Ny samboer og tilpasning

[Rosia]

Jeg møtte kjæresten min i november ifjor. Vi bor på en ganske liten plass og han kjenner en del av mine venninner og dermed kom vi i prat ute en sen og fuktig lørdagskveld. Etter å ha levd singel-livet i ca 8 mnd hadde jeg begynt å endre litt taktikk, så denne kvelden bestemte jeg meg for å IKKE la det skje noe første kvelden

Men en uke etterpå ble det vanskelig å spille kostbar lenger, og fra den helgen ble vi nok kjærester - ting var bare fantastisk bra og vi ville bare være sammen..

Min kjæreste hadde vært singel i ca 2,5 år da vi møttes. Han har et 7 års langt forhold bak seg og eksdama var både sjalu, usosial og kontrollerende. De var omtrent aldri med på ting,og var mye hjemme - levde som et "gammelt ektepar" i altfor ung alder. De fikk ingen barn sammen. Etter det ble slutt har min kjære "blomstret" opp, fått et stooort nettverk at kompiser,jobbet masse og gjort stort sett akkurat det han vil.

Som person er jeg veldig tillitsfull og åpen - og jeg har hele tida oppfordra til at vi begge skal gjøre ting hver for oss og at min kjære ikke skal forandre så mye på livet sitt som tross alt var veldig bra før vi møttes. Vi er unge, har mange venner og er sosiale - ingen grunn til å bli sofagriser altså

Men slik ble det likevel - og i februar bestemte vi at jeg like gjerne kunne leie ut leiligheten min... Jeg tok med meg mesteparten av mine personlige ting, oppbevarte resten på hemsen i leiligheten og låner den ut delvis møblert...

Det var en periode rundt flyttingen at ting ikke var så bra mellom oss... jeg var sliten og litt stresset for å "bryte opp" - mens kjæresten min nok syns det ble store forandringer i huset sitt - forståelig! Men dette gikk seg til og i perioden som fulgte hadde vi det fantastisk bra - og mer forelska enn noen gang..

Men rett før påske kom kjæresten min og sa at han følte seg litt usikker mht oss to... jeg fikk sjokk - det var absolutt ingenting som tydet på dette! Etter flere uker nå med prating og prating, har han kommet frem til at han ikke er usikker på oss og følelsene sine for meg - han vil at vi skal være sammen. Men han har hatt problemer med å tilpasse seg den nye situasjonen, og sier at hvis vi kunne gjort ting om igjen kunne vi kanskje venta med å flytte sammen... Jeg har vært veldig skuffa og såra over dette, det var han som pusha veldig på at jeg kunne leie ut leiligheten osv.. Selvsagt var jeg enig og overlykkelig over at han ville dette like mye som meg...

Han har begynt å fokusere veldig mye på "mitt" rot - i tillegg til at han tydelig forventer at jeg gjør alt av husarbeid - og hvis det er noe som ikke er gjort eller ligger der det skal er han veldig kjapp med å kommentere det... samtidig som han selv gjerne kan la både våte håndklær,undertøy og andre "lekre ting" bli liggende helt itl jeg plukker det opp. Og dette kommenterer jeg aldri selv om det irriterer meg ... Så jeg føler at dette blir både skeivt og urettferdig - og har sagt i fra enkelte ganger - men da på en veldig diplomatisk og ordentlig måte.

Jeg hater sånne par som bare hakker på hverandre hele tiden, jeg ønsker ikke å ha det sånn! Nå som jeg kjenner min kjære ganske godt, ser jeg at han kan være veldig humørsyk og gretten mot sine nærmeste - nå også mot meg.. Men pga jeg har sagt i fra enkelte ganger når jeg syns det har gått for langt, har han heldigvis evne til å be om unnskyldning og ta seg sammen og så er alt bra igjen.! Tross alt bor vi jo sammen og det er lov å ha dårlige dager...

