Dårlig selvtillit og angst i forhold til vennskap

[Wamahan]

Jeg er en jente på 27 år som sliter med dårlig selvtillit!

Jeg har noen nære venner som jeg henger mye med, men problemet mitt er at jeg alltid trenger bekreftelse på at vi er venner! Hvis en av dem har en dårlig dag så tenker jeg med en gang at det er "min feil" og at jeg har gjort noe galt. Jeg er også så opptatt av at "de skal like meg" at jeg utsletter meg ganske mye føler jeg. Jeg er er egentlig en ganske utadvendt, blid person som ikke har noe problem med å si hva jeg mener og alt det der, men med en gang jeg anser vennene mine som skikkelig nære venner så skrur jeg plutselig opp kravene til dem 110%!! Da blir jeg alltid lei meg hvis jeg ikke får respons på det jeg sier og føler at jeg ofte svarer feil på noe de sier og at de ikke liker meg lenger. Jeg føler rett og slett ofte at jeg ikke blir respektert like mye av dem som de respekterer hverandre...altså, hvis jeg kommer med en kommentar eller mening så betyr det ikke like mye som hvis noen av de andre vennene mine sier det. De vennene jeg har har ganske sterke meninger om ting alle sammen, og jeg er ikke den som roper høyest i en diskusjon hvis meningen min blir sagt av noen andre...da hører jeg heller på og kommer med en kommentar nå og da...men dette er slitsomt! Jeg sliter også med at jeg har dårlig samvittighet for ting hele tiden. hvis jeg inviterer ei av venninnene mine med på kafe har jeg angst for at de andre blir sinte på meg fordi jeg ikke inviterte dem..jeg vet dette er dumt, for alle kan jo ikke være med alle hele tiden, men jeg får dårlig samvittighet uansett....Jeg går også hele tiden og er redd for at de finner på ting uten meg...jeg er slik som sender meldinger til de først slik at jeg "kommer de på forskudd" hvis dere skjønner....altså, jeg klarer ikke vente på at de kontakter meg for jeg er redd for at de ikke gjør det.....Alt dette fører jo til at jeg blir "den snille og uegostiske" i gjengen...ALltid når vennene mine skal beskrive meg så er jeg den snille som alltid stiller opp og er der...det er jo vel og bra det, men jeg føler jo selvfølgelig at jeg blir en sånn "tråkkepute" som alle vet stiller opp og hjelper til uansett hva det er....men det er jo min egen feil fordi jeg VET jeg alltid stiller opp også kanskje på ting som jeg ikke er helt gira på å være med på eller gjøre fordi jeg er redd for at de skal bli sure!!! Dette er fryktelig slitsomt å gå rundt å tenke på hele dagen...Dette skal jo være min beste venner, men samtidig lever jeg i konstant angst for at jeg skal miste dem fordi jeg sier og gjør noe feil. Dere skjønner sikkert at dette fører til at jeg alltid vokter det jeg sier og jeg blir også utorlig nærtagende når jeg får noe som jeg anser som et negativt svar tilbake....Det verste oppi alt dette er at jeg har en fantastisk kjæreste og samboer som blir nedprioritert oppi alt dette....Jeg er så utrolig glad i ham , men går jo rundt og bekymrer meg om alt det anre samtidig...detet gjør jo at han merker på meg at jeg er litt fraværende og lei meg og jeg er redd for at han får nok en dag...

Er fullstendig klar over at dette er et veldig fjortisproblem og at jeg burde komme meg over det men det er ikke så lett.....Jeg vil bare kunne være glad, nyte livet her og nå og stå for mine egne meninger og drite i hva andre synes omdet.....og dette er jo snakk om de beste vennene mine og man skal jo kunne være trygg og gjøre og si hva som helst til dem uten at man mister dem....men dumme meg får jo angst hver gang jeg sier nei til ting eller er sier noe jeg tror de synes er feil...

Hjelp!!

[Frustrert]

Jeg er snart 27 og har det på akkurat samme måte, men overfor samboeren (eller nå: eks-samboeren).

Jeg MÅ ha bekreftelse HELE tida.

Jeg har ikke noe råd til deg pr i dag, men ville at du skal vite at du ikke er den eneste som sliter med dette

[Gjest Gjest]

Dette er fryktelig slitsomt å gå rundt å tenke på hele dagen...

Det er fryktelig slitsomt å ha nære venner som har dårlig selvtillit og angst i forhold til venner også! Du skjuler det antakeligvis ikke så veldig godt, og det gjør det bare verre hvis de føler at de må gå tråkke forsiktig hver gang de snakker til deg fordi du blir lei deg eller føler at de ikke liker deg med en gang de sier noe du ikke forventer.

Jeg er i en nær vennegjeng hvor tre av venninnene mine er slik at jeg kan si rett ut hva som helst, mens fjerdemann er så skjør at om jeg hadde sagt at brødskivene hennes var litt skjeve så hadde hun vært redd for å miste meg som venn (bare for å ta et banalt eksempel) og det er litt stress. Samtidig vil jeg ikke miste henne som venn for hun er så hyggelig når hun er 'i siget'.

