Jeg utøver vold mot min samboer

[Gjest Voldelig far]

men etter å ha bodd med en dame nå i ca 1,5 år forstår jeg godt de som kan være litt voldelig. Sier ikke at jeg er en engel selv, men når jeg diskuterer med samboeren min så utvikler ting seg i gal retning 99% av tillfellene. det ene problemet blir snakket om, så blir nye saker dratt inn.. føler selv jeg klarer å holde meg til saken

Jeg har vært borte en del helger i det siste hos kameraten min. Hun sier jeg kan holde meg hjemme denne helgen. Der blir jeg irritert, jeg digger utrolig å være med kameraten min og den hobbyen vi har. Men aksepterer det (noe jeg så absolutt forstår, feil av meg å være myye borte men de andre helgene har hun ikke sagt noe på det, jeg har selv spurt om det går greit.. ja bare gå du).

Med til historien hører deg også med at jeg eier leigligheten, hun har lånt penger til kjøkken via jobben, så minus gjeld til meg så har hun innvistert 17.000 i leiligheten.

Så når vi diskuterer går saken over til disse pengene som er nevn over, da er det kun fokus på pengene. De skal hun ha tilbake..... Hun får som svar at hun skal få pengene hvis hun evt flytter ut. Og ikke ett sekund før. det godtar hun ikke.

ting blir dratt inn, temaer som ikke har noe med det å gjøre, så nye, til slutt har det ikke noe med utgangspunktet for diskusjonen å gjøre i det hele tatt. Så går nå timene / dagene. Små stikk: de kjeksene har jeg kjøpt = slår de ut av hendene mine. Hun okkuprere PC'en = jeg må fint vente til hun er ferdig... sitter der kun for å hevne seg. hun har en lader... den tar hun med seg. Jeg hører på hva hun har å si og det hun sier er sannhet. Jeg får aldri komme til ordet for å gi MIN versjon. Har hun en oppfattning er det slik, og da spiller det ingen rolle hva jeg har å si.

Jeg er også en løgner. Jeg holder ikke ting jeg har sagt. Jeg lovet å være inne i helgen og ikke dra ut til en kamerat. fredagen okkuperte hun dataen, jeg spurte mange ganger.. nei du får vente til jeg er ferdig..... jeg prøver å si ting... men blir avbrytt og får ikke snakke... jeg legger meg.. ny dag kl 19.00 hun sitter forran dataen.. jeg får ikke låne den... tar på tv og har normalt volum og nynner med.. jeg får beskjed om å holde opp å nynne, noe jeg slutter med. hun tar på musikk på tlf sin som nesten overdøver lyden på TV'en som hun har skrudd ned... "var litt for høyt".. jeg sier haddet... dette gidder jeg ikke... får slengt i ansiktet... at jeg lovet å være inne i helgen.... og hun bruker det for det det er verdt.... Vi har alle normal fornuft... man lover mye, men omstendighetene forandrer seg hele tiden, så slike avtalebrudd syns nå jeg er ok.. eller?

så blir det masse sms... da er hun ikke stille lenger... da er hun aktiv med sms'ene for å ta meg. sååå.. drar hun også inn kameraten min og truer han...og skrev i sms at det å ta han er bare en extra bonus.

Skal også sies at hun er meeget hevngjerrig, noe hun såklart ikke innrømmer. Den erfaringen har både jeg og min kamerat som også kjenner henne godt.

Så når ting har toppet seg har jeg bla lugget, skubbet henne, knepet henne.

Andre ganger har hun begynt å slå meg, sparke meg, etter at jeg har dyttet henne vekk ifra meg (står tett inntil ansiktet og snakker høyt.. jeg skubber og vil ha henne vekk. Da har teamet vært.. hvem begynte? jeg som skubbet henne vekk for å være nærgående eller hunr når hun begynte å slå og sparke?

Så er jeg en typisk voldsperson som hun bør forlate? Jeg har også gjort ting som er nevnt over når datteren har vært til stede. Og det er så absolutt dårlig gjort det vet jeg, (Skal ikke komme noe men her, men gjør det alikevell.) men når jeg da spør om hun kan komme inn i stuen så vi er aleine da nekter hun. så jeg velger å ta det opp med henne forran datteren.

Det sies at man kan aldri forsvare det å være voldelig, og at det er den som er voldelig som har problemet.

Jeg er såklart ikke objektiv men jeg føler absolutt at det er forståelig å gjøre slikt i visse situasjoner

Ønsker kun tilbakemeldinger fra folk som har vært / er i samme situasjon, da folk som ikke har opplevd lignende ikke kan sette seg inn i hva man kan føle.

Legger dette ut på kvinneguiden da min samboer er her hver dag så regner nok med at hun også leser, så gjerne gi oss begge råd.

