Ikke alene, men ensom...

[Gjest Minniemus]

Huff... Jeg ble singel igjen gitt. Det er vondt. Jeg har mange rundt meg, men føler meg likevel j**lig ensom..!!

Nesten 3 år, prøvde to ganger. Funker ikke... Vet ikke hvorfor, men vi passer visst ikke sammen. Jeg vet jo det er sånn, var jeg som tok det opp. Likevel gjør det vondt å vite at noen ikke "vil ha deg" tilbake. Vi gråt og gråt da vi gjorde det slutt. Dagen etterpå er han kald. Kanskje det som gjør mest vondt? Han er liksom ferdig med en gang eller...? Det er jo ikke jeg. Jeg kan jo ikke bare skru av følelsene. Jeg er jo fortsatt glad i han.

Så her sitter jeg, 26 år og nysingel. Tenker at jeg aldri kommer til å møte noen. Jeg kommer aldri til å finne den rette, gifte meg og få barn. Det er vondt å tenke sånn, men jeg klarer ikke la være. Når jeg ikke får det til å funke med han som skulle være drømmemannen, da får jeg det hvertfall ikke til å funke med noen andre...?!?!?

[MissStiles]

Det er noen som vil ha deg. Drømmemannen finnes der ute et sted. Du har bare ikke møtt han enda. Bare bruk den neste tiden på deg selv og bare ta kontakt med vennene dine. Si til dem at du er ensom. Det er vanskelig å si det, jeg vet. Men bedre å si det enn å gå rundt alene. Jeg vet at det er vondt nå på begynnelsen men det går over etter hvert. Jeg føler med deg.

[Gjest Gjest_Mona_*]

Huff... Jeg ble singel igjen gitt. Det er vondt. Jeg har mange rundt meg, men føler meg likevel j**lig ensom..!!

Nesten 3 år, prøvde to ganger. Funker ikke... Vet ikke hvorfor, men vi passer visst ikke sammen. Jeg vet jo det er sånn, var jeg som tok det opp. Likevel gjør det vondt å vite at noen ikke "vil ha deg" tilbake. Vi gråt og gråt da vi gjorde det slutt. Dagen etterpå er han kald. Kanskje det som gjør mest vondt? Han er liksom ferdig med en gang eller...? Det er jo ikke jeg. Jeg kan jo ikke bare skru av følelsene. Jeg er jo fortsatt glad i han.

Så her sitter jeg, 26 år og nysingel. Tenker at jeg aldri kommer til å møte noen. Jeg kommer aldri til å finne den rette, gifte meg og få barn. Det er vondt å tenke sånn, men jeg klarer ikke la være. Når jeg ikke får det til å funke med han som skulle være drømmemannen, da får jeg det hvertfall ikke til å funke med noen andre...?!?!?

Hei!

Jeg tror jeg vet hvordan det føles, for jeg har det nesten som deg akkurat nå! Bare ett år eldre og med barn. Men det er så vondt at det er slutt. Selv når man har prøvd og prøvd og sett at det er noe som ikke funker. Det at han "skrudde" av, så jeg på min også. Han vil forsette som venner med det samme han og skønte ikke hvor trist ting er per i dag!

Jeg sitter den samme følelsen som deg "kommer jeg til å finne noe igjen?"

Jeg har ikke konkrete råd til deg, men føler bare med deg!

[Gjest minniemus]

Hei!

Jeg tror jeg vet hvordan det føles, for jeg har det nesten som deg akkurat nå! Bare ett år eldre og med barn. Men det er så vondt at det er slutt. Selv når man har prøvd og prøvd og sett at det er noe som ikke funker. Det at han "skrudde" av, så jeg på min også. Han vil forsette som venner med det samme han og skønte ikke hvor trist ting er per i dag!

Jeg sitter den samme følelsen som deg "kommer jeg til å finne noe igjen?"

Jeg har ikke konkrete råd til deg, men føler bare med deg!

