Tenk deg om...

[Gjest Gjest]

Jeg blir helt matt av å lese om alle stakkers alenemødre, grusomme stemødre,

udugelige helgepappaer osv.

Kan man ikke tenke seg om litt mer før man hopper til køys med hvem som helst? Det er jo sjelden slik at far plutselig blir et monster? Da har han vell kanskje hatt tendensene tidligere også?

Og om din nåværende samboer drikker litt for mye, og du egentlig ikke har tenkt å leve resten av livet med han. Så la for all del være å få barn med han.

Han vil faktisk fortsette og drikke senere også, og da har han rett til å være alene med ditt barn (som er like mye hans)

Og i forhold generelt. Kanskje man bør tåle litt mer av hverandre før man flytter? For mange er det blitt sånn at om man ikke er enig, eller om far gjør noe dumt en gang så flytter man. Eller dersom man har det litt tøft en periodeså må man flytte. Hva med "i gode og vonde dager"?

Hva med de stakkers barna oppi dette?

Enda mer matt blir jeg av kvinner som sier hun ikke kjente denne siden av han. Da har man kanskje ikke vært sammen lenge nok før man flyttet sammen/fikk barn?

Ble litt rotete dette, og jeg høres nok litt prippen ut. Men når man ser hvor mye elendighet samlivsbrudd fører med seg, så ber jeg deg; tenk deg godt om før du får barn.

[Gjest gift]

JEG vet ikke hvor lang tid folk har brukt før de tar skrittet ut og flytter fra hverandre. Det er det kun de som er i forholdet som vet. Noen flyr kanskje fort ut mens andre bruker alt for lang tid, mens de fleste sannsynligvis bruker den tiden de trenger.

Man vet ikke hva slags partner man har fått før det kommer barn i forholdet, ingen vet hvordan han eller hun blir når barnet kommer. Og jeg tror ikke det spiller så stor rolle hvor lang tid man har kjent hverandre før man etablerer seg for jeg kjenner par som flyttet sammen umiddelbart og som fortsatt lever sammen 20 år etter, og jeg kjenner par som har vært sammen i flere år før de etablerte seg skikkelig i et forhold og som ble skilt. Ingen fasit som kan gi svar på hvordan man oppnår det optimale forholdet dessverre. Et forhold handler ofte om kompromisser fordi det er to stk. individer som blir sammen, på noen områder tenker man likt og på andre ulikt, og det er ofte når den ene parten ikke er villig til å inngå kompromisser at forholdet at det ofte skjærer seg.

Skulle ønske jeg satt på fasiten for hvordan man lever livet ut sammen, men det gjør jeg ikke og får bare gjøre så godt jeg kan for å ta vare på mitt forhold, med hjelp av mannen så klart for det hjelper ikke at bare den ene jobber for forholdet.

[Frk Johansen]

Er forsåvidt enig i mye av det du skriver, man kan ikke endre et annet menneske, men vi forandrer oss underveis i livet også. Og man vet ikke hvordan foreldre man blir før man har prøvd. Utroskap burde alle prøve å unngå, jeg kan ikke se hva godt det fører med seg, men å be alle bli i det forholdet de er blir også feil... Det eneste som er sikkert er samfunnet stadig er i endring og vi mennesker er også det som en følge av at vi prøver å tilpasse oss.

[Gjest Gjest_damen_*]

Vet du hva, det blir sånn :

"Tenk deg om før du går på butikken. Hvis du blir overkjørt så må jeg som skattebetaler betale for ditt sykehusopphold"

"Tenk deg om før du kjører opp. Du kan jo komme i en ulykke"

"Tenk deg om før du tar ungene med på stranda. De kan jo drukne"

"Tenk deg om før du får deg jobb. Du kan jo havne på en dårlig arbeidsplass og ha det kjipt"

"Tenk deg om før du får deg venner. de kan skuffe deg"

Kan ikke du bare slappe av og la verden få gå sin gang uten at du føler at du må blande deg? Du kan ikke kontrollere noen, ikke andre, ikke dine barn, knapt nok deg selv;)

[Gjest MåneSkygge]

Jeg blir helt matt av å lese om alle stakkers alenemødre, grusomme stemødre,

udugelige helgepappaer osv.

