Er så utrolig sint på pappa

[Gjest cirella]

Hei.

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste dette, men ser det er andre som klager over familien her så...

Problemet mitt er at jeg er kommet i en situsajson jeg snart ikke vet hva jeg skal gjøre mer, og er ingen som forstår meg.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 9, husker ikke så veldig mye av det. Husker at de av ogtil kranglet høyt, men ikke noe mer. Synes det var trist når de flyttet fra hverandre men fikk nytt rom og sykkel og ting var vel greit. Bodde nok sånn 60/40 hos mamma og pappa, men begge jobbet turnus så var litt lagt opp etter det. Da jeg var 11 var jeg hos pappa og kom hjem fra skolen, også hadde han tatt livet av seg i stua, sånn at jeg fant han. på en måte husker jeg alt fra den dagen, samtidig ingen ting. Men det spiller ingen rolle her.

I begynnelsen var jeg bare lei meg for at pappa var død, også aksepterte at han var borte. Men for ett par år siden når jeg var sånn 19 så kjente jeg at jeg ble mer og mer sint på han, og det har på en måte bare forsterket seg. Synes han er en egostisk dritt som tok livet sitt, lurer på hvordan han kunnen gjøre det når han vet at det var jeg som kom til å finne han. Også har jeg tenkt 100000000000 ganger på om han var anderledes den morgen, eller lagde han matpakke som vanlig og fikk meg avgårde før han puttet hagla i munnen? Hvordan kan man gjøre noe sånt? Kunne jeg gjort noe??

Gikk til barnepsykolig eller noe rett etter hendelsen, men da var jeg mest lei meg for at pappa var død, ikke for at han tok livet sitt. Vet ikke om jeg skjønte det ordentlig. Men nå hadde jeg trengt noen å prate med, samtidig så vet jeg jo ikke om hva? Jeg vil jo aldri få de svarene jeg søker, for de er det jo bare han som kan gi. Det er helt tabu å snakke om selvmordet i familien, så får ikke noe svar der heller. Klarer ikke helt å snakke med kjæresten min heller om det.

Huff, vet ikke hva jeg vil med dette jeg...

[Gjest Gjest]

Sender deg en klem!

Det må ha vært en forferdelig opplevelse for deg. Forstår godt at du tenker på det fortsatt. Kan du prate med fastlegen din og spørre om en henvisning til psykolog? Du får aldri svar på de spørsmålene, men du kan lære deg å takle å aldri få svarene, og du kan få hjelp til å bearbeide traumene.

[ciba]

hei

det var trist å lese dette synest jeg, jeg har også opplevd selvmord i familien, ganske nær,

det du opplever nå er en form for sorg, du får en sorg med sinne også, å det kan ta mange år før den kommer, så den er nok kommet til deg, nå, noen får sorg med sinne med en gang å noen kan det ta mange år før den kommer,

han var sikkert så syk å nedfor at han ikke tenkte den gangen at, du som lita jente skulle finne han,

men kan bli mange spørsmål en stiller seg selv,

ønsker deg lykke til, håper det ordner seg, kansje du kunne snakke med legen din om dette, han forstår deg,

klem fra ciba, vist du vil snakker mere med meg, så kan du sende pm heller e post, men jeg vet ikke om gjester kan det da

[LilleCanCan]

Det er jo helt naturlig at du er sint på han.

Og ikke hold dette inni deg.

Jeg syns du i det minste skal snakke md kjæresten din, og en terapeut om dette.

Det er ikke bra å holde sånt inni seg!

Kom deg til en psykolog og snakk ut. Lettere sagt enn gjort, men sinnet ditt vil til slutt spise deg opp!

Og selvsagt var det ikke noe du kunne noe for dette!!

[Gjest TS]

Takk for svar.

hmmm, har vel egentlig aldri følt skyld, men det kan være for at akkurat det var folk veldig ops på etter at det skjedde. Og selv når jeg var liten så var mamma og pappa veldig flinke til å få meg til å skjønne at det ikke var min skyld at de skilte seg.

