Han har begynt å snakke om å få barn

[Gjest skam]

Helt ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette. Så jeg bare sier det rett ut, uten en masse forklaringer rundt.

Sammboeren min gjennom 3 år har nå begynnt å snakke om å få barn. Han har veldig lyst til å starte familie med meg.

Når jeg var liten ble jeg missbrukt av min mor. Jeg har ikke fortalt dette til min sammboer. Har utrolig vondt inni meg. Det viser seg at veldig mannge av de som missbruker barn i voksen alder, ble missbrukt selv når di var små. Min mor ble missbrukt av sin far. Har alltid holdt meg langt borte fra barn, i rettself for at jeg skal også ha blitt sånn.Jeg passer på at ingen av de jeg omgåes har barn, jeg er vel kjent i min ommkrets som en dame som egentlig ikke er så begeistret for barn.

hvordan skal jeg løse dette. Er så utrolig redd. Hva vis jeg får barn og så finner jeg ut at jeg er sånn, helt syk i hodet som min mor var.

Er så langt nede for tiden, har vært inne på tanken og bare ta livet av meg, men vet at sammboeren min kommer til å bli helt ødelagt.

Finnes det noen tester man kan ta for å slå fast om man er sånn eller ikke? Har aldrig følt sånn for noe barn i hele mitt liv og er egentlig livredd barn. Men siden jeg ikke omgåes barn så vet jeg jo ikke om jeg er sånn, eller om det blir sånn om noen år.

Hva kan jeg gjøre. Livet mitt er så trist.

[Gjest Gjest]

Helt ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette. Så jeg bare sier det rett ut, uten en masse forklaringer rundt.

Sammboeren min gjennom 3 år har nå begynnt å snakke om å få barn. Han har veldig lyst til å starte familie med meg.

Når jeg var liten ble jeg missbrukt av min mor. Jeg har ikke fortalt dette til min sammboer. Har utrolig vondt inni meg. Det viser seg at veldig mannge av de som missbruker barn i voksen alder, ble missbrukt selv når di var små. Min mor ble missbrukt av sin far. Har alltid holdt meg langt borte fra barn, i rettself for at jeg skal også ha blitt sånn.Jeg passer på at ingen av de jeg omgåes har barn, jeg er vel kjent i min ommkrets som en dame som egentlig ikke er så begeistret for barn.

hvordan skal jeg løse dette. Er så utrolig redd. Hva vis jeg får barn og så finner jeg ut at jeg er sånn, helt syk i hodet som min mor var.

Er så langt nede for tiden, har vært inne på tanken og bare ta livet av meg, men vet at sammboeren min kommer til å bli helt ødelagt.

Finnes det noen tester man kan ta for å slå fast om man er sånn eller ikke? Har aldrig følt sånn for noe barn i hele mitt liv og er egentlig livredd barn. Men siden jeg ikke omgåes barn så vet jeg jo ikke om jeg er sånn, eller om det blir sånn om noen år.

Hva kan jeg gjøre. Livet mitt er så trist.

Jeg foreslår at du tar en prat med fastlegen din som kan henvise deg til psykolog som kan hjelpe deg med både å bearbeide det som har skjedd og hjelpe deg videre :-)

Lykke til videre. Dette går kjempefint :-)

[Gjest MISSY ELLIOT]

Helt ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette. Så jeg bare sier det rett ut, uten en masse forklaringer rundt.

Sammboeren min gjennom 3 år har nå begynnt å snakke om å få barn. Han har veldig lyst til å starte familie med meg.

Når jeg var liten ble jeg missbrukt av min mor. Jeg har ikke fortalt dette til min sammboer. Har utrolig vondt inni meg. Det viser seg at veldig mannge av de som missbruker barn i voksen alder, ble missbrukt selv når di var små. Min mor ble missbrukt av sin far. Har alltid holdt meg langt borte fra barn, i rettself for at jeg skal også ha blitt sånn.Jeg passer på at ingen av de jeg omgåes har barn, jeg er vel kjent i min ommkrets som en dame som egentlig ikke er så begeistret for barn.

hvordan skal jeg løse dette. Er så utrolig redd. Hva vis jeg får barn og så finner jeg ut at jeg er sånn, helt syk i hodet som min mor var.

