Skilsmisse, blir så deppa bare ved tanken og konsevenser for barna

[Gjest TS]

Jeg har etterhvert klart å erkjenne at jeg ikke lenger har noen følelser for mannen min. Han er en god venn, men det er for meg ikke noe mer enn det. For han forholder det seg annerledes, og det gjør det så vanskelig å fortsette å leve sammen. Vi har to flotte barn på snart 9 og 5 år.

Men nå har jeg sett og fulgt med på trådene her, og jeg blir bare så utrolig lei meg over hva jeg risikerer å utsette barna mine for:

- to bosteder og all loistikken som følger med

- se hver av foreldrene sjeldnere

- mulige steforeldre som ser på dem som noe som skal oppdras

- tristhet over at familien ikke er samlet i hverdag og høytider

- osv

Jeg kjenner at jeg bare har lyst til å forsvinne fra denne overflaten. Slutte å eksistere. Jeg klarer ikke å se positivt på fremtiden. Jeg orker ikke å utsette ungene mine for dette her, samtidig så vet jeg ikke hva det blir av meg om jeg "holder ut" for barnas skyld heller. Eller kanskje det faktisk er det beste når alt kommer til alt. At jeg bare setter meg selv til siden?

Noen erfaringer?

[Gjest Papirkurven]

Ikke personlige erfaringer, men jeg var sammen med en hvis foreldre ble sammen i mange år "for barnas skyld" og han sliter virkelig med det.

Han følte selv at han aldri virkelig lærte hva kjærlighet virkelig er, og hvordan et ekteskap egentlig skal være. (Han var forresten håpløs når det gjaldt kvinner).

Siden foreldrene ikke hadde følelser for hverandre, synes de heller ikke noe om å snakke med barna om forelskelse og kjærlighet. Jeg tror ikke de foreldrene hadde det særlig godt med seg selv. Og han synes det er mye bedre nå, når foreldrene har funnet nye partnere som de er oppriktig glad i, nå i voksen alder ser han hvordan det burde være.

Personlig mener jeg at det å bli for barnas skyld er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Ikke at jeg oppmuntrer til skilsmisse som "en enkel løsning", men nå tviler jeg også på at folk flest skiller seg som første og beste utvei. Desverre er det utrolig mange skilte familier der ute, men det som er bra er at det fungerer kjempefint for veldig mange.

Det som er viktig er å ikke holde ting tilbake fra barna, men forklare dem hva som skjer og at det på ingen måte har noe med dem å gjøre, at "mamma og pappa ikke er så glad i hverandre lenger, men begge er utrolig glad i dere"

Og det går jo an å bo i nærheten av hverandre. Og hvis dere klarer å være venner er det heller ikke noe i veien for å feire høytider sammen, det gjør flere skilte par jeg vet om.

Selvfølgelig er dette en forferdelig tung avgjørelse å skulle ta og jeg skjønner godt at du sliter med dette. Jeg mener ihvertfall at ingen burde sette seg selv til side fordi de frykter konsekvensene.

[Gjest TS]

Ikke personlige erfaringer, men jeg var sammen med en hvis foreldre ble sammen i mange år "for barnas skyld" og han sliter virkelig med det.

Han følte selv at han aldri virkelig lærte hva kjærlighet virkelig er, og hvordan et ekteskap egentlig skal være. (Han var forresten håpløs når det gjaldt kvinner).

Siden foreldrene ikke hadde følelser for hverandre, synes de heller ikke noe om å snakke med barna om forelskelse og kjærlighet. Jeg tror ikke de foreldrene hadde det særlig godt med seg selv. Og han synes det er mye bedre nå, når foreldrene har funnet nye partnere som de er oppriktig glad i, nå i voksen alder ser han hvordan det burde være.

Personlig mener jeg at det å bli for barnas skyld er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Ikke at jeg oppmuntrer til skilsmisse som "en enkel løsning", men nå tviler jeg også på at folk flest skiller seg som første og beste utvei. Desverre er det utrolig mange skilte familier der ute, men det som er bra er at det fungerer kjempefint for veldig mange.