Kan man ikke tenke seg om litt mer før man hopper til køys med hvem som helst? Det er jo sjelden slik at far plutselig blir et monster? Da har han vell kanskje hatt tendensene tidligere også?

Og om din nåværende samboer drikker litt for mye, og du egentlig ikke har tenkt å leve resten av livet med han. Så la for all del være å få barn med han.

Han vil faktisk fortsette og drikke senere også, og da har han rett til å være alene med ditt barn (som er like mye hans)

Og i forhold generelt. Kanskje man bør tåle litt mer av hverandre før man flytter? For mange er det blitt sånn at om man ikke er enig, eller om far gjør noe dumt en gang så flytter man. Eller dersom man har det litt tøft en periodeså må man flytte. Hva med "i gode og vonde dager"?

Hva med de stakkers barna oppi dette?

Enda mer matt blir jeg av kvinner som sier hun ikke kjente denne siden av han. Da har man kanskje ikke vært sammen lenge nok før man flyttet sammen/fikk barn?

Ble litt rotete dette, og jeg høres nok litt prippen ut. Men når man ser hvor mye elendighet samlivsbrudd fører med seg, så ber jeg deg; tenk deg godt om før du får barn.

Pappan til jenta mi var verdens snilleste før jeg ble gravid. Han var en utrolig stor støtte for meg da jeg var syk og jeg hadde nok hatt vanskelig for å bli frisk om det ikke var for han. Vi har vokst opp sammen og kjente hverandre hele livet.

Vi ønsket oss barn men trodde jeg ikke kunne bli gravid. Vi snakket om prøverør og sånne ting.

Så fikk jeg positiv test. Vi var begge lykkelige og jeg gledet meg til å dele svangerskapet med han. Men, det ble ikke sånn vi hadde håpet. Han begynte å ruse seg. Han ble en annen person. Han var alltid sur. Han truet meg, kastet meg på gata annenhver dag og behandlet meg rett og slett som dritt. Jeg fikk angst av hans måte å være på. Jeg ble veldig usikker, deprimert og ulykkelig. Jeg valgte og flytte fra han. Etter å ha prøvd i noen måneder så jeg ikke annen råd enn og flytte. Verken jeg eller barnet i magen hadde godt av all den uroen som var blitt livet.

Han angret, jeg trodde han og flyttet tilbake, ting ble det samme så jeg flyttet igjen. Sånn gikk det noen måneder til jeg til slutt så at følelsene mine for han hadde endret seg. Han hadde behandlet meg så dårlig over såpass lang tid at følelsene mine døde ut. Jeg flyttet for godt og bestemte meg for å starte livet alene..

Han ble bitter, han trodde ikke jeg kom til og gå så han ble hevngjerrig. Han har prøvd sitt aller beste og ødelegge for meg og jenta vår. Hun er ti måneder nå og hele tiden har han laget styr for oss. Nå ser det heldigvis ut til at han har våknet opp å ser hva som betyr noe og forhåpentligvis vil han nå være den faren jenta vår fortjener.

Hvordan mener du jeg skulle skjønt at det ville bli sånn? Vi hadde kjent hverandre bestandig. Jeg hoppet ikke til køys med hvem som helst og jo, han forandret personlighet over natten. Hva kunne jeg gjort for å forsikre meg mot at det skulle bli sånn som det ble?

[Gjest Bjerta]

Jeg blir helt matt av å lese om alle stakkers alenemødre, grusomme stemødre,

udugelige helgepappaer osv.

Kan man ikke tenke seg om litt mer før man hopper til køys med hvem som helst? Det er jo sjelden slik at far plutselig blir et monster? Da har han vell kanskje hatt tendensene tidligere også?

Og om din nåværende samboer drikker litt for mye, og du egentlig ikke har tenkt å leve resten av livet med han. Så la for all del være å få barn med han.

Han vil faktisk fortsette og drikke senere også, og da har han rett til å være alene med ditt barn (som er like mye hans)

Og i forhold generelt. Kanskje man bør tåle litt mer av hverandre før man flytter? For mange er det blitt sånn at om man ikke er enig, eller om far gjør noe dumt en gang så flytter man. Eller dersom man har det litt tøft en periodeså må man flytte. Hva med "i gode og vonde dager"?