Men jeg skjønner ikke, hvordan kan han stå å lage matpakke til meg, sende meg avgårde på skolen, og han var helt som vanlig. Ikke noen lenger klem eller noe, han spurte tilogmed hva jeg ville ha til middag!. Rydde bort frokosten og andre hveradaglige ting, før man skyter seg i stua med hagle. Det er ikke noe pent syn. Den dag i dag synes jeg det er ubehagelig å åpne dører når jeg ikke vet hva som er på andre siden. Jeg kan ikke forstå at folk synes at livet er så vansklig at man velger å ta livet av seg, men gå nå ut i skogen å gjør det eller noe da, sånn at noen fremmede finner deg. (hmm, hørtes kanskje veldig rart ut.)

Har prøvd å prate litt med kjæresten min, men han skjønner det på en måte ikke. Om jeg sier jeg er lei meg så skjønner han det, men han skjønner ikke sinnet mitt. Ja, bør vel gå til en psykolog eller noe, selv om mamma og de mener det beste er å bare la det ligge. Ikke snakk om problemene dine, så går de nok bort...

Hmm, skal se om jeg lager en bruker, så kan jeg vel sende Pm??

[Gjest Gjest]

Har også mistet far min, men det var i en ulykke. Da jeg kom i slutten av tenårene, begynte jeg å føle sinne mot han. Rett og slett for at han døde og forlot meg når jeg trengte han. Kunne kjenne dette sinne mot han i noen år, men nå er det gått over til sorg og savn. Jeg tror nok det er en naturlig del av sorgprosessen, og rett og slett sunt å kjenne på desse følelsene.

Måten far din døde på, gjør nok at du har et enda større behov for å kunne føle det slik. Din far forlot deg av egen vilje, og på en måte som var fryktelig vanskelig for deg. Du har lov til å være sint på han, selv om det kan gi deg dårlig samvittighet.

Min mor hadde også den holdningen at vi skulle la det ligge. Mest fordi hun ikke hadde særlig høye tanker om han i utgangspunktet. De var skilt, og hun kladret han for omtrent alt galt i verden (og fremdeles gjør det). Men mitt råd er å snakke med noen. Jeg fikk ikke snakket om min sorg, og det har i grunn gjort ting verre. Siden du skriver om det her, har du tydeligvis et behov for å sette ord på ting. Så lenge du ikke gjør noe med det, kommer det behovet alltid til å være der. Finn noen å snakke med, det trenger ikke være en psykolog, men kanskje det er nok med en prest, diakon eller psykiatrisk sykepleier. En som lytter og vet når det er viktig å bare være der. Kanskje en som kan komme hjem til deg, eller treffe deg en plass du føler deg avslappet og trygg. Det kan være vondt å sette ord på det, å høre du selv sier ting høyt. Men i lengden hjelper det mye.

Lykke til. Håper du finner ut av ting.

[Gjest Gjest]

Du bør i alle fall ikke høre på familien din. Det er bare du som vet hva som fungerer for deg og hva som er rett for deg. Det er bare du som vet hva du behøver!

Jeg skjønner godt at du er sint. Selvmord ER en egoistisk handling, selv om det er mulig å forstå og ha empati med den som utførte det så kan man likevel ikke klare å sette til side at den samme personen valgte å drepe et av mine familiemedlemer med fullt overlegg.

Jeg har et familiemedlem som for en tid tilbake forsøkte å ta livet sitt mange ganger. Etter en stund var jeg faktisk så sinnt at jeg tenkte "kan du for pokker ikke bare gjøre det da, slik at jeg slipper å sitte her å vente på at du skal være død? Livet vårt hadde vært bedre uten deg likevel". Jeg var virkelig sint men fikk dårlig sanvittighet akkurat der og da fordi at jeg tenkte dette. I dag tenker jeg at sinnet absoludt var berettiget og jeg skulle egentlig øsnke at jeg hadde kunne vist den personen litt av sinnet mitt, for det hadde h*n virkelig fortjent.