I tillegg sier han at han vet han er formet og prega av sitt tidligere forhold og sliter med dårlig samvittighet dersom han ønsker å finne på ting uten meg...selv om jeg gjerne ønsker at han gjør dette, klarer han ikke helt å tro at jeg faktisk mener det og tillater det..Dette blir jeg litt fortvilt over, jeg vil ikke bli oppfatta som "hun hjemme som ikke tillater noenting".. Jeg kommer kjempegodt overens med hans venner og de oppfatter meg absolutt ikke som ei som nekter ham noe..Selv om det er lenge siden det ble slutt mellom dem, refererer han jo til det å være samboer med det han har erfart på den fronten, og dette forstår jeg jo...

De siste ukene har han ikke vært like kjærlig mot meg som tidligere - bare småting som at han før alltid starta sms-er med "Hei kjære" e.l., mens nå går han bare rett på sak.. han sier ikke at han er glad i meg så veldig ofte, han kommer ikke bort og tar rundt meg og han setter seg ikke sammen med meg i sofaen på kveldene - men velger heller en annen sofa eller stol...

Bekymringsfullt? Så absolutt!! Men han bekrefta senest for to dager siden at han elsker meg og vil at vi skal få det fint igjen - men at han er sliten om dagen og sikkert har behov for litt "egentid" - han er veldig åpen og flink til å fortelle og si hva han tenker og mener. Han er også litt redd for at han har ødelagt mellom oss og at jeg skal være så skuffa at jeg ikke klarer å legge dette bak meg...

Men i et langt perspektiv ser ikke jeg på dette som så veldig "farlig" - men jeg har grubla maaaaasse de siste ukene og hatt kjempeklump i magen Det er først de siste dagene at mitt gode,gamle humør har vært tilbake og jeg syns stemninga er mye lettere mellom oss...

Nå skal det sies at før dette skjedde, kunne vi også sitte i hver vår ende av stua og være opptatt med hver våre ting i heimen uten å snakke så masse sammen eller forvente oppmerksomhet av den andre hele tiden...Dette syns vi begge er utrolig deilig - og tror ikke det er noe jeg bør henge meg opp i ...

Jaja, gruble gruble gruble - vi jenter er gode på å analysere Hvis det er noen som har noen innspill tar jeg imot med stor takk!!

[Gjest Gjest]

gjort er gjort, men dette viser vel - nok en gang - at det å flytte sammen så fort som mulig ikke nødvendigvis er noe særlig lurt.

En ting jeg hang meg opp i - du bør ikke godta at det er du som har ansvaret for husarbeidet, at han ikke skal måtte plukke opp etter seg samtidig som han skal kommentere hvis du ikke har gjort ting bra nok. Skal ikke dette være deres begges hjem og har ikke begge to ansvar for hvordan det ser ut?

Bli enig om en standard for hvordan dere vil ha det, og hvem som har ansvar for hva. Og hold deg til det. Slutt å leke mamma!

[Gjest Gjestegjest]

Dette høres faktisk ut som meg og min samboer - det er ikke lett å flytte sammen et annet menneske og få alt til å fungere på 1-2-3 - og dette uansett hvor lenge man har vært sammen. Vi var sammen i nesten 3 år og likevel har det ikke vært noen dans på roser, men vi har gjort noen enkle steg til en bedre hverdag sammen:)

Bli enige om hvem som gjør hva av husarbeide - dere er to om å ha det koselig sammen hjemme - feks: hun tar klesvasken og han støvsuger - og så bytter man på å vaske gulv, tørke støv - eller gjør det sammen:)

Det med hverandres rot er bare noe man må godta/akseptere eller finne ut av. Å mase over rot er så bortkastet tid - livet er altfor kort til det. Prat sammen, finn løsninger og ta noen ryddesjauer sammen.

At han får dårlig samvittighet av å finne på noe uten deg høres ut som meg - prat sammen!! Si klart til han (noe du sikkert har gjort tusen ganger, men si det igjen:)) at du vil at han skal finne på ting med kompisene sine og kose seg - det gleder jo deg regner jeg med at han har det bra. Og har han (og du selvfølgelig) det bra så får dere det bra sammen:) Og fortid er fortid så han må jo nå velge å legge sin dårlig erfaring bak seg, og bare velge å tro på deg og hva du sier:)

Det at han har sluttet litt med å være hyggelig/kjærlig, sende fine sms'r etc går nok også tilbake til at han føler at han kanksje bare går hjemme å "sturer". Få han ut sammen kompisene hans og så skal du se at humøret vil bli bedre og ting blir mer kjærlig mellom dere:)

