Er din mor engasjert i bryllupet?

[Gjest Anonym nå]

Hei.

Jeg lurer på hvor mye deres mødre engasjerer seg i bryllupet deres?

Jeg har desverre en mor som bruker hver anledning til å uttrykke sin misnøye!

-Hun synes det er for stort (for det pleier vi ikke i vår familie)

-kjolen er "jasså, er det slik kjolene ser ut nå til dags...jeg hadde en enkel drakt" (for det pleier alle i vår familie

-70 gjester..det er da alt for mye,ikke kjenner hun dem heller ( for de er ikke i vår familie)

- Hun bør da få velge hvor hun vil sitte (og da ikke først og fremst ved siden av sin svigersønn)(for vi er ikke så smålige i vår familie)

-Hun er ufin mor min svigermor.("nei, hva SKAL du egentlig med bunad?DET bruker ingen i vår familie"

-var så negativ og ufin i brudebutikken av jeg bestillte meg ny time og fant kjolen alene.(Til damen i butikken:"det var da noen usedvanlig juglete og lite smakfulle kjoler")(for alle kvinnene i vår familie gifter seg i drakt)

-Spør ALDRI om hvordan det går med planleggingen ( under 1 mnd. igjen)

-Gleder du deg mamma?:"til hva da?, nei vet du hva jeg har da så mye å gjøre i hagen at det har jeg virkelig ikke tenkt på engang."

Og hun er min "forlover"!!!!ARRRGGGHHHHH.

D.v.s hun skal skrive under protokollen.

Jeg blir SÅ lei meg.Håper jeg ALDRI blir sånn hvis jeg får en datter som gifter seg.

Må legge til at hun synes samboeren min er topp, selv om hun helst nok hade sett at jeg giftet meg med en som er litt mer " som de i vår familie".

(mannen min er en helt vanlig arbeidskar, og en helt uvanlig kjæreste)

Hvordan har dere det med deres mødre?

Anonym nå....for jeg er litt flau over det.... :cry:

[Kaktus]

Forstår godt at du er frustrert, for dette høres slitsomt ut... Men du er nok garantert ikke alene - for mødre er nå en gang mødre... Og enten vi vil eller ikke, bryr vi oss mye om hva de mener og synes.

Min mor har også en tendens til å skulle ha et ord med i laget, men før bryllupet vårt var mannen min ganske klar på at sånn og sånn skulle vi ha ting, og at det var vi som bestemte siden det var vi som betalte. Og siden hun praktisk talt forguder ham, skygget hun banen noe helt utrolig... Moren hennes igjen skal jeg ikke engang begynne å snakke om...

Dessverre tror jeg nok ikke at mødre er så lette å "omvende" ved å snakke med dem - så jeg tror nok det beste rådet for deg er rett og slett å overhøre alle kommentarene og glede deg til bryllupet DERES!

[Augustbrud02]

Mødre er mødre ja, og jeg tror nok det er mange som opplever dette, både fra sine egne mødre og fra sine svigermødre!

I vårt tilfelle hadde vi litt "start-problemer" i forhold til moren min, men det løste seg virkelig opp etterhvert! Hun var veldig flink til å ta del i ting vi trengte hjelp til, samtidig som hun lot oss ta avgjørelsene. Hun var også veldig hjelpsom dagene før bryllupet, og for ikke snakke om på selve bryllupsdagen!

[Maxine Grey]

Jeg er mamma, og jeg er engasjert!

Men så har jeg og gubben fått æren av å være det formelle vertskapet også. Jeg grugleder meg til jobben neste vår og sommer!

Og så må jeg si at jeg får veldig mye hjelp fra alle dere jentene, ideer og muligheter og greier, og så får jeg masse info på det mer følelsesmessige plan om hvilke temaer som kan være litt sårt, slik at jeg husker å trå litt varsomt og sånn.

[Gjest Poirot]

Kan du ikke finne noen andre tl å skriven under, ev spørre henne om du skla gjøre det, siden det er tydelig hun ikk eser frem til det.

Høres ut som litt av en gledesdreper.

Kjenner en mor som kom på besøk i ny leielighet for første gang, sa ikke et ord selv om datteren var veldig stolt og hadde snakket mye om sitt gode kjøp. Hun spurte etter 1t hva hun syntes.

"Nei du vet jo hva jeg synes om leieligheter... Jeg kunne aldri tenke meg å bodd i noe annet enn hus, jeg". Det var alt hun sa.

Som om det er så lett i en alder av 25 i Oslo!