[absinthia]

Jeg vil bare si at dere burde absolutt gå til familierådgiving siden det er et barn inne i bildet.

Jeg har ikke vært i akkurat denne situasjonen fordi jeg aldri hadde orket å drive flisespikkeri, men jeg skjønner faktisk at du føler at du kommer til kort. Det gjorde også min eks samboer iblant, bare at der gikk det på at han reagerte på at jeg f.eks så rart på ham og mente at jeg "trodde jeg var så smart" at jeg syntes at han var en idiot osv.. (Jeg hadde egentlig ikke tenkt tanket, før han hadde brølt dette til meg noen ganger... da begynte jeg å tenke at han faktisk var et fjols, siden han oppførte seg som et og ikke kunne ta opp problemer på en ordentlig måte)

Som jeg tolker det, roter dere begge dere inn i en ond spiral fordi dere begge er temmelig barnslige og går hverandre på nervene. Vold er like ille når det gjelder dere begge, men jeg foreslår at du går ut av huset e.l. når du kjenner at det koker. Send henne melding e.l. og si at du gikk ut fordi du ble så sint at du blir redd for å la det gå ut over henne, men at du kommer tilbake når du har roet deg ned. Si noe beroligende til slutt, som at du er lei deg for hvordan forholdet er eller noe annet, men det må være ærlig!

Jeg kan ikke gi råd utover familierådgivning, annet enn småting som å avtale databruk, snakke sammen før du skal ut av huset og at du må komme hjem når du sier det o.l.

Jeg tror at dama di egentlig blir lei seg og føler seg lite elsket, når du lyver for så å ikke komme hjem og at det er derfor hun blir så sint. - Hun er usikker!

..samtidig synes jeg at det høres ut som hun er umoden og litt hysterisk, - det kunne aldri ha falt meg inn å trekke venner inn i slike konflikter som du skriver at hun gjør. Jeg ser det som et utslag av lite selvrespekt, fordi et menneske med selvrespekt ikke vil vise seg for andre på denne måten.

Og til sist: sett dere ned og snakk !

Jeg er litt skeptisk til om dere får dette forholdet på rett kjøl igjen, men dere kan jo prøve.

Lykke til!

[Gjest voldelig far]

Jeg vil bare si at dere burde absolutt gå til familierådgiving siden det er et barn inne i bildet.

Jeg har ikke vært i akkurat denne situasjonen fordi jeg aldri hadde orket å drive flisespikkeri, men jeg skjønner faktisk at du føler at du kommer til kort. Det gjorde også min eks samboer iblant, bare at der gikk det på at han reagerte på at jeg f.eks så rart på ham og mente at jeg "trodde jeg var så smart" at jeg syntes at han var en idiot osv.. (Jeg hadde egentlig ikke tenkt tanket, før han hadde brølt dette til meg noen ganger... da begynte jeg å tenke at han faktisk var et fjols, siden han oppførte seg som et og ikke kunne ta opp problemer på en ordentlig måte)

Som jeg tolker det, roter dere begge dere inn i en ond spiral fordi dere begge er temmelig barnslige og går hverandre på nervene. Vold er like ille når det gjelder dere begge, men jeg foreslår at du går ut av huset e.l. når du kjenner at det koker. Send henne melding e.l. og si at du gikk ut fordi du ble så sint at du blir redd for å la det gå ut over henne, men at du kommer tilbake når du har roet deg ned. Si noe beroligende til slutt, som at du er lei deg for hvordan forholdet er eller noe annet, men det må være ærlig!

Jeg kan ikke gi råd utover familierådgivning, annet enn småting som å avtale databruk, snakke sammen før du skal ut av huset og at du må komme hjem når du sier det o.l.

Jeg tror at dama di egentlig blir lei seg og føler seg lite elsket, når du lyver for så å ikke komme hjem og at det er derfor hun blir så sint. - Hun er usikker!

..samtidig synes jeg at det høres ut som hun er umoden og litt hysterisk, - det kunne aldri ha falt meg inn å trekke venner inn i slike konflikter som du skriver at hun gjør. Jeg ser det som et utslag av lite selvrespekt, fordi et menneske med selvrespekt ikke vil vise seg for andre på denne måten.

Og til sist: sett dere ned og snakk !

Jeg er litt skeptisk til om dere får dette forholdet på rett kjøl igjen, men dere kan jo prøve.

Lykke til!

Takk for ett konstruktivt svar.

Å få forholdet til å fungere er det jeg egentlig ønsker, men slik det ser ut nå vil det nok ikke fungere.

