3 år langt forhold

[Gjest litt anonym akkurat nå...]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i tre år, og vi har vært samboere i et og et halvt år. Vi er begge 23 år gamle.

I det siste har jeg blitt veldig usikker på fremtiden vår sammen, og jeg skriver dette delvis for å se om det hjelper meg å sette ting på ”papiret”, delvis fordi jeg så sårt skulle hørt erfaringer fra andre som kanskje har vært i samme situasjon. Jeg forventer ingen fasitsvar – de tror jeg ikke finnes. Jeg har slått meg til ro med at svaret vil komme av seg selv – etter hvert. Og sorry, men dette ble et langt innlegg. Håper likevel noen tar seg tid til å lese det!

På mange måter tror jeg virkelig vi passer perfekt sammen. Vi har mange av de samme interessene, mange felles venner, lik sans for humor og det samme synet på livet. Vi har alltid vært et kjærestepar som har brukt mye tid sammen – enten alene eller sammen med andre venner. Kjæresten min hadde en periode på videregående hvor ting ikke gikk så bra, og fullførte derfor ikke skolen. Han tar derfor opp fag som privatist nå for å få studiekompetanse, og det har han holdt på med i to år nå. Målet hans er å begynne på høyere utdanning, og det er jeg kjempestolt over han for! Samtidig må jeg innrømme at det plager meg litt at han ikke har ”orden” i disse tingene. Han har sagt at jeg var en stor grunn til at han bestemte seg for å fullføre skolegang, og jeg vet ikke hva han hadde gjort hvis ikke hadde møttes. Dette kommer til å høres litt teit ut, men jeg føler at kjæresten har vokst mye på forholdet vårt og delvis pga krav jeg setter til meg selv og han mens jeg ikke har fått den ”oppturen”, fordi dette er sånn jeg er vant til å ha det. Noen ganger føler jeg meg litt som moren hans, og klarer ikke helt å slappe av med at han kan passe på seg selv. Dette er mye min feil også, det vet jeg godt! Jeg føler for eksempel at jeg må ringe og vekke han for at han skal komme seg opp, passe på at han husker avtaler, osv. Noen ganger savner jeg følelsen av å ha en ”mann” som har orden på ting, som er min ”trygge havn” og støtte – og ikke motsatt, som jeg føler at det er nå. Samtidig har vi vært i en litt kronglete periode nå. Vi er begge studenter som lever på studielån og deltisjobber, og leier leilighet. I over et halvt år nå har kjæresten slitt med å finne jobb, og har tjent lite. Han har derfor lånt en del av meg(til husleie+jeg har betalt felles kostnader på mat og regninger), og enda mer av foreldrene. Jeg har i utgangspunktet dårlig råd selv, så dette har ført både meg og han til smertegrensen av hva man kan tåle. Jeg er lei av å dra på jobb og skole tidlig hver morgen mens han ikke gjør det, lei av å måtte takke nei til kino, utekvelder og kafebesøk med venninner og lei av å føle at ting alltid så vidt går rundt og noen ganger ikke det en gang. Jeg begynner å bli irritert på han for at han er økonomisk avhengig av foreldrene (og delvis meg), og tenker noen ganger at han ikke gjør alt han kan for å finne seg jobb el. få vakter på nåværende jobb. Og jeg merker at dette sliter på meg.

Disse tingene er altså ting jeg har tenkt på i det siste. Samtidig har vi hatt et fantastisk forhold sammen! Han er virkelig en nydelig, fantastisk snill gutt. Vi har det morsomt sammen, har sjelden kranglet, har (hatt) et veldig bra sexliv og god kommunikasjon i forholdet. Jeg har virkelig ingenting å klage på i forhold til hvordan han behandler meg og vårt forhold, og det vet jeg! Jeg var ”nyforelsket” veldig lenge, det er vel først det siste halvåret at denne forelskelsen har stilnet litt. Men dette ser jeg på som normalt når man har vært sammen en stund?

Problemet nå er at jeg har begynt å irritere meg over nesten ALT med han! Jeg vet ikke hvorfor, jeg er veldig bevisst på det og jeg vet at jeg er helt urimelig. Jeg kan tenke at ”i dag skal jeg skjerpe meg, i dag skal jeg bli bedre”, også sier han et eller annet som kan få meg rødglødende irritert på innsiden!? Jeg har ikke klart å ta det opp med han (for hva skal jeg egentlig si; du irriterer meg hele tiden?), og jeg tror jeg klarer å holde det rimelig greit skjult for han hvor langt det har gått. Men han må nesten merke at jeg ofte er i dårlig humør hjemme, og at jeg ikke har den samme tålmodigheten med han som før. Samtidig kan jeg plutselig kjenne de samme intense blaffene av kjærlighet og forelskelse til han som jeg alltid har gjort (dog hyppigere før…). Sexlivet vårt begynner også å bli et problem, av samme grunn: jeg blir irritert!! Dette høres grusomt slemt ut, men jeg kan ligge og bli irritert på han mens vi har sex. No need to say at dette har innvirkning på sexlivet vårt? Likevel har vi sex en to-tre ganger i uken, og det er ikke helt krise på det punktet ennå. Men han tenner meg rett og slett ikke på samme måte som før lenger…

Hele denne situasjonen er ny for meg, og jeg vet slett ikke hva jeg skal tro og tenke om fremtiden nå. Kjenner noen ganger behovet for å være singel skrike inni meg. Ikke fordi jeg vil har andre gutter, flørter osv., men fordi jeg rett og slett savner å være litt ego! Bare ha meg selv å tenke på og ta hensyn til når planer skal legges og ting skal gjøres. Samtidig tenker jeg andre ganger at jeg virkelig ikke kunne tenke meg å miste han og måtte leve uten han!

