Alle gleder seg til sommeren

[Gjest Gjest]

Er blitt singel for 3 måneder siden, bor i en bitteliten by hvor jeg ikke kjenner noen, men det passer ikke å flytte nå pga sønnen min på 6 måneder.

Jeg har ingen venner, bare bekjente og de ser jeg bare 2 ganger i året ca. Byen er så liten at det ikke finnes barselgrupper, babysang etc her. Så jeg er alene hver dag, bortsett fra når barnefaren stikker innom noen timer i uka. Vurderer å flytte etterhvert, men blir i allefall boende her i 1 år til, og den tanken hater jeg!!!

Andre gleder seg til ferien, drikke utepils, dra på stranden osv, men jeg har bare sønnen min å tilbringe tiden med. Elsker jo selvfølgelig å være sammen med han, og prøver å være ute med han hver dag. Har vært på alle "tingene" helsestasjonen har tilbydd, uten å bli kjent med noen. De andre mødrene var mye eldre enn meg og kjente hverandre fra før.

Jeg sliter med ensomheten og føler meg som en taper som ikke har noen venner. Føles som hele verden har gått i mot meg akkurat nå... Hva skjedde med den glade jenta som gleda seg til vår og sommer, grilling og bading?

[Colargol]

Du er iallefall ingen taper, det er jo ikke din feil at de fleste andre mødrene du har møtt ikke er på din alder!

Hva med de bekjente du har? Er det mulig å ha mer kontakt med de? Om barnefaren har noen pappakvelder og helger, så kan du jo bruke dem til å ringe på noen bekjente for en utepils eller en kopp kaffe?

Her jeg bor har jeg ei venninne med samme utgangspunkt, dvs. hun kom hit som mor og møtte ikke mange mødre på sin alder i barnehagen osv. Men nå har vi gjennom bekjente funnet flere barneforeldre med barn på samme alder og planlegger grilling med barna, foreldrene og folk uten barn som har lyst til å være med. Da får vi alle muligheten til å utvide bekjentskapskretsen vår, og barneforeldrene et pluss ved å møte andre i samme situasjon! Jeg er barnløs, men gleder meg!

Bruk de kontaktene du har sier jeg bare -kanskje de kjenner noen andre igjen?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Sommer er ofte forbundet med sosiale sammenkomster, og det minner meg bare ekstra mye på hvor ensom jeg egentlig er.

[Gjest Gjest_åse_*]

Er blitt singel for 3 måneder siden, bor i en bitteliten by hvor jeg ikke kjenner noen, men det passer ikke å flytte nå pga sønnen min på 6 måneder.

Jeg har ingen venner, bare bekjente og de ser jeg bare 2 ganger i året ca. Byen er så liten at det ikke finnes barselgrupper, babysang etc her. Så jeg er alene hver dag, bortsett fra når barnefaren stikker innom noen timer i uka. Vurderer å flytte etterhvert, men blir i allefall boende her i 1 år til, og den tanken hater jeg!!!

Andre gleder seg til ferien, drikke utepils, dra på stranden osv, men jeg har bare sønnen min å tilbringe tiden med. Elsker jo selvfølgelig å være sammen med han, og prøver å være ute med han hver dag. Har vært på alle "tingene" helsestasjonen har tilbydd, uten å bli kjent med noen. De andre mødrene var mye eldre enn meg og kjente hverandre fra før.

Jeg sliter med ensomheten og føler meg som en taper som ikke har noen venner. Føles som hele verden har gått i mot meg akkurat nå... Hva skjedde med den glade jenta som gleda seg til vår og sommer, grilling og bading?

Hvorfor ikke bare flytte? Det høres ut som du har det helt forferdelig og allerede har prøvd å få venner.

Hvorfor skal du bo på et sted hvis du mistrives så veldig?