Jeg ønsker ofte å "snakke", men det gjør ikke hun. påpeker jeg noe som går direkte på henne så blir det dårlig stemmning med en gang. F.eks. å dele forbruket opp i 4 slik at hun kan ha bedre kontroll uke fra uke. (vi har seperat økonomi, mat og andre småting er felles... så sant vi ikke krangler... da forsvinner de pengene hun har lagt i "matskålen" eller at det ikke kommer penger fra hun..) Da blir andre ting nevnt... jeg er ikke noe bedre selv... jeg kjøper sko til 1200... når hun kan finne sko til 300. Så gjenntar jeg megselv... det handler ikke om hvor stort forbruket er.. men å ha kontroll slik at man lettere kan disponere det på en bedre måte.

Vi har også vært hos familierådgivning, men jeg føler bare at de roter på overflaten, føler ikke at de graver dypere og finner de reelle problemene. Har forresten alltid vært jeg som har betalt for det. sikkert gått med 5-7000 kr, noe som er vell annvente penger, men litt irriterenes når hun selv sier at hun ikke har råd... alt handler om prioritering.. så skal det nå sies at jeg føler meg ganske så økonomisk av meg mens hun bruker penger med en gang hun har det tilgjengelig.

har sagt til henne flere ganger at jeg blir utrolig provosert når jeg aldri få komme til ordet ... får ofte til svar at jeg tar feil, det er løgn etc når jeg får sagt litt. Men uansett om det er løgn, feil eller hva så bør jeg nå absolutt få tid til å si mine meninger... noe jeg også har poengtert flere ganger..

[Gjest Gjest]

Jeg er selv dame bare for å stadfeste det, men jeg må bare si at en slik dame hadde jeg aldri taklet å være i nærheten av. Og i alle fall ikke bo med. Har nettopp brutt med samboer grunnet krangling som ikke var i nærheten av så stygg(etter min mening), men jeg er i alle fall en person som ikke har noe ønske om å la det gå så langt. Dersom man ikke selv er en voldelig person og vet at man kan styre seg, men hele tiden blir trigget og livet bare er et mas. Nei, da ser ikke jeg poenget med å fortsette. Uansett om det er barn i bildet eller ikke. Det er bare ikke bra for noen parter. Slik du beskriver situasjonen din(virker det på meg) som om du kun taper forholdet ditt, og at det bare er avhengighet og frykt for å være alene som gjør at du blir. For det er klart at man alltid er glad i den personen man er sammen med. Uansett hvordan ting utvikler seg. Men denne situasjonen må du i bunn og grunn finne ut av selv.

[Frustrert]

Jeg er dame, og voldelig. Jeg slår min eks-samboer.

Jeg klarer ikke å stoppe i tide. Jeg provoserer ham, og han provoserer meg. Forskjellen er at jeg mister kontrollen over meg selv.

Jeg flyttet ut (etter krav fra ham) til en disponert leilighet. Vi har bodd fra hverandre i 4 måneder nå. Jeg har begynt i terapi for å lære å håndtere mine reaksjoner.

Jeg vet ikke hva som er løsningen i deres (eller vår, for den saks skyld) situasjon.

Men kanskje det kan hjelpe å bo litt fra hverandre? Ta en pause i forholdet, og finn ut hva dere vil. Det er klart det er verre når det er barn inni bildet, men dere skylder barnet en trygg oppvekst. Ikke la barnet lide for deres uoverenstemmelser.

Jeg håper virkelig dere finner ut av det. Jeg vet hvor ille det kan være. Jeg sitter her selv med dårlig samvittighet (etter å ha slått eksen for 3 timer siden), og ei vond blå skulder.

Lykke til, dere er ikke alene.

[miss~Audrey]

men etter å ha bodd med en dame nå i ca 1,5 år forstår jeg godt de som kan være litt voldelig. Sier ikke at jeg er en engel selv, men når jeg diskuterer med samboeren min så utvikler ting seg i gal retning 99% av tillfellene. det ene problemet blir snakket om, så blir nye saker dratt inn.. føler selv jeg klarer å holde meg til saken

Jeg har vært borte en del helger i det siste hos kameraten min. Hun sier jeg kan holde meg hjemme denne helgen. Der blir jeg irritert, jeg digger utrolig å være med kameraten min og den hobbyen vi har. Men aksepterer det (noe jeg så absolutt forstår, feil av meg å være myye borte men de andre helgene har hun ikke sagt noe på det, jeg har selv spurt om det går greit.. ja bare gå du).

Med til historien hører deg også med at jeg eier leigligheten, hun har lånt penger til kjøkken via jobben, så minus gjeld til meg så har hun innvistert 17.000 i leiligheten.