Det som er viktig er å ikke holde ting tilbake fra barna, men forklare dem hva som skjer og at det på ingen måte har noe med dem å gjøre, at "mamma og pappa ikke er så glad i hverandre lenger, men begge er utrolig glad i dere"

Og det går jo an å bo i nærheten av hverandre. Og hvis dere klarer å være venner er det heller ikke noe i veien for å feire høytider sammen, det gjør flere skilte par jeg vet om.

Selvfølgelig er dette en forferdelig tung avgjørelse å skulle ta og jeg skjønner godt at du sliter med dette. Jeg mener ihvertfall at ingen burde sette seg selv til side fordi de frykter konsekvensene.

Takk, det trøstet meg faktisk. En hel del. Jeg har ikke tenkt sånn på det. Men det er jo sant. De ser oss jo ikke kose og klemme og vise kjærlighet på den måten som det burde være.

Det positive oppi det hele er at vi er gode venner og opptatt av å samarbeide bra og være gode foreldre. Derfor kjenner jeg meg trygg på at et brudd vil bli så skånsomt som det er mulig å få til.

[Gjest Papirkurven]

Takk, det trøstet meg faktisk. En hel del. Jeg har ikke tenkt sånn på det. Men det er jo sant. De ser oss jo ikke kose og klemme og vise kjærlighet på den måten som det burde være.

Det positive oppi det hele er at vi er gode venner og opptatt av å samarbeide bra og være gode foreldre. Derfor kjenner jeg meg trygg på at et brudd vil bli så skånsomt som det er mulig å få til.

Det var akkurat det jeg mente, sagt på en enkel måte Og det høres jo ut som om en evnt. skilsmisse skal gå bra. Ønsker deg lykke til uansett

[Gjest Gjest_tone040807_*]

Jeg er selv "skilsmisse barn".. men da i en alder av 25 år:) Da jeg var 13 år, var pappa iferd med å bryte ut av forholdet til mamma. Jeg reagerte som sikkert flere gjør i den alderen, med å gråte og ikke skjønne hvorfor pappa ikke var glad i mamma lenger etc. Å på bakgrunn av min reaksjon ble pappa i forholdet. I dag skulle jeg ønske at de brøt tidligere... Ikke at jeg sliter så vannvittig med det.. men jeg la jo merke til at de ikke hadde det bra. og visste at han ble pga meg. Jeg tror helt og holdent på at det til syvende og sist er det beste å bryte opp enn å bli sammen pga barn. (Som sagt ovenfor; Ikke at jeg oppmuntrer til skilsmisse som "en enkel løsning", men nå tviler jeg også på at folk flest skiller seg som første og beste utvei.)

[Gjest Gjest_damen_*]

Jeg har barn på samme alder som dine, og ble skilt for et drøyt år siden.

Kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri hatt bedre samarbeide med barnefar enn nå

Klart det er en stor påkjenning å oppløse et langt samliv, men påkjenningen ved å leve kjærlighetsløst og i stadig konflikt er også stor. Det blir pest eller kolera...

Etter skilsmissen flyttet jeg ut med ungene. De fortsatte på samme skole og i samme barnehage. De har beholdt venner og jeg har bestrebet meg til det ytterste på å ha et godt forhold tile ex-familien (tanter, onkler, ex-svigerforeldre).

Ungene ser at jeg og pappaen omgås på en ordentlig måte og de ser at familien ikke er oppløst selv om vi bor på forskjellige steder.

Den første tiden var knallhard. Jeg tvilte på at vi hadde gjort riktig valg, jeg følte meg halv og alene. Jeg bekymret meg for under, penger, bosted, sosialt nettver osv osv.

Nå føler jeg at jeg aldri har hatt det bedre.

[Gjest TS]

Jeg har barn på samme alder som dine, og ble skilt for et drøyt år siden.

Kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri hatt bedre samarbeide med barnefar enn nå

Klart det er en stor påkjenning å oppløse et langt samliv, men påkjenningen ved å leve kjærlighetsløst og i stadig konflikt er også stor. Det blir pest eller kolera...

Etter skilsmissen flyttet jeg ut med ungene. De fortsatte på samme skole og i samme barnehage. De har beholdt venner og jeg har bestrebet meg til det ytterste på å ha et godt forhold tile ex-familien (tanter, onkler, ex-svigerforeldre).

