Storesøster (9) sjalu på lillesøster (6)

[Gjest litt lei meg]

Har to jenter på 9 og 6 år. Storesøster har ofte sjalu på lillesøster og slenger stygge ord og iskalde blikk til lillesøstra. Mener hun får mer oppmerksomhet enn henne, at vi bruker mer tid på henne, at vi aldri er sint på den minste osv.

Jeg blir så sliten og lei meg av dette. Prøver å dele godord og oppmerksomhet likt mellom ungene. Samtidig er det så tungt å hele tiden måtte veie sine ord og handlinger av frykt for at det skal bli leie situasjoner.

Selv om jeg selvfølgelig er like glade i dem begge, må jeg innrømme at jeg noen ganger sliter med å ha lyst til å være hyggelig med 9 åringen når hun er sjalu på sitt verste. Det nærmest lyser "hat" ut av henne.

Jeg prøver å forklare 9 åringen at jeg er like glade i dem. Jeg forklarer henne at lillesøstra ser opp til storesøstra og at lillesøstra så gjerne vil være venn. Det virker jo som om det går inn, men likefort glemt.

Jeg er storesøster selv og vet at småsøstre kan være en pest og en plage, men jeg kan aldri huske at jeg følte denne sjalusien for lillesøstra mi.

Noen som har noen gode råd? Har prøvd å søke litt på nett, men det står mest om sjalusi mellom mindre barn. Søstrene har en storebror, men han har en helt annen personlighet og jeg har aldri opplevd at han har vært sjalu på noen av dem.

[Gjest Gjest]

Får du og eldstedatteren tid sammen, bare dere to? Kanskje dere kan ha en fast dag i uka der dere finner på noe uten lillesøster. Dere kan gå tur, dra på svømming, shoppe, stelle hverandres hår, sminke hverandre for lek osv. Pass på at dere får tid til å være sammen og nyte tida.

[Gjest ts]

Får du og eldstedatteren tid sammen, bare dere to? Kanskje dere kan ha en fast dag i uka der dere finner på noe uten lillesøster. Dere kan gå tur, dra på svømming, shoppe, stelle hverandres hår, sminke hverandre for lek osv. Pass på at dere får tid til å være sammen og nyte tida.

Jeg er helt klar over at det sjelden blir tid til meg og storjenta alene. I grunn er det sjelden jeg har tid til noen av ungene alene. Jeg har jobb, ettermiddagene går til husarbeid, hjelp til lekselesing, osv. Helgene prøver familien å finne på tinge sammen som feks turer i marka. Tiden som ikke brukes til plikter prøver jeg å bruke til å være mest mulig sammen med alle tre, kanskje fordi jeg føler at alle trenger det. For å få dekt flest mulig behov blir det som regel slik.

Hender ofte jeg koser med henne på fanget, kammer håret hennes, har samtaler, ligger ved siden av henne i senga og har litt jenteprat osv. Men det er sjelden vi to drar alene til byen, går på kino sammen, i bassenet og slike ting. Dersom det skjer er det som regel en eller to andre søsken med. Men jeg vet hun setter pris på å være helt alene sammen med meg.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt klar over at det sjelden blir tid til meg og storjenta alene. I grunn er det sjelden jeg har tid til noen av ungene alene. Jeg har jobb, ettermiddagene går til husarbeid, hjelp til lekselesing, osv. Helgene prøver familien å finne på tinge sammen som feks turer i marka. Tiden som ikke brukes til plikter prøver jeg å bruke til å være mest mulig sammen med alle tre, kanskje fordi jeg føler at alle trenger det. For å få dekt flest mulig behov blir det som regel slik.

Hender ofte jeg koser med henne på fanget, kammer håret hennes, har samtaler, ligger ved siden av henne i senga og har litt jenteprat osv. Men det er sjelden vi to drar alene til byen, går på kino sammen, i bassenet og slike ting. Dersom det skjer er det som regel en eller to andre søsken med. Men jeg vet hun setter pris på å være helt alene sammen med meg.

Kanskje du kunne prøvd å få til litt tid for bare dere to da, der lillesøster ikke kan bryte inn. Det er flott å gjøre ting sammen, hele familien. Men det er også viktig å se individets behov.