Hva med de stakkers barna oppi dette?

Enda mer matt blir jeg av kvinner som sier hun ikke kjente denne siden av han. Da har man kanskje ikke vært sammen lenge nok før man flyttet sammen/fikk barn?

Ble litt rotete dette, og jeg høres nok litt prippen ut. Men når man ser hvor mye elendighet samlivsbrudd fører med seg, så ber jeg deg; tenk deg godt om før du får barn.

Jeg har tenkt mye av det samme som du skriver, TS.

For ærlig talt: jeg blir også forbauset over folk som flytter sammen etter tre uker, forlover seg etter seks uker, og blir gravide etter tre måneder sammen- for så å oppdage at den store kjærligheten ikke var så stor likevel etter noen år. Og så (dette er det beste) går hen og gjør samme greia en gang til! "Jeg bare VET at dette er riktig, min store kjærlighet blablabla". My ass.

Samme som jeg blir irritert på kvinner som etter 15 år som hjemmeværende støttespillere, uten inntekt, uten ambisjoner, uten noen intensjon om å stå på egne ben noen sinne, blir overmannet av angst for fremtiden når mannen flytter ut og sammen med en ti år yngre berte. "Jammen, hvordan skal jeg klare meg da? Må jeg selge huset?" Selvsagt må du det, for som du reder så ligger du.

Etter å ha tenkt dette, skammer jeg meg dypt og inderlig. Lenge. For INGEN vet hvordan andres liv arter seg fra deres ståsted. Ingen vet hva slags behov og motiver som styrer andre, fullt ut, og ingen vet heller hvordan deres EGET liv vil arte seg om noen år. Den som er uten skyld kan kaste den første stein, og med mindre du selv TS har valgt å ikke få barn eller er sammen med en kloning av deg selv (OK da, kjønnet kan få være annerledes) så vet du ikke noe særlig om fremtiden du heller. Det hender nemlig at ting blir helt annerledes enn hva man trodde.

Så joda, jeg er enig, men også dørgende uenig. Jeg har heller ikke inntrykk av at folk skiller seg lett. Jeg har heller inntrykk av at de skiller seg vanskelig. Venter for lenge, prøver og prøver, mor er ulykkelig og griner om kvelden, far er sur og sjelden hjemme, barna går rundt som spente stålfjærer mens omgivelsene maser om hvor godt det er å være en F-A-M-I-L-I-E. Igjen, my ass. For mange er det en stor lettelse at foreldrene skiller seg, og det sier ikke lite.

Sånn alt i alt, så er jeg enig med deg i en ting: det kan spare mange problemer å vente litt før man etablerer seg. Det haster ikke, verken med å flytte sammen eller gifte seg, og det haster i hvert fall ikke med å bli gravid. Og samme hva man tror, man kjenner ikke et menneske veldig godt etter et halvt år. Og no way noen kan vite at det SKAL være dem etter et år i tosom lykkerus uten ansvar.

Men igjen- jeg selv er et levende bevis på det motsatte. Jeg har ett barn fra før, og det samme har min mann. Jeg hadde en (tilnærmet) ONS og ble gravid, barnefar forsvant kjapt ut av bildet, og jeg og barnet har levd lykkelig sammen siden den tid. Savner ham ikke, noen av oss, og han har det sikkert fint der han er. Min mann har også et barn fra før, og han var gift med moren. Et ulykkelig ekteskap, med krangel og forakt, og en bitter skilsmisse som fremdeles påvirker dem alle tre. Særlig barnet som har fått alvorlige psykiske problemer som følge av at mor nekter å forstå at det er forskjell på voksenting og barneting, og bruker barnet som både talerør, spion og skulder og gråte på. Konklusjonen i vårt tilfelle ville faktisk vært at jo mindre far og mor hadde med hverandre å gjøre, jo bedre er det... Så her finnes ingen fasit.

[Gjest Gjest]

Jeg ser enkelte føler seg litt tråkket på tærne av det ts skriver. Men tolker man det som står i startinnlegget litt for snevert da? Jeg oppfatter det ikke som at ts mener at ingen noen gang skal gå fra partneren sin. H*n ser bare ut til å etterlyse litt mer tankevirksomhet fra de som hopper fort inn i forhold og like fort ut. Men det kan jo hende jeg har misforstått helt da.

