Hvordan få livet tilbake når en ikke klarer/ orker?

[Gjest Gjest_Cath_*]

Hei! Jeg føler jeg må få skrevet litt og håper vell egentlig på at noen skal gi meg et bittelite håp.

Jeg og samboeren min var sammen i fire år, og det ble slutt i begynnelsen av Februar.

Jeg er 21 år og har jo hele livet mitt forran meg, men klarer ikke tenke sånn.

Jeg har vært deprimert i det siste halvannen året vell, etter at han hadde et one night stand mens vi hadde det slutt i tre uker. Han fortalte ikke dette før vi hadde flyttet inn i ny leilighet og hadde det fint. Jeg synes jeg taklet det bra, men brukte han som trøst ironisk nok.

I begynnelsen av forholdet var jeg den som var sprudlene, utadvent og kom godt overens med de fleste og var godt likt på jobb. Men han har slitt en del og jeg har alltid vært den som har ordnet opp og fikset ting, regninger og praktiske ting. Men så for halvannen år siden uten at jeg egentlig merket det begynte jeg og isolere meg. Og var kun på jobb og hjemme og sov hele tiden mens han fartet rundt med nye kompiser hele tiden og løyv angående at han tok dop og andre ting.

Off ting har blitt så galt, jeg har tillat han å gjøre alt sammen i frykt for å miste han, for jeg har visst at han er den eneste som jeg har trengt i livet mitt og jeg har gjort absolutt alt for han.

Vi hadde ikke sex på halvannen år for jeg har slitt med et underlivsproblem mens han bare har ment at jeg har straffet han. Og når jeg sitter og tenker tilbake nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde noe mer med det, men innser at jeg hadde ikke lyst heller.

Off jeg har gjort alt for den gutten kun for at han aldri skulle forlate meg, ikke brydd meg om innkasso krav og trusler vi har mottat, jeg ordnet jo opp i alt sånn.

Men ble vell gradvis mer og mer ødelagt, og når han gjorde det slutt den kvelden tenkte jeg vell bare at han kommer tilbake. Vi hadde jo et så fint forhold ellers, men det er vell mest for at jeg tilpasset meg.

Men skjønner ikke hvordan ting har godt så langt som nå.

I begynnelsen når det ble slutt sa jeg han måtte oppsøke psykolog siden han følte han ikke hadde noe å leve for og var langt nede. Mens to dager etterpå reiste han til oslo og festet som han pleide når vi var sammen. Han sa det ikke var noe vits i å være hjemme med meg! Og i et år hadde ikke jeg noe annet liv enn å sitte i den dumme leiligheten og vente på han mens han levde livet og løyv. Men jeg tok ikke det så tungt da, jeg klarte meg med jobb og vi ordnet alltid opp, hvis han bare grein litt så var alt greit og jeg trøstet han istedenfor!

Men hele verdenen raste sammen for meg, han kom på besøk som venn rett etter bruddet, og hentet en og en ting om gangen, og jeg ble litt mer og litt mer ødelagt for hver gang han kom. Til slutt fikk jeg mot til meg og pakke tingene hans, og han fikk hentet det meste. I tiden før greide jeg gå på jobb for jeg levde vell i håpet om at han måtte se hva han mistet.

Jeg brukte vennene mine men ting ble bare verre og verre...

Han fortsatte og være skjønn og snill og grei med meg på tlf og mld og jeg prøvde og spille tøff.

Til slutt sa jeg at jeg ikke orket mere, at vi ikke kunne ha kontakt.

Men det var for noen uker siden når han plutselig hadde fått seg ny jobb og skulle flytte langt vekk at det gikk skikkelig galt.

Jeg falt rett i kjellerern rett og slett. Med selvmordstanker og det hele.

Har bodd hos mamma og de, og ei vennine har flyttet inn i leiligheten.

Men jeg takler dette så dårlig. Ble sendt inn for vurdering til tvangsinnleggelse men jeg vil jo ikke dø, men ser ikke håpet!

