er du (like) glad i barna dine?

[Gjest Gjest_jerry_*]

her er jeg kun ute etter feedback som svarer på spørsmålet mitt. jeg er stor jente, trenger ingen moralpreken.

jeg spør, inspirert av et svar jeg leste i en annen tråd. en mor fikk barn nummer to, og tenkte lenge at måtte hun valgt mellom barna, hadde hun valgt barn nummer 1. fordi hun var mer knyttet til dette barnet, og det forstår jeg godt. jeg syns det var veldig deilig å lese noe så ærlig, og uten noen unnskylding.

det jeg lurer på er (jeg har ingen barn selv, forresten):

er du så glad i barnet ditt som man "lærer" at alle foreldre er i barna sine?

er du mer/mindre glad i ett av barna enn andre?

hva med ektefellen/kjæresten din, det var jo tross alt dere først, hadde du valgt han/hun eller barna?

folk er jo forskjellige, hvorfor skulle det samme gjelde for alle når det gjelder kjærlighet til barna? hva hvis man får et barn man bare ikke kommer over ens med? hva hvis barnet ditt er en sosiopat? det er vel naturlig å hvertfall favorisere, kansje også bli mer glad i, et annet barn som man kommer bedre over ens med da? syns ikke det er noe galt i det..

[Gjest Gjest]

her er jeg kun ute etter feedback som svarer på spørsmålet mitt. jeg er stor jente, trenger ingen moralpreken.

jeg spør, inspirert av et svar jeg leste i en annen tråd. en mor fikk barn nummer to, og tenkte lenge at måtte hun valgt mellom barna, hadde hun valgt barn nummer 1. fordi hun var mer knyttet til dette barnet, og det forstår jeg godt. jeg syns det var veldig deilig å lese noe så ærlig, og uten noen unnskylding.

det jeg lurer på er (jeg har ingen barn selv, forresten):

er du så glad i barnet ditt som man "lærer" at alle foreldre er i barna sine?

er du mer/mindre glad i ett av barna enn andre?

hva med ektefellen/kjæresten din, det var jo tross alt dere først, hadde du valgt han/hun eller barna?

folk er jo forskjellige, hvorfor skulle det samme gjelde for alle når det gjelder kjærlighet til barna? hva hvis man får et barn man bare ikke kommer over ens med? hva hvis barnet ditt er en sosiopat? det er vel naturlig å hvertfall favorisere, kansje også bli mer glad i, et annet barn som man kommer bedre over ens med da? syns ikke det er noe galt i det..

Hvorfor skal man trenge å svare på sånne spørsmål på et nettforum?

Hvilket utbytte/glede har du av å lese eventuelle svar?

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Jeg har 2 barn på 1 og 3 år, er akkurat like glad i begge barna mine. Helt ærlig. Er mer glad i dem enn i noe annet her på jord. Har en av hvert kjønn, så de er liksom verdens beste jente og verdens beste gutt..

Men det var litt rart når yngstemann var nyfødt, for jeg kjente jo ikke han slik jeg kjente dattera mi som jeg hadde hatt i flere år allerede.. og de får jo mer personlighet også når de vokser til. Føler selv at en blir bare mer og mer glad i barna sine jo bedre en blir kjent med dem, men en elsker dem jo fra de ligger i magen.

Slik er det for meg ihvertfall.

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Hvorfor skal man trenge å svare på sånne spørsmål på et nettforum?

Hvilket utbytte/glede har du av å lese eventuelle svar?

En kan vel spørre om hva en vil på et nettforum!

[Gjest Purple Haze]

Jeg har to gutter, og kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i begge to. Men jeg er glad i dem på forskjellige måter, hvis en kan si det sånn uten å bli misforstått.

Eldstemann er spesiell fordi han er min første, yngestmann er spesiell fordi han er min minste.

[Gjest Gjest]

Jeg har fire barn, og sier som de andre som har svart på spørsmålet: jeg er like glad i alle fire. På forskjellige måter - og likevel på samme måte fordi de er barna mine. De begynner å bli store og til dels voksne, og det er jo bare stadig mer fascinerende å se hvor forskjellig de utvikler seg og hvilke evner og personlighetstrekk de legger for dagen.

