Frustrasjon over sambo...

[Sirkeline]

Jeg har hatt mammapermisjon i et år, og har verdens nydeligste datter (of course). En samboer jeg setter pris på, men som gjør meg til de grader forbannet.

Sakens kjerne er hans meninger om mitt forhold til min mor. Mamma og jeg har et nært forhold og prater om alt. Ja, ALT! Hun er pensjonist, og alene etter at min far gikk bort for noen få år siden. Da synes jeg det har vært naturlig å tilbringe endel tid sammen med mamma, og jeg er redd for å miste henne også. Dessuten elsker vår datter å være hos morsomme bestemor.

Og det er det sambo ikke kan tolerere, at jeg er på besøk hos henne gjennomsnittlig 2 ganger i uka. Men det er vel ikke heller antall besøk han kicker på, men han mener at det ikke er naturlig å ha et slikt forhold til sin mor.

Det har resultert i at jeg har dårlig samvittighet, hver gang jeg skal besøke henne. Og telefoneringen gjør jeg helst når han er på jobb. Besøkene foregår også når han er på jobb, slik at tiden hans med vår datter og meg blir lengst mulig.

Så jeg forstår ikke hvorfor han lager et kjempeproblem av noe som ikke behøver å være et problem, og som ikke ER et problem. Jeg har ikke noe problem med det, utenom at han skaper et problem for meg.

Han sier at han liker sin svigermor som person, og at det ikke har noe med det å gjøre.

Det som også skjer er jo at min mor skjønner at det er noe, og unngår å ringe, og komme på besøk til oss. Jeg synes det er vondt at døra ikke står åpen for mamma her hjemme.

Det er så mange vonde familie-situasjoner rundt om i verden, så hvorfor kan vi ikke være takknemlige og sette pris på de vi har rundt oss!!?

Håper jeg kan få noen svar på hva jeg skal gjøre for å unngå den evige krangelen om og om igjen.........

Jeg blir jo så nervøs og oppgitt av dette, når vi ikke forstår hverandre. Og begge synes vi at vi blir behandlet urettferdig.

Jeg tror på at to mennesker kan lære å leve sammen, når den hete forelskelsen er borte....

[Gjest gjest1]

Hmm.. ikke enkel den der da. Hvordan skal du få ham til å forstå at det ikke gjør noe for ham at du er hos moren din to ganger i uka...

Jeg har også et innmari nært forhold til min mamma, og når jeg er på besøk hos dem så følger jeg etter henne når hun går på kjøkkenet og sånt. Helt mammadalt, og jeg er førtifire da.. mamma er sekstiseks..

Nå har jeg ingen mann lenger som kan irritere seg over forholdet vårt, men han gjorde ikke det han jeg hadde heller.

Er det fordi han blir sittende alene hjemme eller? Eller kanskje du referer for mye til "mamma mener det og mamma mener det"? Eller kanskje hun får vite for mye om deres forhold, så han føler at du "sladrer", og han liker ikke at hun skal vite detaljer om forholdet deres....

Kan kanskje forstå både ham og deg... dette var det jo ikke mye hjelp i ser jeg.... :-?

[Gjest Anonymous]

Jeg ville forkalrt han en gang for alle selv om han kanskje ikke har et slikt forhold til sin mor er det ikke dermed sagt at det er slik en skal ha det. Jeg synes ikke det er unormalt å besøke din mor to ganger i uken, men jeg synes det er unormalt at du må gjøre det når han er på jobb. Hvem har sagt at han skal ha all tid han ikke jobber sammen med deg?

Skal du liksom føye deg etter alt han mener for det er hans om er herren i huset? Hvordan tror du det kommer til å bli fremover om han klarer å få deg til å ta mer avstand fra din mor enn det du egentlig vil? hva med den dagen hun er borte, vil du da klare å ikke tenke på at du kunne ha tilbringt mer tid sammen med henne hadde det ikke vært for han?

Hva du og din mor snakker om får bli mellom deg og din mor, og det har han faktisk ikke noe med. Selv om en er i et forhold skal en ikke gi opp resten av sitt liv. En skal alltid huske at en er et eget individ som har egne meninger, og ja en skal tilpasses gjennom forholdet, men en skal ikke gjøre noe en absolutt ikke vil gjøre.

Jeg synes du skal si til din kjære, når det kommer til ditt forhold med din mor så får han trekke seg tilbake og akseptere dette, for han eier deg ikke.

kanskje ikke det rette svaret, men jeg hadde gitt min samboer et ultimatum på den, og det var om han ikke aksepterte forholdet mitt til min mor, da fikk han vel bare flytte, for forholdet mellom min mamma og meg er det ingen som kan komme mellom.

jeg er mammadalt jeg også, og snakker ofte med min mor på telefon, og besøker henne også.

[Gjest La Guapa]

:D

Hei,

Jeg tror at det viktigste her er at du klarer å kommunisere til ham hva dette gjør med deg.

Har du prøvd å fortelle ham det du føler slik du har beskrevet her?

Hvorfor ikke skrive et brev til ham?