Jeg har gjort meg så avhengig av han at jeg ikke har vært eller trengt noen andre i livet mitt. Og det er kun han som har gjort meg glad.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart denne tiden her, jeg har fått sovepiller og går til psykolog og begynte med cipralex for to uker siden.

Men det er angsten som har tatt overhånd, har fått angst for alt.

Fikk sobril forrige uke og har klart litt etter det, men får nok ikke flere av de.

Jeg har det så vondt inni meg og skjønner ikke at dette skjer med meg. Med en gang jeg våkner på morgenen begynner uroen og jeg blir urolig. Jeg spaserer en del og det hjelper litt. Men er så utrolig trøtt og sliten og det er akkuratt som om alt er en vondt drøm og at han skal ringe og komme å hente meg hos mamma og de så vi kan gå hjem. Jeg er vant med at han ringer 10 ganger om dagen. Og uansett om jeg tenker på alt drittet så savner jeg han sånn. Men tror mest jeg savner og ha det godt inni meg og trygt.

Jeg har klart og ikke ta noe kontakt, har bare skrevet mange brev som jeg ikke har sendt. Jeg har vært sykemeldt siden og føler jeg aldri skal klare og begynne på jobb igjen. Og jeg klarer ikke tvinge meg til ting, vil bare sove men det går heller ikke. Jeg har aldri slitt med noenting før, alltid tatt livet som det kommer og har et fagbrev og alt. Men jeg griner hele tiden og skjønner ikke hvorfor/ hvordan ting har blitt så galt. Hvorfor jeg ikke bare kan gå videre som alle andre klarer!? Han har betyd alt for meg, og jeg trodde jeg gjorde det for han hele veien, derfor jeg holdt ut. Han sa det fire dager før han gjorde det slutt at han elsket meg og at jeg betydde alt for han. Så begynte han på steroider for endte gang bak min rygg og så gjorde han det slutt...

Kan noen hjelpe meg, vet ikke hvordan men føler bare livet mitt ikke er verdt å leve for vet ikke åssen jeg skal klare dette her mere...

[I Grosny]

Hei! Jeg føler jeg må få skrevet litt og håper vell egentlig på at noen skal gi meg et bittelite håp.

Jeg og samboeren min var sammen i fire år, og det ble slutt i begynnelsen av Februar.

Jeg er 21 år og har jo hele livet mitt forran meg, men klarer ikke tenke sånn.

Jeg har vært deprimert i det siste halvannen året vell, etter at han hadde et one night stand mens vi hadde det slutt i tre uker. Han fortalte ikke dette før vi hadde flyttet inn i ny leilighet og hadde det fint. Jeg synes jeg taklet det bra, men brukte han som trøst ironisk nok.

I begynnelsen av forholdet var jeg den som var sprudlene, utadvent og kom godt overens med de fleste og var godt likt på jobb. Men han har slitt en del og jeg har alltid vært den som har ordnet opp og fikset ting, regninger og praktiske ting. Men så for halvannen år siden uten at jeg egentlig merket det begynte jeg og isolere meg. Og var kun på jobb og hjemme og sov hele tiden mens han fartet rundt med nye kompiser hele tiden og løyv angående at han tok dop og andre ting.

Off ting har blitt så galt, jeg har tillat han å gjøre alt sammen i frykt for å miste han, for jeg har visst at han er den eneste som jeg har trengt i livet mitt og jeg har gjort absolutt alt for han.

Vi hadde ikke sex på halvannen år for jeg har slitt med et underlivsproblem mens han bare har ment at jeg har straffet han. Og når jeg sitter og tenker tilbake nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde noe mer med det, men innser at jeg hadde ikke lyst heller.

Off jeg har gjort alt for den gutten kun for at han aldri skulle forlate meg, ikke brydd meg om innkasso krav og trusler vi har mottat, jeg ordnet jo opp i alt sånn.