Det kan også tenkes at hun lider av "mellomste-barnet-syndromet". Storebror er "voksen" og flink og sterk og klok. Lillesøster er søt og uskyldig og avhengig av mamma. Hvilken rolle blir igjen til den i midten? Jeg er selv yngstebarn, men vet at mange mellomstebarn føler seg litt glemt og "borte".

[Gjest ts]

Kanskje du kunne prøvd å få til litt tid for bare dere to da, der lillesøster ikke kan bryte inn. Det er flott å gjøre ting sammen, hele familien. Men det er også viktig å se individets behov.

Det kan også tenkes at hun lider av "mellomste-barnet-syndromet". Storebror er "voksen" og flink og sterk og klok. Lillesøster er søt og uskyldig og avhengig av mamma. Hvilken rolle blir igjen til den i midten? Jeg er selv yngstebarn, men vet at mange mellomstebarn føler seg litt glemt og "borte".

Er mellomste barn selv (og storesøster) så jeg og 9 åringen er i akkurat samme "ståa". Jeg prøver jo å være besvisst på dette da, men lurer jo mange ganger på når det jeg yter blir godt nok (vel, det blir sikkert aldri godt nok når det gjelder unger).

Vi har jo sånn jenteprat på senga innimellom. Vi har snakket om at mellomste ungen kanskje noen ganger føler seg litt glemt. Ikke stor nok, ikke liten nok. Hun forstår hva jeg mener og hun sier hun mange ganger føler det slik. Jeg forklarer at jeg er like glad i alle sammen, at hun er speiell for meg siden hun er akkurat den hun er, at jeg også er mellomunge og vet hvordan småsøstre kan være osv, osv.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg vil anbefale en bok som heter Siblings without rivalry. Den kommer med endel gode tips.

Et av dem (litt enkelt oppsumert) er at du skal slutte å si at du er like glad i dem begge. Da har du allerede sammenlignet dem. Svar i steden at "jeg har bare en XXX, hun er helt spesiell for meg", eller noe i den duren. Forsøk å få inn, både gjennom ord og handling, at du vil gi den enkelte hva den trenger, og at det er viktigere enn at de skal få likt hele tiden. Forsøk å vri samtaler om hva den andre får eller har over på barnet selv.

Dette ble kanskje litt enkelt fortalt, men boken er i hvert fall veldig god, og sier mye om søskendynamikk, søskenkrangel og sjalusi.

[Gjest Gjest]

Du må ta deg tid til storesøster alene. Det er bare snakk om prioritering.

Når dere alle tre er sammen, så tar du nok ubevisst nok hensyn til den minste, og det utløser sjalusien hos den eldste.

Dette må du ta grep om så raskt som mulig.

Det er ikke så vanskelig: En tur i svømmehallen eller en gåtur til butikken for å kjøpe en is bare dere to.

Har dette vært mønsteret siden den minste ble født, så synes jeg egentlig litt synd på den eldste.

Og ikke rett irritasjonen over sjalusien mot den eldste, det er din feil.

[Gjest ts]

Jeg vil anbefale en bok som heter Siblings without rivalry. Den kommer med endel gode tips.

Et av dem (litt enkelt oppsumert) er at du skal slutte å si at du er like glad i dem begge. Da har du allerede sammenlignet dem. Svar i steden at "jeg har bare en XXX, hun er helt spesiell for meg", eller noe i den duren. Forsøk å få inn, både gjennom ord og handling, at du vil gi den enkelte hva den trenger, og at det er viktigere enn at de skal få likt hele tiden. Forsøk å vri samtaler om hva den andre får eller har over på barnet selv.

Dette ble kanskje litt enkelt fortalt, men boken er i hvert fall veldig god, og sier mye om søskendynamikk, søskenkrangel og sjalusi.

Takk for tipset. Er boken på engelsk? Er ikke særlig flink i det, finnes det i så fall gode bøker på norsk?

[Rosalie]

Høres litt ut som "dritten i midten"-problematikk, ja. Både samboer og faren min er midtbarn, og ingen av de har følt seg sett nok av foreldrene opp igjennom. Pappa reagerte med å trekke seg unna familien når han var gammel nok til det, mens samboer skapte grå hår i hodet på foreldrene sine, med Emil-oppførsel som barn og utaggering som ungdom.