Huff, dette ble et veeeeeldig langt innlegg, men har så mange tanker og følelser inni meg som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal sette ord på… Hadde satt utrolig stor pris på om noen har noen tilbakemeldinger til meg!

[Gjest KatarinaD]

Jeg har ikke stort med råd å komme med, men tenkte jeg hvertfall kunne gi deg en

Håper du finner ut av det

[Gjest TS]

Tusen takk, KatarinaD! Nei, dette er vel ikke det enkleste innlegget å komme med noen fornuftige tilbakemeldinger på, jeg ser den...

[girlypai]

hei

jeg har vært i samme situasjon, mer eller mindre.

jeg også ble veldig usikker en periode på om dette var mannen jeg kunne se en fremtid med.. som du sa, kunne det før, men ble brått usikker.

men jeg kjenner igjen det du skriver av at du irriterer deg grønn på. absolutt alt! jeg var også der, men jeg fant ut den grunnen som egentlig var irritasjons monumentet. han hadde aldri penger.. samme som du sier om din type. jeg måtte mer eller mindre forsørge oss begge.

jeg tok en lang samtale med han om at dette irriterte meg veldig og at jeg ikke ønsket å ha det slik lenger. at jeg var redd det ville koste oss forholdet tilslutt... det sank gradvis inn, og for hver gang det var snakk om penger så satt jeg ned foten.

jeg også er veldig økonomisk av meg og har orden på alt. så det er ganske frustrerende å se den andre gjør alt på halv tolv.

men jeg skal si deg at han til slutt skjerpet seg da han så alvoret av det. og nå når det har ordnet seg, er jeg ikke lenger irritert på noe.

det allene irriterte meg så mye at alt ved han irriterte meg da tilslutt.

pengeproblemer slår virkelig røtter og man kommer inn i en ond sirkel hvor man da må slite så utrolig. som du sier, du har dårlig råd fra før av, og når han holder på slik at han må låne av deg så får ikke du gjort det du har lyst på.

så hvis du tar en ordnetlig alvorsprat med han, og nekter å låne han ut mer penger så MÅ han selv ta ansvar for eget liv. da må han ta flere vakter, eller se på budsjettet sitt.. for hvis han selv tar ansvar så kan jeg nesten love deg at ALT blir så mye bedre. han blir ikke da lenger et irritasjons objekt!

helt sant! helt utrolig hvor mye pengeproblemer kan gjøre med et forhold!

man blir så sur og det går utover en selv at man er så dum snill og forsørger den andre mer eller mindre. da er det ikke rart man ser på kjæresten med irriterte øyne.

Endret 25. april 2009 av girlypai

[Gjest Gjest]

Et forelder/barn forhold tar knekken på et hvert forhold. Høres ut som dere må ha en lang prat. Og du må slutte å bekymre deg så mye, forsover han seg er det hans ansvar, og han burde få orden på økonomien.

Mulig jeg tar feil, men er det ikke mulig å leve på stipend og lån ??

[toyses]

Dette var vanskelig...

Du må nok snakke med han, så han får høre hvordan du føler det. Det er bedre å snakke med han om det, kanskje han er enig i at det har vært urettferdig å låne så mye penger av deg. Kanskje det er noen utgifter han kan kutte ned på? Eller som dere også kan kutte ned på sammen, så du slipper å låne ham penger. Jeg tror det er veldig viktig at du ikke låner ham så mye penger, dette fordi han trenger også å lære seg at han må ta vare på seg selv, og lære seg det, han skal ikke være nødt til å ha noen som "tar seg av han". Du må ta vare på deg selv, du må finne på ting med vennene dine og ha et sosialt liv utenom han. Etter en stund er det ikke sikkert han irriterer deg så mye heller, fordi dere ikke går oppi hverandre hele tiden.

Jeg vet ikke hvor gode råd dette er, men uansett så håper jeg det ordner seg for deg

[Gjest TS]

Tusen takk for tilbakemeldinger! Dette med pengeproblemene har vi hatt noen diskusjoner på, så begge to vet at det er et "issue". Han fikk seg ny jobb for noen uker siden, så vi er på en måte i en slags overgangsfase før han får sin første lønning og ting ordner seg. Og nei, her vi bor er det dessverre ikke mulig å overleve på stipend og lån (noe som er ganske utrolig i et land som Norge, spør du meg...).

Og jeg vet dere har rett, jeg må sette ned foten og jeg må ikke minst "gi slipp" og slutte å føle at jeg må passe på han! Og dette er jo hovedsakelig mitt problem, ikke hans!

Jeg kan også snakke med han om disse, konkrete tingene - det jeg ikke klarer å snakke med han om er den altoverskyggende følelsen som oftere og oftere tar tak i meg - av at jeg er LEI, at jeg er irritert på han og at jeg noen ganger tenker at jeg bare vil ut av dette! Samtidig vet jeg jo at vi ble sammen i ganske ung alder, og jeg tror vi begge er realistiske nok til å vite at dette ikke nødvendigvis og på død og liv er "it", og at vi er sjelevenner og ment to be (selv om det i gode stunder absolutt kan føles sånn!). Spørsmålet er hvordan og når man vet at forholdet på sett og vis er dødt (el. dødsdømt)? Og er det vanlig at følelsene "vingler" så kraftig i et forhold?

[Gjest TS]

Og igjen - tusen takk for at dere tar dere tid til å lese gjennom og svare meg, jeg setter utrolig stor pris på det! Jeg skjønner godt at denne tråden ikke på langt nær er like engasjerende og enkel å svare på som alle utro/vold/kinky-trådene som florerer her...