Savner den ene!

[Gjest Oppgitt]

Hvorfor skal det være så innmari vanskelig å finne kjærligheten?

Jeg savner så utrolig en som kan være den ene viktigste personen i livet. Jeg har mange venner og familie som betyr enormt mye for meg, men jeg føler at alle andre har den ene spesielle. Ikke det at alle vennene mine er i forhold, men det føles likevel sånn, at jeg aldri aldri kan falle for en person som liker meg tilbake. Jeg er helt normal på alle måter, studerer og er aktiv i studenttilværelsen, får fort venner - gode venner og er ute og er sosial og i det hele tatt. Merker at jeg blir fort likt på en måte, men hvorfor er det da aldri aldri noen som viser interesse på en dypere plan?

Er jeg blind for signaler? For sjenert?

Jeg er av personlighet et forholdsvis stille og rolig jente ved første øyekast, men så snart jeg kommer litt inn i en trygg sfære med folk jeg liker så er jeg det stikk motsatte. Jeg er kanskje en person som ikke klarer å være høylytt og sprudlene i store forsamlinger, men i litt mindre grupper er jeg sånn at absolutt alle jeg kjenner ser på meg som den morsomme, livlige og kule jenta, - men vil ikke gutter ha morsomme, kule jenter?

Jeg har aldri hatt kjæreste, men har en liten fortid på noen år som ekstremt forelska i den ene kameraten min - han likte meg nok tilbake på et vis, men mangla det lille ekstra for at det skulle bli noe mer. Desverre, for han er fortsatt virkelig den rette for meg. Har kommet meg videre fra han nå og møtte nylig en gutt, - han ble det faktisk sex med i tillegg til vennskap, men også der ser det nå ut til at det stopper.

Hva er det jeg gjør galt eller mangler?

Det er først kanskje de siste 4 årene har begynt å være den jeg er i dag (har hatt veldig dårlig selvtillit osv fra en dårlig ungdomsskoleperiode) og er fornøyd med å ha "funnet meg selv" nå; men pga dette har jeg gått glipp av en del erfaring med gutter i tidligere alder og er derfor; skeptisk, redd og motløs i utgangspunktet og kan hende utstråler en "ikke prøv deg på meg"-holdning. Er liksom redd for å virke inbilsk ved at jeg viser interesse eller prater til gutter og da er det jo kanskje ikke så rart at det stopper opp?

Flere i samme båt eller??

[Gjest kristian82]

Hvorfor skal det være så innmari vanskelig å finne kjærligheten?

Jeg savner så utrolig en som kan være den ene viktigste personen i livet. Jeg har mange venner og familie som betyr enormt mye for meg, men jeg føler at alle andre har den ene spesielle. Ikke det at alle vennene mine er i forhold, men det føles likevel sånn, at jeg aldri aldri kan falle for en person som liker meg tilbake. Jeg er helt normal på alle måter, studerer og er aktiv i studenttilværelsen, får fort venner - gode venner og er ute og er sosial og i det hele tatt. Merker at jeg blir fort likt på en måte, men hvorfor er det da aldri aldri noen som viser interesse på en dypere plan?

Er jeg blind for signaler? For sjenert?

Jeg er av personlighet et forholdsvis stille og rolig jente ved første øyekast, men så snart jeg kommer litt inn i en trygg sfære med folk jeg liker så er jeg det stikk motsatte. Jeg er kanskje en person som ikke klarer å være høylytt og sprudlene i store forsamlinger, men i litt mindre grupper er jeg sånn at absolutt alle jeg kjenner ser på meg som den morsomme, livlige og kule jenta, - men vil ikke gutter ha morsomme, kule jenter?

Jeg har aldri hatt kjæreste, men har en liten fortid på noen år som ekstremt forelska i den ene kameraten min - han likte meg nok tilbake på et vis, men mangla det lille ekstra for at det skulle bli noe mer. Desverre, for han er fortsatt virkelig den rette for meg. Har kommet meg videre fra han nå og møtte nylig en gutt, - han ble det faktisk sex med i tillegg til vennskap, men også der ser det nå ut til at det stopper.

Hva er det jeg gjør galt eller mangler?

Det er først kanskje de siste 4 årene har begynt å være den jeg er i dag (har hatt veldig dårlig selvtillit osv fra en dårlig ungdomsskoleperiode) og er fornøyd med å ha "funnet meg selv" nå; men pga dette har jeg gått glipp av en del erfaring med gutter i tidligere alder og er derfor; skeptisk, redd og motløs i utgangspunktet og kan hende utstråler en "ikke prøv deg på meg"-holdning. Er liksom redd for å virke inbilsk ved at jeg viser interesse eller prater til gutter og da er det jo kanskje ikke så rart at det stopper opp?

Flere i samme båt eller??

Ja, vi er nok flere i samme båt Det er jo en båt det ikke alltid er så kult å sitte i, så hadde nok hoppet ut av den om jeg fikk sjangs, men er jo en trøst at man ikke er alene i "båten" da hehe

At du er stille og sjenert er jo bare tiltaltende og sjarmerende egenskaper spør du meg, spesielt når du sier at du åpner deg når du blir bedre kjent. Eneste som kanskje er dumt er at du som du sier kan sende ut signaler på at du ikke er interessert, så om du jobber med å ta litt mer initiativ/ være åpen så kan jo det kanskje hjelpe. Ellers tror jeg det er mye med signaler man sender ut, som du selv sier med at du er skeptisk/redd/ikke så mye erfaring etc, så blir det jo lett til at man ikke helt klarer å slappe av i sosiale settinger hvor "flørte og treff" faktoren er høy, å at usikkerhet og tilbakeholdenhet lett forveksles med arroganse og at man er uinteressert..Så tipset må vel være å ikke gi opp, sette pris på at du har "funnet deg selv og er mer komfortabel med deg selv nå", og så prøve i større grad å vise dette utad til nye folk og gutter..Jeg kjenner ikke en eneste gutt som ikke lar seg sjarmere/ liker morsomme og kule jenter, sånn du sier du er med venner..sikker på at om du hadde klart å vist den siden av deg mer ellers også ville nok ting løsnet...Men er ikke alltid så lett, å havner man først på feil spor og føler at man mangler erfaring blablabla og har vendt seg til å sende ut visse ubeviste/beviste signaler så må man nok bare rett og slett gradvis med små skritt prøve å sakte men sikkert snudd om på det..