[Gjest Gjest]

Du må ta deg tid til storesøster alene. Det er bare snakk om prioritering.

Når dere alle tre er sammen, så tar du nok ubevisst nok hensyn til den minste, og det utløser sjalusien hos den eldste.

Dette må du ta grep om så raskt som mulig.

Det er ikke så vanskelig: En tur i svømmehallen eller en gåtur til butikken for å kjøpe en is bare dere to.

Har dette vært mønsteret siden den minste ble født, så synes jeg egentlig litt synd på den eldste.

Og ikke rett irritasjonen over sjalusien mot den eldste, det er din feil.

Jada, jada. Det er selvfølgelig min feil. Helt greit. Jeg prøver bare å finne ut hva jeg kan gjøre for å bedre dette!

Ofte er det situasjoner der man tar mest hensyn til den minste, feks morgen og kveldsstell trenger hun mer hjelp. Men andre ganger blir lillesøster satt til side, feks når det er lekselesing er storesøster "førsteprioritert". Også når det er kjøring til aktiviteter er lillesøster med som et 5 hjul på vogna. Lillesøstra er for lita til å være alene. (Hun er forresten 5 1/2, blir 6 til høsten).

Ang forrige innlegg: hvorfor er det galt å si at man er like glad i dem all?. Det er jo det som er sant.

[Gjest Gjest]

Jada, jada. Det er selvfølgelig min feil. Helt greit. Jeg prøver bare å finne ut hva jeg kan gjøre for å bedre dette!

Ja, jeg håper da virkelig du forstår at feilen er hos deg og ikke hos datteren din.

Jeg vet det finnes mødre som faktisk mener at det eldste barnet skal ta hensyn det aldri har blitt opplært til å ta, nettopp fordi barnet er eldst. Men hvem skal lære barnet å ta sånne hensyn da? Foreldrene kanskje? Det lærer ikke det av seg selv skjønner du. Og ikke er det riktig at det eldste barnet hele tiden skal ta hensyn heller, kun fordi det er eldst - det barnet har også følelser og behov.

Nå har du fått tips om å gjøre noe aktivt kun sammen med det eldste barnet, men det ser kanskje ikke ut som om du er villig til det.

[Gjest Gjest]

Ofte er det situasjoner der man tar mest hensyn til den minste, feks morgen og kveldsstell trenger hun mer hjelp. Men andre ganger blir lillesøster satt til side, feks når det er lekselesing er storesøster "førsteprioritert". Også når det er kjøring til aktiviteter er lillesøster med som et 5 hjul på vogna. Lillesøstra er for lita til å være alene.

Lekselesing er vel ikke en lystbetont aktivitet der storesøster lærer å sette pris på din oppmerksomhet? Riktignok er sikkert ikke morgen og kveldsstell det for lillesøster heller, men det er det ikke sikkert at storesøster ser. Lekselesing er jo en plikt som hun sikkert kunne tenkt seg å slippe unna. Og kjøring til aktiviteter er heller ikke mamma-datter-tid.

Husk at på den alderen der så sier de ofte "ja, jeg forstår det" når man forklarer dem ting, men så selv om de forstår med hodet så forstår de ikke med hjertet, om du ser forskjellen.

Jeg tror det er veldig viktig at du tar deg tid til storesøster alene, til koselige ting som hun opplever som noe veldig spesielt, kanskje noe som lillesøster er for liten til. Om du ikke har en mann som kan se etter minstejenta, så kan kanskje storebror det? Hvor gammel er han? Eventuelt kan lillejenta være på besøk hos en venninne og så gjengjelder du tjenesten en annen gang for moren som passer dem. Det finnes måter å finne tid til hvert av barna, men kanskje man må være litt kreativ og tenke annerledes enn man har gjort før.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt klar over at det sjelden blir tid til meg og storjenta alene. I grunn er det sjelden jeg har tid til noen av ungene alene. Jeg har jobb, ettermiddagene går til husarbeid, hjelp til lekselesing, osv. Helgene prøver familien å finne på tinge sammen som feks turer i marka. Tiden som ikke brukes til plikter prøver jeg å bruke til å være mest mulig sammen med alle tre, kanskje fordi jeg føler at alle trenger det. For å få dekt flest mulig behov blir det som regel slik.