Et forhold består jo forsåvidt av han sitt liv, ditt liv og deres liv sammen:o)

Vet ikke om dette hjalp noe, men bare vit at du er så absolutt ikke alene om å slite litt som "ny" samboer:o) Bare prat sammen så vil det meste ordne seg. Lykke til:)

[I Grosny]

Jeg møtte kjæresten min i november ifjor. Vi bor på en ganske liten plass og han kjenner en del av mine venninner og dermed kom vi i prat ute en sen og fuktig lørdagskveld. Etter å ha levd singel-livet i ca 8 mnd hadde jeg begynt å endre litt taktikk, så denne kvelden bestemte jeg meg for å IKKE la det skje noe første kvelden

Men en uke etterpå ble det vanskelig å spille kostbar lenger, og fra den helgen ble vi nok kjærester - ting var bare fantastisk bra og vi ville bare være sammen..

Min kjæreste hadde vært singel i ca 2,5 år da vi møttes. Han har et 7 års langt forhold bak seg og eksdama var både sjalu, usosial og kontrollerende. De var omtrent aldri med på ting,og var mye hjemme - levde som et "gammelt ektepar" i altfor ung alder. De fikk ingen barn sammen. Etter det ble slutt har min kjære "blomstret" opp, fått et stooort nettverk at kompiser,jobbet masse og gjort stort sett akkurat det han vil.

Som person er jeg veldig tillitsfull og åpen - og jeg har hele tida oppfordra til at vi begge skal gjøre ting hver for oss og at min kjære ikke skal forandre så mye på livet sitt som tross alt var veldig bra før vi møttes. Vi er unge, har mange venner og er sosiale - ingen grunn til å bli sofagriser altså

Men slik ble det likevel - og i februar bestemte vi at jeg like gjerne kunne leie ut leiligheten min... Jeg tok med meg mesteparten av mine personlige ting, oppbevarte resten på hemsen i leiligheten og låner den ut delvis møblert...

Det var en periode rundt flyttingen at ting ikke var så bra mellom oss... jeg var sliten og litt stresset for å "bryte opp" - mens kjæresten min nok syns det ble store forandringer i huset sitt - forståelig! Men dette gikk seg til og i perioden som fulgte hadde vi det fantastisk bra - og mer forelska enn noen gang..

Men rett før påske kom kjæresten min og sa at han følte seg litt usikker mht oss to... jeg fikk sjokk - det var absolutt ingenting som tydet på dette! Etter flere uker nå med prating og prating, har han kommet frem til at han ikke er usikker på oss og følelsene sine for meg - han vil at vi skal være sammen. Men han har hatt problemer med å tilpasse seg den nye situasjonen, og sier at hvis vi kunne gjort ting om igjen kunne vi kanskje venta med å flytte sammen... Jeg har vært veldig skuffa og såra over dette, det var han som pusha veldig på at jeg kunne leie ut leiligheten osv.. Selvsagt var jeg enig og overlykkelig over at han ville dette like mye som meg...

Han har begynt å fokusere veldig mye på "mitt" rot - i tillegg til at han tydelig forventer at jeg gjør alt av husarbeid - og hvis det er noe som ikke er gjort eller ligger der det skal er han veldig kjapp med å kommentere det... samtidig som han selv gjerne kan la både våte håndklær,undertøy og andre "lekre ting" bli liggende helt itl jeg plukker det opp. Og dette kommenterer jeg aldri selv om det irriterer meg ... Så jeg føler at dette blir både skeivt og urettferdig - og har sagt i fra enkelte ganger - men da på en veldig diplomatisk og ordentlig måte.

Jeg hater sånne par som bare hakker på hverandre hele tiden, jeg ønsker ikke å ha det sånn! Nå som jeg kjenner min kjære ganske godt, ser jeg at han kan være veldig humørsyk og gretten mot sine nærmeste - nå også mot meg.. Men pga jeg har sagt i fra enkelte ganger når jeg syns det har gått for langt, har han heldigvis evne til å be om unnskyldning og ta seg sammen og så er alt bra igjen.! Tross alt bor vi jo sammen og det er lov å ha dårlige dager...