[Gjest ts]

Trådstarter her. Ser at jeg provoserer endel med innlegget mitt. Regnet egentlig med det, selv om det ikke var det som var meningen.

Må spesifisere, som en også skrev over her, at jeg ikke er i mot alle som flytter fra hverandre. Forstår at det kan være mange gode grunner til det.

Er bare den holdningen en del har om at det er så lett å få barn og flytte jeg er i mot.

Om noen skriver et innlegg på KG om at noe er vanskelig i forholdet, kan du være sikker på at de får masse oppmuntringer om å flytte. Hva med heller å oppmuntre hverandre til å gå til terapi, gi ting tid og ikke minst å svelge noen kameler?

Er lett å forsvare seg selv med at barna ikke har det bra når ikke foreldrene har det bra, men barn tåler faktisk konflikter hos foreldrene i kortere perioder.

Når man hører hvor mange som lider etter skillsmisser, så tenker hvertfall jeg at dette er noe mange skriver for å beskytte seg selv i et vanskelig valg.

" H*n ser bare ut til å etterlyse litt mer tankevirksomhet fra de som hopper fort inn i forhold og like fort ut. Men det kan jo hende jeg har misforstått helt da."

var faktisk akkurat dette jeg mente:-)

[Gjest Gjest]

Det handler ikke om dem som forsøker holde sammen etter flere år. Det handler om de som tar for lett på ting, og det ER det mange som gjør. Ok, kanskje DU er alenemamma men du var ikke sånn, eller du og du og du - men selv kjenner jeg flere og jeg blir like jævla provosert hver gang. Det er så mange støtteordninger og folk har utdannelse og gode jobber, ikke noe er noe problem. Og snart 35, må få seg en unge da... eller vil ikek jobbe og er 23, må få seg en unge. Funker det ikke med kjæresten, så klarer man seg selv.

Og det er bra, men nå er vi snart på vei med en hel generasjon som har vokst opp ikke med ETT hjem men med to, er rotløse - og det er ikke østkant, lavere middelklasse som faller ut av skolen, det er vel... jeg vil ikke gi noen dårlig samvittighet - men gjelder det ikke deg, ikke ta det innover deg. OG føler du deg truffet, så er det greit. Ikke gå på samme smellen igjen.

Man lager mennesker, personer - som skal ha et liv, bidra, gi noe, og det er ikke bare bare!

Puh! Der fikk jeg sagt det!

[Gjest Gjest]

Selv har jeg voks opp med forelder som har holdt sammen for "barnas skyld" masse krangling og bråk. Jeg tror faktsik ganske så bestemt at sønnen min har det bedre, men to foreldere som er venner, men aldri har bodd sammen.

TS, kanskje DU som burde tenke deg litt om?

[Gjest Gjest]

Jeg blir helt matt av å lese om alle stakkers alenemødre, grusomme stemødre,

udugelige helgepappaer osv.

...

Om vi begrenser informasjonen til det som ligger på et kvinnedominert forum som KG så er det kansje ikke så rart en får det inntrykket du beskriver. Men om en snakker med menn etter et samlivsbrudd tror jeg det er like mange som beskriver eksen/moren på samme måte. De har imidlertid ingen talerør her inne.

Begge foreldrene har i utgangspunktet et ansvar, og begge foreldrene kan ta feil.

Generelt sett tror jeg det finnes like mange bitcher der ute som bare slenger dritt om eksen som det er menn som sier eller har lyst til å si det samme om sin eks.

Dette er omtaler/konflikter som oftest oppstår under/etter bruddet fordi det nesten altid blir èn vinner og 2-3-4-.. tapere slik loven er lagt opp. Hadde kvinner hatt de samme reelle mulighetene som menn ved/etter et samlivsbrudd hadde nok situasjonen vært mye værre mht skittkasting fra kvinner.

[Gjest Flagreflagre]

For hver enkelt som skiller seg, eller går fra hverandre der barn er involvert ligger det en historie. Selvfølgelig. Masse følelser og problemer, og hver og en føler at egne grunner var vektige nok, at det ikke kunne vært annerledes. Selvfølgelig ser man det slik fra sitt eget ståsted.