Det er i hvert fall vanskelig for de på den andre siden å forstå hvordan det går an å ha så dårlig 'venneselvtillit'. Jeg forstår når folk sliter med kroppsbilde/personlighet osv i forhold til fremmede, men ikke sine beste venner.

[absinthia]

Bare for å bryte inn, så er det vel egentlig selvbildet og ikke selvtilliten dere har mest problemer med. http://no.wikipedia.org/wiki/Selvbilde

Jeg blir en del plaget med dårlig selvtillitt, men har ikke dårlig selvbilde, så jeg hoppet innom for å finne noen tips, men så var det ikke det jeg var ute etter fordi dere snakker om selvbildet.

[Gjest Gjest]

Har akkurat det samme problemet. av og til lar jeg meg selv trekke meg ut fra sosiale relasjoner fordi da kan jeg få en pause, like godt kan vennene mine få pause. Men det hjelper ikke i lange løp. Vet ikke hva man kan gjøre.

[Jodi]

Hvis de virkelig er gode venner, så hadde jeg åpnet meg litt for dem (hvis du klarer da?). Fortalt litt om hvordan du føler det, forklare dem litt. Det kan godt hende de merker usikkerheten din, og da vil de kanskje få en forståelse for hvorfor du er som du er.

[Gjest Gjest]

Du må øve deg på å si det høyt hvis du er uenig med vennene dine. Prøv å si nei hvis det er noe du ikke har så lyst å bli med på. Si du har andre planer. Det er øvelse som skal til, så går det lettere etter hvert.

Ved å fortsette i det samme mønsteret og alltid snakke dem etter munnen, får du ikke noen forandring. Du skjønner vel egentlig at hvis ikke vennene dine godtar deg for den du er, så er de ikke verdt å være vennene dine. Det kan godt hende du har rett i at de ikke viser deg like mye respekt som de andre. Men det kan jeg godt skjønne, for du viser jo mye svakhet overfor dem. Stå opp for deg selv, så vil du få mer respekt. Og du vil kanskje også bli likt for den du virkelig er.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke det samme problemet som deg. Men jeg har av og til at jeg blitt irritert på mennesker som har ditt problem, fordi de ikke alltid mener det de sier. Det er ikke noe gøy at en person sier ja til å bli med på noe, og så tviler du på om personen i det hele tatt hadde lyst. Det er en falskhet der, og man får ikke tak på personen. Så man ender opp med en ganske ekkel følelse etterhvert. Jeg foretrekker å omgi meg med personer som er ærlige. Det er slike venner jeg har i dag.

[Wamahan]

Du må øve deg på å si det høyt hvis du er uenig med vennene dine. Prøv å si nei hvis det er noe du ikke har så lyst å bli med på. Si du har andre planer. Det er øvelse som skal til, så går det lettere etter hvert.

Ved å fortsette i det samme mønsteret og alltid snakke dem etter munnen, får du ikke noen forandring. Du skjønner vel egentlig at hvis ikke vennene dine godtar deg for den du er, så er de ikke verdt å være vennene dine. Det kan godt hende du har rett i at de ikke viser deg like mye respekt som de andre. Men det kan jeg godt skjønne, for du viser jo mye svakhet overfor dem. Stå opp for deg selv, så vil du få mer respekt. Og du vil kanskje også bli likt for den du virkelig er.

Tusen takk for svar! Til alle sammen!

Ja, du har rett og jeg prøver å si i fra hvis jeg er uenig. Det som er problemet er at når jeg først sier i fra så føler jeg at jeg får en likgyldig respons tilbake...det er kanskje som du sier at siden jeg kanskje viser svakeheten min ovenfor dem så respekterer de meg mindre...Ellers så er det bare jeg som føler at de gir likgylide svar tilbake når jeg sier noe...jeg tror dette delvis er at jeg er for følsom og "hårsår" og tar alle tilbakemeldinger som kan ligne på kritikk som noe veldig negativt og at de kanskje ubevisst ikke gir så mye respons fordi de er blit vant med at jeg ikke "speaks up"...jeg vet ikke...Det eneste jeg vet at jeg må bli tøffere og ikke ta alle kommentarer ol så personlig...ikke bli såret over ting som man egentlig bare skal le av...Det som også er et problem er at jeg av og til er for snill..Jeg er den i gjengen som har mest klær og stash og det gjør at de andre ofte vil låne ting av meg...det gjør meg egentlig ingenting å låne ting bort, men jeg føler at de av og til tar det som en selvfølge at jeg vil låne bort...så det er kommet til etpunkt at uansett hva de spør om å få låne så blir jeg irritert...jeg har som sagt egentlig ingenting i mot å låne ting bort, men har likevel lyst å si nei bare av prinsipp...jeg vet dette er fjortisproblemer av stor klasse, men sliter endog med det likevel...