[MIKKELBRUD]

Stakkars deg, dette hørtes ikke greit ut... Jeg hadde blitt fryktelig såret om min mor hadde oppført seg slik, så jeg forstår din frustrasjon fullt ut! Min mor har forsåvidt ikke involvert seg i det hele tatt, men hun hjelper til hvis jeg spør etter det, hun har nettopp tilpasset brudepikekjolen for oss blant annet. Men ellers bryr hun seg liksom ikke så mye, skulle egentlig ønske hun spurte litt mer, kunne godt tenke meg å dele litt mer av forberedelsene med henne. Men, men, slik er det nå engang, og jeg vet jo at hun er glad for min skyld og ønsker det beste for oss. Det er lett å si at du må prøve å ikke la det gå inn på deg, bare gled deg til den store dagen din, men disse følelsene er jo ikke så lett å styre, er de vel... Ønsker deg lykke til og mange oppmuntrende tanker sendes deg :D

[14062003]

Min mor har ikke engasjert seg en millimeter i vårt bryllup. Når vi har vært og besøkt henne og fortalt om forlovelsen, så har hun snudd og gått på do eller noe sånt. Når vi har begynt å snakke om bryllup, har hun øyeblikkelig begynt å snakke høyt om nabokatta eller noe sånt.

Menmen, min mor har etterlatt hele oppveksten til meg selv, uten å gi meg lov til noe som helst (Selvmotsigende? Ja, men sant), så det er vel bare det hun fortsetter med. Jeg får legge til at jeg vel tror hun et eller annet sted er glad i meg, men for det første ikke aner hvordan det skal vises og for det andre alltid vil at jeg skal gjøre som hun synes er best (for ellers er jeg jo kjempedum).

Jeg er snart 27 år og har bestemt meg for å prøve å komme best mulig overens med min mor - og det ved hjelp av å ikke ha kontakt med henne.

Hun kan få snakke så mye dritt om utdannelsen, klesvalgene og hundekjærligheten som hun vil! Jeg har i dag et godt samliv med min kjære, vi har egen enebolig og splitter ny bil. Han har en godt betalt jobb og jeg har også 100% stilling. Vi har en hund (eller to) som vi elsker og har det bra med. Barnebarn har vært på vei (SA), og snart er vi på vei igjen. Den eneste ripa i lakken, er min (sosiale) angst som er vokst inn i meg fra spedbarn av. Den jobber jeg hardt med å bli kvitt og er til å leve med.

Svigermor har vi derimot ganske så tett kontakt med - og hun har hatt sitt å si, ja. Hun kan være veldig så fin på tingene - og kom drassende med ei "skikk og bruk før kongemiddag" til meg. Men så skjønte hun at vi gjorde som vi ville og brøy seg ikke med hvem som ble invitert, hvem som skulle sitte hvor, hvordan maten skulle serveres og ... Takk svigermor som ga opp! :-)

Mine faddere ble invitert som erstattere for mine foreldre (min far er død). Det fungerte veldig bra.

[Felix]

Min mamma er også i den retningen. Svigermor er mye mer ivrig, og positiv.

Mamma brydde seg ikke om å se kjolen en gang..

Men jeg vet hun er glad i meg!

[Gjest Helenius]

Oi, jeg må være heldig!

Jeg tror jeg ville blitt veldig såret og skuffet dersom min mor oppførte seg som din. For meg høres det ut som om hun er sjalu på deg på en eller annen måte! Som jeg pleier å si: Snakk med henne. Hun prøver vel ikke å være ond, men prøver snarere å dekke over sine egne følelser ved å være brysk.

Mamma, som jeg ikke hadde trodd ville engasjere seg i veldig stor grad, har vært veldig behjelpelig. Vi skal ha bryllupet der hun bor, og hun blir derfor sentral i planleggingen. I tillegg til å stille hjemmet til disposisjon, snakke med naboer om blomster og husrom, sørge for å låne nøkkel til kapellet, har hun i tillegg bl.a. bestilt frisørtimen til meg og min forlover fordi hun kjenner frisøren. Hun var med meg for å se på brudekjole, snakker om bryllup i telefonen, og snakker med svigers innimellom. Hun har hjulpet til MASSE! Svigermor er også veldig innstilt på å hjelpe til, hun har lagt sin hule hånd om alt som har med kaffe og kaker å gjøre, og skal ta fri siste uken før bryllupet for å reise og hjelpe mamma.

Til tross for alt dette føler jeg meg ikke overkjørt i det hele tatt. Mamma har veldig god smak (iflg meg, da! :D ) og vi er veldig samkjørte når det gjelder stil osv. Selv om mor og svigermor hjelper mye til, lar de alle avgjørelser være opp til oss.

Jeg begynner å innse at vi er superduperheldige!