Jeg er veldig glad for at det ikke er unger inne i bildet. Vi har ikke bodd sammen heller, men han har jo faktisk nesten bare vært hos meg fordi jeg bor alene og han i kollektiv.

Vi har sagt at det blir ikke flere ganger, to er nok, det nytter ikke. Funker en stund, så går det over til å bli traust igjen, så det gidder ingen av oss. Er kanskje det som er så tungt, at man faktisk vet at det ikke er noen åpning, døra er lukka... han mener jo også vi skal være venner, men vet ikke om det interesserer meg. Jeg har venner... Det er ikke naturlig å prate med han om venneting, men om kjæresteting. Kanskje det blir lettere med tiden, når følelsene blir mindre tilstedeværende?

Ja, det er vondt at det slutt. Det er problemet. Jeg klarer meg alene, det er ikke det, men det er likvel vondt, jeg vil jo ha noen å dele livet med. Så egentlig savner jeg vel ikke nødvendigvis han, men noen... Men jeg analyserer, tenker, lurer... hva kunne jeg gjort annerledes, hvorfor ble det slik? Kan ikke han bare være glad i meg og jeg i han, så slipper vi dette?!

Skal ikke være lett, og jeg hater det...

[Gjest Gjest_Mona_*]

Jeg er veldig glad for at det ikke er unger inne i bildet. Vi har ikke bodd sammen heller, men han har jo faktisk nesten bare vært hos meg fordi jeg bor alene og han i kollektiv.

Vi har sagt at det blir ikke flere ganger, to er nok, det nytter ikke. Funker en stund, så går det over til å bli traust igjen, så det gidder ingen av oss. Er kanskje det som er så tungt, at man faktisk vet at det ikke er noen åpning, døra er lukka... han mener jo også vi skal være venner, men vet ikke om det interesserer meg. Jeg har venner... Det er ikke naturlig å prate med han om venneting, men om kjæresteting. Kanskje det blir lettere med tiden, når følelsene blir mindre tilstedeværende?

Ja, det er vondt at det slutt. Det er problemet. Jeg klarer meg alene, det er ikke det, men det er likvel vondt, jeg vil jo ha noen å dele livet med. Så egentlig savner jeg vel ikke nødvendigvis han, men noen... Men jeg analyserer, tenker, lurer... hva kunne jeg gjort annerledes, hvorfor ble det slik? Kan ikke han bare være glad i meg og jeg i han, så slipper vi dette?!

Skal ikke være lett, og jeg hater det...

Der har du svaret selv:) Det er ikke lett, men tiden leger alle sår, sier de.

Det er litt rart at du ikke savner han, men kanskje litt positivt også med tanke på at det kanskje lettere for deg å gå videre?

Det er typisk for oss jenter å analysere til det uendelige, men ikke skyld på deg. Men at det var med HAN det ikke funket. Det kommer til å funke til den som egentlig er den rette!

Klem

Barna har jeg ikke med han forresten. Vi har barn hver for oss som kjenner hverandre så godt og er glad i hverandre.

[Gjest Minniemus]

Der har du svaret selv:) Det er ikke lett, men tiden leger alle sår, sier de.

Det er litt rart at du ikke savner han, men kanskje litt positivt også med tanke på at det kanskje lettere for deg å gå videre?

Det er typisk for oss jenter å analysere til det uendelige, men ikke skyld på deg. Men at det var med HAN det ikke funket. Det kommer til å funke til den som egentlig er den rette!

Klem

Barna har jeg ikke med han forresten. Vi har barn hver for oss som kjenner hverandre så godt og er glad i hverandre.

Jeg savner han jo, men det er vel mer det at jeg savner NOEN, trenger kanskje ikke nødvendigvis være han... Jeg liker ikke å være alene. Høres veldig rart ut, men jeg føler det litt sånn. Mulig det er min måte å overbevise meg selv om at det ikke skal være oss at jeg sier sånt.

Skjønner. Det er jo vanskeligere med en gang det er barn inne i bildet uansett, for de skjønner jo ikke dette med at følelsene til de voksne endres, slik at de ikke kan være sammen...