrontert med at han ikke kom, og at han heller ikke sendte gave.

Hans versjon var at han ikke kom fordi han ikke var invitert, og at han ikke sendte gave fordi han ikke visste datoen for bryllupet.

Og deler av familien trodde ham! Datteren fikk ikke engang muligheten til å forklare seg selv.

Det er riktig at han ikke ble invitert (skriftlig), men han hadde fått minst to muntlige invitasjoner som han hadde takket nei til, i tillegg til at han hadde snakket nedsettende om svigersønnen og hans familie...

DET ser han ikke! Og dermed er han offeret i situasjonen.

Dette er to eksempler på mennesker som ikke ser sin rolle i ting som har skjedd dem, som fraskriver seg alt ansvar.

Hva jeg gjør? Jeg tar ansvar, og jeg prøver så godt jeg kan å se min rolle når noe skjer.

Jeg har ikke alltid gjort det, jeg har vært veldig flink til å se "splinten i min brors øye, men ikke bjelken i mitt eget", men jeg er bevisst på det nå, og har bltt veldig flink til å ta min del av ansvaret.

Men jeg er ikke så flink når andre tillegger meg ansvaret for andres handlinger, da protesterer jeg høylytt!

[Gjest Cipheria]

Ein av mine negative sider, er at eg er dårleg på å innrømme at eg har gjort feil. Men sidan eg ser dette som ein svakheit, så er det noko eg prøver å endre på. Eg har blitt flinkare. Problemet er at eg ser det som ein svakheit å gjere feil i det heile tatt, derfor er det vanskeleg å innrømme når eg har gjort det. Men det kjem jo alltid an på settingen osv. Men eg legger aldri skulda på nokon andre. Ser eg at andre får skulda, så seier eg frå.

[Nique]

Jeg gjorde det ikke før, men gjør det nå, selv om det kan være vanskelig til tider, spesielt hvis en feil er alvorlig/kan få følger. Visst kan det være fristende å ro seg unna, men jeg er av den oppfatning at alt vil en dag slå tilbake på deg selv.

Men jeg godtar da heller ikke å bli beskyldt for noe jeg ikke har gjort.

[Gjest Gjest]

Helt i tråd med den typiske norske (kvinne?) tradisjon.

[Gjest lei]

Jeg har alltid vært veldig opptatt av at jeg skal være tøff nok til å påta meg skylden for ting jeg har gjort, også ting som ikke nødvendigvis er en direkte feil, men som likevel ble negativt.

Jeg har vært så opptatt av dette, at jeg til tider frivillig har tatt på meg skylda for ting burde ha gjort. F.eks. kan jeg fort si at "jeg burde minnet deg på det" eller "jeg burde ha gjort det da jeg skjønte at du hadde glemt det" osv. Dette har jeg sagt selv om det ikke har vært min sak å passe på at andre gjør jobben sin.

Men har jeg fått noen takk for dette??? Langt ifra! Istedet har det endt med at jeg har fått skylda for ting andre har gjort mens den som har gjort det står og hører på uten å si et ord. Og DET liker jeg ikke! Så nå er det slutt på å være dumsnill! Heretter passer jeg på meg selv så får andre klare seg selv.