[Gjest Anonym ennå.....]

:oops:

Takk for alle svarene!

Vet dere hva jeg tenker??

DET ER JAMMEN BRA VI TREFFES HER!

Så kan vi møte andre som gleder seg like mye som oss.

Jeg ser nå at det ikke bare er min mor som ikke engasjerer seg i sin datters bryllup.

Heldigvis har jeg en svigermor som gleder seg og gir meg klemmer når vi snakker om dagen.

Skulle ønske mamma var mer som henne.

MEN, det er hun ikke......

De var begge invitert hjem til oss i går kveld.

Dels fordi vi ønsker å inkludere dem og dels fordi vi vil at de skal bli kjent.

Mamma var så oppstyltet og ufin i oppførselen at jeg bare satt og vrei meg.

La ut om hvordan skikk og bruk er i vår familie.Hun la ikke skjul på at vi nok var av litt bedre avstamning og var dønn lik Hyasinth Bucket (les: Bouquet) :oops:

De har møttes mange ganger, men mamma blir bare værre og værre.

Hun sier rett ut at de er "for borgelige"

Vi er da ikke av adelsslekt, vi heller da....

Heldigvis er mammaen hans en helt annen type og taklet henne fint.

MEN det er så PIIINLIIIG! :oops:

Jeg spurte mamma om jeg kunne være hos henne den siste natten....virket ikke som hun var så veldig keen på det, så jeg tror heller jeg inviterer en venninnne hjem til meg!

Skal jeg bli sånn...NEI.

Jeg har bedt mannen min slå meg med noe hardt om han ser tendenser.

[Gjest Tex]

Mammaen min er super hun, og engasjerer seg masse!

Skal vedde på at hun til og med er innom her og snuser, for jeg har nemlig fortalt henne om disse sidene...

[Gjest Tabby]

Jeg har ikke noen mamma som bryr seg om meg jeg, og fy så misunnelig jeg innimellom føler meg når jeg leser om mammaer som hjelper med ditt og datt. Selv om jeg sikkert hadde vært en av de verste til å klage om jeg hadde hatt henne her.

[Gjest sisselp]

Jeg vil tro at din mor kanskje gruer seg litt til at du skal gifte deg. Kanskje hun vil at du skal kunne bruke antrekket senere også, og det er derfor hun er så negativ til brudekjoene du velger. Jeg tror nok våre foreldre synes det er litt vanskelig å gi slipp på barna sine, vi er jo døtrene deres hele livet.

Jeg var heldig da jeg giftet meg. Moren og faren min var helt klare på det at de ville betale hele gildet, men de ønsket at brudgommens foreldre skulle betale drikkevarene. Altså meget gammeldags. Bryllupet ble holdt i et lokale som mine foreldre valgte, men alt annet kunne jeg bestemme selv. Moren min var med da jeg skulle prøve brudekjole, og ønsket bare det flotteste for meg.

Min svigermor, derimot. Dessverre hadde jeg ikke noe godt forhold til henne. Men hun brydde seg med hvem som skulle inviteres, hvor de skulle sitte (HENNES slekt og familie skulle selvfølgelig sitte nærmest brudeparet). Men svigerfaren min, som vanligvis ikke sier stort, slo hånden i bordet og sa hvor skapet skulle stå. Det ble helt tradisjonelt med hensyn til hvor de forskjellige familiemedlemmene skulle sitte osv.

Det ble et flott bryllup, presten var en kjenning av meg, og var til stede bare for å vie oss, koret jeg hadde vært medlem av sang for oss i kirken (jeg hadde spurt om de ville det), og alle andre sa at presten holdt en personlig tale for meg og mannen min, men det husker jeg ikke noe av.

Dette er 19 år siden, jeg er fremdeles gift med mannen min. Vi er svært takknemlige for det foreldrene våre gjorde den gangen.

[frosken]

Jeg har en søster som har giftet seg tidligere og hun opplevde nok at mine foreldre var litt mer "vanskelig" i forbindelse med bryllupet enn hva jeg opplever nå. I vårt tilfelle vet jeg at de med min eldre søster syntes det var vanskelig å "gi slipp". Hun var førstemann ut og måtte dermed ta støyten for at de ikke hadde rukket å venne seg til tanken. Etter hvert gikk det mye bedre - og hun fikk ordnet et bryllup slik hun selv ønsket.

Jeg har vært kjempeheldig. De har nå blitt fortrolig med tanken på at døtrene er så gamle at de giftes bort. Dermed får jeg all den støtte og hjelp jeg ønsker. Samtidig er de tidligere blitt satt litt på plass av min søster så de vet hvor viktig det er for oss at vi får ta avgjørelsene selv. Har ikke noe annet å gjøre enn å rose dem opp i skyene for måten de stiller opp på. Vi bestemmer og de hjelper der vi trenger det. Stolt av dem!