I tillegg sier han at han vet han er formet og prega av sitt tidligere forhold og sliter med dårlig samvittighet dersom han ønsker å finne på ting uten meg...selv om jeg gjerne ønsker at han gjør dette, klarer han ikke helt å tro at jeg faktisk mener det og tillater det..Dette blir jeg litt fortvilt over, jeg vil ikke bli oppfatta som "hun hjemme som ikke tillater noenting".. Jeg kommer kjempegodt overens med hans venner og de oppfatter meg absolutt ikke som ei som nekter ham noe..Selv om det er lenge siden det ble slutt mellom dem, refererer han jo til det å være samboer med det han har erfart på den fronten, og dette forstår jeg jo...

De siste ukene har han ikke vært like kjærlig mot meg som tidligere - bare småting som at han før alltid starta sms-er med "Hei kjære" e.l., mens nå går han bare rett på sak.. han sier ikke at han er glad i meg så veldig ofte, han kommer ikke bort og tar rundt meg og han setter seg ikke sammen med meg i sofaen på kveldene - men velger heller en annen sofa eller stol...

Bekymringsfullt? Så absolutt!! Men han bekrefta senest for to dager siden at han elsker meg og vil at vi skal få det fint igjen - men at han er sliten om dagen og sikkert har behov for litt "egentid" - han er veldig åpen og flink til å fortelle og si hva han tenker og mener. Han er også litt redd for at han har ødelagt mellom oss og at jeg skal være så skuffa at jeg ikke klarer å legge dette bak meg...

Men i et langt perspektiv ser ikke jeg på dette som så veldig "farlig" - men jeg har grubla maaaaasse de siste ukene og hatt kjempeklump i magen Det er først de siste dagene at mitt gode,gamle humør har vært tilbake og jeg syns stemninga er mye lettere mellom oss...

Nå skal det sies at før dette skjedde, kunne vi også sitte i hver vår ende av stua og være opptatt med hver våre ting i heimen uten å snakke så masse sammen eller forvente oppmerksomhet av den andre hele tiden...Dette syns vi begge er utrolig deilig - og tror ikke det er noe jeg bør henge meg opp i ...

Jaja, gruble gruble gruble - vi jenter er gode på å analysere Hvis det er noen som har noen innspill tar jeg imot med stor takk!!

Et samlivskurs anbefales.

[Rosia]

Dette høres faktisk ut som meg og min samboer - det er ikke lett å flytte sammen et annet menneske og få alt til å fungere på 1-2-3 - og dette uansett hvor lenge man har vært sammen. Vi var sammen i nesten 3 år og likevel har det ikke vært noen dans på roser, men vi har gjort noen enkle steg til en bedre hverdag sammen:)

Bli enige om hvem som gjør hva av husarbeide - dere er to om å ha det koselig sammen hjemme - feks: hun tar klesvasken og han støvsuger - og så bytter man på å vaske gulv, tørke støv - eller gjør det sammen:)

Det med hverandres rot er bare noe man må godta/akseptere eller finne ut av. Å mase over rot er så bortkastet tid - livet er altfor kort til det. Prat sammen, finn løsninger og ta noen ryddesjauer sammen.

At han får dårlig samvittighet av å finne på noe uten deg høres ut som meg - prat sammen!! Si klart til han (noe du sikkert har gjort tusen ganger, men si det igjen:)) at du vil at han skal finne på ting med kompisene sine og kose seg - det gleder jo deg regner jeg med at han har det bra. Og har han (og du selvfølgelig) det bra så får dere det bra sammen:) Og fortid er fortid så han må jo nå velge å legge sin dårlig erfaring bak seg, og bare velge å tro på deg og hva du sier:)

Det at han har sluttet litt med å være hyggelig/kjærlig, sende fine sms'r etc går nok også tilbake til at han føler at han kanksje bare går hjemme å "sturer". Få han ut sammen kompisene hans og så skal du se at humøret vil bli bedre og ting blir mer kjærlig mellom dere:)

Et forhold består jo forsåvidt av han sitt liv, ditt liv og deres liv sammen:o)