[Envy]

Det virker jo som du har truffet spikeren på hodet her da, du vet jo hva problemet ditt er, hvis du virkelig er hoven mot gutter og ikke viser interesse er det klart de skygger banen, ingen begynner på et prosjekt de anser som dødt til å begynne med.

Så.. eneste du kan gjøre er jo å endre på det, åpne deg selv litt mer, smil til gutter og vis at du er intressert, spør om ting osv. behøver ikke være så mye som skal til, men du må nok tvinge deg selv litt de første gangene

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ja vi er absolutt flere i samme båt!

24 år og alltid vert singel!

Og som dere sier, jeg kan ikke se at det er noe galt med meg!

Skjønner ingenting, det er utrolig frustrerende å aldri treffe noen! Ett forhold er det jeg ønsker meg ALLER mest i heeeele verden! Huff :S

[Sniktitt]

Jepp!!! Vi er nok mange i den båten!! (hm..hadde jo blitt et fantastisk singel-cruise!! )

Jeg vet akkurat hvordan du har det!! Er også 24 og har aldri hatt kjæreste. Har jo blitt litt "styring" her og der, men det har aldri blitt noe kjæreste av det. Hehe, kanskje like greit i mange tilfeller

Jeg tror ikke at det er noe galt med oss, det er nok bare det at vi ikke har truffet "den rette" enda! Det skal jo noe til for å treffe den ene, og jeg har slått meg litt til ro med tanken på at han vil nok plutselig dukker opp.

Men det er jo ganske kjipt å være bortimot den eneste i gjengen som ikke har type, det blir fort par på par på par ooooog meg hehe..

Har vært borti noen ganger at gutter har sagt til meg at de har vært interessert tidligere, men ikke gjorde noe mer med det siden jeg ikke sendte en melding etter at vi møttes eller lignende. Det virket ikke som om at jeg var interessert, men det har vært helt feil! Jeg er jo bare litt sjenert i noen tilfeller og vet ikke helt hva jeg skal gjøre i ulike situasjoner. Jeg har jo flere ganger sendt meldinger, men da det ikke har vært av interesse for den andre parten. Man prøver og feiler, rett og slett. Men til slutt vil vel vi også lykkes =D

[Gjest mads25]

MM, flere i den båten ja! For min del undrer jeg på hvor alle de single jentene er, mye mulig det er ren innbilling, men jeg har i alle fall lett for om jeg ser en pen jente i 20 årene og tenke "hun er garantert opptatt"...blir i alle fall ikke at jeg tenker ja, hun har det sikkert på samme måte som meg at hun ikke har truffet den rette enda...litt dumt det der, da kan man jo pent risikere at to som egentlig er interessert i hverandre tenker at nei her er det ikke mulighet å så går videre...spes om man kanskje er litt sjenert/tilbakeholden på den fronten...Å det er i alle fall noe jeg føler man blir "værre" på når årene går uten at man treffer noen, kommer veldig inn i det "jeg kommer alltid til å være singel sporet" og sender sikkert ut en del rare signaler :S

Men jeg blir med på singelcruise som en her nevnte ja hehe

[Sniktitt]

Mads25: Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det du sier om at man kan sende ut mange rare signaler dersom man er inne i det "kommer alltid til å være singel"-sporet... kanskje det er noe ubevisst med væremåten og kroppsspråket?! hm hm...

Man tenkter jo av og til på hvordan det vil være å "ende opp alene", og bli den som ikke finner noen. Om man blir veldig ensom og sær. Mange hevder man blir så sær av å "være alene"/ikke ha kjæreste. Det er noe jeg er redd for ihvertfall. At man evnt. er så innkjørt i sine egne rutiner, vaner og slikt, at man har vanskeligheter med å innrette seg etter en person som skal flytte inn. Jeg tror egentlig ikke det er et problem i alle tilfeller. Mange er nok ganske klare og glade for å ha fått en person inn i livet, at man gladelig "gir opp" vaner og lignende. (sett at det er en person man virkelig er redd for å miste). hm... Det tror jeg om meg da.

Leste litt i en annen tråd der en person sier at hun ikke kan skjønne at hvorfor hun ikke har kjæreste, når hun ser andre damer som hun syntes er mindre pene(sier ikke at dette har alt å si), sure, ikke så interessante etc etc., har kjæreste. Jeg skjønner den tankegangen, og må innrømme at jeg har tenkt det samme noen ganger. (er ikke stolt av det altså...) Men slår meg til ro med at folk er forskjellige og søker forskjellige ting. Og takk gud for det :D

Typen til søsteren min sa at jeg kanskje måtte slutte å være så blid, høre på hva alle guttene forteller og le av det. Heller virke litt overlegen kanskje, og ikke "bry" meg så mye. At man virker mer interessant og "mystisk" overfor det andre kjønn. Men da kommer man jo til kjernen i det hele: man vil jo ikke forandre den man er som person bare for å få seg en kjæreste. Det er noe jeg har litt motforestillinger mot.