være den som er mest glad i kjæresten eller ha en kjæreste som er mer glad i deg enn du er i h*n

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt litt i det siste og lurer på hva som er "best"

1.

å være sammen med en du elsker/er veldig glad i men merker at følelsene ikke er helt på høyde tilbake. Personen du er sammen med ser nok på deg som snill og god og H'n vil ha det godt sammen med deg og h*n trives i ditt samvær.

2.

å være sammen med en som du merker elsker/er mye mer glad i deg enn du er i den. Men personen er snill og god og du vil ha deg godt og du trives i denne personens samvær.

[Gjest Purple Haze]

Hvor gammel er du? (måtte bare spørre...)

Hvordan måler man hvem som elsker mest?

Et godt forhold er i balanse. Man er trygg på hverandre, og ønsker hverandre godt. Gjensidighet er vel et godt ord.

Jeg ville ikke valg verken 1 eller 2.

[Gjest Gjest]

du sier noe, begge deler blir like "ille"..

Men hvor lett er det da å finne den "rette" hvor man føler at begge er like glade i hverandre?

Kan hende det jevner seg ut med årene , eller?

[Kattugla]

Hvis følelsene er veldig i ubalanse, så tror jeg kanskje ikke man har funnet den rette.

[Confu]

Jeg har vært sammen med ei jente i 5,5 år.. der de siste årene jeg har vært del av gruppe nummer 1, og hun kan sies ha vært i gruppe nummer 2. Det har vært veldig vanskelig for meg da jeg ikke har fått nok intimitet, men hun har sikkert hatt en del dårlig samvittighet når det kommer til det. Nå har hun slått med meg, og jeg føler meg for jævlig, mens hun takler ting fint. En ting er jeg sikker på, jeg ønsker ikke være 1 igjen, jeg har faktisk tenkt at det ville være fint å være i en situasjon som 2 før jeg i det hele tatt leste dette. Hadde jeg ikke vært forelsket i henne konstant de siste 5,5 årene hadde jeg slått opp selv, siden hun ikke egentlig har vært en særlig hyggelig person å være sammen med, men har ikke klart det siden jeg har hatt så sterke følelser. Alt i alt, fra et egoistisk perspektiv er det best å være 2 siden det er der du har kontroll, mens du som 1 har minimal kontroll. Men det kan vel være vanskelig å beregne å komme i en gitt gruppe.

[Gjest Gjest]

I en periode der jeg sleit veldig i ekteskapet med mine følelser for mannen min, Var det ei som sa følgende til meg.

Ett kjærlighetsforhold går opp og ned. I i de perioder du må jobbe for å finne tilbake til følelsene, så har du din kjære som har sterke følelser,som gir deg oppmerksomhet og hjelper deg. Når din kjære har det tungt så er du der for han og hjelper han med å finne tilbake. Det er hvis begge sliter med følelsene samtidig det blir tøft.

I akkurat disse ordene er det mye sant. Men hvis det varer over lenger tid med ulike grad av følelser. Sliter det alt for mye. Sann mine ord. Har vært der. Og det er veldig vondt å være den som ikke har de rette følelsen. For en går med konstant dårlig samvittighet over å ikke få ting til som fungerer som en ønsker.

[Gjest Gjest]

Begge deler er ille og uholdbart over tid. Et forhold skal bestå av to som elsker hverandre. Greit nok at man kan ha "down perioder" i blant men hvis den ene egentlig ikke er så begeistret for den andre så tenker jeg at forholdet er dødfødt.

[Gjest Purple Haze]

du sier noe, begge deler blir like "ille"..

Men hvor lett er det da å finne den "rette" hvor man føler at begge er like glade i hverandre?

Kan hende det jevner seg ut med årene , eller?

Det er utrolig vanskelig å finne en man klaffer så perfekt med, enten man er ung eller mer voksen.

Om det jevner seg mer ut med årene, tror jeg ikke. Men når man blir litt eldre, ser man annerledes på det med forhold. Hvert fall så gjør jeg det.

Jeg legger vekt på andre ting nå, enn jeg gjorde for 15 år siden, f.eks. Og det er andre ting som appelerer til meg nå, enn det gjorde den gangen.

Og jeg er så heldig at jeg har funnet en jeg elsker og som elsker meg, i en alder av 41 år

Fullstendig balanse

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke vært lenge i et forhold av noen av typene.