Vet ikke om dette hjalp noe, men bare vit at du er så absolutt ikke alene om å slite litt som "ny" samboer:o) Bare prat sammen så vil det meste ordne seg. Lykke til:)

Takk for veldig bra svar, mye av det du sier er som jeg skulle sagt det selv, blant annet dette med at jeg vil jo bare se at han er glad og fornøyd og ikke sur og gretten Og jeg syns i løpet av den korte tida vi har hatt sammen, at vi er ganske flinke til å prate sammen. Det går rolig for seg, vi stiller hverandre konkrete spørsmål, vi kan si akkurat hva som "irriterer" ifht den andre o.l - dette når vi setter oss ned og prater om ting. Men selvfølgelig er det ikke like rolig i "kampens hete" .. Og jeg bør nok bli flinkere til å si ordentlig ifra ifht hannes rot og hva han slenger rundt seg som han nok ikke ser selv.

Jaja, dette går seg nok til det

[Gjest Gjest]

Jeg tror han trenger litt space. Og han er preget av sitt tidligere forhold med altfor strenge regler. Han sier jo selv at han tror du sier en ting men tenker noe annet. Det er vanlig at menn frykter X-ens personlighet vil dukke opp i en ny kjæreste. Dere flyttet nok sammen for fort.

Men men gjort er gjort. Det tar tid å venne seg til å leve med et annet menneske. Best å være bare kjærester minst 6 mnd synes jeg.

Da rekker man å se flere sider av personen, bli bedre kjent, slik at du ikke tror at alt ved hans oppførsel skyldes deg etc.

Jeg ville rådet dere til å flytte fra hverandre igjen og ha en "ny start",

hvis det går.

[Gjest Gjest]

Heller til siste svar her. Flytte ut igjen og være bare kjærester. Vet om 2 par som gjorde det, og de begge føler at forholdet ble sterkere. Andre vil igjen kan føle det som at da er det slutt? Man kan bare prate så mye før det blir stress det også

[Rosia]

Ja vi har pratet mye om hvordan vi skal gjøre det..begge er enig om at det ville føltes som om forholdet var over dersom jeg flytter ut og at vi i utgangspunktet ikke ønsker det..

Han trenger nok litt space ja og muligheten til å gjøre sine vanlige ting. Han har vært mye sammen med kompiser i det siste, samt jobbet en del ekstra - han er blant annet på jobb hele helgen på nattevakter. Men dette syns jeg kun er positivt fordi han nå virkelig kan lære at jeg tolererer det og er like glad og fornøyd likevel Var en kjapp tur innom jobben hans ista med litt mat til ham,som han hadde glemt hjemme Han ble veldig glad og strålte da jeg kjørte igjen, og det varmer et litt engstelig kjærestehjerte :rødme:

Mitt ønske er at vi skal ha det slik at vi gleder oss til å komme hjem til hverandre, og at vi har det kjempefint når vi har tid sammen - kvalitet foran kvantitet. I og med at vi er aktive begge to på hver vår kant og at det stort sett alltid "skjer noe" går vi ikke så mye oppå hverandre - bortsett fra at min kjære altså har vært altfor masse hjemme nå i begynnelsen av forholdet..

Men det er ikke bare av samvittighetsgrunner, vi har vært i en skikkelig rosa boble! Og vi er nok det fortsatt - men han har altså blitt litt redd for å miste nettverket sitt som han har opparbeida seg etter sitt forrige forholdt - og han har skyvd meg litt unna føler jeg for å gripe tak i andre viktige ting han må ha for å være fornøyd med tingenes tilstand.

Så gjelder det å sy sammen mitt, hans og vårt liv på best mulig måte, og der er det kun tid og kommunikasjon som må til tror jeg. Men i hvertfall, for å konkludere dette med å bo sammen eller ikke : Vi ønsker begge to å fortsette samboerskapet, at vi sovner og våkner opp sammen og alt det der - men at vi altså kan fortsette å gjøre ting vi gjorde før vi møttes

Grunnen til at jeg er mer positiv idag, er nok at jeg og min kjære idag har hatt noen kjempefine,korte og gode samtaler på telefon og da vi møttes i forbifarten tidligere ikveld - og da får jeg en følelse av at dette skal vi få til