Er så langt nede for tiden, har vært inne på tanken og bare ta livet av meg, men vet at sammboeren min kommer til å bli helt ødelagt.

Finnes det noen tester man kan ta for å slå fast om man er sånn eller ikke? Har aldrig følt sånn for noe barn i hele mitt liv og er egentlig livredd barn. Men siden jeg ikke omgåes barn så vet jeg jo ikke om jeg er sånn, eller om det blir sånn om noen år.

Hva kan jeg gjøre. Livet mitt er så trist.

Huff dette høres ikke lett ut for deg.

Først vil jeg si at det høres ut som en med ganske sikkerhet bare ved å lese det lille du har skrivd her at du IKKE er sånn. Jeg er ganske sikker på at om du hadde vært sånn så hadde du funnet ut av det.

Det er bare tull at alle som har blitt missbrukt blir missbrukere selv. Kjenner en mann som ble missbrukt som liten, han er i dag værdens beste pappa. Så du må ikke tenke sånn.

Men det du burde gjøre er å snakke med sammboeren din, og du burde få noe hjelp fra en psykolog eller noe. For det er tydelig at du sliter veldig med det som hente deg som liten. Snakk med sammboeren din og skaff noe hjelp. Ikke la denne grusomme hendelsen ødelegge for resten av livet ditt.

Masse klemmer fra meg

[Gjest suppe]

Dette må være vanskelig for deg å gå å tenke på uten å kunne snakke med noen Jeg tror også det kan være lurt å gå til psykolog slik at du får snakket om dette. Det kan også være lurt å fortelle dette til kjæresten din slik at han vet hva du har opplevd.

Det er ikke slik at mange av de som blir misbrukt som barn kommer til å misbruke barn når de blir voksne, men mange som misbruker barn har selv blitt misbrukt. Det er faktisk stor forskjell på det

[Gjest likesinnet]

Fastlegen din kan gi deg rekvisisjon til psykolog og det er noe å ta med seg, greit å kunne snakke med noen om problemene.

Som "Suppe" sier så er det ikke sånn at misbrukte barn er dømt til et liv som misbrukere av egne barn. Det er jeg et levende eksempel på, ble misbrukt av både far og familievenn. Og mine barn er langt opp i tenårene nå og har sluppet unna samme skjebne som meg.

Jeg for min del var skeptisk til om jeg ville klare å velge en "ordentlig" mann, dvs. en mann uten de tendenser min far og familievennen hadde. For det er ikke lett å se det på dem. Men jeg klarte det, og barna har en far som aldri kunne funnet på noe sånt. Han vet hva jeg har opplevd, og det største problemet vårt er egentlig sexlivet vårt i de periodene jeg får "flashback" - perioder som kan være lange.

Jeg tror at så lenge du er bevisst på dette så vil du aldri utsette dine barn for det samme.

[angeleyes]

Selv om du ble misbrukt som barn er det ikke slik at du er dømt til å bli en som misbruker barn selv. En av de tingene som er veldig positivt for deg er at du er så bevisst på dette selv.

Jeg ville, som flere i denne tråden, gått til en psykolog for å snakke litt om dette. Det er enklere å få dette på avstand hvis du får arbeidet deg gjennom det. Kanskje ikke tanken på barn blir så skummel etterhvert. I tillegg ville jeg absolutt fortalt dette til samboeren. Han kan hjelpe deg og være en støtte for deg hvis du skulle bli grepet av denne redselen. Han kan også hjelpe deg og gi deg troen på at du blir en god mor.