Så når vi diskuterer går saken over til disse pengene som er nevn over, da er det kun fokus på pengene. De skal hun ha tilbake..... Hun får som svar at hun skal få pengene hvis hun evt flytter ut. Og ikke ett sekund før. det godtar hun ikke.

ting blir dratt inn, temaer som ikke har noe med det å gjøre, så nye, til slutt har det ikke noe med utgangspunktet for diskusjonen å gjøre i det hele tatt. Så går nå timene / dagene. Små stikk: de kjeksene har jeg kjøpt = slår de ut av hendene mine. Hun okkuprere PC'en = jeg må fint vente til hun er ferdig... sitter der kun for å hevne seg. hun har en lader... den tar hun med seg. Jeg hører på hva hun har å si og det hun sier er sannhet. Jeg får aldri komme til ordet for å gi MIN versjon. Har hun en oppfattning er det slik, og da spiller det ingen rolle hva jeg har å si.

Jeg er også en løgner. Jeg holder ikke ting jeg har sagt. Jeg lovet å være inne i helgen og ikke dra ut til en kamerat. fredagen okkuperte hun dataen, jeg spurte mange ganger.. nei du får vente til jeg er ferdig..... jeg prøver å si ting... men blir avbrytt og får ikke snakke... jeg legger meg.. ny dag kl 19.00 hun sitter forran dataen.. jeg får ikke låne den... tar på tv og har normalt volum og nynner med.. jeg får beskjed om å holde opp å nynne, noe jeg slutter med. hun tar på musikk på tlf sin som nesten overdøver lyden på TV'en som hun har skrudd ned... "var litt for høyt".. jeg sier haddet... dette gidder jeg ikke... får slengt i ansiktet... at jeg lovet å være inne i helgen.... og hun bruker det for det det er verdt.... Vi har alle normal fornuft... man lover mye, men omstendighetene forandrer seg hele tiden, så slike avtalebrudd syns nå jeg er ok.. eller?

så blir det masse sms... da er hun ikke stille lenger... da er hun aktiv med sms'ene for å ta meg. sååå.. drar hun også inn kameraten min og truer han...og skrev i sms at det å ta han er bare en extra bonus.

Skal også sies at hun er meeget hevngjerrig, noe hun såklart ikke innrømmer. Den erfaringen har både jeg og min kamerat som også kjenner henne godt.

Så når ting har toppet seg har jeg bla lugget, skubbet henne, knepet henne.

Andre ganger har hun begynt å slå meg, sparke meg, etter at jeg har dyttet henne vekk ifra meg (står tett inntil ansiktet og snakker høyt.. jeg skubber og vil ha henne vekk. Da har teamet vært.. hvem begynte? jeg som skubbet henne vekk for å være nærgående eller hunr når hun begynte å slå og sparke?

Så er jeg en typisk voldsperson som hun bør forlate? Jeg har også gjort ting som er nevnt over når datteren har vært til stede. Og det er så absolutt dårlig gjort det vet jeg, (Skal ikke komme noe men her, men gjør det alikevell.) men når jeg da spør om hun kan komme inn i stuen så vi er aleine da nekter hun. så jeg velger å ta det opp med henne forran datteren.

Det sies at man kan aldri forsvare det å være voldelig, og at det er den som er voldelig som har problemet.

Jeg er såklart ikke objektiv men jeg føler absolutt at det er forståelig å gjøre slikt i visse situasjoner

Ønsker kun tilbakemeldinger fra folk som har vært / er i samme situasjon, da folk som ikke har opplevd lignende ikke kan sette seg inn i hva man kan føle.

Legger dette ut på kvinneguiden da min samboer er her hver dag så regner nok med at hun også leser, så gjerne gi oss begge råd.

Jeg er forbauset. Har du lest gjennom det du har skrevet? Kan ikke se én god grunn til at dere burde være sammen. Hvordan har dere plass til kjærlighet og omtanke midt inni all denne sjalusien, hevngjerrigheten, egoismen, kontrollbehovet, gjerrigheten, og den fysiske og psykiske volden? Måten dere oppfører dere mot hverandre ligger på nivå med en under gjennomsnittet sosialt tilpasset og emosjonelt utviklet femåring. Håper dere kommer dere et steg videre en dag, med hjelp fra profesjonelle. Håper det skjer fort for ungens skyld.

Endret 26. april 2009 av miss~Audrey

[Gjest vf]

.

.

[Gjest Gjest]

troll

[Gjest Gjest]

Pause i forholdet høres ut som et godt alternativ. Når dere har brutt den barrieren med fysisk gemeng er ikke veien lang til at en av dere kan gjøre noe dere virkelig angrer på.

[Gjest KateW]

Hvorfor i all verden er dere sammen i utgangspunktet?

[Annie]

Har dere NOEN ting felles i det hele tatt? Noe som holder dere sammen nå?

Jeg ville avsluttet dette forholdet. Både for min egen del, samt hennes og ikke minst barnets skyld.