[Gjest Nei.....ikke ennå heller.]

Mammaen min er desverre slik i flere sammenhenger (les: alle)

Hun tenker kun på seg selv, desverre.

Jeg tror ikke at det er fordi hun er redd for å miste meg.

Hun evner bare ikke å se at noen andre enn henne selv bør få være i fokus på en slik dag.

Hun klarer ikke å glede seg når hun er uenig i formen på bryllupet.

Bare som et eksempel på hvordan hun er :

Hennes stesønn inviterte mamma og faren sin i barnedåp for deres lille sønn.

Mamma NEKTET å møte i barnedåpen fordi hun er i mot å døpe barn.

Da synes jeg hun burde respektere at noen velger å døpe sitt barn og møte opp allikevel.

Men det gjorde hun ikke og mannen hennes (bestefaren) måtte finne på en nødløgn.Pinlig for oss og for ham.

Hun har også reist seg i bryllupet til den andre sønnen hans og kritisert familien deres fordi de brukte så lang tid på å godta at faren deres giftet seg på nytt.(moren deres døde i kreft)

Vet ikke om jeg behøver å si mer....

:oops: PINLIG!!!!Åhhhh...GUD jeg skjemmes sånn av henne mange ganger....

[Gjest Ogsaa anonym naa]

Har alltid savnet en soster og etter din beskrivelse av din mor jeg tror vi nok har blitt separert ved fodselen. Det maa vaere en og samme person!

Ville bare si at jeg foler med deg. Selvom min mamma nok er litt anderledes viste hun absolutt ingen interesse for vaart bryllup. Saa noe om at de ikke hadde noe stort selskap og at hun giftet seg i drakt. Hva skulle naa jeg med ett slor? Det fikk iallefall vaere kort for det var jo bare kjendiser som brukte langt slor. Uff og uff saa lei meg jeg ble. MEN jeg vet at hun er veldig glad i meg og liker min mann veldig godt - de (mine foreldre) begynnner og bli eldre (70+) og er ikke saa veldig "with it" lenger og det merkes saa godt.

Har selvfolglig mange andre historier ang. bryllupet og min mamma men har ikke lyst til og legge ut om de her. Haaper du har faatt litt trost av alle her inne som har opplevd noe lignende.

[Gjest Tex]

Blir mer og mer glad i min egen mamma, jeg

etter å ha lest denne tråden....

[VesleBråka]

Hva om du prøver å snakke om det til din mor, gjest? At hun, som ikke er så lavborgerlig, må vise de andre hva virkelig gode manerer er? Jatte litt med henne for å få det som du vil?

Min mor er vel medium interessert foreløpig, prøvde å ha en kakediskusjon med henne, men da skulle hun se på tv. Noe hun gjør veldig mye. Hun sa før kjolekjøp at jeg ikke måtte finne en som var "alt for stor", hvorpå jeg vennlig forklarte henne at Diana-type kjoler ikke er i salg lengre. Den jeg kjøpte er større enn jeg selv trodde jeg ville velge, men hun syntes den var veldig fin.

Tidligere har jeg hatt litt problemer med at hun er knallhard på å diskutere - setter seg ytterst på setekanten og skal overbevise - noe som faktisk skremmer gjester. Så jeg har flere ganger bremset henne, og bedt henne forstå og respektere at folk kan ha forskjellige meninger, uten å prøve å rive hodet av dem.. (ikke foran gjester, såklart) Da innså jeg nok at jeg var voksen, når jeg begynte med å oppdra min mor

[Gjest Minnie Emmerdale]

Det var min mann som tok seg av det meste ang. vårt bryllup. Hans mor prøvde seg litt i begynnelsen med div. formaninger men han sa klart ifra til henne at dette skulle han ta seg av. Min mor fikk heller ikke lov til å vite noe på forhånd men det syntes hun bare var gøy- så kunne hun glede seg og være spent.

Minnie

[Gjest sorte fåret]

NOOOP.Det gjorde ikke min biologiske.Derimot syntes hun at jeg kunne ta med meg mannen og gifte meg i utlandet.Så slapp hun unna.Men gifte ble vi,og ingen biologiske dukket opp,hverken foreldre,søsken,svigersvin,barn.Men og sverte meg på tlf. til slekt og venner var de ekspert på i ettertid.No 3 1/2 år etter har jeg fortsatt ingen kontakt med disse,men livet er herlig,med mann og barn.Jeg savner dem heller ikke.