Men ble vell gradvis mer og mer ødelagt, og når han gjorde det slutt den kvelden tenkte jeg vell bare at han kommer tilbake. Vi hadde jo et så fint forhold ellers, men det er vell mest for at jeg tilpasset meg.

Men skjønner ikke hvordan ting har godt så langt som nå.

I begynnelsen når det ble slutt sa jeg han måtte oppsøke psykolog siden han følte han ikke hadde noe å leve for og var langt nede. Mens to dager etterpå reiste han til oslo og festet som han pleide når vi var sammen. Han sa det ikke var noe vits i å være hjemme med meg! Og i et år hadde ikke jeg noe annet liv enn å sitte i den dumme leiligheten og vente på han mens han levde livet og løyv. Men jeg tok ikke det så tungt da, jeg klarte meg med jobb og vi ordnet alltid opp, hvis han bare grein litt så var alt greit og jeg trøstet han istedenfor!

Men hele verdenen raste sammen for meg, han kom på besøk som venn rett etter bruddet, og hentet en og en ting om gangen, og jeg ble litt mer og litt mer ødelagt for hver gang han kom. Til slutt fikk jeg mot til meg og pakke tingene hans, og han fikk hentet det meste. I tiden før greide jeg gå på jobb for jeg levde vell i håpet om at han måtte se hva han mistet.

Jeg brukte vennene mine men ting ble bare verre og verre...

Han fortsatte og være skjønn og snill og grei med meg på tlf og mld og jeg prøvde og spille tøff.

Til slutt sa jeg at jeg ikke orket mere, at vi ikke kunne ha kontakt.

Men det var for noen uker siden når han plutselig hadde fått seg ny jobb og skulle flytte langt vekk at det gikk skikkelig galt.

Jeg falt rett i kjellerern rett og slett. Med selvmordstanker og det hele.

Har bodd hos mamma og de, og ei vennine har flyttet inn i leiligheten.

Men jeg takler dette så dårlig. Ble sendt inn for vurdering til tvangsinnleggelse men jeg vil jo ikke dø, men ser ikke håpet!

Jeg har gjort meg så avhengig av han at jeg ikke har vært eller trengt noen andre i livet mitt. Og det er kun han som har gjort meg glad.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart denne tiden her, jeg har fått sovepiller og går til psykolog og begynte med cipralex for to uker siden.

Men det er angsten som har tatt overhånd, har fått angst for alt.

Fikk sobril forrige uke og har klart litt etter det, men får nok ikke flere av de.

Jeg har det så vondt inni meg og skjønner ikke at dette skjer med meg. Med en gang jeg våkner på morgenen begynner uroen og jeg blir urolig. Jeg spaserer en del og det hjelper litt. Men er så utrolig trøtt og sliten og det er akkuratt som om alt er en vondt drøm og at han skal ringe og komme å hente meg hos mamma og de så vi kan gå hjem. Jeg er vant med at han ringer 10 ganger om dagen. Og uansett om jeg tenker på alt drittet så savner jeg han sånn. Men tror mest jeg savner og ha det godt inni meg og trygt.

Jeg har klart og ikke ta noe kontakt, har bare skrevet mange brev som jeg ikke har sendt. Jeg har vært sykemeldt siden og føler jeg aldri skal klare og begynne på jobb igjen. Og jeg klarer ikke tvinge meg til ting, vil bare sove men det går heller ikke. Jeg har aldri slitt med noenting før, alltid tatt livet som det kommer og har et fagbrev og alt. Men jeg griner hele tiden og skjønner ikke hvorfor/ hvordan ting har blitt så galt. Hvorfor jeg ikke bare kan gå videre som alle andre klarer!? Han har betyd alt for meg, og jeg trodde jeg gjorde det for han hele veien, derfor jeg holdt ut. Han sa det fire dager før han gjorde det slutt at han elsket meg og at jeg betydde alt for han. Så begynte han på steroider for endte gang bak min rygg og så gjorde han det slutt...

Kan noen hjelpe meg, vet ikke hvordan men føler bare livet mitt ikke er verdt å leve for vet ikke åssen jeg skal klare dette her mere...