Kanskje du ender opp med å ikke få dekket noen behov?

Det er flott at familien kan gjøre ting sammen, du skaper viktige barndomsminner der, og du skaper en familiefølelse. Men samtidig er det viktig at hver enkelt føler seg sett, at de ikke bare blir en del av flokken. Derfor er alenetid så viktig.

Kanskje du kan bruke litt mindre tid på husarbeid? Hvis du må bruke alle ettermiddagene til det så krever du kanskje for mye av deg selv? Det går an å slappe litt av med vasking og støvtørking til fordel for tid med barna. Barna er jo dessuten store nok til å hjelpe til (tilpasset etter alder), så da kan dere bruke EN ettermiddag/kveld sammen til å "få skikk på huset" og så blir det mer tid til kos og lek på dere alle de andre dagene.

[Gjest Gjest]

Kanskje du ender opp med å ikke få dekket noen behov?

Det er flott at familien kan gjøre ting sammen, du skaper viktige barndomsminner der, og du skaper en familiefølelse. Men samtidig er det viktig at hver enkelt føler seg sett, at de ikke bare blir en del av flokken. Derfor er alenetid så viktig.

Kanskje du kan bruke litt mindre tid på husarbeid? Hvis du må bruke alle ettermiddagene til det så krever du kanskje for mye av deg selv? Det går an å slappe litt av med vasking og støvtørking til fordel for tid med barna. Barna er jo dessuten store nok til å hjelpe til (tilpasset etter alder), så da kan dere bruke EN ettermiddag/kveld sammen til å "få skikk på huset" og så blir det mer tid til kos og lek på dere alle de andre dagene.

Det er kanskje det som er, at jeg ikke får dekt noen sine behov nok. Jeg har vel for lite alenetid til alle barna. Samtidig har hun på 9 alltid krevd noe ekstra, fra hun ble født og før hun ble i midten. Jeg føler av og til at hun spiser meg opp.

Ang. husarbeid er jeg allerede på jumbonivå. Vasking og støvtørking skjer ikke akkurat ofte. Ungene hjelper ofte litt til.

Jeg kom forresten på at jeg har lovet hun på 9 at vi skal gå på kino og se Hanna Montana når den kommer.

[Gjest ts]

Ja, jeg håper da virkelig du forstår at feilen er hos deg og ikke hos datteren din.

Dette er litt på siden, men jeg tenker bare høyt. Håper ingen misforstår og tror at jeg ikke er villig til å ta kritikk.

Når voksne er sjalu er det ofte bare personen selv som kan gjøre noe med problemet. Sjalusien er gjerne ubegrunnet. Man kan ikke bare kreve at andre skal endre adferd for at en selv skal få det bra. Man trenger hjelp til å bearbeide sjalusien.

Men jeg har aldri hørt at barn kan få hjelp til å styre sin sjalusi. Er det riktig at det bare skal gjøres ved at andre skal endre adferd (i vårt tilfelle jeg)?

Tar jeg feil når jeg tror grad av sjalusi ligger genetisk i mennesket? Er det bare voksne som kan kontrollere/bearbeide sjalusien eller kan man lære barn det?

[Gjest Gjest_mamma_*]

Joda, boken finnes på norsk også. Heter Søskenboka og er skrevet av Adele Faber og Elaine Mazlish.

Det er selvfølgelig ikke galt å si at du er glad i dem alle. Men hvis du sier at "Jeg er like glad i dere begge to", vil hun tolke det som en sammenligning, og forsøke å fremheve seg selv slik at du blir gladest i henne. For henne blir det en konkurranse, og du har jo allerede sagt at de står likt. Hvis du derimot klarer å få frem at hun har en spesiell plass i hjertet ditt, og den vil alltid bare være hennes, så slipper hun på en måte unna konkurransen. Da vil hun slappe av, og sjalusien vil forsvinne. Hele poenget er jo at hun er redd du er så glad i lillesøster at du ikke kan være glad i henne.