Men for å starte et forhold til noen, ville jeg gått for alternativ #1. Jeg har lært at det er mye enklere å få noen til å elske meg, enn det er for meg å utvikle følelser for dem...

[Vilm@]

Må man bevege seg helt i den ene eller andre ytterkant, da ?

Ingen av disse situasjonene du beskriver er noe å satse på i lengden, har man ikke et forhold hvor begge føler seg trygge, tilfreds, komfortable og elsket i, så er det vel like greit å la være.

[Gjest Gjest]

Hvis følelsene er veldig i ubalanse, så tror jeg kanskje ikke man har funnet den rette.

Begge deler er ille og uholdbart over tid. Et forhold skal bestå av to som elsker hverandre. Greit nok at man kan ha "down perioder" i blant men hvis den ene egentlig ikke er så begeistret for den andre så tenker jeg at forholdet er dødfødt.

Må man bevege seg helt i den ene eller andre ytterkant, da ?

Ingen av disse situasjonene du beskriver er noe å satse på i lengden, har man ikke et forhold hvor begge føler seg trygge, tilfreds, komfortable og elsket i, så er det vel like greit å la være.

om dere kjente noen som var i et forhold av type 1 eller 2, ville dere da ha anbefalt dem å slå opp, (tenker spesielt på type 1 hvor man ofte blir såret over den andres "liten interesse"..) Eller bør de leve i det og finne ut av dette selv. Kommer ann på alder kanskje også,...

er jo vondt for de utenfor å se en som er dørgendes forelsket ha en som

"ikke kunne brydd seg mindere"...

[*Numi*]

Mitt forhold som jeg har den dag i dag, var først alternativ 1. Men, det var mange grunner til det og nå har det jevnet seg helt ut. Vi er like forelsket og glade i hverdandre begge to, og alt blir bare bedre og bedre, etter 3 og et halvt år sammen, og ett år som samboere.

Endret 20. april 2009 av *Numi*

[Glitnir]

Mitt forhold som jeg har den dag i dag, var først alternativ 1. Men, det var mange grunner til det og nå har det jevnet seg helt ut. Vi er like forelsket og glade i hverdandre begge to, og alt blir bare bedre og bedre, etter 3 og et halvt år sammen, og ett år som samboere.

I en startfase er det kanskje naturlig at man ikke er helt jevne på hvor langt man har kommet i forholdet og hvordan man ser eller ikke ser for seg fremtiden med den andre. Men dersom dette varer, er det ikke holdbart for noen av partene, mener jeg.

[*Numi*]

I en startfase er det kanskje naturlig at man ikke er helt jevne på hvor langt man har kommet i forholdet og hvordan man ser eller ikke ser for seg fremtiden med den andre. Men dersom dette varer, er det ikke holdbart for noen av partene, mener jeg.

Vel, det var egentlig det jeg også mente. Hadde ikke blitt i forholdet om dette ikke hadde vist seg å gå i en retning der begge la like mye ned i forholdet som den andre.

[Gjest singel lesbe]

En ting er sikkert: Jeg ønsker aldri å være den som elsker minst. Usj. Det er avtennende! Så enten må det være jevnt, eller så elsker jeg mest.

Tror det er som det ble skrevet over her: Gjennom et samliv går følelsene hos begge i bølgedaler. Når den ene elsker mer, elsker den andre mindre. Når den ene trekker seg unna, kommer den andre mer på banen.

[Stillest vann]

Alternativ 1 er "best". Hvis man må velge mellom å ta hensyn til seg selv eller til andre, så bør man ta hensyn til seg selv. Hvis ikke, bedriver man en form for selvutslettelse.

Hvis du satser på alternativ 1, så er det ingenting å angre hvis det ikke går; du fulgte dine egne følelser, men tapte - ille, men altså ingenting å angre på.

Hvis du satser på alternativ 2, og det ikke går, er risikoen stor for at du vil føle at du "kastet bort" deler av livet ditt unødvendig.

Synes nå jeg, da...

(Edit: Jeg har prøvd begge deler selv og er ikke i tvil om hva jeg vil gjøre hvis jeg kommer opp i samme problemstilling)

Endret 20. april 2009 av Stillest vann