Mannen kom hjem med angrepille...

[Gjest TS]

Må få ut litt frustrasjon her inne... Jeg har hatt lyst på barn i tre år nå, mens mannen overhode ikke har vært klar. Bare tanken på barn gir han diare...

Jeg har ikke gått på pillen siden før jul og siden da har vi praktisert en del usikker sex, dvs hoppe av svingen. I går skjedde det imidlertid et uhell. For meg var ikke det krise, men mannen, som ikke er helt klar for barn ennå, dro i dag på apoteket og hadde med seg en angrepille hjem. Jeg ble kjempetrist, hadde mest håpet på at han skulle ta med seg folat i stedet for...

Vi har vært sammen i over 10 år, gift i 7 måneder og samboere i 9 år. Vi har et eget hjem og bil, men ingen barn... Vi er 27 og 28 år gamle og både mine og hannes venner har fått barn.

Jeg har ikke lyst å tvinge mannen til å bli far, men tanken på å ta den angrepillen får magen min til å vrenge seg. Jeg blir bare utrulig lei meg og kan ikke se for meg når mannen egentlig blir klar for barn. Virker som en håpløs situasjon...

[Gjest Gjest_Fisken_*]

Du har helt rett å føle slik du føler! Jeg synes du skal prate med han om det og fortelle hva du føler (slik du beskriver her). Si det vil bety mye for deg å få barn og at du føler dere er klare for det. At han går med på usikker sex, men får noja når et "uhell" skjer, så burde han isåfall tenkt på det før samleiet.

Håper dere finner ut av det og husk at det er din kropp (uten å foreslå at du ikke skal høre hans mening).

[Antoinette]

Er han ikke klar så er han ikke klar. Hvis han blir fysisk dårlig av tanken dvs. får diarè så er det vel ikke så mye mer å undres på.

Ta pillen du, men dere trenger å ta en skikkelig prat sammen.

[Gjest TS]

Ja jeg må ta meg en til prat med han. Nå stakk han akkurat ut på fisketur (en mann med litt nerver akkurat nå...).

Det er det som jeg synes er litt dårlig gjort av han, for han har blitt "kåt" av at vi har pratet om barn, som igjen har resultert i usikker sex. Derfor har jeg i mitt hode tenkt at nå er vi sikkert prøvere, det er bare det at han ikke vil si det høyt, for det er sikkert skummelt.

Men hvis samtalen våres senere resulterer i at jeg må ta angrepillen, så kommer jeg ikke til å kjøre på med usikker sex lenger (frem med kondomene!), det f.... bare til hodet mitt.

Men gud hvor sårt det er at mannen ikke vil ha barn ennå, det gjør helt vondt inni meg. Og han har sagt tidligere at hvis uhellet først er ute, så gå det bra. Han sa også i dag at han begynner å nærme seg klar, men at han som sagt ikke helt var der ennå. Men det kunne komme snart... MEn da skjønner jeg ikke hvorfor jeg må ta angrepillen ved hvert uhell (tok en før påske også). Han har jo 9 måneder på å bli klar fra den dagen jeg blir gravid.

MEn som sagt, jeg ønsker ikke på noe måter å presse mannen. Jeg har bare lyst på en mann som jubler sammen med meg den dagen jeg finner ut at jeg er med barn....

[Gjest Fargefull]

Du kan da ikke bruke angrepillen som prevensjon? Det er det du gjør nå og det er usedvanlig ufornuftig når man er 27 og 28..?

Jeg hadde ikke tatt den angrepillen. Han vet at du vil ha barn, selvfølgelig er det greit for deg å ha ubeskyttet sex, han burde tenkt seg om. BASTA. Jævla mannfolk, unnskyld meg..

Hvis du insisterer på å bruke kondom, så kan det vel hende at han blir klar fortere enn man skulle tro også.

Personlig så ville ikke jeg vært ilag med en som etter 10 år ikke ville hatt barn med meg, ikke hvis jeg selv hadde vært 27. Påpeker at dette er min personlige mening og grunnen er at jeg helst vil ha barn innen jeg er 30 pga. risikoen for barnets helse osv.

Jeg er egoistisk og vet at å få barn er såpass viktig for meg at jeg må være bevisst på at min kjæreste også enig i at vi skal ha barn og at vi er enige om ca. når vi vil begynne å prøve. Jeg har heller kjærlighetssorg i noen måneder enn å leve uten barn.

Når dere har vært sammen i 10 år, er gift og har alt annet på plass så ville jeg satt spørsmålstegn ved om han i det hele tatt ønsker seg barn.f

[Gjest TS]

Jeg trur det er tanken på barn som er skummelt for mannen. Det skrittet å skulle mentalt si ja, nå er jeg klar. Dersom vi bare hadde blitt gravid uten å planlegge det, hadde man bare måttet hoppe ut i det. Noe han har sagt kom til å gå bra. Men det er et stort skritt å bli klar for barn og så planlegge det. Han sa at dette kom til å bli den siste angrepillen jeg noensinne kom til å måtte ta...