Det må likevel være lov å sette seg ned og diskutere dette fra et samfunnsperspektiv. Uten at alle som har skilt seg skal føle seg tråkket på tærne, og gå i forsvarsposisjon. Dette er faktisk en tendens. Halvparten av alle som gifter seg går fra hverandre, enda større er andelen av samboende. Hva med å prøve å lete etter det generelle, og kanskje se etter hvordan ens egne holdninger er med på å bidra til en slik trend?

Hva er det ved oss som moderne mennesker, og den type samfunn vi lever i som gjør at så mange ikke evner å finne riktig livspartner?

Jeg har ikke noen fasitsvar jeg heller. Har bare noen tanker. En grunn til at tidligere generasjoner så på skilsmisse som uaktuelt var vel at et ekteskap ikke utelukkende handlet om kjærlighet. Det handlet like mye om et arbeidsfellesskap, økonomisk trygghet og tilhørighet. Klart det skal mindre til å bryte ut når det eneste kriteriet for å holde sammen er kjærlige følelser.

Dette kan man jo like eller ikke like, i moderne samfunn der mennesker er uavhengige og selvhjulpne må vi innse at ekteskap handler om følelser. Og at mangel på følelser fører til oppbrudd. Tror mange har for store forventninger til disse følelsene. At kjærligheten til en partner, når den først er der er noe allstedesværende, en naturkraft eller noe. At det ikke er noe helt dønn konkret, som man faktisk må jobbe for å opprettholde. At man tror noe er feil når de første års forelskelse dabber av... (Biologisk sett er forelskelse noe naturen har utstyrt oss med slik at vi skal holde sammen lenge nok til å få et barn eller to gjennom den kritiske spedbarnsfasen). Kanskje et mer realistisk syn på kjærlighet, følelser, ekteskap kunne bidra til at folk klarte å holde sammen? At man ble klar over faresignal tidligere?

[Gjest Gjest_Iris_*]

Det har alltid vært lett å fortelle andre om feilene deres , hva de har gjort feil, og hva de kommer til å gjøre feil. Det er alltid vanskeligere å se seg selv og ens egne feil.

[Gjest Gjest]

Jeg tror mange kjeder seg i forholdet så fort denne brennende forelskelsen har dabbet av og hverdagen kommer for fullt.

Jeg er enig i at om noen skriver de har problemer i forholdet så blir de oppmuntret til å flytte...hadde jeg vert deg...osv, i steden for å bli oppmuntret til samtaler med en profesjonel eller ikke minst sette seg ned med hverandre å finne ut av ting sammen.

Men det er ikke altid best å holde sammen for en hver pris, mine egne foreldre er et eksempel på det, de hadde vært sammen siden ungdomskolen og rett og slett vokst fra hverandre og ville forskjellige ting her i livet, de er i dag bestevenner med hver sin nye partner.

Jeg skal selv gifte meg om 6 uker, å går selfølgelig inn i ekteskapet med den tro at det skal vare evig, ellers hadde jeg aldri giddet. Men jeg som alle andre har ikke peiling på va fremtiden vil bringe, men jeg skal gi alt og da er jeg også avhengig av at min mann gjør det samme og at vi får gode råd på veien.

[Gjest balla]

Det er lett å sitte belærende på sin høye hest og i ettertid vise alle tegnene man burde ha forstått. Ingen kan vite sikkert hvordan et forhold vil utvikle seg i løpet av livet. De som tror at så lenge man har snakket om barn, økonomi samliv også videre og har samme syn på ting vil alt gå knirke fritt. Men slik er ikke livet, de færreste har faktisk lite kunnskap om hvordan de selv og partner vil tilpasse seg og forandre seg gjennom livets ulike faser. Ikke misforstå det er viktig å snakke om ting, men det gir ingen garanti for faktisk handling.

Selvom man er perfekte sammen som par, betyr ikke det at man er perfekte sammen som foreldre. Samlivsbrudd, psykisk sykdom og utroskap er noe ingen har garanti for at ikke vil skje dem.

