6- åring med reaksjoner 2 år etter bruddet

[Gjest Gjest_usikker_*]

Jeg og eks gikk fra hverandre for snart 2 år siden. Ingen sure miner, og samarbeidet fungerer flott. Barna bor 2. hver uke hos hver.

Fram til nå har barna taklet det veldig fint. Spesielt den eldste har siden bruddet vært veldig opptatt av rettferdig deling, at h*n ikke er mer den ene plassen enn den andre. Men nå er ting litt forandret.

Eldste har de siste måndene blitt veldig kosete i oppførsel. Mye klem og kos, mye "glad i deg". Selvfølgelig er jo det supert, men siden h*n ikke har vært slik før reagerer jeg jo litt. H*n snakker også mye om savn av den ene foreldren, når h*n er hos den andre, snakker om når vi alle bodde sammen osv. Kommer med mange ønsker om at vi alle skulle bodd i samme hus.

Så jeg lurer bare på om det kan være en reaksjon eller en fase i livet til en 6- åring. Merker at barnet har forandret seg og blitt voksnere etter det begynte i 1. klasse, så eg mistenker at det er der det ligger. Vil være stor samtidig som det vil være liten. Skal klare alt, men med en gang det møter litt motgang er det tårer og store følelser.

Kjenner meg selv veldig igjen i barnet, da jeg er også et følelsesmenneske og lett blir såret og skuffet. Reagerer gjerne med sinne.

Foreløpig lar jeg bare barnet være, og tar med jevne mellomrom en prat med det om følelser og slikt. Det ender som regel tårevått for barnet sin del.

Skal jeg bare la det gå seg til, eller er dette noe jeg virkelig må ta tak i ? Og hva gjør jeg i så fall?

[Gjest Gjest]

Misunnelig på andre barn i klassen som bor med begge foreldre samtidig kanskje ?

Det er mye stress å være skillsmissebarn, mye flytting og ikke egentlig høre til noe sted.

[Gjest Gjest]

Misunnelig på andre barn i klassen som bor med begge foreldre samtidig kanskje ?

Det er mye stress å være skillsmissebarn, mye flytting og ikke egentlig høre til noe sted.

Jeg tenkte det samme. Sønnen min har sagt at han skulle ønske han ikke hadde skilte foreldre. Men det var ikke fordi han ville vi skulle bo sammen, men fordi han ikke taklet samværet.

[Gjest balla]

Min tanke er at barn i den alderen er veldig ute etter å ta vare på de voksene. Kanskje hun sier at hun savner den ene når hun er hos den andre fordi hun føler at hun må passe på at foreldrene vet at hun er like glad i begge. Husker når jeg selv var i den alderen, da ville jeg verne veldig om de som stod meg nær. Kanskje en ide å si ifra at de voksene har det bra og at hun ikke trenger å tenke på at pappa skal ha det bra når hun er hos mamma og omvendt. At pappa og mamma har det bra og at hun ikke trenger å bekymre seg. De voksene kan ta vare på seg selv, alt hun trenger å gjøre er å være et barn og gjøre det hun har lyst til.

[thumbalina]

Vi var oppe i samme situasjon med bonusen min da han var 6 år.. og jeg leste da et sted at 6åringer har en slags "identitetskrise" - de sammenligner seg selv veldig med alt og alle - og prøver å finne sin rolle i livssituasjonen sin... og da blir det veldig påfallende for de at de bor i to hjem - også blir det veldig fokus for dem på dette... Men det går over..... nå er bonusen 7 og har ikke nevnt noe sånn på lenge.. men gjennom hele første klasse så var han veldig opptatt av dette på samme måte som din 6 åring.. og her har foreldrene vært fra hverandre siden gutten var 2....

[Gjest ts]

Jeg er inne på de samme tankene som gjest over her. At det er en fase h*n går gjennom. Lette litt rundt på nettet, og det virker som om mange 6- åringer går gjennom en "mini-pubertet" når det gjelder identitet og følelser. Tror ikke helt at det er misunnelse ang. klassekamerater.

Det er bare 8 elever i klassen, og av dem er det 3 som ikke bor med begge foreldre og 1 elev som har en foreldre som arbeidet i et annet land i lengre perioder. Bestevennen bor heller ikke med begge foreldrene.

Noen ganger vil barnet bo hos far og bare besøke mor, og noen ganger forkynner det at det aldri skal flytte fra mamma. Noen ganger barnet bo hos den andre foreldren enn der småsøsken er, fordi det ikke vil bo sammen med småsøsken lenger. Jaja, satser på at ting roer seg. Får gi det rom til å være seg selv, så får vi ta det som kommer.

[Gjest Caya]

Det virker helt normalt for meg. Så klart er han trist fordi foreldrene er skilt. Og det synes jeg han skal få lov til å være. Jeg tror det er farlig å bli så bekymret at barnet ser på det å vise at han er lei seg som uønsket. At han er lei seg i skjul er mye verre. Så jeg ville bare hørt på ham og sagt at jeg forstår, og at det ikke er noe i veien med å savne foreldrene sine.