Din familie vet ikke hvordan det er å ha mistet sin far på denne måten. Din familie vet ikke hvordan det er å være den som måtte finne sin far på den måten, eller å være den som sist traff ham den dagen. Du er i en ganske unik situasjon her, og du er også unik i din sorg og ditt sinne kun i den kraft at du er deg selv. Det finnes ikke noe rett eller galt når det kommer til å takle en situasjon som denne. Det kan derimot finnes en måte som er gal for deg, og du kan sammen med en psykolog finne ut en måte som er rett for deg å forsøke å takle dette på.

[Gjest Gjest]

Klart du skal være sinna på faren din!! Få det ut!

Skrik ut til ham at du er sinna! Skrik ut til ham hvorfor du er sinna! Skrik ut til ham at du forstår at han må ha hatt det tungt siden han tok livet sitt, men at det for pokker ikke er din feil! Skrik ut til ham at du har fått ødelagt mye i livet ditt pga at det var du som fant ham! Og skrik ut til ham at dette nå har fått ødelagt nok for deg, for det er ikke din skyld og nå skal du videre i livet ditt - og derfor vil du ikke lenger tillate deg å ha destruktive tanker rundt dette.

Stå på jente. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet.

[Gjest Gjest]

Skjønner godt reaksjonen din. Synes du virker som ei sterk og reflektert jente. Det er nok veldig lurt å finne en psykolog du synes passer deg, og at du får pratet om dette.

[Gjest Gjest]

Og en ting til. Når han bestemte seg for å skyte seg, så kunne han da for pokker ha ringt politiet og sagt hva han kom til å gjøre, sånn at de ville blitt de første på åstedet. Dumme mannen.

[Gjest Gjest]

Hei =)

Syns du har fått et par gode svar her, men kan også gi min mening.

Det er flere ting du må takle:

1. Faren din er død

2. Faren din er død av fri vilje

3. Du fant han

4. Du fant han i en stygg setting

5. Det er tabu å snakke om det

Vanligvis må folk håndtere at de har mistet en person de er glad i, mens du må her takle flere ting.

Ikke hør på familien din; Det er direkte feil å måtte holde dette inne i seg. Det er viktig å få snakket ut om det. Om du ikke kan snakke med noen i familien (der man ofte deler samme sorg) så går du et annet sted. Kanskje du ikke trenger noen som forstår din sorg eller ditt sinne, men noen som lytter.

Du kommer aldri til å få svar på "hva tenkte han på i løpet av dagen når jeg var borte som gjorde at han ikke kunne vente til jeg var hos mamma" eller "hvorfor spurte han hva jeg skulle ha til middag, om han ikke hadde planer om å leve til da" eller "hvorfor kunne han ikke ta livet sitt, et annet sted, på en annen måte, en annen tid" eller rett og slett "hvorfor var det så ille at han måtte ta livet sitt?"

Disse spm blir aldri besvart, men du kan lære deg å leve med det. Du kan lære deg å ikke søke etter de svarene, for de spiller ingen rolle nå. Det vil ikke forandre noen ting.

En psykolog kan lære deg hvordan du skal leve med dette. Sorgen vil alltid være der, og noe av sinnet vil nok også alltid være der. Men det vil bli bedre å leve med det. Som nevnt her før, så trenger det ikke å være en psykolog heller. Men det blir opp til deg. Det viktige er at du snakker med noen om det. Jeg håper du velger å gjøre det!

Masse lykke til, varme tanker går til deg!

[Siiw]

hei!! :-)

har aldri opplevd selvmord - ingen jeg kjenner...!

så kan ikke gi deg noe særlig svar.. ;- /

det er veldig trist og høre det med pappa'n din!

Men når dem er så laangt nede som dem er - så tenker dem ikke særlig på familie og venner - ovs, man vil liksom ha slutt på smerten...! og det er ikke uvanlig at dem oppfører seg vanelig som ingenting kommer til skje..!

hvorfor vet jeg ikke :S

og om man er så langt nede man kan være- så tror man at ingen bryr seg om man blir borte eller ei,

- ei dame her jeg bor hun syklet ca 1-3 mil (ikke helt sikker) for så sette fyr på seg selv ; / og da har man det ikke bra når man greier og gjennomføre noe sånt!! - hvorfor pappa'n gjore slutt på livet på den plassen han gjorde vet jeg ikke ? kanskje fordi han ville være sikker på han skulle bli funnet.