Nei nei, det var nå godt å lufte tankene sine i alle fall.

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke vil ta den angrepillen så tar du den ikke!

Dere er to om å ikke bruke prevansjon, hvorfor skal du sikre dere etterpå?

Jeg hadde sagt at nei, jeg tar ikke den angrepillen. Har det skjedd noe så har det skjedd noe, dette klarer vi!

[prinzess]

Oj, dette var litt av et dilemma..

Jeg kan fortelle litt om hva jeg opplevde med min man ..

Vi hadde vært på samtale på sykehuset for oppstart med prøverør og når papirene kom "angret" han seg. = fikk panik... han trodde det skulle ta lengre tid før vi fikk sette i gang.. Så da sa han at han ville at vi skulle vente noen år til..

Da føltes det som om hele verden raste sammen og jeg ville ikke være sammen med han lengre.. var 27 når dette skjedde og følte at sjansene mine forsvant... Hvordan skal man finne en ny kjæreste når man nærmer sig 30 og som samtidigt ønsker seg barn med en som må gjennom prøverør..??

Heldigvis så skjønte han at han elsket meg (etter 5 ukers helvete) og at han egentlig bare var redd for det som ville komme (lange netter uten søvn), han ønsker seg jo barn men han som mange andre menn var ikke helt "redo".

Vi har dessverre ikke fått det til enda men det er deilig å være enig i at VI ønsker barn og ikke bare jeg.

Uansett... jeg håper dere blir enige før du stapper i deg den pillen. han vet at du ikke tar prevansjon og at du ønsker barn og da synes jeg at det er urettferdig av han å forlange at du tar den pillen... som sagt tidligere så er angrepille ikke prevansjon...

Håper at det ordner seg for deg... Stor klem

[Gjest TS]

Nå har jeg tatt pillen... Men det er siste gang! Mannen kom hjem fra fisketur i går og sa at han ikke ville at jeg skulle ta pillen, han ønsket ikke å presse meg til det siden han vet hvor stor ønske barn er for meg. Men da hadde jeg akkurat bestemt meg for å ta den. Vil ikke bli gravid når ikke han er 100 % klar. Vil ha en mann som blir like glad som meg den dagen jeg holder en positiv test i hånden

Men han er på gli, og han trur ikke det kommer til å gå mange månedene til at han blir klar. Situasjonen har fått han et par skritt nærmere drømmen om et barn Så vi blir nok tre i løpet av 2010 <3

[cypress]

Får håpe du har rett, og at dette ordner seg!! Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Høres ut som det blir happy ending

Veldig koselig!!

[angelou]

Ville bare si at jeg godt kan skjønne du ble lei deg For meg var det skikkelig STORT den dagen sambo bestemte segf or å slutte å hoppe av i svingen, så hvis han hadde kommet hjem med en angrepille dagen etterpå, ja, da tror jeg nesten jeg hadde flytta i affekt Men godt det ordnet seg for dere da

[Gjest Gjest_julie_*]

Hvis du insisterer på å bruke kondom, så kan det vel hende at han blir klar fortere enn man skulle tro også.

Dersom man blir klar for barn bare fordi man ikke har lyst å bruke kondom så hadde jeg blitt skeptisk. Hadde ihvertfall ikke villet hatt en så umoden mann til far for mine barn.

Mye bedre å vente til begge er klar.

[Gjest trylla]

Så bra at ting ser ut til å ordne seg.

Selv har jeg vært samboer i 10 år, gift i 2 år. Er 30 nå og begynte vel å kjenne at det nappet litt i eggstokkene da jeg var rundt 27. Derimot var jeg veldig opptatt av at dette var noe vi skulle være 2 om. Absolutt ingen forhold har godt av å bli "tvunget" inn i slike situasjoner. Mannen syns det var skummelt å ta beslutningen og jeg gav han tiden til å modnes. Vi endte opp med å beslutte i felleskap at vi skulle begynne prøvingen etter årsskifte. Da januar kom var vi begge spente og engasjerte i det som skulle skje og da den positive testen kom (klaff på første forsøk!) var faktisk mannen min mer engasjert enn meg. Det endte opp med at han har vært verdens beste mann og kjæreste i den perioden vi har vært gjennom nå med mye kvalme og trøtthet. Han klager ikke, gjør masse ekstra jobbing hjemme og syns generelt livet er herlig. Mannen til venninna mi (som ikke fikk sjansen til å ta del i beslutningen) sutret seg gjennom hele svangerskapet og ble egentlig ikke klar for å bli pappa før han hadde ungen i armene.

Gleden av å kunne være to som deler opplevelsen helt fra starten av er priceless for min del.

Lykke til