Boken forteller mye mer om dette, og har en rekke gode eksempler.

Selv om det sikkert er hyggelig å finne på noe med bare storesøster alene tror ikke jeg det er den eneste nøkkelen. Faktisk kan det være litt farlig hvis det blir alt for mye av det, for da kan lillesøster bli sjalu fordi hun ikke får, og du legger et enormt press på seg selv i forsøket på å gjøre likt igjen. Jeg tror kort og godt at du må få henne til å forstå at hun er viktig for deg, og at det hun mener og tenker er viktig for deg. Det trengs ikke turer i svømmehallen for å vise det, det kan være minst like viktig hvordan man uttrykker seg.

[Gjest Gjest]

Hei TS.

Tenkte jeg skulle dele min erfaring som den mellom store.

Jeg vokste opp i en familie med 5 barn. 2 som var mindre enn meg ( 2 og 3 år mellom oss ) og 3 som var eldre enn meg.

Jeg følte meg ofte ” glemt ” Ettersom mine 2 lillesøstere var mammas ” koose jenter ” og resten av flokken var en del år eldre enn meg og var gutter. Altså Pappas hjelpe ” arbeidere ”

Jeg følte meg ofte glemt. Jentene koste seg på fanget til mamma og storebrødrene mine var ofte ute og hjalp min far med oppgaver som EKS: Ta opp båten da sesongen var over og lignende. Jeg følte meg ofte at jeg var den lille ungen som alltid var i veien.

Husker en gang pappa og brødrene mine skulle ut på harry tur til svinesund. Jeg ønsket også å være med, men jeg følte at pappa ikke ønsket å ta meg med. Selv om mamma sa ofte ” Kan han ikke bli med, han ser opp til dere ” Fikk tilslutt være med. Men stemningen var veldig amper i starten av. Alle var irritert fordi jeg ble med.

Noen ganger føler jeg meg litt skuffet over mindre foreldre, men de var like glad i alle sammen og ønsket ikke å gjøre forskjell. Selv om jeg noen ganger føltes slik.

Altså mitt point er:

Jenten din på 9 år er blitt eldre og det må du vise henne.

Om jeg var deg så hadde jeg tatt eldste jenten ut på en tur eller gjort noe hun liker.

( Ikke ta med lillesøsteren )

Som sakt tidligere, jeg ville minnet jenten din på at hun er blitt eldre. For EKS å ta hun med ut på en handletur og si noe lignende som ” Nå er du blitt eldre og jeg kan treng din hjelp av og til. Lyst å bli med meg i butikken og handle til i kveld? Hjelpe meg å finne de riktige varene i butikken og passe på at jeg husker å kjøpe alt vi trenger? Da blir jeg veldig glad.

Eller noe i den duren, var bare ett eksempel fra hva jeg savnet da jeg var mindre. Å hjelpe til og føle meg ” større ”

Lykke til,

[Gjest ts]

Takk for gode råd, gjestemamma. Skal dra innom biblioteket og spørre etter boka .

Jenten din på 9 år er blitt eldre og det må du vise henne.

Om jeg var deg så hadde jeg tatt eldste jenten ut på en tur eller gjort noe hun liker.

( Ikke ta med lillesøsteren )

Som sakt tidligere, jeg ville minnet jenten din på at hun er blitt eldre. For EKS å ta hun med ut på en handletur og si noe lignende som ” Nå er du blitt eldre og jeg kan treng din hjelp av og til. Lyst å bli med meg i butikken og handle til i kveld? Hjelpe meg å finne de riktige varene i butikken og passe på at jeg husker å kjøpe alt vi trenger? Da blir jeg veldig glad.

Eller noe i den duren, var bare ett eksempel fra hva jeg savnet da jeg var mindre. Å hjelpe til og føle meg ” større ”

Lykke til,

Ok. Skal finne på et eller annet som viser at hun er blitt stor jente. Hun har lenge mast om hull i ørene, så vi kan feks ta oss en bytur og gjøre det, bare hun og jeg (selv om jeg syns hun er aller vakrest uten ørepyntdill).