Ungene ser at jeg og pappaen omgås på en ordentlig måte og de ser at familien ikke er oppløst selv om vi bor på forskjellige steder.

Den første tiden var knallhard. Jeg tvilte på at vi hadde gjort riktig valg, jeg følte meg halv og alene. Jeg bekymret meg for under, penger, bosted, sosialt nettver osv osv.

Nå føler jeg at jeg aldri har hatt det bedre.

Takk. Her er det ingen åpen krangling eller konflikt, så barna har ikke opplevd at foreldrene er krig, men det å gå rundt med så vonde følelser og på tå hev hele tiden gjør jo at vi nok ikke har vært så tilstedeværende mentalt, mer irritable og utålmodige etc.

Jeg er veldig glad for å høre at det ikke trenger å være verdens undergang. Takk

[Gjest Gjeste Blondie65]

For at samarbeidet etter en skilsmisse skal fungere må begge parter jobbe for det. Det har du ingen garanti for skjer. Det har dessverre hendt at de "snilleste lam" har blitt til "de styggeste ulver" ved et brudd.

Ikke løs opp hjemmet før dere er enige om hvordan dere skal dele på foreldrerollen, på eiendelene og hvordan dere skal bo. Klarere dere som voksne mennesker å lage gode løsninger som begge kan leve med etter bruddet så har dere laget en god platform for videre samarbeid. Blir dere nødt til å slåss for rettighetene kan det bli så som så med plattformen. Ikke at det i seg selv er galt å slåss for rettighetene sine, men hvis man ved å gi litt i en ende kan få litt igjen i en annen ende bør man prøve det først. Selvsagt må da begge parter være villig til å gi.

Dessverre er det ofte sånn at den parten som føler seg sviktet og uelsket ofte i ren bitterhet setter vrangsiden til. Her vil jeg råde dere til å søke hjelp både hos advokat og på familievernkontor slik at dere får rede på hvilke juridiske rettigheter og plikter dere har. Lag gode og fornuftige avtaler og også kriterier for reforhandling av avtalene.

Jeg ønsker lykke til og sender en stor klem.

[Gjest TS]

For at samarbeidet etter en skilsmisse skal fungere må begge parter jobbe for det. Det har du ingen garanti for skjer. Det har dessverre hendt at de "snilleste lam" har blitt til "de styggeste ulver" ved et brudd.

Ikke løs opp hjemmet før dere er enige om hvordan dere skal dele på foreldrerollen, på eiendelene og hvordan dere skal bo. Klarere dere som voksne mennesker å lage gode løsninger som begge kan leve med etter bruddet så har dere laget en god platform for videre samarbeid. Blir dere nødt til å slåss for rettighetene kan det bli så som så med plattformen. Ikke at det i seg selv er galt å slåss for rettighetene sine, men hvis man ved å gi litt i en ende kan få litt igjen i en annen ende bør man prøve det først. Selvsagt må da begge parter være villig til å gi.

Dessverre er det ofte sånn at den parten som føler seg sviktet og uelsket ofte i ren bitterhet setter vrangsiden til. Her vil jeg råde dere til å søke hjelp både hos advokat og på familievernkontor slik at dere får rede på hvilke juridiske rettigheter og plikter dere har. Lag gode og fornuftige avtaler og også kriterier for reforhandling av avtalene.

Jeg ønsker lykke til og sender en stor klem.

Heldigvis så har vi snakket om mange av disse tingene. Selv om han sliter med å skjønne realitetene så vet jeg at han bare vil mitt beste, og han har stor interesse av at dette skal gå bra for barnas skyld. Men selvsagt, ting kan endre seg, det er jo en uforutsigbar prosess. Siden vi er såpass "harmoniske" nå, så er det også derfor jeg ønsker at vi ikke tværer dette unødvendig lenge ut sånn at det blir stygt. I det øyeblikket en tredjepart kommer inn i bildet så kan ting se helt annerledes ut. Jeg tenker at det er utrolig dumt å la ting skure og gå til en part finner en annen eller har en affære.

Men helt enig med deg, viktig å være rause og tålmodige på begge sider. VI bør sikkert skaffe juridisk hjelp.