Jeg vil ikke si for mye til deg, fordi det egentlig er arbeid for en godkjent psykolog. Men jeg har ett par idéer. Liker du dyr? Det kan være ok å skaffe hund eller katt. Hund er fint fordi den må luftes. Du får mosjon, og kommer litt ut blant folk. Du kommer i prat med folk som liker hunder.

Pkt. 2 Tiden leger alle sår

Pkt. 3 Prøv å gjør litt og litt flere positive ting. Det beste hadde kanskje vært å komme seg på arbeid igjen. Kanskje som aktivt sykemeldt. Det er gjerne godt å jobbe med gode kollegaer.

Pkt 4. Mosjon. Det hjelper mot mye. Hva med kampsport? Få ut adrenalin og frustrasjoner.

Pkt. 5 Du vil nok møte en mann som er god for deg. Som stiller opp for deg 100 %. Det blir godt.

[I Grosny]

Hei! Jeg føler jeg må få skrevet litt og håper vell egentlig på at noen skal gi meg et bittelite håp.

Jeg og samboeren min var sammen i fire år, og det ble slutt i begynnelsen av Februar.

Jeg er 21 år og har jo hele livet mitt forran meg, men klarer ikke tenke sånn.

Jeg har vært deprimert i det siste halvannen året vell, etter at han hadde et one night stand mens vi hadde det slutt i tre uker. Han fortalte ikke dette før vi hadde flyttet inn i ny leilighet og hadde det fint. Jeg synes jeg taklet det bra, men brukte han som trøst ironisk nok.

I begynnelsen av forholdet var jeg den som var sprudlene, utadvent og kom godt overens med de fleste og var godt likt på jobb. Men han har slitt en del og jeg har alltid vært den som har ordnet opp og fikset ting, regninger og praktiske ting. Men så for halvannen år siden uten at jeg egentlig merket det begynte jeg og isolere meg. Og var kun på jobb og hjemme og sov hele tiden mens han fartet rundt med nye kompiser hele tiden og løyv angående at han tok dop og andre ting.

Off ting har blitt så galt, jeg har tillat han å gjøre alt sammen i frykt for å miste han, for jeg har visst at han er den eneste som jeg har trengt i livet mitt og jeg har gjort absolutt alt for han.

Vi hadde ikke sex på halvannen år for jeg har slitt med et underlivsproblem mens han bare har ment at jeg har straffet han. Og når jeg sitter og tenker tilbake nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde noe mer med det, men innser at jeg hadde ikke lyst heller.

Off jeg har gjort alt for den gutten kun for at han aldri skulle forlate meg, ikke brydd meg om innkasso krav og trusler vi har mottat, jeg ordnet jo opp i alt sånn.

Men ble vell gradvis mer og mer ødelagt, og når han gjorde det slutt den kvelden tenkte jeg vell bare at han kommer tilbake. Vi hadde jo et så fint forhold ellers, men det er vell mest for at jeg tilpasset meg.

Men skjønner ikke hvordan ting har godt så langt som nå.

I begynnelsen når det ble slutt sa jeg han måtte oppsøke psykolog siden han følte han ikke hadde noe å leve for og var langt nede. Mens to dager etterpå reiste han til oslo og festet som han pleide når vi var sammen. Han sa det ikke var noe vits i å være hjemme med meg! Og i et år hadde ikke jeg noe annet liv enn å sitte i den dumme leiligheten og vente på han mens han levde livet og løyv. Men jeg tok ikke det så tungt da, jeg klarte meg med jobb og vi ordnet alltid opp, hvis han bare grein litt så var alt greit og jeg trøstet han istedenfor!

Men hele verdenen raste sammen for meg, han kom på besøk som venn rett etter bruddet, og hentet en og en ting om gangen, og jeg ble litt mer og litt mer ødelagt for hver gang han kom. Til slutt fikk jeg mot til meg og pakke tingene hans, og han fikk hentet det meste. I tiden før greide jeg gå på jobb for jeg levde vell i håpet om at han måtte se hva han mistet.