[Gjest Gjest]

Jeg foreslår at du tar en prat med fastlegen din som kan henvise deg til psykolog som kan hjelpe deg med både å bearbeide det som har skjedd og hjelpe deg videre :-)

Lykke til videre. Dette går kjempefint :-)

Prøv å ta kontakt med barn. Da vil du kjenne at du ikke har slike problemer. Da vet du det. Jeg tror forresten mange som har problemer har såpass selvdisiplin at det faktisk ikke er noe problem.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner en som ble misbrukt som barn selv. Problemet hun fikk da hun selv fikk barn var at hun var så redd for at dette skulle hende hennes barn, at mannen hennes knapt fikk tid alene med barna.

Hun sov dårlig alle de årene barna bodde hjemme, og stod mannen hennes opp for å gå på do/ta seg noe å drikke etc stod hun også opp.

Så lenge du er bevisst på dette så tror jeg ikke det vil skje. Lær deg måter å vise er barn hvordan du er glad i det - som ikke går på misbruk.

Dette er vel en litt annen sak, men de sies jo at dette også går i "arv":

Selv ble jeg slått som barn , og da jeg selv fikk barn var jeg redd for å slå, siden det var dette jeg hadde "lært". Men siden jeg er bevisst dette så har jeg aldri gjort det, men har også brukt en psykolog flittig for å bearbeide ting som foreldrene mine har gjort mot meg som liten.

I tillegg har mine foreldre aldri fått ha mine barn alene.

Kan hende du vil få en del ting "opp" når du selv får barn så jeg vil anbefale at du har en terapaut som du snakker med som kjenner din historie, den dagen du får barn. Flashback vil antagelig komme.

[Gjest ¨Lille meg]

Jeg måtte stoppe opp i det jeg begynte å lese denne tråden. Det var som om jeg skulle skrevet det selv. Bare at i mitt tilfelle var det ikke mor, men en som leide leiligheten i huset vi bodde i.

Jeg er i en alder av 27, og "alle" rundt med enten får barn, eller har så lyst på barn.

Jeg akter ikke gå til psykolog, for jeg er "sterk" å har lagt der her bak meg. Trodde jeg....

Vet ikke hva jeg skal gjøre, og da vet jeg iallefall ikke hva du burde gjøre. Jeg følte bare for å si at du er IKKE den eneste som tenker i de banene du gjør. Jeg skjønner så godt usikkerheten. Prøver å tenke som så, at så lenge jeg er bevisst over det hele, så kommer jeg til å takle det bra? Men mine følelser er gått mer og mer over til å ikke ville ha barn i det hele tatt. Sånn i tilfelle.

Og som nevnt over, så vet jeg ikke en gang om jeg hadde klart å stolt på samboer, å det er så synd, for jeg ser at han er så god med nevøen sin. Men det har seg jo slik at barnemishandling vises ikke utenpå.

Og av den grunn så reagerte jeg på at en gjest over her hadde en kompis som ble misbrukt, men at han i dag var verdens beste far.

Jeg kan ikke noe annet enn å tenke mitt.. Å det er vel paranoian som kommer til å ødelegge for meg resten av livet. Tillitt er ikke en lek.

[Leanne]

hvis du ikke ønsker å gå til psykolog kan du også gå til senter mot incest som finnes i flere byer i landet.

Jeg ble selv misbrukt som barn, jeg fortalte aldri noen om dette før jeg fylte 17. Da gikk jeg til psykolog i en periode - men følte at det ble litt rart/kunstig å snakke med psykolog om det. Fikk ikke rette "tonen" med psykologen og følte meg lite komfortabel da jeg var der. Sluttet etter kun noen få timer.

I stedet fikk jeg tips om senter mot incest hvor jeg følte jeg fikk god hjelp. Der snakker man med kvinner som har opplevd det samme - samtalene ble mye lettere å gjennomføre. Det var også mulighet for å møte flere likesinnede på temakvelder uten om samtale timene...