Da får du tenkt nøye over hva det er du ønsker å formidle.

Den vonde følelsen du har nå kom godt frem i innlegget ditt.

Når du er fortvilet og prøver å snakke med ham nå er det ikke sikkert du får uttrykt den "barken og veden-følelsen" du har nå godt nok.

Du må prøve å få tak i hva han føler når du er hos moren din , før du kan gjøre noe med det.

Er det sjalusi?At han føler seg utenfor?At hun blir inkludert for mye?....

*gir deg en klem*

La Guapa

[Gjest Sommervarm]

Jeg har et akkurat likt forhold til min mor. Vi snakkes optil 3-4 ganger pr dag og jeg vet alltid hvor hun er og omvent. Jeg mistet også min far da jeg var liten og jeg tror det er mye av esensen her. Jeg er hvertfall så redd for å miste mamman min, at jeg merker at jeg knytter meg mer og mer til henne. Vi har det veldig hyggelig sammen og har like holdninger om mye. Ofte er det lettere å snakke med henne enn med min mann for hun har jo oppdratt meg og derfor har vi på en måte samme utgangspunkt.

Hvorfor ikke printe ut denne siden til mannen din. Si at det er positivt og ikke negativt at du og ikkke minst datteren din har et så godt forhold til moren din.

Men det er jo viktig at som en annen sier her at ikke mor kommer mellom deg og mannen din når det gjelder meninger og holdninger. "mamma sier" er sikkert ikke så gøy å høre for mannen din.

Kankje han er lei seg for at ikke han har et sånt forhold til sin mor?

[Gjest Poirot]

Synes ikke dette forholdet høres "sykt ut".

Men, som andre sier: refererer du mye til mor? Menge hater slikt, de føler ofte at ting er bestemt over hodet deres.

Hvis han tror dere snakker om ALT, dvs mye om han og hans dårlige sider, kan jo det gi en vond følelse. (Ikke dermed sagt man ikke kan snakke om det med mor)

Jeg må si at jeg ikke synes det er urimelig at du legger en del besøk på dagtid, nå som du har vært hjemme.

Du er jammen heldig som har en mor du har så godt forhold til!

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde det slik med min eks, bortsett fra at han var hos sine foreldre så og si hver kveld. Samt at han tilbrakte julaften der etter at jeg og barna hadde gått hjem..viktigere å feire sammen med de enn å hjelpe meg å legge barna visstnok. Ja, jeg ble arg :evil:

Følte at de satt der og bestemte alt, planla alt, diskuterte saker seg imellom(som f.eks vår innredningi eget hus)..ja kort sagt følte at alt ble tatt over hodet på meg. Dessuten hadde de jo sine "interne humor", interne slarv osv...følte meg utenfor ja.

Min eks sa at de ikke snakket om oss, men det var som regel ferdige løsninger han hadde på alle våre "problemer", spesielt etter at han hadde vært hos de..

Så jeg er nok tildels enig med din samboer. Man bør nok til en viss grad bryte båndet med sitt opphav når man selv har fått familie..men selvsagt ikke slik at man ikke lenger kan besøke de. Alt med måte - selvsagt.

[Sirkeline]

Tusen takk for alle rørende svar.

Det er faktisk ikke slik at jeg referer til mamma i vårt dagligliv. Fornuften sier meg at det er ikke så lurt, når han har et slikt forvridd syn på saken. Det er vel heller slik at jeg overveier om jeg skal si det, hvordan jeg skal si det og når jeg skal si det, hvis det er noe jeg skal fortelle om mamma.

Det er veldig godt å høre at det er flere "mammadalter" der ute, uten dårlig samvittighet for å si det. Føler meg som den syndebukken hvis jeg skulle kalle meg mammadalt.

Min sambo er rimelig fornuftig på andre områder, det er bare denne saken som har utviklet seg til en vond verkebyll, som jeg ikke vet hvordan jeg skal få hull på. Men jeg orker ikke å leve resten av mitt liv på den måten, og måtte nesten få tillatelse til å gjøre ting et vanlig menneske skulle ha frihet til å gjøre.

Det er synd både for oss og vår datter, om vi skulle velge å gå hver vår vei pga. dette. Jeg synes det er en enkel løsning, og det er jo rett og slett bare å godta slik det er. Men det er jo ikke meg som har problemet. Og som "Gjest" skriver; den dagen hun er borte, vil jeg ikke sitte igjen med følelsen at jeg kunne vært mer sammen med henne, hvis det ikke hadde vært for min sambo. DA ville iallefall ikke forholdet vårt bli bedre.

[Gjest Coolaid]

Jeg syns faktisk at det er du som styrer ditt liv og burde derfor ikke vegre deg for å ringe og besøke din mor.Dårlig gjort av han at det er dårlig stemning hjemme når hun kommer på besøk. Sett foten ned, kanskje han er litt sjalu på det flotte forholdet du har med din mor. Men det er et lite tankekors at du deler ALT med henne, kanskje din samboer følers seg litt utlevert? En del ting hører bare hjemme hos deg og din samboer.