[Gjest Purple Haze]

For det første, så blir en skilsmisse med påfølgende utfordringer det man gjør det til. Klarer man å samarbeide godt og sørge for at barna har det bra, er det bedre å skilles.

Det tjener ingen å leve i et forhold hvor foreldrene ikke er lykkelige. Barn merker slik, tro det eller ei. De værer stemninger, kroppsspråk og atmosfære.

For det andre, så er det et forferdelig ansvar å skulle være årsaken til at foreldrene holder sammen. Ingen barn skulle behøve å ha det ansvaret.

Ikke at de merker den biten når de er små, men de forstår det når de blir større. Og det er ingen god følelse.

Jeg har vært i samme situasjon som deg, og barna og jeg fikk det mye bedre etter bruddet.

Da falt de til ro igjen, etter å ha vært utrygge en periode.

Selv om vi aldri kranglet, merket de at noe ikke stemte. Og det skapte utrygghet.

Da vi flyttet, ble de trygge, glade og fornøyde igjen.

Lykke til

[m74]

Tråden blir jo litt ensidig, men du spør jo om erfaringer.

Jeg innbiller meg at jeg vet hvordan du har det. Jeg slet selv i mange år med samme tanker. Barna mine var på omtrent samme alder som dine. Til slutt hadde jeg det så fælt at jeg (med god hjelp) skjønte at alternativet til å flytte faktisk var enda verre. Etter å ha sittet ved kjøkkenbordet og stirret ut av vinduet et halvt år, hvis jeg i det hele tatt kom meg opp av sengen begynte jeg å innse at hvis jeg skulle være en god far for barna mine måtte jeg rett og slett flytte ut.

det har ikke vært lett og det er ikke noe hyggelig, men omsider begynner jeg å kunne se fremover og glede meg litt til resten av livet. Barna begynner å finne seg godt til rette også.

Du må faktisk til syvende og sist ta vare på deg selv - det er ingen andre som gjør det på ordentlig

Lykke til!

[Gjest TS]

Tråden blir jo litt ensidig, men du spør jo om erfaringer.

Jeg innbiller meg at jeg vet hvordan du har det. Jeg slet selv i mange år med samme tanker. Barna mine var på omtrent samme alder som dine. Til slutt hadde jeg det så fælt at jeg (med god hjelp) skjønte at alternativet til å flytte faktisk var enda verre. Etter å ha sittet ved kjøkkenbordet og stirret ut av vinduet et halvt år, hvis jeg i det hele tatt kom meg opp av sengen begynte jeg å innse at hvis jeg skulle være en god far for barna mine måtte jeg rett og slett flytte ut.

det har ikke vært lett og det er ikke noe hyggelig, men omsider begynner jeg å kunne se fremover og glede meg litt til resten av livet. Barna begynner å finne seg godt til rette også.

Du må faktisk til syvende og sist ta vare på deg selv - det er ingen andre som gjør det på ordentlig

Lykke til!

Det høres ikke ukjent ut. Takk for at du deler din historie.

Det kan sikkert virke merkelig på andre at det er så vanskelig og at man har det så fælt med seg selv. Og man bruker jo laaaang tid på å vurdere om det bare er en selv som tenker feil, har gal innstilling, forventer for mye, har prioritert feil osv osv. Jeg klarer tidvis å koble ut, men når jeg ikke klarer det så er jeg en utålmodig fraværende og irritabel mor, og ikke alltid en like god arbeidstaker/leder. Sosiale ting og bruk av penger på hyggelige ting kjennes også tidvis meningsløst fordi jeg på innsiden ikke har det bra og ikke klarer å glede meg ordentlig over det.

Mannen min skjønner jo ikke dette, for han tenker at "ting går opp og ned" og han deler jo ikke min situasjon. Men han har det jo absolutt ikke bra han heller selv om han gjør alt for å være grei og god. Jeg hadde nok lenge håpet og trodd at når jeg luftet tankene min for ham så ville han også se at et brudd er best. Men han gjør ikke det nemlig. Det hele snakkes bort hver gang. Så det er nok bare jeg som kan og må ta grep.

Håper virkelig jeg slipper en slik situasjon igjen, dette unner jeg virkelig ingen!