Men for de som lever i sus og dus uten slike problemer, er det jo godt å klappe seg selv på skulderen og gi seg selv æren for suksessen.

[Gjest Gjest]

i steden for å spørre hva som er galt med vårt samfunn der folk går fra hverandre, så skal vi heller være UTROLIG GLAD for at vi KAN gå fra hverandre, og ikke lever i et samfunn der man må holde sammen av plikt og skam og økonomi!

Så bør det heller jobbes med med hvordan håndtere et brudd uten at det går mer utover barna enn nødvendig, de lærer av livet de også.

[Gjest Gjest_Merete_*]

Vet du hva, det blir sånn :

"Tenk deg om før du går på butikken. Hvis du blir overkjørt så må jeg som skattebetaler betale for ditt sykehusopphold"

"Tenk deg om før du kjører opp. Du kan jo komme i en ulykke"

"Tenk deg om før du tar ungene med på stranda. De kan jo drukne"

"Tenk deg om før du får deg jobb. Du kan jo havne på en dårlig arbeidsplass og ha det kjipt"

"Tenk deg om før du får deg venner. de kan skuffe deg"

Kan ikke du bare slappe av og la verden få gå sin gang uten at du føler at du må blande deg? Du kan ikke kontrollere noen, ikke andre, ikke dine barn, knapt nok deg selv;)

Og det er vel sånne som deg da, som mener at man ikke skal tenke seg om hundre ganger før man velger å få barn? Jøsses - de sammenligningene du her nevner har da INGENTING med saken å gjøre?

Jeg må SI MEG HELT ENIG MED TRÅDSTARTER.

Det er vel kanskje en promille som forandrer seg såpass mye etter en fødsel at samboer blir totalt overrasket over parners plutselige oppførsel? Dårlig unnskyldning.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i mye det du skriver TS. Jeg har tenkt endel av de samme tankene selv.

Når jeg ser rundt meg i min bekjennskapskrets har jeg flere eksempler på personer som har flyttet inn med kjæresten etter under en måned, personer som har blitt planlagt gravid etter å ha kjent partneren i et par måneder, folk som har både giftet seg og fått barn for å redde forholdet, og par som slår opp og blir sammen igjen flere ganger årlig.

Vi har selvsagt ingen garantier her i livet. Mannen som er rene prinsen idag kan på 10. året vise seg å være en premieidiot. Det er mange eksempler på det, hvor den ene parten viser "sitt sanne jeg", eller hvor man rett og slett bare vokser fra hverandre eller flere år. Eller forhold som utad virker som har hatt et veldig brått brudd, men som har slitt i det stille over lengre tid. Det er også mange eksempler på folk som faller pladask for hverandre og både gifter seg og får barn etter kort tid og lever lykkelig sammen resten av livet.

Men, jeg vil nå likevel påstå at det er svært mange som kaster seg ut i samboerskap, ekteskap og familieforøkelse uten å egentlig ha tatt seg tid til å bli ordentlig kjent først. Hvorfor har noen det så utrolig travelt?

Særlig det å få barn er en stor omveltning både for mor og far, og kan være en belastning for forholdet. Jeg er overbevist om at i de aller fleste tilfeller blir dette enklere hvis mor og far kjenner hverandre godt i utgangspunktet. Både samboerskap/ekteskap og det å få barn er virkelig store ting, og jeg blir stadig forundret over hvor fort enkelte kaster seg ut i dette. Det vil selvsagt gå bra for mange, men på langt nær alle.

En av mine venninner har i alder av 28 år barn med tre forskjellige menn. I alle tilfellene har hun blitt planlagt gravid etter kortvarig forhold (rekorden er vel han siste som hun var sammen med i nesten 9 mnd. før hun ble gravid). Alle forholdene har tatt slutt. På ingen måte en drømmesituasjon, hverken for mor eller barn. Særlig de som har "brent" seg før, hvordan kan de kaste seg ut i slikt på nytt? Jeg synes alle barn fortjener å bli født inn i velfungerende forhold. Ingen garantier som sagt, men at mor og far i det minste har opplevd hverdagen sammen før de setter barn til verden burde være en selvfølge. Må man virkelig flytte sammen og få barn med en gang? Hva med å la den første forelskelsesrusen stilne litt i det minste.