Jeg brukte vennene mine men ting ble bare verre og verre...

Han fortsatte og være skjønn og snill og grei med meg på tlf og mld og jeg prøvde og spille tøff.

Til slutt sa jeg at jeg ikke orket mere, at vi ikke kunne ha kontakt.

Men det var for noen uker siden når han plutselig hadde fått seg ny jobb og skulle flytte langt vekk at det gikk skikkelig galt.

Jeg falt rett i kjellerern rett og slett. Med selvmordstanker og det hele.

Har bodd hos mamma og de, og ei vennine har flyttet inn i leiligheten.

Men jeg takler dette så dårlig. Ble sendt inn for vurdering til tvangsinnleggelse men jeg vil jo ikke dø, men ser ikke håpet!

Jeg har gjort meg så avhengig av han at jeg ikke har vært eller trengt noen andre i livet mitt. Og det er kun han som har gjort meg glad.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart denne tiden her, jeg har fått sovepiller og går til psykolog og begynte med cipralex for to uker siden.

Men det er angsten som har tatt overhånd, har fått angst for alt.

Fikk sobril forrige uke og har klart litt etter det, men får nok ikke flere av de.

Jeg har det så vondt inni meg og skjønner ikke at dette skjer med meg. Med en gang jeg våkner på morgenen begynner uroen og jeg blir urolig. Jeg spaserer en del og det hjelper litt. Men er så utrolig trøtt og sliten og det er akkuratt som om alt er en vondt drøm og at han skal ringe og komme å hente meg hos mamma og de så vi kan gå hjem. Jeg er vant med at han ringer 10 ganger om dagen. Og uansett om jeg tenker på alt drittet så savner jeg han sånn. Men tror mest jeg savner og ha det godt inni meg og trygt.

Jeg har klart og ikke ta noe kontakt, har bare skrevet mange brev som jeg ikke har sendt. Jeg har vært sykemeldt siden og føler jeg aldri skal klare og begynne på jobb igjen. Og jeg klarer ikke tvinge meg til ting, vil bare sove men det går heller ikke. Jeg har aldri slitt med noenting før, alltid tatt livet som det kommer og har et fagbrev og alt. Men jeg griner hele tiden og skjønner ikke hvorfor/ hvordan ting har blitt så galt. Hvorfor jeg ikke bare kan gå videre som alle andre klarer!? Han har betyd alt for meg, og jeg trodde jeg gjorde det for han hele veien, derfor jeg holdt ut. Han sa det fire dager før han gjorde det slutt at han elsket meg og at jeg betydde alt for han. Så begynte han på steroider for endte gang bak min rygg og så gjorde han det slutt...

Kan noen hjelpe meg, vet ikke hvordan men føler bare livet mitt ikke er verdt å leve for vet ikke åssen jeg skal klare dette her mere...

DU ER I GANG!

Du har satt spørsmålene på papir. Du legger det ut til rådspørring. Du har tatt tak i dine problemer. Dette betyr faktisk at du har begynt å arbeide mot en løsning eo lindring på dine problemer. Jeg håper av hele mitt hjerte at du lykkes!

[Gjest Gjest_Cath_*]

Ja vi hadde hund. Jeg fikk den vell på feil grunnlag, ensomhet!

Men den er hos en forvert nå, siden jeg ikke kunne ta vare på den.

Og jobber fem skift så 14 timer alene hjemme er ikke noe liv for en hund.

Men han har det kjempe topp der han er og han er som et barn for de!

Takk for alle råd og svar.

Cath

[vimse]

Kjære gjest.

Denne tråden stenges nå, da vi ikke kan vite om det ligger god kompetanse bak rådene som gies.

Jeg vil gjerne formidle telefonnummeret til Mental Helse, 810 30 030. Her har de døgnåpen telefon og de sitter med både kompetanse og erfaring og kan gi deg gode råd på veien.

Vennlig hilsen

vimse-mod.