Vet ikke hvordan det hadde vært dersom ett eller flere av dem hadde lagt for dagen virkellig destruktive og negative holdninger til søsken, foreldre eller andre mennesker. Det har jeg heldigvis vært forskånet for å takle, men jeg innbiller meg at det skal mye til før man slutter å være glad i ungene sine. Rasende på dem, ja - men glad i dem likevel.

[Gjest Gjest]

Sophies choise....

Jeg er like glad i begge barna mine - et umulig valg!

[Vodecka]

Jeg har en på 5 og en på 7 og begge to betyr like mye for meg. Som nevnt av andre her så er jeg forskjellig glad i de, men det er ikke i en negativ betydning.

[cilja]

Jeg elsker begge barna mine like mye. Jeg kan ikke velge imellom dem. Måtte jeg velge imellom ektemannen min og barna, ville jeg selvsagt ha valgt barna. Slik tror jeg de fleste foreldre føler.

[Gjest Gjest]

Det har vært slike tråder før, og det som slår meg er at hvis man spør "er din mor like glad i deg og dine søsken", så ville en større andel svart nei. Det er nok vanligere å favorisere enn mange vil innrømme, selv overfor seg selv.

[ViljaH]

[...] det er vel naturlig å hvertfall favorisere, kansje også bli mer glad i, et annet barn som man kommer bedre over ens med da? syns ikke det er noe galt i det..

Her er jeg helt uenig med deg. Jeg synes ikke det hverken er naturlig, forståelig eller på noen måte OK å favorisere barn i en søskenflokk. Om foreldrene føler forskjellig overfor barna sine, kanskje et av barna er svært sjarmerende og virkelig sitter på godsida til mor eller far - likevel bør foreldrene etterstrebe å behandle barna sine likt! Dvs å gi dem samme regler og konsekvenser, hvor alle tilpasninger er basert på behov og ikke favorisering.

Jeg reagerer på din kommentar "synes ikke det er noe galt i det", for meg sier det at du ikke er så stor pike som du tror..

[Gjest Gjest_Merete_*]

Men det var litt rart når yngstemann var nyfødt, for jeg kjente jo ikke han slik jeg kjente dattera mi som jeg hadde hatt i flere år allerede.. og de får jo mer personlighet også når de vokser til. Føler selv at en blir bare mer og mer glad i barna sine jo bedre en blir kjent med dem, men en elsker dem jo fra de ligger i magen.

Slik er det for meg ihvertfall.

Helt enig med denne her. Har 2 jenter på 5 og 3 år. Elsker begge like mye. MEN når jeg gikk gravid så trodde jeg ikke at det gikk ann å elske nr. 2 like høyt. Den kjærligheten man føler til barna sine, forstår man ikke før man får barn selv. Og når jeg da hadde fått en og følte det så sterkt, så forsto jeg ikke hvordan jeg kunne klare å elske en til like høyt. Det gikk seg til. Så fort andremann uviklet en personlighet og vi ble kjent så ble den kjærligheten like stor. Ikke ved fødsel, og ikke ved de første ukene. Men når vi ble kjent.

Skulle min mann eller jeg måtte velge mellom hverandre og barna hadde begge tatt barna. Kjærligheten til barna kan ingen på denne jord måle seg opp mot. Det er type kjærlighet som rett og slett er helt ubeskrivelig....

Jeg kunne "aldri" favorisert ett av barna mine. Men man kan jo aldri si aldri... Vet jo ikke om det ene barnet mitt blir utfordragelig og meget vanskelig å ha med å gjøre, og hva jeg gjør i en slik situasjon klarer jeg ikke svare på nå.

Tror det er viktig at foreldre bruker alenetid med barna også hver for seg. Da kan man knytte tettere bånd og lære hverandre bedre å kjenne. Vanskelig i en hektisk hverdag, men det er viktig at barna får lov å være seg selv helt alene med den ene eller begge foreldrene til tider.

[Gjest MåneSkygge]

er du så glad i barnet ditt som man "lærer" at alle foreldre er i barna sine?

Jeg elsker barnet mitt høyere enn jeg trodde det var mulig og elske noen. Det er kjærlighet som ikke kan beskrives med ord.

er du mer/mindre glad i ett av barna enn andre?

Jeg har bare ett.

hva med ektefellen/kjæresten din, det var jo tross alt dere først, hadde du valgt han/hun eller barna?

Hadde aldri valgt noen foran barnet mitt. Ingenting/ingen er så viktig for meg som henne.

[Jade]

Tror ikke jeg hadde klart å velge. Jeg kan ikke måle hvor glad jeg er i noen av dem, men det kjennes ut som uendelig.

[Gjest Blush]

I tillegg til kjærlighet har jeg en voldsom beskyttertrang ovenfor barnet mitt, og det er egentlig det jeg tror i hovedsak skiller det jeg føler for henne fra det jeg føler for mannen min, og det er grunnen til at jeg ville valgt henne over ham, og han henne over meg, om og om igjen. I tillegg er det en fullstendig ubetinget kjærlighet, jeg elsker henne og personligheten hennes bare fordi hun er hun, ikke for hva hun gjør eller for hva slags personlighet hun har. Det er heller ikke noe jeg føler for noen andre, ikke en gang annen familie.

Jeg har bare ett barn, men kan aldri forestille meg hvorfor jeg skulle bli noe mindre glad i de andre jeg (forhåpentligvis) kommer til å få i fremtiden.

[Gjest sigrun]

Har født 6 barn og er like glad i alle sammen, men barna har forskjellige personligheter og forskjellig evne til å gjere meg rasande sinte. Da kan eventuelt det barnet som har evnen til å gjere meg så sint føle at h_n er den einaste som får kjeft, så da må man til gjen gjeld være flikare til å rose dette barnet når det gjer noko bra .

[Gjest Glum]

Jeg elsker begge barna mine like mye. Jeg kan ikke velge imellom dem. Måtte jeg velge imellom ektemannen min og barna, ville jeg selvsagt ha valgt barna. Slik tror jeg de fleste foreldre føler.

Kommer ikke det an på alderen på barna?

Tenkt scenario:

Barna er godt voksne og travelt opptatt med jobb, egne barn og hus og venner osv der de bor på andre kanten av landet. Du og mannen ser barna kun 1-2 ganger i året, f.eks. til jul og sommerferien.

Så får du valget: Aldri mer se barna dine, eller aldri mer se mannen din igjen. Ingen av dem dør, men den/de du velger bort må flytte til andre sida av jorda og aldri mer ta kontakt med deg. Hvem velger du da å miste kontakten med?

Jeg ville nok i et sånt tilfelle valgt å miste kontakten med barna, dersom forholdet til mannen var solid og godt. Barna ville jo allerede for en stor del vært ute av livet mitt, mens mannen er den jeg skulle dele alderdommen med.

Et scenario satt på spissen ja, men så er jo tanken om å måtte velge også satt på spissen i utgangspunktet.

[Gjest Gjest]

Det har vært slike tråder før, og det som slår meg er at hvis man spør "er din mor like glad i deg og dine søsken", så ville en større andel svart nei. Det er nok vanligere å favorisere enn mange vil innrømme, selv overfor seg selv.

Godt poeng.

Men det kan jo også bunne i at man FØLER seg forskjellig behandlet og mer/mindre elsket enn andre søsken fordi man har forskjellige forhold til foreldrene. I min familie hadde jeg tett kontakt med mine foreldre helt til de døde, så godt som daglige telefoner. Vi delte stort og smått og var veldig nære. Jeg stilte alltid opp for dem. Mine andre søsken var sjeldnere i kontakt med foreldrene våre og hadde ikke det samme tette båndet.

Mine foreldre hadde nok et bedre forhold til meg, og utad kunne det nok se ut som de var mer glad i meg, og jeg kunne kanskje føle det sånn også. Men jeg tror likevel at foreldrene mine var like glade i mine søsken som i meg, de hadde bare større glede av meg i hverdagen.

[Gjest Gjest]

Jeg er akkurat like glad i barna mine. Når nr 2 (og 3) ble født så kjente jeg jo ikke dem, akkurat som første gang jeg ble mor. Det går noen dager med beundring, nysgjerrighet og fascinasjon før den elskefølelsen kommer. Elsker dem på forskjellige måter, men samtidig like intenst. Vanskelig å forklare.

Velge mellom barna? ALDRI I LIVET!

Min mor sier dog at det første barnebarnet har en helt spesiell plass, mens alle de andre stiller likt. Interessant.